Hun sa hun ikke tenker så mye om fremtiden. Kan det bety noe annet enn at hun planlegger brudd?

[AnonymBruker]

Vi har hatt det ganske tungt ganske lenge, og jeg har lagt meg i selen for å få ting til å fungere. Men jeg føler litt at jeg jobber motstrøms og at innsatsen min ikke i særlig grad blir lagt merke til. Så forleden dag spurte jeg henne hva hun tenkte om oss og fremtida. Da svarte hun at hun ikke tenkte så mye om fremtida. Men hun hadde for så vidt lagt merke til at jeg hadde endret meg på noen punkter.

Jeg tenker at alle uansett har tanker om fremtiden, enten man vil bevare og styrke forholdet eller man vil gi opp. Hvis man sier man ikke har tanker om fremtiden er det fordi man ikke vil dele tankene man har, fordi de handler om at det blir slutt. Er jeg altfor pessimistisk her, eller er jeg inne på noe? Finnes det folk som er i et forhold som ikke har tanker om fremtiden?

Anonymkode: ae52e...26b

[AnonymBruker]

Tror du har rett i antagelsen. Eller i i alle fall at per nå ser ingen fremtid med deg.

Anonymkode: dd31a...c42

[AnonymBruker]

Noen lever i nuet....

Anonymkode: ee0e1...97f

[AnonymBruker]

Om dere har hatt det dårlig over lang tid kan det ta like lang tid å bygge opp igjen tilliten og nærheten dere hadde. Hun ser vel ikke at dere 'er' der ennå. Jeg tenker at hun ikke vil gi noe svar, fordi hun vet ikke selv ennå. Om du fortsatt vil ha henne, må du bare stå på og jobbe videre. 

Hva er det som er feil i forholdet? Er det hun eller dere sammen som mener noe er feil?

Anonymkode: b3665...653

[AnonymBruker]

Altså, det hjelper ikke å plutselig gjøre en innsats en periode og tro at da er alt i forholdet bra igjen.
Når forholdet og partner har vært dårlig så tar det jævlig lang tid å bevise at man er verdt å etablere fremtiden med. Hun må se det/deg an lenge , om forholdet kan forbli bra, og ikke bare er bra for en periode fordi du tar deg sammen og gjør en innsats nå.
Og det er heller ikke sånn at fordi du gjør en innsats nå så skal hun rose deg og forgude deg og elske deg og gi deg en pokal , for å gjøre ting som hun sannsynligvis har etterlengtet lenge, og som er helt basic oppførsel i et forhold. Det er ikke å jobbe noen motstrøms bare fordi man ikke glemmer alle problemer bare pga litt sjarm og innsats for en periode, og det er ikke å jobbe motstrøms å ikke hoppe i taket og gi deg en medalje, men forholde seg normalt og nøytralt, til en innsats du skulle sett på som helt naturlig hele veien og ikke bare komme med nå og føle du slår på stortromma fordi du selv føler det krever så mye av deg å være en god kjæreste....

Å si at man ikke tenker så mye om fremtida betyr ikke at hun slår opp uansett, det betyr at det er altfor tidlig å kunne konstatere at forholdet vil fungere livet ut, og at hun ser det an om kan fungere bra igjen eller ikke. Hun er der jo, så hun gir det jo absolutt en sjans.

Men det er veldig typisk menn å neglisjere kjæresten sin i flere år/lengre perioder eller  skape problemer for forholdet, og først når kjæresten sier at det ikke funker mere SÅ tar de seg sammen, når de skulle tatt seg sammen første gang det ble ytret misnøye, også kommer de med blomster, og setter på vaskemaskina noen ganger, og føler at de ofrer fritida si for å tvinge seg til å se på en serie med hun og liksom er "sååå gode kjærester" plutselig, når det de gjør faktisk er helt basic og selvfølgelig og noe du skulle gjort uten at hun trengte å be om det, og av glede og ikke føle du ofrer mye av deg for det.  Også blir mannen frustrert fordi han ikke opplever "belønning" fra kjæresten, for å oppføre seg som en kjæreste skal og bør. Så blir de frustrerte og føler at kvinnen er den kjipe, som ikke ser han, når faktum er at han er den kjipe som har oversett kvinnen.
Kjenner ikke detaljene  i akuratt deres situasjon, sier bare at dette er typisk.
 

Anonymkode: e9896...d16

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det som er feil i forholdet? Er det hun eller dere sammen som mener noe er feil?

Anonymkode: b3665...653

Vi mener begge at noe er feil, og vi har forholdt oss til dette på forskjellige måter. Jeg har dratt oss til familievernkontorer for å finne ut av ting, og det har hjulpet litt, men jeg har ikke skjønt hvorfor ting har skurret. Det er en kombinasjon av dårlig kommunikasjon og en mistillit som har bygget seg opp over tid. Ingen enkelthendelse som har utløst noen krise.

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Altså, det hjelper ikke å plutselig gjøre en innsats en periode og tro at da er alt i forholdet bra igjen.
Når forholdet og partner har vært dårlig så tar det jævlig lang tid å....

Anonymkode: e9896...d16

Jo takk for rene ord for pengene. Du har nok rett i at jeg må være tålmodig fordi det har skurret så lenge. Men det har ikke skurret fordi jeg ikke har giddet å anstrenge meg, men fordi jeg ikke har skjønt hva slags behov hun har. Det går tilbake til dette med kommunikasjon - hun har sagt A, jeg har hørt B. Og motsatt.

Selv om jeg vet at jeg må være tålmodig, er det frustrerende å ikke få noen indikasjon på om ting går riktig vei eller ei. Det er vel der "motstrøms"-følelsen slår inn.

Anonymkode: ae52e...26b

[CamillaCollett]

Hva konkret er det som gjør at du føler innsatsen ikke blir lagt merke til? Når hun sier hun har lagt merke til det, mener jeg? Det er ikke frekt ment, men det kan være greit for deg å tenke over hva slags respons du hadde forventet på dette tidspunktet.

Det er kjempefint at du gjør en skikkelig innsats! Og jeg forstår godt at det er frustrerende å føle at man gjør alt man kan uten at det får ønsket effekt. Noe som er utfordrende i denne situasjonen, er at menn og kvinner ofte er forskjellig på disse punktene. Jeg har sett et par tilfeller av at forholdet/kvinnen blir et prosjekt for mannen, "Prosjekt fiks henne". Men i motsetning til andre prosjekter man kan være vant til, er ikke en sånn prosess like rett fram som mange andre. Det er ikke sånn at man kan gjøre X så blir person B fornøyd igjen i løpet av et gitt tidsrom. Noen ganger går det aldri, fordi forholdet var for langt ute å kjøre fra før, andre ganger går det, men etter lang tid og mye opp og ned.

Svaret hennes synes jeg tyder på at hun holder det åpent hvordan det går med dere.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 jeg har ikke skjønt hvorfor ting har skurret. Det er en kombinasjon av dårlig kommunikasjon og en mistillit som har bygget seg opp over tid. Ingen enkelthendelse som har utløst noen krise.

det har skurret så lenge. Men det har ikke skurret fordi jeg ikke har giddet å anstrenge meg, men fordi jeg ikke har skjønt hva slags behov hun har. Det går tilbake til dette med kommunikasjon - hun har sagt A, jeg har hørt B.

Anonymkode: ae52e...26b

*Sukk* Åh, menn... 

 

Anonymkode: e9896...d16

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Selv om jeg vet at jeg må være tålmodig, er det frustrerende å ikke få noen indikasjon på om ting går riktig vei eller ei. Det er vel der "motstrøms"-følelsen slår inn.

Anonymkode: ae52e...26b

Du tror ikke hun har syntes det har vært frustrerende at du ikke har lyttet og tatt de hensynene hun ber deg om, i lang tid da?  

Og at hun har vært sykt tolmodig med deg siden dette er noe som har pågått i lang tid?  

Du får reflektere litt bedre her altså.. Har vært kjipt for henne å føle det har gått motstrøms i lang tid, hun har holdt ut og ikke gitt opp, mens du fordi du ikke får medalje for å endelig prøve å imøtekomme hennes behov får lyst til å gi opp fordi du ikke blir rost med entuisiasme og får pokal og at hun skal late som at hun ser du er en perfekt kjæreste allikevel hun vil dele resten av livet med, når du ikke har vært det i lang tid før? Nei såklart må man se det an over tid, og innsatsen du gjør nå skulle vært der naturlig når man er et godt kjæresteemne, når du atpå til vurderer å gi opp fordi "jeg legger merke til at du har endret deg på noen punkter" ikke er bra nok for deg så kan du jo spørre deg selv om du egentlig er bra nok for henne... 

 

 

Anonymkode: e9896...d16

[AnonymBruker]

1 time siden, CamillaCollett skrev:

 

Det er kjempefint at du gjør en skikkelig innsats! Og jeg forstår godt at det er frustrerende å føle at man gjør alt man kan uten at det får ønsket effekt. Det er ikke sånn at man kan gjøre X så blir person B fornøyd igjen i løpet av et gitt tidsrom. Noen ganger går det aldri, fordi forholdet var for langt ute å kjøre fra før, andre ganger går det, men etter lang tid og mye opp og ned.

Svaret hennes synes jeg tyder på at hun holder det åpent hvordan det går med dere.

Enig, det er bra du har begynt å endre deg, men det er lett å være etterpåklok. Får håpe du beholder og fortsetter å forbedre deg også, og ikke faller tilbake igjen til sånn du var før etter en stund.
Det kan gå helt fint, etter mye jobb, og jeg syns også svaret hennes viser at hun hvertfall vil vente å se an om muligheten er der for at dere kanskje kan ha noe fremtid sammen til tross for mye problemer og skade.
 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om dere har hatt det dårlig over lang tid kan det ta like lang tid å bygge opp igjen tilliten og nærheten dere hadde. Hun ser vel ikke at dere 'er' der ennå. Jeg tenker at hun ikke vil gi noe svar, fordi hun vet ikke selv ennå. Om du fortsatt vil ha henne, må du bare stå på og jobbe videre.

Anonymkode: b3665...653

Signerer.  Men ikke om han føler det er en så stor byrde og en unaturlig innsats for seg, for da vil han bare skuffe hun på nytt igjen og kaste bort tiden hennes. Han må ta seg sammen og sørge for å være et godt kjæresteemne for henne , alltid, og ikke bare leke Romeo en periode nå for å få komme inn igjen i varmen og blusse opp følelsene hennes så han føler seg trygg og kan begynne å gi mer faen igjen.

Et parforhold er teamwork så man må hele tiden jobbe sammen. Fabrikken går ikke rundt om man ikke gjør de oppgavene man må for at tannhjulene skal gå rundt

Anonymkode: e9896...d16

[CamillaCollett]

Har dere barn?

Og hva går mistilliten ut på?

[AnonymBruker]

10 timer siden, CamillaCollett skrev:

Hva konkret er det som gjør at du føler innsatsen ikke blir lagt merke til? Når hun sier hun har lagt merke til det, mener jeg?

Innsatsen blir lagt merke til, men ikke så mye som jeg hadde trodd, gitt hvor mye jeg selv føler jeg har endret måten jeg tenker, lytter og empatiserer på. For eksempel sa hun konkret at det ikke hadde noen særlig effekt at jeg hadde prøvd å oppføre meg annerledes de siste 3-4 ukene, mens endringene for meg begynte i høst. Etter noen korreksjoner underveis føler jeg at jeg har vært på rett spor siden ca. jul.

9 timer siden, CamillaCollett skrev:

Har dere barn?

Og hva går mistilliten ut på?

Ja, har barn.

Mistilliten er kompleks. Som nevnt, ingen enkelthendelser. Den enes mistillit påvirker den andres mistillit. Et konkret eksempel gjelder økonomi. Hun har aldri holdt noen av avtalene våre når det gjelder økonomi, og når jeg da har gitt uttrykk for at jeg ikke stoler på hennes evne til å holde det hun lover, så føler hun at jeg ønsker å kontrollere henne og forandre henne. Og da mister hun tilliten til at jeg vil henne vel. Sånn ca. Og dette samspiller med andre liknende dynamikker.

Anonymkode: ae52e...26b

[AnonymBruker]

Ja, at du prøver å forandre henne er vel helt rett? 

Har dere dårlig råd? Hvorfor er det viktig for deg at dere har de samme økonomiske vanene? Er du nøysom av natur?

Jeg lever nøysomt selv, blant annet fordi jeg har en kjæreste som "oppdrar" meg på området, noe jeg sterkt mislikte i starten. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, plusteslig snudde jeg og begynte å se det som omsorg. Han begynte også å dele sine tanker rundt økonomi og jeg lærte hvordan familien hans tenker etc. De tryller med penger og er veldig bevisste på hva de velger å bruke penger på. Jeg bare lurer på om du har tenkt gjennom at det er en preferanse hvordan du ønsker å ha det økonomisk og at du faktisk "oppdrar" henne til dine vaner)

Anonymkode: 1f160...dcb

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, at du prøver å forandre henne er vel helt rett? 

Har dere dårlig råd? Hvorfor er det viktig for deg at dere har de samme økonomiske vanene? Er du nøysom av natur?

Er ikke enig i at jeg prøver å forandre henne. Skjønner ikke hvor spørsmålet om de samme økonomiske vanene kommer fra. Dette med avtaler om økonomi handler blant annet om at hun har "lånt" penger fra felleskassa som hun har lovet å betale tilbake uten å gjøre det. Så det er ikke viktig for meg at hennes vaner likner på mine. Det hun bruker egne penger på er jeg helt likegyldig til. Men det er viktig for meg at hun kan holde løftene sine om å betale tilbake penger hun har lånt.

Nei, vi har ikke dårlig råd. Ja, jeg er nøysom av natur, uten at det synes å smitte over på henne eller ha noen "oppdragende" effekt som du har erfart.

Anonymkode: ae52e...26b

[CamillaCollett]

Elsker du henne? Elsker hun deg, tror du? Og har dere sex?

Jeg tror mye koker ned til dette i veldig mange tilfeller. Hvis du er lunken i følelsene dine vil det skinne igjennom og virke mekanisk, det du gjør. Det spiller ingen rolle, nesten, hvor korrekt noen gjør ting for en, hvis de ikke elsker en. Det samme motsatt. Det er vanskelig å sette pris på et menneske man ikke elsker. Og så er det sexen, der den klassiske situasjonen er at kvinner ikke orker sex når det skurrer i forholdet, mens mannen føler de ikke er kjærester når de ikke har sex. Jeg vet ikke hva av dette som stemmer for dere.

Men uansett har dere nå engang hatt det fint sammen, og det vil dere finne tilbake til. Men det holder ikke bare å fikse problemene som ødela kjærligheten, for bulken i kjærligheten er der fremdeles. Du virker som en svært metodisk, rasjonell og pliktoppfyllende mann. Det er gode egenskaper. Men viser du også følelser? Da mener jeg på godt og vondt. Kan du bli forbanna på henne? Eller veldig glad? Er det noe nysgjerrighet igjen? Kanskje du burde prøve å senke skuldrene litt, fortsatt rette på tingene som er problematiske mellom dere, men også slippe deg løs litt? 

[AnonymBruker]

9 timer siden, CamillaCollett skrev:

Elsker du henne? Elsker hun deg, tror du? Og har dere sex?

Men viser du også følelser? Da mener jeg på godt og vondt. Kan du bli forbanna på henne? Eller veldig glad? Er det noe nysgjerrighet igjen? Kanskje du burde prøve å senke skuldrene litt, fortsatt rette på tingene som er problematiske mellom dere, men også slippe deg løs litt? 

Ja, jeg elsker henne. Tror hun elsker meg. Usikker. Nå har det gått lang tid siden vi sa at vi elsker hverandre. Jeg er redd for å si det, både i frykt for at hun ikke skal si det tilbake, og i frykt for at hun skal si det tilbake fordi hun vil synes det blir kleint om hun ikke gjør det.

Vi har ikke noe særlig sex, nei. I de senere årene har vi i perioder hatt sex kanskje en til to ganger i måneden, men hvor hun ikke ønsker noen annen form for nærhet enn samleie. Ikke oralsex, ikke beføling av kjønnsorgan, stort sett ikke kyssing (hvis kyssing er det mitt initiativ). Så det føles stort sett (ikke alltid) som om hun har sex med meg fordi hun tenker at hun bør.

Om å vise følelser: Jeg er en ganske behersket type, på godt og vondt. Det vil si at jeg stort sett aldri eksploderer, og at jeg stort sett aldri sprudler av glede. Sånn har jeg alltid vært, og det handler i stor grad om personlighet.

Fra min side er det nysgjerrighet, i hvert fall mer enn fra hennes side. Men jeg føler at hun plasserte meg i en ferdig definert bås for lenge siden, lenge før problemene startet for alvor, en bås som hun ikke slipper meg ut av. Det igjen påvirker hvordan min nysgjerrighet får utløp. Hun kan for eksempel bli irritert når jeg stiller spørsmål fordi hun antar ting om intensjonene mine, utifra denne båsen hun har plassert meg i.

Tror det er et godt poeng dette med å senke skuldrene og slippe meg løs. Jeg opplever at jeg forstår henne bedre nå enn før, og at jeg i større grad skjønner når det passer at jeg kjører mitt eget løp, og når jeg må ofre egne prioriteringer. Men dette er vel hele tiden en balansegang som må vurderes.

Tusen takk for innspill! Nyttig å sortere litt i tankene.

Anonymkode: ae52e...26b

[CamillaCollett]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg elsker henne. Tror hun elsker meg. Usikker. Nå har det gått lang tid siden vi sa at vi elsker hverandre. Jeg er redd for å si det, både i frykt for at hun ikke skal si det tilbake, og i frykt for at hun skal si det tilbake fordi hun vil synes det blir kleint om hun ikke gjør det.

Vi har ikke noe særlig sex, nei. I de senere årene har vi i perioder hatt sex kanskje en til to ganger i måneden, men hvor hun ikke ønsker noen annen form for nærhet enn samleie. Ikke oralsex, ikke beføling av kjønnsorgan, stort sett ikke kyssing (hvis kyssing er det mitt initiativ). Så det føles stort sett (ikke alltid) som om hun har sex med meg fordi hun tenker at hun bør.

Om å vise følelser: Jeg er en ganske behersket type, på godt og vondt. Det vil si at jeg stort sett aldri eksploderer, og at jeg stort sett aldri sprudler av glede. Sånn har jeg alltid vært, og det handler i stor grad om personlighet.

Fra min side er det nysgjerrighet, i hvert fall mer enn fra hennes side. Men jeg føler at hun plasserte meg i en ferdig definert bås for lenge siden, lenge før problemene startet for alvor, en bås som hun ikke slipper meg ut av. Det igjen påvirker hvordan min nysgjerrighet får utløp. Hun kan for eksempel bli irritert når jeg stiller spørsmål fordi hun antar ting om intensjonene mine, utifra denne båsen hun har plassert meg i.

Tror det er et godt poeng dette med å senke skuldrene og slippe meg løs. Jeg opplever at jeg forstår henne bedre nå enn før, og at jeg i større grad skjønner når det passer at jeg kjører mitt eget løp, og når jeg må ofre egne prioriteringer. Men dette er vel hele tiden en balansegang som må vurderes.

Tusen takk for innspill! Nyttig å sortere litt i tankene.

Anonymkode: ae52e...26b

Jeg skjønner at avstanden mellom dere er veldig stor. Her er det mange røde flagg.

Det at hun ikke takler annen nærhet enn samleie har med tillit å gjøre. Hun holder avstand og velger den mest tekniske formen for sex.

Hun stoler heller ikke på at intensjonene dine er gode.

Jeg ville spurt henne hvordan hun ser for seg at dere går videre herfra. Skal dere bare fortsette som nå, og krysse fingrene for at det fungerer? Hva tenker hun om sin egen innsats? 

Jeg vet ikke hva dere har bak dere, men skal dere lykkes må dere være i stand til å legge ting bak dere. Du må ha tillit til at hun har forstått det du har sagt om økonomi og følger det, og legge det dødt. Hun må ha tillit til at du akseptere henne som hun er og ikke vil forandre henne (eller hva det er hun reagerer på). Det er dels et spørsmål om følelser og dels et spørsmål om vilje. Hun kan si at hun får tillit når hun over tid har sett at handlingene dine har endret seg. Men hun bør også innse at man faktisk må bestemme seg for å legge noe bak seg. Dere kan ikke bære på alt det gamle grumset for alltid.  

En annen ting som gjør det vanskelig å komme videre er den frykten du beskriver. Du er redd for å si at du elsker henne. Du er redd for hva hun går rundt og tenker på som du ikke vet om (tenker hun på brudd?). Det kan hende hun har det på samme måte? Da vil dere gå litt vaktsomme rundt hverandre. Men for å være svulstig, kjærlighet krever en hel masse mot, da.

Men du elsker henne og du tror hun elsker deg. Da er det jo håp her

[AnonymBruker]

Takk for nyttige perspektiver og betraktninger, @CamillaCollett!

Anonymkode: ae52e...26b