Dere som har blitt utsatt for psykisk vold

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har blitt anklaget av en tidligere venn for å bedrive psykisk vold mot henne. Jeg føler ikke selv at jeg har gjort det, iallefall aldri med vilje eller bevisst. Jeg er veldig lei meg for at hun oppfatter at det har vært slik, og jeg har mareritt hver natt (på. 6 året) om akkurat dette.

Det bekymrer meg veldig mye da jeg er i et langvarig forhold og er redd jeg gjør det mot min partner også uten å være klar over det.

Jeg går til psykolog (for angst) og er veldig åpen og ærlig og sier alt som det er (føler jeg), men jeg er usikker på om jeg stoler på bildet psykologen har av meg både fordi jeg har lest min journal fra tidligere (veldig mye som rett og slett bare er feil) og samtidig så får denne psykologen for det meste min versjon. Min partner var der etter ønske fra meg og uttalte seg om hvordan angsten min påvirker forholdet og hvordan jeg er generelt pga min bekymring for at jeg kanskje utsetter han for noe som ikke er ok.

Så ja. Jeg vil rett og slett ha hjelp til å finne ut om jeg bedriver psykisk vold eller ikke.
Gjerne del erfaringer eller kom med informasjon/spørsmål som kan gjøre at jeg kanskje finner et svar.

Jeg vil presisere at jeg iallefall ikke gjør det bevisst eller med vilje, men jeg vet at jeg er ærlig og direkte, og tenker derfor at jeg kanskje burde lære meg å tie stille fordi jeg er virkelig livredd for at folk skal bli påvirket av meningene mine uten at det er meningen. Jeg er glad i å forklare min versjon av ting eller hvorfor jeg reagerer som jeg gjør eller oppfatter ting som jeg gjør, og er altså redd at dette "blir til" psykisk vold eller manipulering, eller føles sånn for den andre parten?

Anonymkode: 98b26...977

[AnonymBruker]

Ta en skikkelig prat med henne og forklar fra ditt sted og vær ydmyk 💜

Anonymkode: eefa4...dbe

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hvordan du oppfører deg mot din partner på en daglig basis, så blir vanskelig å bedømme om du driver med psykisk vold eller ikke. 

X’en min var både psykisk og fysisk voldelig, så vet godt hvordan det er. 

Psykisk vold er så mye.. er du dominerende? Sjalu? Nedlatende? Kontrollerende? Det er jo noe du selv burde vite. 

 

Anonymkode: b4c6c...0d9

[Duff]

Jeg tenker at han du er sammen med vet hvordan du tenker. At dine forklaringer (behovet for å gjøre det) ikke bunner i at du vil psyke han over på din mening men at det bunner i angst og mulig dårlig selvfølelse. Jeg har det litt på samme måten her. Det er slik hjernen fungerer, ikke slik jeg vil det skal være. 

Jeg blir litt nysgjerrig på hva denne venninnen din har sagt. Kom hun med noen konkrete eksempler på hva hun mente var psykisk vold fra deg? Det kan og ha vert en hersketeknikk eller like mye en måte hun sier ting på for å få makt over deg, har du tenkt på det? Kanskje det ikke er deg men henne. Kanskje hun har ett skjevt bilde av seg selv og verden rundt henne. 

Bare noen tanker. 

[AnonymBruker]

Ut i fra det du skriver og reaksjonene dine på det hun sa så virker det mer som om du har vært utsatt for psykisk vold. Bunnlinjen i psykisk vold er at man krenker et annet menneskes verdighet og at relasjonen får en skjev maktbalanse med f.eks ulike nedsettende kommentarer, konstant kritikk, ydmykelser, trusler, silent treatment. kontroll, forsøk på isolering og manipulasjon som kan få en til å tro at det er en selv som har et problem når det i virkeligheten er den andre.

At man er direkte og ærlig og til og med drittsekk er ikke ensbetydende med at man bedriver psykisk vold. Får det heller ikke til å stemme helt at du skal mangle selvinnsikt i en så stor grad at du har bedrevet psykisk vold uten å forstå det selv siden det virker som du stiller spørsmål ved deg selv og din egen oppførsel og du gjør det i så stor grad at du nesten trekker psykologens vurderingsevne i tvil. Husk også på at vennskap som har vært gode ikke gir en mareritt i flere år.

Kom over et dikt en gang som sier noe om hvordan psykisk vold kan påvirke et menneske, men husker desverre ikke hvem som skrev det eller noe annet en et lite utdrag, men det sier noe sånt som "Jeg så meg selv slik du så meg. Var jeg noen?". Psykisk vold erroderer gradvis bort selvfølelsen til man føler seg som ingen. Det vanskelig å gi et fullgodt svar ut i fra det du skriver, men for din egen helse sin skyld er det beste kanskje å fokusere på livet her og nå og ikke det som har vært.

Anonymkode: 28809...b6f

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ta en skikkelig prat med henne og forklar fra ditt sted og vær ydmyk 💜

Anonymkode: eefa4...dbe

Med hvem? Venninnen som anklaget meg? Hun har blokkert meg alle veier og vil ikke snakke med meg. Når jeg først fikk høre det prøvde jeg å ta kontakt for å finne ut hva som gjaldt, og fikk beskjed om (av en fremmed som tok telefonen hennes mens vi snakket) at jeg var død hvis jeg nærmet meg Oslo igjen (bodde utenbys og studerte på den tiden)... Jeg sendte henne en melding en stund senere da jeg ikke var blokkert for en eller annen grunn, og fikk bare et vagt svar som ikke ga meg noe i det hele tatt.

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå vet jeg ikke hvordan du oppfører deg mot din partner på en daglig basis, så blir vanskelig å bedømme om du driver med psykisk vold eller ikke. 

X’en min var både psykisk og fysisk voldelig, så vet godt hvordan det er. 

Psykisk vold er så mye.. er du dominerende? Sjalu? Nedlatende? Kontrollerende? Det er jo noe du selv burde vite. 

Anonymkode: b4c6c...0d9

Hadde jeg visst, hadde jeg ikke skrevet her. Dvs. jeg vet at jeg ikke er sjalu nå (var det i starten av forholdet, kanskje de første 6-12 mnd. Nå har vi vært sammen i 9 år). Noen sier de har oppfattet meg som en dominerende type overfor partneren min (altså at jeg snakker mer enn han, når jeg spør hvorfor), mens andre sier jeg virker kuet av han... Så det kommer nok an på hvem vi er med og hvem av oss som føler seg tryggest med vedkommende. Kontrollerende... jeg vet ikke? Hva er egentlig kontrollerende? Jeg bestemmer ikke hva han skal gjøre eller ikke gjøre, men vi hadde jo noen diskusjoner om hva vi syns var ok i et forhold og ikke i starten, og ingen av oss gjør de tingene nå. Sånn hvis vi skal definere hvem som har vært mest "slem" i forholdet, har nok han "bruset litt med fjærene" for å "vise at han ikke er tøffel" som han sier, fordi noen av kompisene hans var så opptatt av at han ikke måtte bli det (første i gjengen som fikk kjæreste). Så han har gjort mye jeg ikke syns er ok og egentlig ville funnet meg i ellers, men samtidig så har jeg jo blitt ganske sint på han når det har skjedd også. Så jeg vet ikke helt, det blir vel et definisjonsspørsmål. Jeg har aldri brutt en avtale eller et løfte mot han f. eks., han bryter stort sett alle avtaler og løfter - men jeg blir sint når han gjør det (spesielt når det har skjedd mange ganger nært hverandre i tid) og da har jeg nok vært nedlatende mens jeg har vært sint rett etterpå. Som vi også snakker om etterpå og "retter" opp i. Håper jeg iallefall!

50 minutter siden, Duff skrev:

Jeg tenker at han du er sammen med vet hvordan du tenker. At dine forklaringer (behovet for å gjøre det) ikke bunner i at du vil psyke han over på din mening men at det bunner i angst og mulig dårlig selvfølelse. Jeg har det litt på samme måten her. Det er slik hjernen fungerer, ikke slik jeg vil det skal være. 

Jeg blir litt nysgjerrig på hva denne venninnen din har sagt. Kom hun med noen konkrete eksempler på hva hun mente var psykisk vold fra deg? Det kan og ha vert en hersketeknikk eller like mye en måte hun sier ting på for å få makt over deg, har du tenkt på det? Kanskje det ikke er deg men henne. Kanskje hun har ett skjevt bilde av seg selv og verden rundt henne. 

Bare noen tanker. 

Jeg vet at han vet det, og han sier alltid at jeg ikke er så ille som jeg skal ha det til og at jeg overdriver og svartmaler meg selv - men slik sa alltid hun venninnen jeg hadde også. Og jeg føler jo man alltid hører at den partneren som blir undertrykket ikke skjønner hvor ille den andre var før i etterkant eller at de hele tiden følte alt var deres feil og slikt? Han sa sånne ting til psykologen min også, at jeg syns jeg var et forferdelig menneske og at han håpet jeg bare kunne se meg slik han gjør, men når han sier sånt blir jeg egentlig bare enda mer redd for at jeg har "kuet" han på noe vis.

Hun har fortalt dette til "alle" mine tidligere venner (virker sånn iallefall) på hjemstedet vårt. Jeg har fått høre det når jeg har vært på byen og slikt (dvs. det er noen år siden jeg sluttet å gå på byen i frykt for det her). De sier hun har sagt at hun alltid bare gjorde som jeg gjorde for hun var redd for å gjøre noe annet, hun sier hun søkte på samme skole som meg bare fordi jeg gjorde det (jeg husker faktisk jeg sa til henne den gangen at jeg ikke ville si hva jeg hadde søkt fordi hun måtte begynne å ta egne valg i livet sitt, men hun maste og maste og maste og til slutt logget hun inn på den siden der man har søkt med mitt passord), at jeg var så fæl mot henne osv. Jeg har slått til henne i fylla, og hun har slått meg på fylla - men utenom det vet jeg ikke noe konkret jeg har gjort galt. Hun spurte meg en gang om hun hadde strekkmerker på lårene som var synlige, og da svarte jeg "ja, men det syns jeg ikke du skal bry deg om - det er jo bare sjarmerende" - men da klikket en felles venninne av oss hun fortalte det videre til (og for ordens skyld: hun hadde strekkmerker og jeg har ingenting imot strekkmerker). Hun var en veldig "underdanig" type slik jeg oppfattet det, og når f. eks. min mor spurte hvilken brus hun ville ha sa hun alltid "samme for meg, kan ta det *mitt navn* tar jeg", og sånn var hun egentlig med alt. Men jeg føler ikke at jeg gjorde henne sånn, for slik var hun da vi ble kjent (i 1. klasse). Men så virker det som hun mener det er jeg som har gjort henne sånn, og det syns jeg er forferdelig hvis det stemmer. Samtidig har hun tatt fra meg sjansen til å finne ut av om det stemmer også, ettersom hun ikke vil ha noe med meg å gjøre.

Anonymkode: 98b26...977

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ut i fra det du skriver og reaksjonene dine på det hun sa så virker det mer som om du har vært utsatt for psykisk vold. Bunnlinjen i psykisk vold er at man krenker et annet menneskes verdighet og at relasjonen får en skjev maktbalanse med f.eks ulike nedsettende kommentarer, konstant kritikk, ydmykelser, trusler, silent treatment. kontroll, forsøk på isolering og manipulasjon som kan få en til å tro at det er en selv som har et problem når det i virkeligheten er den andre.

At man er direkte og ærlig og til og med drittsekk er ikke ensbetydende med at man bedriver psykisk vold. Får det heller ikke til å stemme helt at du skal mangle selvinnsikt i en så stor grad at du har bedrevet psykisk vold uten å forstå det selv siden det virker som du stiller spørsmål ved deg selv og din egen oppførsel og du gjør det i så stor grad at du nesten trekker psykologens vurderingsevne i tvil. Husk også på at vennskap som har vært gode ikke gir en mareritt i flere år.

Kom over et dikt en gang som sier noe om hvordan psykisk vold kan påvirke et menneske, men husker desverre ikke hvem som skrev det eller noe annet en et lite utdrag, men det sier noe sånt som "Jeg så meg selv slik du så meg. Var jeg noen?". Psykisk vold erroderer gradvis bort selvfølelsen til man føler seg som ingen. Det vanskelig å gi et fullgodt svar ut i fra det du skriver, men for din egen helse sin skyld er det beste kanskje å fokusere på livet her og nå og ikke det som har vært.

Anonymkode: 28809...b6f

Jeg tror ikke at jeg har vært utsatt for det (isåfall bare av min mor). Jeg tror vi isåfall har vært skjev på hver sine måter. Med venninnen min kom hun ofte med sånn "snik-kritikk", gjorde meg til latter og silent treatment. Hun nektet meg ikke å være med andre, men ble alltid sånn "men hva skal jeg gjøre på da? skal jeg bare være helt alene da? ingen liker meg utenom deg" og grining og slikt. Hvis jeg ba om litt tid for meg selv (hun var litt mye i blant), kom hun bare inn i huset vårt og sa til foreldrene mine at vi hadde avtalt ting f. eks. Samtidig kunne jeg være vel direkte hvis vi kranglet, jeg har nok generelt sterkere personlighet enn hun hadde (snakker mer liksom) og virker tøffere utad. Jeg prøvde å oppmuntre henne til å bli kjent med andre i klassen, få andre inntrykk enn bare meg, at hun burde finne egne interesser (hun la seg ut med familien og ville slutte på volleyball for å heller gå på fotball fordi jeg gikk der) og slike ting, men jeg følte aldri det nådde gjennom. Mange kalte henne "skyggen" på skolen fordi hun alltid "diltet" etter meg mens andre kalte meg for "diktatoren" fordi jeg var så sjefete mente de. 

Det jeg egentlig lurer på i innlegget er jo hvordan jeg kan finne ut om jeg gjør dette mot min nåværende partner, altså i livet her og nå. Den usikkerheten hun har plantet i meg står sterkt, men jeg føler jo at jeg er en mer pratsom type enn han som virker til at en del mener betyr at jeg har mye sterkere personlighet og derfor blir maktbalansen skjev. Ergo så blir vel usikkerheten større fordi jeg har indisier på at jeg kanskje ER som hun sier da.

Anonymkode: 98b26...977

[AnonymBruker]

Send henne et brev 

Anonymkode: eefa4...dbe

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Send henne et brev 

Anonymkode: eefa4...dbe

Prøvde som sagt å sende henne en melding en gang (omfattende nok altså), men fikk liksom en setning tilbake så det er ikke så mye vits. Uansett, det jeg lurer på er hvordan jeg finner ut om jeg behandler nåværende partner dårlig. 

Anonymkode: 98b26...977

[Duff]

Du får nok ikke noe godt svar fra henne og gjett hvorfor? Du drev ikke med hun påstår. Du var en venninne men slik jeg ser det ville hun eie deg fullt og helt, mere enn normalt mellom venner. Det din mann sier skal du høre på. Ikke let etter meninger i det han sier. Hvis han sier det er greitt så er det slik det er. Ikke tenk « men det sier han fordi han er underkuet». Bare stopp de tankene. Gi din mann tillit. Tro på han når han sier at han kjenner deg og forstår. Han vil deg godt. Blant kompiser vil det alltid være noen som synes dama til x og y er såååå strenge og manipulerende, det er mangel på innsikt i dems forhold. Noe kompiser sier i sjalusi. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Prøvde som sagt å sende henne en melding en gang (omfattende nok altså), men fikk liksom en setning tilbake så det er ikke så mye vits. Uansett, det jeg lurer på er hvordan jeg finner ut om jeg behandler nåværende partner dårlig. 

Anonymkode: 98b26...977

Jeg tror du lager et problem av noe som ikke er et problem. Eks-venninna di har tydeligvis et problem som hun, istedet for å face, heller legger på deg. I hennes øyne er du kontrollerende, når det egentlig er hun selv som ikke tør å stå opp for seg selv. 

Kjipt at dette har satt seg sånn i deg at du tror du behandler kjæresten din dårlig. Den eneste måten du får et ærlig svar på dette på, er å spør kjæresten din. 

Anonymkode: 032f6...ca9

[AnonymBruker]

I mitt tilfelle var psykisk vold: ignorering, kontrollering, nedlatende snakking, snakking bak ryggen og sjalusi.

Anonymkode: 1cfe7...eb0

[AnonymBruker]

Det skal åpenbart lite til for å definere noe som psykisk vold. Er du uenig i en diskusjon her inne, eventuelt «tar» noen på noe de sier —-> voldelig. 

Jeeezus, hvor skal det ende? 

Dronningen kommer nok snart. Og forteller deg (Ts) at du er grufull og et forferdelig menneske. 

Anonymkode: 17f5a...a5b

[AnonymBruker]

10 timer siden, Duff skrev:

Du får nok ikke noe godt svar fra henne og gjett hvorfor? Du drev ikke med hun påstår. Du var en venninne men slik jeg ser det ville hun eie deg fullt og helt, mere enn normalt mellom venner. Det din mann sier skal du høre på. Ikke let etter meninger i det han sier. Hvis han sier det er greitt så er det slik det er. Ikke tenk « men det sier han fordi han er underkuet». Bare stopp de tankene. Gi din mann tillit. Tro på han når han sier at han kjenner deg og forstår. Han vil deg godt. Blant kompiser vil det alltid være noen som synes dama til x og y er såååå strenge og manipulerende, det er mangel på innsikt i dems forhold. Noe kompiser sier i sjalusi. 

Kanskje, har faktisk ikke tenkt på den muligheten. Jeg har bare vært lei meg for at hun har følt det slik egentlig. Jeg skrev om det her inne tidligere, da hun "brøt" med meg, og da fikk jeg ekstremt mye kritikk - som sikkert næret oppunder. Jeg er nok litt ømfintlig for kritikk som går på personligheten min, da jeg sliter mye med å akseptere "meg selv" som jeg er fra fra før.

Takk for betryggende kommentar uansett! Det hjalp veldig  

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du lager et problem av noe som ikke er et problem. Eks-venninna di har tydeligvis et problem som hun, istedet for å face, heller legger på deg. I hennes øyne er du kontrollerende, når det egentlig er hun selv som ikke tør å stå opp for seg selv. 

Kjipt at dette har satt seg sånn i deg at du tror du behandler kjæresten din dårlig. Den eneste måten du får et ærlig svar på dette på, er å spør kjæresten din. 

Anonymkode: 032f6...ca9

Jeg har snakket med han om det mange ganger, hehe. Han sier jo at han ikke føler det slik, så jeg bør vel stole på han og den litt mindre sårbare delen av meg sier meg vel at jeg har gitt han utallige sjanser til å gi beskjed om han føler jeg ikke er ok, så om han skulle komme etterpå og si noe annet får han vel ta sin del av skylden for at det eventuelt ble sånn. Det burde kanskje venninnen min også, men det er liksom lett for meg å si det, men jeg føler meg jo så liten og ussel innvendig. Haha. Må vel tøffe meg opp litt kanskje.

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

I mitt tilfelle var psykisk vold: ignorering, kontrollering, nedlatende snakking, snakking bak ryggen og sjalusi.

Anonymkode: 1cfe7...eb0

Takk for innspill! Heldigvis driver jeg ikke med noe av dette med unntak av at jeg har vært nedlatende i enkelte krangler. Det jobber jeg med og det fungerer bra så langt! Håper det går bra med deg idag <3

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det skal åpenbart lite til for å definere noe som psykisk vold. Er du uenig i en diskusjon her inne, eventuelt «tar» noen på noe de sier —-> voldelig. 

Jeeezus, hvor skal det ende? 

Dronningen kommer nok snart. Og forteller deg (Ts) at du er grufull og et forferdelig menneske. 

Anonymkode: 17f5a...a5b

Hehe, ja, har sett litt av det tidligere, og ble blant annet beskylt for å være et grusomt menneske forrige gang jeg skrev om denne venninnen (da det skjedde). "Så klart er du psykopat om hun blokkerer deg overalt!!! HERREGUD INNSE DET DA" og sånne kommentarer var det mye av.

Anonymkode: 98b26...977

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje, har faktisk ikke tenkt på den muligheten. Jeg har bare vært lei meg for at hun har følt det slik egentlig. Jeg skrev om det her inne tidligere, da hun "brøt" med meg, og da fikk jeg ekstremt mye kritikk - som sikkert næret oppunder. Jeg er nok litt ømfintlig for kritikk som går på personligheten min, da jeg sliter mye med å akseptere "meg selv" som jeg er fra fra før.

Takk for betryggende kommentar uansett! Det hjalp veldig  

Jeg har snakket med han om det mange ganger, hehe. Han sier jo at han ikke føler det slik, så jeg bør vel stole på han og den litt mindre sårbare delen av meg sier meg vel at jeg har gitt han utallige sjanser til å gi beskjed om han føler jeg ikke er ok, så om han skulle komme etterpå og si noe annet får han vel ta sin del av skylden for at det eventuelt ble sånn. Det burde kanskje venninnen min også, men det er liksom lett for meg å si det, men jeg føler meg jo så liten og ussel innvendig. Haha. Må vel tøffe meg opp litt kanskje.

Takk for innspill! Heldigvis driver jeg ikke med noe av dette med unntak av at jeg har vært nedlatende i enkelte krangler. Det jobber jeg med og det fungerer bra så langt! Håper det går bra med deg idag <3

Hehe, ja, har sett litt av det tidligere, og ble blant annet beskylt for å være et grusomt menneske forrige gang jeg skrev om denne venninnen (da det skjedde). "Så klart er du psykopat om hun blokkerer deg overalt!!! HERREGUD INNSE DET DA" og sånne kommentarer var det mye av.

Anonymkode: 98b26...977

Jeg er jo enig i at man kan begå overtramp, men jeg tror ikke på at folk dermed er onde og at de gjør slikt med vilje. Man er ikke ond eller bedriver psykisk vold selv om motparten opplever det slik, nødvendigvis. 

Anonymkode: 17f5a...a5b

[AnonymBruker]

Jeg får en følelse av at du ikke har drevet med noe psykisk vold, men at du er et temmelig vanlig menneske på godt og vondt, som er blitt manipulert til å tro at noe er galt med deg, ut fra et annet menneske sin forvridde sannheten. At det plager deg så mye som det gjør er antagelig fordi du er for selvkritisk, og har en for stor vilje til å forstå andre. Istedenfor å stå opp for deg selv, og det at du ikke har gjort noe galt, forsøker du å forstå hvorfor en annen mener at du har gjort noe galt. Men at en person mener at du har gjort noe galt trenger ikke å bety at du faktisk har gjort noe galt! Det kan også være at den personen har skapt seg en alternativ virkeligheten av en eller annen grunn. Antagelig som et forsvar for egne feil og mangler. 

Jeg har opplevd dette selv. Min eks, far til min eldste, er utad svært snill og sjarmerende. Vi var unge da vi kom sammen, og alle fortalte meg hele tiden hvilken flott kjæreste jeg hadde. Så pen, så snill, og ikke minst forgudet han meg. 

Det de ikke så, men som jeg levde med, var sykelig sjalusi, løgner om alt mulig rart, at han stadig tømte både sin og min konto, uten at jeg den dag i dag vet hva han brukte pengene på, og at alt hele tiden ble vinklet til at alt han gjorde galt var min skyld. Det var jeg som ikke var omtenksom og kjærlig nok, ifølge ham. Jeg var ikke nok forståelsesfull ovenfor hans behov, redsler og usikkerhet! Jeg elsket ham ikke høyt nok! Og DERFOR gikk ting galt! Det var min skyld, aldri hans! Og han gråt og bar seg, slik at hver gang jeg var enten sinna eller såret og lei meg for noe galt HAN hadde gjort, så endte det opp med at jeg måtte trøste og love å skjerpe meg. Gjøre ham tryggere. 

Sett i ettertid er det helt merkelig at jeg kunne bli manipulert slik, men jeg hadde nok en indre usikkerhet i meg fra starten, i forhold til om jeg var snill og god nok. En usikkerhet min egen mor plantet i meg fra jeg var liten, med stadig kritikk, uansett om jeg gjorde noe galt eller ikke. Den usikkerheten fanget nok han opp fra starten, og han brukte den usikkerheten i meg til å vinkle det til at alt var min feil, slik egentlig. Og når alle i tillegg skrøt så ofte over hvor fantastisk han var, så trodde jeg på at det faktisk var meg det bunnet i. Så jeg forsøkte virkelig å være mer forståelsesfull og kjærlig. Gi ham tryggheten han "savnet". 

Jeg trenger sikkert ikke å si engang at ingenting virket. Det var aldri NOK. 

Heldigvis forsto mine venner etterhvert hvordan han egentlig var, og jeg fikk hjelp og støtte til å forlate ham. Hvor farlig og forskrudd min eks egentlig er forsto jeg imidlertid ikke før jeg traff han som nå er min ektemann. Frem til det fortsatte min eks med å være "misforstått" og lidende. Han var (spilte!) fullstendig knust over at jeg hadde forlatt ham, og gråt og bar seg så jeg stadig måtte stille opp for ham, betale ting for ham, rydde opp i ting han hadde rotet til. MEN da jeg traff en ny var det slutt på dette spillet, og hans virkelige ondskap kom frem. At jeg fant en ny var tydeligvis et slikt svik mot ham at han skulle KNUSE meg. Det gikk han inn for med alle midler, og ingenting var for ufint eller umoralsk. 

En av de tingene han fant på var å melde meg til barnevernet. Heldigvis var det erfarne mennesker, og situasjonen ble fort gjennomskuet. Han kom ingen vei med det. Det vil si, han kom ingen vei med det offisielt, MEN det gjorde definitivt noe med MEG likevel at han stadig påpekte at jeg var en dårlig mamma. Barnevernet lurte han ikke, men man kan på sett og vis si at han faktisk klarte å lure meg. Jeg begynte selv å lure på om jeg var en dårlig mamma, og begynte å bli nervøs og usikker i forhold til både valg jeg skulle ta, og valg jeg tidligere hadde tatt. Kunne det være NOE sannhet i hans påstander? Jeg begynte å vurdere meg selv med svært kritiske øyne, og jeg fant feil ved meg selv som mamma. Eller mulige feil, som jeg grublet mye på, og usikkerheten min vokste stadig. 

Til slutt vokste faktisk usikkerheten seg så stor at jeg selv oppsøkte barnevernet og fortalte at jeg var usikker på meg selv som mamma. Jeg ble tatt seriøst, og ble tilbudt terapi og foreldrekurs. Jeg gikk så til en fantastisk terapeut som fikk meg til å sette ord på all den usikkerheten som hadde bygget seg opp i meg, og etter en tid der husker jeg at terapeuten sa "Så din egen definisjon av deg selv som mamma er altså basert på hva eksen din sier om deg? En mann som er farlig, ustabil og som på alle måter viser at han setter seg selv først- til og med over sin egen sønns beste- er den som skal få bestemme hvordan du ER som mamma? "

Det var jo helt sykt, men ja, jeg hadde faktisk latt ham få rote med hodet mitt på den måten, og hans forvridde sannheter var blitt til noe jeg trodde på. Om ikke alt var sant, så var kanskje noe sant, trodde jeg, for han kunne vel ikke bare ta ALT ut fra løse luften? 

Det tok meg enda en stund med terapi før det gikk opp for meg at noen faktisk kan ta slikt ut fra løse luften, og skape sin helt egne "sannhet", som de så deler videre med dem som gir dem et øre, som en fullstendig ekte sannhet. Med overbevisning om at de har rett, og rett til å dele dette, selv om det ikke engang har den minste rot i noen virkelig sannhet. 

Jeg endte opp med en diplom fra terapeuten der det står "Du er en GOD NOK mamma!", og det er en av mine kjæreste eiendeler. Ordene forteller meg at jeg ikke trenger å være fullstendig perfekt for å være en bra mamma, og at jeg kan legge bort tvilen på om jeg er en bra mamma, selv om jeg kan feile av og til. For alle gjør det! Dermed mistet min eks omsider makten han hadde fått over meg, der jeg vurderte meg selv ut fra alle feil han tilla meg. Og skulle jeg et øyeblikk tvile på ordene som står på diplomet, så har jeg trygge og glade barn, så de i seg selv er bevis på at jeg er god nok, selv om jeg ikke er perfekt. 

Dette ble langt, men jeg håper at du forstår hva jeg vil frem til. Kanskje din tidligere venninnes sannhet rett og slett ikke er sannheten!?! Hvorfor skal du la henne definere deg som menneske? Hva om hennes hennes sannhet kanskje bare er en forskrudd sannhet? Som min eks sin "sannhet". 

Hvorfor ikke heller høre på andre, som din kjæreste? 

Jeg vet at det kan være vanskelig, når noen har definert deg som noe slemt, å tro på dem som sier noe annet. Så mange fortalte meg at jeg var en god mamma, før jeg klarte å innse at det var det som var sannheten, og ikke ondskapen jeg var blitt utsatt for, men nå ser jeg klart at hva ett enkelt menneske (som har en egen agenda for å si noe slemt) hevder bør vektlegges mye mindre enn hva alle andre sier. Jeg håper at du også kommer dit! Din venninne har sikkert noen grunner for å si det hun sier. Kanskje det er en måte hun har for å unnskylde egne feil på? At hennes egne feil er så vanskelig for henne å takle, at hun har laget seg en å skylde på? Deg! Eventuelt kan det være som hos min eks, ren ondskap. Uansett, hun eier ikke sannheten! Hva hun sier er ikke nødvendigvis sannheten! 

Klem

Anonymkode: db64d...f72

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg får en følelse av at du ikke har drevet med noe psykisk vold, men at du er et temmelig vanlig menneske på godt og vondt, som er blitt manipulert til å tro at noe er galt med deg, ut fra et annet menneske sin forvridde sannheten. At det plager deg så mye som det gjør er antagelig fordi du er for selvkritisk, og har en for stor vilje til å forstå andre. Istedenfor å stå opp for deg selv, og det at du ikke har gjort noe galt, forsøker du å forstå hvorfor en annen mener at du har gjort noe galt. Men at en person mener at du har gjort noe galt trenger ikke å bety at du faktisk har gjort noe galt! Det kan også være at den personen har skapt seg en alternativ virkeligheten av en eller annen grunn. Antagelig som et forsvar for egne feil og mangler. 

Jeg har opplevd dette selv. Min eks, far til min eldste, er utad svært snill og sjarmerende. Vi var unge da vi kom sammen, og alle fortalte meg hele tiden hvilken flott kjæreste jeg hadde. Så pen, så snill, og ikke minst forgudet han meg. 

Det de ikke så, men som jeg levde med, var sykelig sjalusi, løgner om alt mulig rart, at han stadig tømte både sin og min konto, uten at jeg den dag i dag vet hva han brukte pengene på, og at alt hele tiden ble vinklet til at alt han gjorde galt var min skyld. Det var jeg som ikke var omtenksom og kjærlig nok, ifølge ham. Jeg var ikke nok forståelsesfull ovenfor hans behov, redsler og usikkerhet! Jeg elsket ham ikke høyt nok! Og DERFOR gikk ting galt! Det var min skyld, aldri hans! Og han gråt og bar seg, slik at hver gang jeg var enten sinna eller såret og lei meg for noe galt HAN hadde gjort, så endte det opp med at jeg måtte trøste og love å skjerpe meg. Gjøre ham tryggere. 

Sett i ettertid er det helt merkelig at jeg kunne bli manipulert slik, men jeg hadde nok en indre usikkerhet i meg fra starten, i forhold til om jeg var snill og god nok. En usikkerhet min egen mor plantet i meg fra jeg var liten, med stadig kritikk, uansett om jeg gjorde noe galt eller ikke. Den usikkerheten fanget nok han opp fra starten, og han brukte den usikkerheten i meg til å vinkle det til at alt var min feil, slik egentlig. Og når alle i tillegg skrøt så ofte over hvor fantastisk han var, så trodde jeg på at det faktisk var meg det bunnet i. Så jeg forsøkte virkelig å være mer forståelsesfull og kjærlig. Gi ham tryggheten han "savnet". 

Jeg trenger sikkert ikke å si engang at ingenting virket. Det var aldri NOK. 

Heldigvis forsto mine venner etterhvert hvordan han egentlig var, og jeg fikk hjelp og støtte til å forlate ham. Hvor farlig og forskrudd min eks egentlig er forsto jeg imidlertid ikke før jeg traff han som nå er min ektemann. Frem til det fortsatte min eks med å være "misforstått" og lidende. Han var (spilte!) fullstendig knust over at jeg hadde forlatt ham, og gråt og bar seg så jeg stadig måtte stille opp for ham, betale ting for ham, rydde opp i ting han hadde rotet til. MEN da jeg traff en ny var det slutt på dette spillet, og hans virkelige ondskap kom frem. At jeg fant en ny var tydeligvis et slikt svik mot ham at han skulle KNUSE meg. Det gikk han inn for med alle midler, og ingenting var for ufint eller umoralsk. 

En av de tingene han fant på var å melde meg til barnevernet. Heldigvis var det erfarne mennesker, og situasjonen ble fort gjennomskuet. Han kom ingen vei med det. Det vil si, han kom ingen vei med det offisielt, MEN det gjorde definitivt noe med MEG likevel at han stadig påpekte at jeg var en dårlig mamma. Barnevernet lurte han ikke, men man kan på sett og vis si at han faktisk klarte å lure meg. Jeg begynte selv å lure på om jeg var en dårlig mamma, og begynte å bli nervøs og usikker i forhold til både valg jeg skulle ta, og valg jeg tidligere hadde tatt. Kunne det være NOE sannhet i hans påstander? Jeg begynte å vurdere meg selv med svært kritiske øyne, og jeg fant feil ved meg selv som mamma. Eller mulige feil, som jeg grublet mye på, og usikkerheten min vokste stadig. 

Til slutt vokste faktisk usikkerheten seg så stor at jeg selv oppsøkte barnevernet og fortalte at jeg var usikker på meg selv som mamma. Jeg ble tatt seriøst, og ble tilbudt terapi og foreldrekurs. Jeg gikk så til en fantastisk terapeut som fikk meg til å sette ord på all den usikkerheten som hadde bygget seg opp i meg, og etter en tid der husker jeg at terapeuten sa "Så din egen definisjon av deg selv som mamma er altså basert på hva eksen din sier om deg? En mann som er farlig, ustabil og som på alle måter viser at han setter seg selv først- til og med over sin egen sønns beste- er den som skal få bestemme hvordan du ER som mamma? "

Det var jo helt sykt, men ja, jeg hadde faktisk latt ham få rote med hodet mitt på den måten, og hans forvridde sannheter var blitt til noe jeg trodde på. Om ikke alt var sant, så var kanskje noe sant, trodde jeg, for han kunne vel ikke bare ta ALT ut fra løse luften? 

Det tok meg enda en stund med terapi før det gikk opp for meg at noen faktisk kan ta slikt ut fra løse luften, og skape sin helt egne "sannhet", som de så deler videre med dem som gir dem et øre, som en fullstendig ekte sannhet. Med overbevisning om at de har rett, og rett til å dele dette, selv om det ikke engang har den minste rot i noen virkelig sannhet. 

Jeg endte opp med en diplom fra terapeuten der det står "Du er en GOD NOK mamma!", og det er en av mine kjæreste eiendeler. Ordene forteller meg at jeg ikke trenger å være fullstendig perfekt for å være en bra mamma, og at jeg kan legge bort tvilen på om jeg er en bra mamma, selv om jeg kan feile av og til. For alle gjør det! Dermed mistet min eks omsider makten han hadde fått over meg, der jeg vurderte meg selv ut fra alle feil han tilla meg. Og skulle jeg et øyeblikk tvile på ordene som står på diplomet, så har jeg trygge og glade barn, så de i seg selv er bevis på at jeg er god nok, selv om jeg ikke er perfekt. 

Dette ble langt, men jeg håper at du forstår hva jeg vil frem til. Kanskje din tidligere venninnes sannhet rett og slett ikke er sannheten!?! Hvorfor skal du la henne definere deg som menneske? Hva om hennes hennes sannhet kanskje bare er en forskrudd sannhet? Som min eks sin "sannhet". 

Hvorfor ikke heller høre på andre, som din kjæreste? 

Jeg vet at det kan være vanskelig, når noen har definert deg som noe slemt, å tro på dem som sier noe annet. Så mange fortalte meg at jeg var en god mamma, før jeg klarte å innse at det var det som var sannheten, og ikke ondskapen jeg var blitt utsatt for, men nå ser jeg klart at hva ett enkelt menneske (som har en egen agenda for å si noe slemt) hevder bør vektlegges mye mindre enn hva alle andre sier. Jeg håper at du også kommer dit! Din venninne har sikkert noen grunner for å si det hun sier. Kanskje det er en måte hun har for å unnskylde egne feil på? At hennes egne feil er så vanskelig for henne å takle, at hun har laget seg en å skylde på? Deg! Eventuelt kan det være som hos min eks, ren ondskap. Uansett, hun eier ikke sannheten! Hva hun sier er ikke nødvendigvis sannheten! 

Klem

Anonymkode: db64d...f72

Oi, tusen takk for langt og godt svar! Jeg kjenner meg nok igjen i det med at jeg nok også har med meg en usikkerhet fra min mor, fikk konstant kritikk, ble anklaget for å være gal daglig, hun ropte hore etter meg foran hele nabolaget mange år før jeg mistet jomfrudommen, kalte meg billig tøs foran læreren min og klassen og slike ting... Jeg gjorde aldri ting bra nok, måtte alltid gjøre leksene om igjen og når jeg fikk 6'ere på skolen (var heldigvis skoleflink, tør ikke tenke på hvis ikke) så var det alltid noe feil med læreren/oppgavene måtte ha blitt blandet sammen/det var helt utrolig at jeg hadde fått til noe sånt osv... Har ikke tenkt over at det gjør meg sårbar, men det gjør jo kanskje det. Tenker veldig ofte på det om jeg kanskje egentlig er gal og misforstår alle ting eller har helt feil verdensoppfatning, så det kommer vel fra et sted det også.

Jeg setter stor pris på at du deler, og jeg syns det høres helt forferdelig ut for deg å ha vært i det forholdet og også det han fant på med barnevernet og at han fikk deg til å tvile på egenskapene dine som mor. Håper inderlig det går mye bedre med deg i dag og det høres heldigvis ut som du har funnet en bedre mann!

Klem

Anonymkode: 98b26...977

[Duff]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Oi, tusen takk for langt og godt svar! Jeg kjenner meg nok igjen i det med at jeg nok også har med meg en usikkerhet fra min mor, fikk konstant kritikk, ble anklaget for å være gal daglig, hun ropte hore etter meg foran hele nabolaget mange år før jeg mistet jomfrudommen, kalte meg billig tøs foran læreren min og klassen og slike ting... Jeg gjorde aldri ting bra nok, måtte alltid gjøre leksene om igjen og når jeg fikk 6'ere på skolen (var heldigvis skoleflink, tør ikke tenke på hvis ikke) så var det alltid noe feil med læreren/oppgavene måtte ha blitt blandet sammen/det var helt utrolig at jeg hadde fått til noe sånt osv... Har ikke tenkt over at det gjør meg sårbar, men det gjør jo kanskje det. Tenker veldig ofte på det om jeg kanskje egentlig er gal og misforstår alle ting eller har helt feil verdensoppfatning, så det kommer vel fra et sted det også.

Jeg setter stor pris på at du deler, og jeg syns det høres helt forferdelig ut for deg å ha vært i det forholdet og også det han fant på med barnevernet og at han fikk deg til å tvile på egenskapene dine som mor. Håper inderlig det går mye bedre med deg i dag og det høres heldigvis ut som du har funnet en bedre mann!

Klem

Anonymkode: 98b26...977

Du, det du har vokst opp med er psykisk vold og da er det i grunnen ikke så rart at du har det vanskelig nå. Hadde du hatt en trygg tilknytning som barn vill du latt denne venninnens ord prelle av som vann på gåsa. Jeg ble aldri kalt hore hjemme men alt jeg gjorde var enten galt, for dårlig eller hvis det var bra var det noe galt med mere. Samme som du skriver om karakterene dine. Det var en «damn if you do, damn if you dont» oppvekst. Det var alltid noe galt. Ingen ville egentlig være venn med meg, de ville bare utnytte meg eller de var tvunget til det (feks fordi foreldrene sendte de ut for å leke). Hvis jeg presenterte venner hvor slike argumenter ikke virket var det «er DU god nok for den?» Eller «går du virkelig sammen med DEN personen?» Den personen  overstyrer deg Duff, du er bare god nok når den ikke har noen andre å leke med osv osv osv. 

I min oppvekst opplevde jeg aldri å høre hjemme noe som tydet på at en venn var en god venn. Slike venner hadde nemlig bare mine søsken. Jeg var ikke verd det. 

Det gjør noe med deg og akkurat det brukte din «venninne» mot deg. Ser du sammenhengen mellom din oppvekst og hvorfor denne saken har brutt deg såpass ned? 

[AnonymBruker]

51 minutter siden, Duff skrev:

Du, det du har vokst opp med er psykisk vold og da er det i grunnen ikke så rart at du har det vanskelig nå. Hadde du hatt en trygg tilknytning som barn vill du latt denne venninnens ord prelle av som vann på gåsa. Jeg ble aldri kalt hore hjemme men alt jeg gjorde var enten galt, for dårlig eller hvis det var bra var det noe galt med mere. Samme som du skriver om karakterene dine. Det var en «damn if you do, damn if you dont» oppvekst. Det var alltid noe galt. Ingen ville egentlig være venn med meg, de ville bare utnytte meg eller de var tvunget til det (feks fordi foreldrene sendte de ut for å leke). Hvis jeg presenterte venner hvor slike argumenter ikke virket var det «er DU god nok for den?» Eller «går du virkelig sammen med DEN personen?» Den personen  overstyrer deg Duff, du er bare god nok når den ikke har noen andre å leke med osv osv osv. 

I min oppvekst opplevde jeg aldri å høre hjemme noe som tydet på at en venn var en god venn. Slike venner hadde nemlig bare mine søsken. Jeg var ikke verd det. 

Det gjør noe med deg og akkurat det brukte din «venninne» mot deg. Ser du sammenhengen mellom din oppvekst og hvorfor denne saken har brutt deg såpass ned? 

Kjenner meg veldig igjen. Mamma tok ofte vennene mine til side på mitt rom mens jeg måtte vente i stuen der hun sa de ikke burde være med meg for jeg var et stygt menneske osv. Hun sa hele tiden at jeg var så sjefete, sta og vanskelig - både til meg og andre - og i ettertid har jeg tenkt at det kanskje er litt omvendt. Jeg var alltid den som ga alt snopet mitt bort, jeg lot være å spise middag så venninnen min kunne få mer mat (vi hadde dårlig råd og jeg trodde ikke hun ble mett siden hun var en del større enn meg, altså ikke tjukk, men mye høyere og slikt), jeg lot alltid andre overkjøre meg i lek osv fordi mamma jo sa hele tiden at ingen ville være med en som var så sjefete. Kanskje til og med det er pga alt mamma sa denne venninen har sagt det eller fått idéen i utgangspunktet, jeg vet ikke, men jeg husker at hun sa til meg en gang at mamma var syk i hodet og senere sa hun at hun aldri hadde sagt det og at det var jeg som var det. Husker at jeg syns det var rart, for mamma hadde tatt henne med på kino i mellomtiden (uten at jeg visste det før etterpå, sett i retrospekt litt merkelig kanskje). Så ja, det var mye rart.

Jeg trodde vel egentlig at jeg hadde "redet" ut barndommen min, det er en psykolog som har sagt til meg at jeg sannsynlgvis idag ville blitt diagnosistert med reaktiv tilknytningsforstyrrelse om jeg var barn og at jeg har blitt utsatt for omsorgssvikt og har ptsd fra barndommen (lang historie kort, men mamma ba meg henvises til bup hele tiden og jeg har lest journalen min i ettertid at hun har vært veldig pågående overfor de og at de har bemerket at spørreskjemaene hun fyller ut og samtalene hun har med de avviker veldig fra meg og pappas sine svar, samtidig slo det dårlig ut for min del for det ble tolket som at jeg løy og manglet selvinnsikt så jeg hadde hatt rundt 11 diagnoser før jeg sluttet på bup siste gangen... alle er fjernet i etterkant, psykologen jeg har nå sier jeg kanskje har en blanding av ptsd og angst, men ikke klare diagnoser på noen av de, men alle andre diagnoser og alt jeg har hatt før er utelukket, heldigvis). Dette føler jeg at jeg har jobbet med, men har nok ikke tenkt at det er psykisk vold. Har vel bare syntes syns på mamma og tenkt at hun nok er syk selv, men jeg har veldig vanskelig for å se dårlige sider hos andre - det er gjennomgående og noe jeg alltid har hørt.

Jeg skal tenke litt på det og høre med psykologen om hun også tror det kan ha sammenheng.

Tusen takk for svar, og forferdelig leit å høre at du har hatt det slik  håper det går bra med deg nå <3

Anonymkode: 98b26...977

[Duff]

Det er nok noe som vil sitte resten av livet. Jeg ser sammenhenger men kropp og hode har fastsatte mønstre jeg ikke klarer å bryte pga dette. Jobber med saken og håper på det beste. Reaktiv tilknytning er nok nevnt i mine terapitimer også sammen med traumer og diverse.  Som deg ble jeg også «pakket på» egenskaper jeg ikke hadde pluss sykdommer som ikke var heeeelt riktige.

Hvis du vil kan du sende pm for det begynner å bli litt ukomfortabelt nå.