Hvordan skal man gjøre det slutt med noen man virkelig elsker?

[AnonymBruker]

For over 10 år siden møtte jeg en gutt hvor man kan si at kjærlighet ved første blikk oppsto (vi er oppi tjueåra). Vi ble kjærester og forholdet varte kanskje i rundt 3 måneder før han gjorde det slutt og jeg ble sønderknust. Etterhvert som årene gikk fant vi tilbake til hverandre tross hans ganske uforutsigbare (og litt kriminelle) fortid. Mitt kriterie for å bli sammen med ham var at han skulle legge alt sånn dritt bak seg og ikke dra det med i vårt forhold. Og det gjorde han. Og vi hadde det superfint. Fram til nå det siste året. Kort fortalt har han blant annet har prøvd seg på en annen jente, oppfører seg som en drittsekk i fylla, klarer aldri å gi meg komplimenter, setter ikke pris på meg, bryr seg kun om seg selv og ingen andre, han er rett og slett en superegoist. Som har såra meg så mye at jeg sliter med depresjoner pga dette. Han er virkelig en fin gutt utenom dette, og det er den gutten jeg forelsket meg i, men som nå har forsvunnet mye i mitt hode pga dette.

Men jeg er så innmari glad i han. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å gråte og være deprimert pga dette. Følelsene mine er for sterke for han til at jeg klarer å gjøre det slutt. Og dette har vart over en såpass lang periode at jeg holder på å havne langt nede i kjelleren. Men jeg elsker han så høyt. Og jeg kunne aldri tenkt meg å bli sammen med noen andre. Og tanken på at han skal finne seg noen andre blir jeg helt dårlig av. Derfor vurderer jeg bare å drite i hele mitt følelsesregister og fortsette selv om jeg vet at jeg fortsatt vil bli skuffet. Og det er jo ikke sånn det skal være... Men jeg klarer ikke å gjøre det slutt. Jeg er for knyttet til ham, familien, huset, dyra våre og alt. Hva gjør man i en sånn situasjon? Og nei, det holder ikke bare å komme med "gjør det slutt, du fortjener så mye bedre" osv, det hjelper meg virkelig ingenting. Jeg er for redd for å tenke på hvordan framtiden blir uten han. Jeg er livredd.

Anonymkode: 81a76...4a0

[AnonymBruker]

Kjære deg 💜 forstår deg godt,hva med å få en psykolog å få alt ut til,så blir det kanskje lettere å finne veien videre..

Anonymkode: 76551...611

[AnonymBruker]

Hvis du leser igjennom det du har skrevet, og hva dette forholdet har gjort med deg, kjenner du ikke på en slags skam? Er du ikke bedre enn dette? Sterkere, mer selvstendig?

Du har jo blitt redusert til en trist, deprimert, redd jente, når du burde være en sterk kvinne som ikke tar imot dritt fra noen. Det er den sterke kvinnen inni deg du må hente fram. Den kvinnen blir ikke værende i et elendig forhold bare fordi hun er redd for å bli erstattet med en ny jente. Den sterke kvinnen tør å ta det valget selv om det er smertefullt. Ta makta tilbake!

Du bruker opp dine beste år på denne fyren. Tenk på hvor bittert det kommer til å føles om noen år, når du ser tilbake. Hvis du går fra ham nå, så vil det i det minste være en god lærepenge for livet videre, en lærdom å ta med seg. Om du derimot kaster bort hele ungdomstida di på ham, så vil det bare være trist og meningsløst. 

Hva hvis ditt livs kjærlighet og lykken egentlig venter rundt neste sving, men du er for opptatt med å kaste bort livet ditt på feil mann?

Anonymkode: d875d...b1d

[AnonymBruker]

Han er jo egentlig ikke en fin gutt. Han var dust mot deg for ti år siden, og dust mot deg nå. Han er kriminell, utro, egoistisk, osv.
Han har SPILT en fin gutt innimellom og anstrengt seg for å være det, men han ER jo ikke det.

Kjenner igjen frykten din for å gå fra den man elsker, men du er nødt til å tenke på ditt eget vel og ve. Du blir deprimert i dette forholdet og det sier sitt! Bli glad i deg selv til å innse at du fortjener noe å bedre, så trenger du ikke høre det fra oss selvom vi også mener det

Anonymkode: 95a8a...742

[AnonymBruker]

Og jeg tror du bare kan bli glad i deg selv, uten han som gjør det deprimert og uten han i livet ditt.

Anonymkode: 95a8a...742

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det, forlot mannen jeg elsket høyere enn jeg trodde var mulig. Jeg nærmest forgudet ham, men samtidig visste jeg at han ikke var bra for meg. Jeg begynte å mislike den jeg var sammen med ham, for jeg var ikke lykkelig, og jeg var så usikker og følelsesmessig ustabil, fordi jeg svingte fra lykke til sorg stadig. Dette fordi han kunne være så utrolig kjærlig, og så uforståelig kald. Han tok stadig valg som sto i kontrast med at han elsket meg slik han påsto. 

Så løy han om noe viktig. Noe uforståelig. En løgn som jeg bare kan tolke som mindgame, for å gjøre meg usikker. Han knuste meg med den løgnen, for så å innrømme at det var løgn. Etter mange tårer, og en alvorlig konsekvens av løgnen, som avslørte at det var løgn. Da forsto jeg at jeg MÅTTE gå. Slikt gjør man bare ikke mot et menneske man liksom skal elske! 

Hvordan jeg gjorde det? Jeg måtte bare bestemme meg for at det var nok, og så stakk jeg av. Blokkerte ham overalt, og reiste til en venninne i en annen by. Bare to uker, men på de to ukene bygget jeg meg selv opp til å klare å stå imot. 

Da han fikk tak i meg igjen sa jeg at jeg hadde truffet en annen. Det var en løgn, men det virket. Han lot meg være, og jeg fikk tid til å komme over ham. 

Etterhvert gikk det lettere, og jeg traff kjærlighet på ny. 

Har aldri angret på at jeg gikk. Det var rett! Det eneste rette å gjøre! 

Anonymkode: bf2fa...58f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Han er jo egentlig ikke en fin gutt. Han var dust mot deg for ti år siden, og dust mot deg nå. Han er kriminell, utro, egoistisk, osv.
Han har SPILT en fin gutt innimellom og anstrengt seg for å være det, men han ER jo ikke det.

Kjenner igjen frykten din for å gå fra den man elsker, men du er nødt til å tenke på ditt eget vel og ve. Du blir deprimert i dette forholdet og det sier sitt! Bli glad i deg selv til å innse at du fortjener noe å bedre, så trenger du ikke høre det fra oss selvom vi også mener det

Anonymkode: 95a8a...742

Han er virkelig en fin gutt. Men han har slitt med sitt, og stenger alt av følelser inni seg og virker derfor som et følelsesløs kaldt menneske. Jeg prøver å presse ut av han hva jeg trenger av kjærlighet, og han sier han elsker meg, men jeg føler det bare ikke. Han har vært kriminell, men etter jeg ble sammen med ham har han fått seg en annen livsstil og endret seg totalt. I starten hadde vi det så fantastisk, og jeg følte meg så bra. Men så merket jeg at han begynte å bli ganske "care", og jeg ble deprimert deretter ettersom jeg følte at han ikke brydde seg lenger. Vi har hatt mange diskusjoner og krangler som har endt i gråt hos begge to. Jeg vet han sitter inne med mye, men han slipper aldri. Og han klarer ikke å gi av seg selv det jeg trenger for å kunne føle meg vel sammen med ham. Jeg føler meg aldri bra nok. Jeg har elsket han i over 10 år, selv om jeg har vært sammen med andre i mellomtiden. Jeg kommer aldri til å slutte å elske han.

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gjorde det, forlot mannen jeg elsket høyere enn jeg trodde var mulig. Jeg nærmest forgudet ham, men samtidig visste jeg at han ikke var bra for meg. Jeg begynte å mislike den jeg var sammen med ham, for jeg var ikke lykkelig, og jeg var så usikker og følelsesmessig ustabil, fordi jeg svingte fra lykke til sorg stadig. Dette fordi han kunne være så utrolig kjærlig, og så uforståelig kald. Han tok stadig valg som sto i kontrast med at han elsket meg slik han påsto. 

Så løy han om noe viktig. Noe uforståelig. En løgn som jeg bare kan tolke som mindgame, for å gjøre meg usikker. Han knuste meg med den løgnen, for så å innrømme at det var løgn. Etter mange tårer, og en alvorlig konsekvens av løgnen, som avslørte at det var løgn. Da forsto jeg at jeg MÅTTE gå. Slikt gjør man bare ikke mot et menneske man liksom skal elske! 

Hvordan jeg gjorde det? Jeg måtte bare bestemme meg for at det var nok, og så stakk jeg av. Blokkerte ham overalt, og reiste til en venninne i en annen by. Bare to uker, men på de to ukene bygget jeg meg selv opp til å klare å stå imot. 

Da han fikk tak i meg igjen sa jeg at jeg hadde truffet en annen. Det var en løgn, men det virket. Han lot meg være, og jeg fikk tid til å komme over ham. 

Etterhvert gikk det lettere, og jeg traff kjærlighet på ny. 

Har aldri angret på at jeg gikk. Det var rett! Det eneste rette å gjøre! 

Anonymkode: bf2fa...58f

Takk for deling. Jeg skjønner det må ha vært tøft. Men jeg har ingen løgn å rette meg til. Da hadde alt vært så mye enklere om det hadde vært en ordentlig grunn til å gå fra.

Han har ikke vært direkte utro heller, jeg tok han på fersken i fylla hvor han prøvde seg på en annen dame. Selv om dette høres ganske teit ut så godtok jeg det fordi 1) han hadde ingen forhold til henne og 2) han var så dritings at han ikke kunne gå. Og nei, det er ingen unnskyldning. Men jeg vet med hjertet mitt at det ikke var noen følelser i bildet, og jeg vet det ikke skjedde mer enn det, for jeg var der selv.

Men likevel... Det skremmer meg at han ikke tar meg mer seriøst når jeg er så langt nede. Jeg skjønner ikke hva som skal få han til å skjønne at jeg trenger noen som tar vare på meg i form av handling og ikke bare av ord. Han sier han elsker meg hver dag, men jeg føler det bare er overfladisk og at han sier det bare fordi det er en "vane".

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre... Atter en gang har jeg begynt å gråte ikveld, fordi jeg er så lei meg. Jeg trenger noen som bryr seg om meg. Jeg trenger at HAN bryr seg om meg. Jeg trenger at han viser meg det, og ikke bare sier det. Han er livet mitt, og jeg kan ikke se for meg at jeg kan leve uten han. Jeg blir enda mer lei meg bare av tanken.

Anonymkode: 81a76...4a0

[AnonymBruker]

Les det andre svaret du har fått i tråden. Det er et meget godt svar.

Hvem har du blitt? Du har blitt hun hjelpeløse, hun som er avhengig av en mann og kaller det å elske. 

Om 10 år vil du forstå at du har kastet bort livet ditt på denne fyren. 

Anonymkode: 44b0c...f01

[Roci]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han er virkelig en fin gutt. Men han har slitt med sitt, og stenger alt av følelser inni seg og virker derfor som et følelsesløs kaldt menneske. Jeg prøver å presse ut av han hva jeg trenger av kjærlighet, og han sier han elsker meg, men jeg føler det bare ikke. Han har vært kriminell, men etter jeg ble sammen med ham har han fått seg en annen livsstil og endret seg totalt. I starten hadde vi det så fantastisk, og jeg følte meg så bra. Men så merket jeg at han begynte å bli ganske "care", og jeg ble deprimert deretter ettersom jeg følte at han ikke brydde seg lenger. Vi har hatt mange diskusjoner og krangler som har endt i gråt hos begge to. Jeg vet han sitter inne med mye, men han slipper aldri. Og han klarer ikke å gi av seg selv det jeg trenger for å kunne føle meg vel sammen med ham. Jeg føler meg aldri bra nok. Jeg har elsket han i over 10 år, selv om jeg har vært sammen med andre i mellomtiden. Jeg kommer aldri til å slutte å elske han.

 

Takk for deling. Jeg skjønner det må ha vært tøft. Men jeg har ingen løgn å rette meg til. Da hadde alt vært så mye enklere om det hadde vært en ordentlig grunn til å gå fra.

Han har ikke vært direkte utro heller, jeg tok han på fersken i fylla hvor han prøvde seg på en annen dame. Selv om dette høres ganske teit ut så godtok jeg det fordi 1) han hadde ingen forhold til henne og 2) han var så dritings at han ikke kunne gå. Og nei, det er ingen unnskyldning. Men jeg vet med hjertet mitt at det ikke var noen følelser i bildet, og jeg vet det ikke skjedde mer enn det, for jeg var der selv.

Men likevel... Det skremmer meg at han ikke tar meg mer seriøst når jeg er så langt nede. Jeg skjønner ikke hva som skal få han til å skjønne at jeg trenger noen som tar vare på meg i form av handling og ikke bare av ord. Han sier han elsker meg hver dag, men jeg føler det bare er overfladisk og at han sier det bare fordi det er en "vane".

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre... Atter en gang har jeg begynt å gråte ikveld, fordi jeg er så lei meg. Jeg trenger noen som bryr seg om meg. Jeg trenger at HAN bryr seg om meg. Jeg trenger at han viser meg det, og ikke bare sier det. Han er livet mitt, og jeg kan ikke se for meg at jeg kan leve uten han. Jeg blir enda mer lei meg bare av tanken.

Anonymkode: 81a76...4a0

Jeg skjønner at dette er vanskelig og leit for deg, TS. Men du kan ikke tvinge folk til å ha følelser som ikke er der, selv om du aldri så mye ønsker det. Jeg tror faktisk at du er inne på noe veldig grunnleggende når du føler at han sier at han elsker deg av gammel vane. Denne gutten/mannen er ikke bra for deg, og innerst inne vet du det. Jeg tror det kunne vært bra for deg å snakke med en psykolog om dette, både for å få satt situasjonen litt i perspektiv og fordi det virker som du er deprimert eller på vei inn i en depresjon. Klem til deg

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gjorde det, forlot mannen jeg elsket høyere enn jeg trodde var mulig. Jeg nærmest forgudet ham, men samtidig visste jeg at han ikke var bra for meg. Jeg begynte å mislike den jeg var sammen med ham, for jeg var ikke lykkelig, og jeg var så usikker og følelsesmessig ustabil, fordi jeg svingte fra lykke til sorg stadig. Dette fordi han kunne være så utrolig kjærlig, og så uforståelig kald. Han tok stadig valg som sto i kontrast med at han elsket meg slik han påsto. 

Så løy han om noe viktig. Noe uforståelig. En løgn som jeg bare kan tolke som mindgame, for å gjøre meg usikker. Han knuste meg med den løgnen, for så å innrømme at det var løgn. Etter mange tårer, og en alvorlig konsekvens av løgnen, som avslørte at det var løgn. Da forsto jeg at jeg MÅTTE gå. Slikt gjør man bare ikke mot et menneske man liksom skal elske! 

Hvordan jeg gjorde det? Jeg måtte bare bestemme meg for at det var nok, og så stakk jeg av. Blokkerte ham overalt, og reiste til en venninne i en annen by. Bare to uker, men på de to ukene bygget jeg meg selv opp til å klare å stå imot. 

Da han fikk tak i meg igjen sa jeg at jeg hadde truffet en annen. Det var en løgn, men det virket. Han lot meg være, og jeg fikk tid til å komme over ham. 

Etterhvert gikk det lettere, og jeg traff kjærlighet på ny. 

Har aldri angret på at jeg gikk. Det var rett! Det eneste rette å gjøre! 

Anonymkode: bf2fa...58f

Tusen takk for at du deler. Jeg er ikke ts men setter utrolig pris på det , og det gir meg styrke og den dytten jeg trenger!
 

Anonymkode: 95a8a...742

[AnonymBruker]

Hei! Da jeg leste hva du skrev trodde jeg først det var noe jeg selv hadde skrevet, så kan fortelle deg at jeg VET hvordan du har det, og at jeg er i samme situasjon. Hvordan går det med deg nå? Og hvordan er situasjonen hos deg? 

Anonymkode: fe3d6...8b0