Gå til innhold

Foreldre som aldri hever stemmen til barna sine


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg tenker det er helt i orden å være bestemt, og heve stemmen kontrollert for å si i fra at nok er nok om de ikke hører etter. Stor forskjell på det og skrike og smelle og skremme de ut av det blå.

Anonymkode: 39e85...965

  • Liker 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Interessant tråd.

jeg har barn på 4 og 6 år og syns dessverre ofte jeg må bruke en altfor streng tone, (spesielt med 4-åringen som noen ganger rett og slett ikke hører på fornuft). det ender med dårlig samvittighet for meg og skikkelig dårlig følelse... jeg skjønner at det er»noe» vi sikkert på veien har gjort feil, men er rådvill på HVA.. prøver i det lengste alltid å være tålmodig og pedagogisk, men det virker ikke...

syns egentlig ikke det virker så bra å heve stemmen heller, men føler det blir siste utvei, og da blir det til slutt en ende på galskapen, selv om jeg ikke føler barna gikk derfra med noen annen lærepenge enn at «mamma er sint» 😿 

gode råd tas imot med takk... Evt mulig jeg må anskaffe meg den harpen🤣

Anonymkode: 39327...6e2

Anbefaler Coskurs/trygghetssirkelen. Du kan sjekke ut mer info på www.folkom.no👍😊 Mange kommuner arrangerer kurs! Jeg synes det er et utrolig bra verktøy, visuelt enkelt! Anbefales! 

Anonymkode: 58d3f...2c6

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Anbefaler Coskurs/trygghetssirkelen. Du kan sjekke ut mer info på www.folkom.no👍😊 Mange kommuner arrangerer kurs! Jeg synes det er et utrolig bra verktøy, visuelt enkelt! Anbefales! 

Anonymkode: 58d3f...2c6

Tusen takk, dette skal jeg se på😊

Anonymkode: 39327...6e2

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man må jo ikke heve stemmen for å vise tydelig bestemthet. 

Moren kunne jo ganske enkelt bare gått bort til jenta og sagt bestemt nå skal vi gå hjem så enten går du selv bort til bilen eller så tar jeg deg i hånden og fører deg bort, hva blir det til? Jenten hadde fått 10 sekunders betenkningstid av meg og jeg ville fortsatt enten tar du valget eller så tar jeg valget for deg etterfulgt av 5 sekunders betenkningstid og har hun ikke tatt valget da så hadde jeg tatt det for henne. Erfaring tro, så vet de allerede at de vil gå selv før jeg har sagt noe så derfor kort betenkningstid, og det er det det ender opp med når "jeg tar valget for dem". 

Veldig effektivt. Har prøvd det på en del sterk i viljen-barn som sterkt setter seg på bakbeina. Jeg dikkederer aldri, men hever heller ikke stemmen.

Vær bestemt og vis deg bestemt. Barnet oppfatter tydelig og lettere bestemtheten man føler i seg enn den høye stemmen.

Endret av Mass
Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 minutter siden, Anonymus Notarius skrev:

3 kvarter?? Hadde kasta ut ungen etter 10 minutter, jeg.

Jeg og. Jeg gir barnet mitt maks 5 minutter. Tuller hun fremdeles etter de 5 minuttene, bærer jeg henne ut og dit vi skal . Overser blikk fra de rundt og hylingen til barnet. Har gjort det før, og gjør det gjerne igjen. Men det har ikke skjedd igjen. For hun lærte ganske så greit første gangen. Men jeg har i tillegg "blikket mitt". Så når jeg er på en offentlig plass, og hun hører ikke etter, så gir jeg henne "blikket" mitt, som hun kjenner godt igjen, som betyr "du er i trøbbel, nå mener jeg alvor". Og hun slutter med tullet sitt.  Gir jeg blikket, da har jeg ikke tålmodighet til mer enn maks 1 minutt tull. Og det vet hun. Blikket er strengere versjon av den første som er å bære barnet vekk etter 5 minutter. Hun får sjansen til å si sitt og ta et valg, men drøyer det over tiden, da er tålmodigheten min slutt.

Har en veloppdragen, selvstendig og pliktoppfyllende jente. Får stadig skryt av andre om henne. Jeg er veldig, uendelig glad i jenta mi, men tålmodighet til å dulle og dalle med tull og vas  har jeg ikke. Kan være nokså streng. Men er en snill mamma og har veldig mye omsorg og kjærlighet å gi. Vi har et nært mor-datter bånd. Noe jeg er glad for.

Anonymkode: 8d318...7d5

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

På 22.4.2018 den 8.06, AnonymBruker skrev:

Har en 4 åring som er lik. Har prøvd alt. Time out, tatt fra han leker, pratet rolig og "pedagogisk", kjeftet. Hever jeg stemmen og er streng eskalerer det situasjonen til det verre. Her hjelper det å prate rolig, men det tar tid. Må noen ganger hold på en stund. Folk som ikke vet tenker nok at jeg må være hardere. Det de ikke vet er at da ville det tatt ennå lengere tid og forverret situasjonen ytterligere. 

Anonymkode: 472e5...aee

Nøyaktig hva er det som tar tid og ennå lengere tid? Å få fireåringen til å bli enig i at dere skal gå hjem?

Skal man hjem, så går man hjem. Kan kanskje bruke 5-10 min på å forberede og klargjøre ungen til å gå, men å dulle og dille i 45 min for å overtale ungen til å gå er jo helt meningsløst.

Anonymkode: 16360...c85

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 22.4.2018 den 17.01, Mammabamma skrev:

Jeg er barnehagelærer og det hender titt og ofte at jeg hever stemmen og snakker strengt til ungene. Jeg har nok brølte en håndfull ganger men da har de hatt en oppførsel som var langt fra akseptabel. De tar ikke skade av strenge stemmer eller roping en gang i skuddåret så lenge det er en sammenheng mellom oppførsel og reaksjon som de kan forstå. 

Wow, jeg er glad du ikke jobber i min barnehage og brøler til barn, da hadde du kjapt fått deg en liten medarbeidersamtale. Streng og tydelig, jatakk; roping og frustrasjon, neitakk. Vi er profesjonelle, det er ikke foreldre og det trenger de heller ikke forventes å være. En utdannet barnehagelærer burde vite bedre enn det du gjør. For ordens skyld, jeg kan godt heve stemmen til egne barn, men er jeg på jobb skal det forventes at jeg er profesjonell og har lært meg metoder for å håndtere uønskete situasjoner. Med egne barn forsvinner den profesjonelle distansen og en handler av og til mer med føleleser enn hodet. 

Anonymkode: d8e64...089

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest GoldenLioness
10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker det er helt i orden å være bestemt, og heve stemmen kontrollert for å si i fra at nok er nok om de ikke hører etter. Stor forskjell på det og skrike og smelle og skremme de ut av det blå.

Anonymkode: 39e85...965

Nettopp. 

Strenge stemmen min varierer litt i leie, men ute på gaten om han f.eks løper mot veien så hever jeg selvsagt stemmen da det kan være potensielt farlig. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest GoldenLioness
18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Interessant tråd.

jeg har barn på 4 og 6 år og syns dessverre ofte jeg må bruke en altfor streng tone, (spesielt med 4-åringen som noen ganger rett og slett ikke hører på fornuft). det ender med dårlig samvittighet for meg og skikkelig dårlig følelse... jeg skjønner at det er»noe» vi sikkert på veien har gjort feil, men er rådvill på HVA.. prøver i det lengste alltid å være tålmodig og pedagogisk, men det virker ikke...

syns egentlig ikke det virker så bra å heve stemmen heller, men føler det blir siste utvei, og da blir det til slutt en ende på galskapen, selv om jeg ikke føler barna gikk derfra med noen annen lærepenge enn at «mamma er sint» 😿 

gode råd tas imot med takk... Evt mulig jeg må anskaffe meg den harpen🤣

Anonymkode: 39327...6e2

Men er du superkonsekvent?

Her er det null nåde i slike situasjoner. 

Skal vi f.eks rekke en buss og han plutselig finner ut at han skal tulle så gir jeg én advarsel om at vi må gå ellers er det rett i vognen. Fortsetter han så tar jeg han og selv om han blir stiv som en pinne, hyler og kjemper imot å bli satt i vognen så styrer jeg på til jeg får satt han ned.

I sekundet han er i vognen og jeg traver avgårde uten noe medlidenhet så roer han seg og er like blid igjen. Blir en maktkamp der og da, men siden jeg alltid gjennomfører advarsel så vet han at det ikke er vits i å klage eller grine etter konsekvensen er gjennomført.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 hours ago, Mass said:

Man må jo ikke heve stemmen for å vise tydelig bestemthet. 

Moren kunne jo ganske enkelt bare gått bort til jenta og sagt bestemt nå skal vi gå hjem så enten går du selv bort til bilen eller så tar jeg deg i hånden og fører deg bort, hva blir det til? Jenten hadde fått 10 sekunders betenkningstid av meg og jeg ville fortsatt enten tar du valget eller så tar jeg valget for deg etterfulgt av 5 sekunders betenkningstid og har hun ikke tatt valget da så hadde jeg tatt det for henne. Erfaring tro, så vet de allerede at de vil gå selv før jeg har sagt noe så derfor kort betenkningstid, og det er det det ender opp med når "jeg tar valget for dem". 

Veldig effektivt. Har prøvd det på en del sterk i viljen-barn som sterkt setter seg på bakbeina. Jeg dikkederer aldri, men hever heller ikke stemmen.

Vær bestemt og vis deg bestemt. Barnet oppfatter tydelig og lettere bestemtheten man føler i seg enn den høye stemmen.

Og hva skal du gjøre hvis ungen slår en annen? Løper av gårde? Kaster ting rundt om kring? Kaller deg jævla fitte, håper du dør. Fordi ungen ikke fikk is eller noe annet trivielt? E.l?

Jeg sier ikke at man skal kjefte og skrike og ta helt av, men i visse situasjoner mener jeg man bør vise ganske tydelig at dette ikke er greit.

Anonymkode: 463ec...84f

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor er det å heve stemmen likestilt med å være bestemt og konsekvent?

Jeg hever veldig sjelden stemmen, det er bare når alt topper seg, og da skjønner til med rakkerungene veldig godt hvorfor. Som regel har det ønsket effekt, dvs jeg får ut litt damp. Minsteungen blir livredd, de andre synes det er morsomt.

Min strategi er å snakke lavt. Da må ungene tie selv, for å høre hva som blir sagt. Jeg er bestemt og konsekvent, i den gitte situasjonen i HI, hadde jeg tatt barnet under armen og gått. Men mine barn hadde ikke gjort noe sånt, for den type oppførsel har ikke fått vokst seg frem.

Mine barna har andre arenaer hvor de er utfordrende :D Alle har sitt, og det er alltid lett å finne andre sine feil og speile de mot sin egen fullkommenhet :) 

Anonymkode: 8ff40...0ed

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det å heve stemmen likestilt med å være bestemt og konsekvent?

Jeg hever veldig sjelden stemmen, det er bare når alt topper seg, og da skjønner til med rakkerungene veldig godt hvorfor. Som regel har det ønsket effekt, dvs jeg får ut litt damp. Minsteungen blir livredd, de andre synes det er morsomt.

Min strategi er å snakke lavt. Da må ungene tie selv, for å høre hva som blir sagt. Jeg er bestemt og konsekvent, i den gitte situasjonen i HI, hadde jeg tatt barnet under armen og gått. Men mine barn hadde ikke gjort noe sånt, for den type oppførsel har ikke fått vokst seg frem.

Mine barna har andre arenaer hvor de er utfordrende :D Alle har sitt, og det er alltid lett å finne andre sine feil og speile de mot sin egen fullkommenhet :) 

Anonymkode: 8ff40...0ed

når jeg mener "å heve stemmen" så mener jeg å snakke med en bestemt og konsekvent stemme.. Ikke stå på huk fremfor barnet å nærmest hviske med en tynn, snill og forsiktig pipestemme..  

Anonymkode: 2871d...327

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

jo, ser du ikke hva jeg skriver`?? 

Men når barnet er seks år, og denne type oppdragelse fortsatt ikke fungerer..  Jeg har heller ikke sagt at en må skrike/hyle/rope for å heve stemmen.. man må kunne snakke med en litt tydeligere bestemt tone.. Ikke snakke med barnet sitt som det er en baby til de er 15 år gamle..

Anonymkode: 2871d...327

Man kan da snakke tydelig med bestemt tone uten å heve stemmen. Man snakker ikke som til en baby fordi om man ikke hever stemmen. Å heve stemmen betyr å heve volumet på stemmen, og da må det nødvendigvis bli å skrike/hyle/rope. Du kan være helt tydelig og bestemt uten å heve volumet.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, Hulderen skrev:

Man kan da snakke tydelig med bestemt tone uten å heve stemmen. Man snakker ikke som til en baby fordi om man ikke hever stemmen. Å heve stemmen betyr å heve volumet på stemmen, og da må det nødvendigvis bli å skrike/hyle/rope. Du kan være helt tydelig og bestemt uten å heve volumet.

jeg snakker om en spesiell situasjon her.. En situasjon hvor en mor brukte 45 minutter på å få med seg jenta si hjem... Hun snakket som til en baby med hviskepipestemme til barnet sitt.. 

I min verden har vi det slik som du beskriver over her.. Jeg roper ikke til barnet mitt når jeg "hever stemmen" .. 

når jeg mener "å heve stemmen" så mener jeg å snakke med en bestemt og konsekvent stemme.. Ikke stå på huk fremfor barnet å nærmest hviske med en tynn, snill og forsiktig pipestemme..  

Anonymkode: 2871d...327

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Det er ikke god pedagogikk å ikke vise barn ulike følelser og å være flat i oppdragelsen, hevet stemme hører med, på samme måte som sorg, sinne, glede osv..

  • Liker 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Carrot skrev:

Det er ikke god pedagogikk å ikke vise barn ulike følelser og å være flat i oppdragelsen, hevet stemme hører med, på samme måte som sorg, sinne, glede osv..

Signerer dette.

Jeg har vokst opp med foreldre som aldri var sinte, frustrerte eller nevneverdig hissige. Det ga meg problemer som ung voksen, for jeg trodde frustrasjon og sinne var noe vi ikke skulle føle, og jeg hadde problemer med å formidle følelsene mine. Når jeg prøvde å forklare, fikk jeg null aksept for det jeg følte, mor måtte alltid finne en forklaring og unnskyldning.

Derfor forteller jeg ungene mine at jeg er sint, at jeg er frustrert, at jeg er rådløs eller at jeg er sykt glad og hva som gjør meg lykkelig. Mine barn skal få aksept for alle følelsene sine :) 

(Familien min har generelt lite temperament, og nettopp derfor synes jeg det er viktig å formidle at det er lov å kjenne på sånne følelser også, selv om det ikke er så ofte).

Anonymkode: 8ff40...0ed

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og hva skal du gjøre hvis ungen slår en annen? Løper av gårde? Kaster ting rundt om kring? Kaller deg jævla fitte, håper du dør. Fordi ungen ikke fikk is eller noe annet trivielt? E.l?

Jeg sier ikke at man skal kjefte og skrike og ta helt av, men i visse situasjoner mener jeg man bør vise ganske tydelig at dette ikke er greit.

Anonymkode: 463ec...84f

Jeg tenker at om barnet reagerer slik som dette så har ikke foreldrene vært tydelig nok fra start av. 

Jeg går inn i situasjonen og ut igjen av den igjen. Viss barn lærer å bruke hersketeknikker som å skrike (noen gjør faktisk det) fordi at de vet at foreldrene ikke tåler skrikingen og dermed får det de vil ha, så tar det aldri slutt. Viss du heller bare lar barna skrike til det skjønner selv at det ikke oppnår noe med det så tar det fort slutt. Setter man seg på nivå med barnet og hever stemmen hver gang man står i slike situasjoner så oppnår man som forelder nada skvada med det. 

Viss barnet vokser, utvikler seg og men skrikefasen aldri går over (evt barnet lærer seg nye teknikker) så bør man som forelder gå i seg selv og endre noe på det man gjør og hvordan man håndterer de forskjellige situasjonene. For det sier seg selv at det som har blitt gjort hittil ikke funker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Signerer dette.

Jeg har vokst opp med foreldre som aldri var sinte, frustrerte eller nevneverdig hissige. Det ga meg problemer som ung voksen, for jeg trodde frustrasjon og sinne var noe vi ikke skulle føle, og jeg hadde problemer med å formidle følelsene mine. Når jeg prøvde å forklare, fikk jeg null aksept for det jeg følte, mor måtte alltid finne en forklaring og unnskyldning.

Derfor forteller jeg ungene mine at jeg er sint, at jeg er frustrert, at jeg er rådløs eller at jeg er sykt glad og hva som gjør meg lykkelig. Mine barn skal få aksept for alle følelsene sine :) 

(Familien min har generelt lite temperament, og nettopp derfor synes jeg det er viktig å formidle at det er lov å kjenne på sånne følelser også, selv om det ikke er så ofte).

Anonymkode: 8ff40...0ed

 

Og jeg synes dette høres ganske deilig ut! Jeg har vokst opp med en far med kort lunte og høy stemme, og en mor som skrek for ingenting. Rundt vårt middagsbord måtte du som regel heve stemmen for å bare bli hørt. Mamma skriker/skrek så mye når hun ble sint at det til slutt ble vanlig, egentlig. Det mest irriterende er at hun fikk et diagnosebarn i etterkant av min barndom, og først da ble hun sånn "nei, vi må ikke skrike, det fører ikke til noe godt". No shit, jeg brukte mange år på å legge av meg den ropingen i mitt liv. 

Anonymkode: d0b59...adf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...