Skjønner meg ikke på meg selv - trenger råd!

[AnonymBruker]

Jeg har vært ordentlig forelsket to ganger. Det typiske for disse to gangene er at jeg har visst at de ikke vil bli noe seriøst. Første gangen skulle han flytte til motsatt side av landet og syntes det var kjipt at vi kom til å se hverandre så lite, derav vanskelig å bli sammen. Andre gangen trodde jeg egentlig det var på vei til å bli noe seriøst før han etter tre måneder sa han ikke var klar for forhold. Vi fortsatt å holde på, frem og tilbake, av og på i nesten ett år etter han sa det første gang. Etter han sa det var det eneste jeg ville å bli sammen med han. Det var et hekt ikke kjærlighet. Det er nå snart ett år siden jeg gjorde de slutt da jeg ikke klarte usikkerheten mer. Han har fått seg dame så var nok bare meg han ikke var klar for et forhold med. Kjærlighetssorgen etter han satt dypt. 

Etter han har jeg møtt flere veldig allrighte karer, men da trekker jeg meg. Han jeg er med nå er kjempe snill, behandler meg med respekt og har mange av de kvalitetene jeg ser etter. Vi har god kjemi og alt er egentlig fint. Likevel tar jeg meg selv i å finne ubetydelige feil ved han og lager det til "store greier" i mitt eget hode, slik at de "feilene" overskygger alt det positive. Ett eksempel er at parfymen ikke lukter godt nok. Hvorfor gjør jeg det? Jeg forstår det ikke. Enten må det være at jeg ubevisst er redd for å bli såret og derfor finner "feil" slik at fallhøyden ikke blir så stor eller så er jeg ikke klar for forhold. Jeg vet virkelig ikke. Noen som har noen tanker eller har opplevd lignende selv? 

Anonymkode: 82c8c...82d

[AnonymBruker]

Jeg har samme problem,bare hakket verre tror jeg. Synes du var kjempeflink som klarte å avslutte etter et år. 

Noen av mine "bragder" :

Forelsket meg i en homofil kompis-skjedde aldri noe, men jeg holdt det gående i flere år. 

Innledet et forhold til en gift mann. Etter tre år som (en av flere har jeg funnet ut) flyttet han fra kona og ville bli sammen med meg. Vet ikke hva som skjedde, men idet øyeblikket han sa det forsvant alt av følelser hos meg. Aldri ofret ham en tanke siden. 

Av og på forhold i over to år der det var åpenbart at vi aldri kunne bli sammen pga helt forskjellig livssituasjoner. Han var heller ikke særlig snill mot meg

10 år! Som "botycall" der jeg var håpløst forelsket. 

I tillegg har det vært flere andre korte forhold der jeg har ønsket mer, mens mannen var fornøyd med å få seg noe når det passet ham. 

Jeg har vært både oppgitt, fortvilet, på grensen til deprimert over situasjonen. Det er egentlig ingen ytre grunner til T det skal være slik. Alt annet i livet mitt fungerer, god jobb, eget hus, ryddig økonomi, mange og gode venner. Jeg har alltid vært aktiv, reist en del, og er helt normal på "utsiden" Har heller ikke manglet på menn som har vært interessert, men noe bare stopper opp, jeg klarer ikke få følelser/interesse når noen flørter eller tar initiativ. Jeg synes det er utrolig ubehagelig og trekker meg unna. 

Kan jeg spørre hvor gammel du er? Selv er jeg snart 45 og skulle sårt ønske jeg hadde forsøkt å søke hjelp tidligere. Det er en stor sorg å ha det slik, og følelsen av å være mindreverdig blir sterkere for hvert år som går. 

Jeg har faktisk aldri hatt noen jeg kan kalle en kjæreste. 

Desverre ingen gode råd annet enn å oppsøke profesjonell hjelp. Tror det er mitt eneste håp ihvertfall, selv om det kanskje er for seint for min del nå. 

Anonymkode: a7374...42e

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har samme problem,bare hakket verre tror jeg. Synes du var kjempeflink som klarte å avslutte etter et år. 

Noen av mine "bragder" :

Forelsket meg i en homofil kompis-skjedde aldri noe, men jeg holdt det gående i flere år. 

Innledet et forhold til en gift mann. Etter tre år som (en av flere har jeg funnet ut) flyttet han fra kona og ville bli sammen med meg. Vet ikke hva som skjedde, men idet øyeblikket han sa det forsvant alt av følelser hos meg. Aldri ofret ham en tanke siden. 

Av og på forhold i over to år der det var åpenbart at vi aldri kunne bli sammen pga helt forskjellig livssituasjoner. Han var heller ikke særlig snill mot meg

10 år! Som "botycall" der jeg var håpløst forelsket. 

I tillegg har det vært flere andre korte forhold der jeg har ønsket mer, mens mannen var fornøyd med å få seg noe når det passet ham. 

Jeg har vært både oppgitt, fortvilet, på grensen til deprimert over situasjonen. Det er egentlig ingen ytre grunner til T det skal være slik. Alt annet i livet mitt fungerer, god jobb, eget hus, ryddig økonomi, mange og gode venner. Jeg har alltid vært aktiv, reist en del, og er helt normal på "utsiden" Har heller ikke manglet på menn som har vært interessert, men noe bare stopper opp, jeg klarer ikke få følelser/interesse når noen flørter eller tar initiativ. Jeg synes det er utrolig ubehagelig og trekker meg unna. 

Kan jeg spørre hvor gammel du er? Selv er jeg snart 45 og skulle sårt ønske jeg hadde forsøkt å søke hjelp tidligere. Det er en stor sorg å ha det slik, og følelsen av å være mindreverdig blir sterkere for hvert år som går. 

Jeg har faktisk aldri hatt noen jeg kan kalle en kjæreste. 

Desverre ingen gode råd annet enn å oppsøke profesjonell hjelp. Tror det er mitt eneste håp ihvertfall, selv om det kanskje er for seint for min del nå. 

Anonymkode: a7374...42e

Høres ut som du har hatt mange usunne relasjoner. Tror det handler mye om de intenderte følelsene jeg får når jeg vet det er noen jeg ikke kan få, blir helt oppslukt. Får ikke de samme følelsene eller kjenner på «jakten» når det er gjensidig. Men samtidig vil jeg jo kjenne den gjensidige kjærligheten og tryggheten - er jo det ett forhold handler om. Jeg er bare 25 år og har sånn sett «god tid». Blir bare litt skremt når jeg reflekterer over mitt eget mønster. 

Mitt liv er ganske likt som ditt, har alt på stell og mange som bryr seg om meg. Tror det er oss selv vi må jobbe med. Sliter med å åpne meg og være sårbar. Synes det er utrolig ubehagelig og blir stresset med en gang, selv ovenfor nære venner. Har du prøvd å oppsøke hjelp? 

Ts

Anonymkode: 82c8c...82d