Oppgjør med følelser

[AnonymBruker]

Jeg og min eks kjæreste som jeg trodde var mitt livs kjærlighet slo opp for ett år siden. Bruddet var veldig emosjonell og tung. Han har behandlet meg veldig dårlig og løy gjennom henne forholdet, noe som resulterte i at jeg fikk en psykisk sammenbrudd og trengte hjelp for å komme meg på bena igjen etter det menneske. Han har blokkert meg på alle sosiale medier og sagt tydelig ifra at alt er min feil og at vi er ferdige. (Jeg avslørte hans løgn noe han likte dårlig). «Hadde du ikke gjort sånn og sånn, så hadde vi bodd sammen nå» kunne han si. Uansett, ett år etterpå sliter jeg fortsatt med hvordan ting ble og min psykolog rådet meg å ta oppgjør med følelsene mine. Så vi skreiv han en ærlig e-post, der jeg sa at det er vanskelig for meg å legge fortiden bak selvom det er det eneste jeg vil aller mest. Og at jeg tror dette skyldes det faktumet at vi hadde ikke en ordentlig samtale som ikke var ladet med masse følelser. Jeg ba han om en slik samtale, omså med tredjepart. Jeg skreiv at vi trenger ikke å snakke om det som skjedde, men bare møtes for en prat som er noe annet enn det vi hadde på slutten. Sa også at jeg hatet han ikke. 

 

Han har ikke svart. Det er sårt, men jeg har besluttet å ikke kontakte han igjen. Det at han har ikke svart er for meg bare en bekreftelse på at han har totalt mangel på empati, noe som har vært tilfellet hele tiden. 

Hadde du svart på en slik Mail? Dette menneske sa at han elsket meg... at han brydde seg? Betydde jeg virkelig ingenting for han? Det er veldig sårt å tenke på. 

 

Takk for svar. 

Anonymkode: aa9a0...37c

[Olaug Olsen]

Jeg har hatt mange slike flotte, løgnaktige elskere. Pene menn(esker) med kule hemmeligheter, som har gitt meg intressant avkom. Felles for dem alle var at de hadde ett eller annet i livet sitt som de satte høyere enn vår kjærlighet. Det er en slags kjærlighet fra deres side, det som de føler for alkoholen, sin hjemby, sin livsstil som "en med mange damer", sin mor, seg selv eller rett og slett sin offerrolle. Det er bindinger. Noen ganger er bindingene så sterke, at du ikke klarer å håndtere det. Det at de har en slik ting i livet sitt som er dominerende og som skygger for kjærligheten, kan føre til brudd. Du bør forsøke å finne rytmen og poesien i dette, framfor å se det som noe negativt. Våren kommer. Frøene spirer. Høsten med sin grøde og til slutt vinteren. En hvileperiode. Naturen er slik. Menneskelivet går også i slike sykluser. Noen ganger befinner du deg i en tilstand hvor det ser ut som alt rundt deg er dødt. Hva med å se deg om etter nye kandidater? Der er masse fisk i havet? Vi har alle slike erfaringer. Det å gå inn i et kjærlighetsforhold vil alltid innebære en viss risiko for å bli såret. På en måte, er det selve hensikten å bli såret, nettopp fordi man vokser på det og utvikler seg av det. Hva med å tenke litt på deg. Hva gjør deg lykkelig. Hva har du i livet ditt nå, som du ønsker å ta med deg videre?

[CamillaCollett]

Jeg synes du fikk et dårlig råd fra psykologen din. Det var feil å kontakte ham, for han har gjort det klart at han ikke ønsker mer kontakt. Da du sendte mailen fikk du sikkert forhåpninger om å få en slutt.

Din eks har behandlet det veldig dårlig, høres det ut som. Han har antakelig sine grunner til det, samme hvor vanskelig det er å forstå. Og du må dessverre akseptere at du kanskje aldri vil få en avslutning av typen du ønsker deg. Derfor må du lage den avslutningen selv. 

Det kan hende han elsket deg og at det gikk over, det kan hende han aldri elsket deg. Uansett var han et menneske som behandlet deg dårlig og som du med tiden vil være glad for at ikke er i livet ditt lenger. Ikke gi dette mennesket mer makt, du er verdt mer. Lykke til

[AnonymBruker]

Kanskje - kanskje ikke. Jeg tror jeg er aller mest sint på meg selv for å ha tatt så feil. Idealiserte han på en måte.. trodde han var noe annet. Ønsker å gi slipp på han, men ønsker å gi slipp på en måte som gjør han «god» - som bekrefter at jeg tok ikke feil likevel, det funket bare ikke. Uansett ble det litt lettere for meg etter at jeg sendte mailen, fordi nettopp som du sier, forente jeg meg mer og mer med at jeg får ingen annen avslutning. Det ble slik det ble og nå må livet gå videre. Jeg forsøker å radikalt akseptere at det ble slik, at jeg ble den veste utgaven av meg selv under det bruddet og at jeg forelsket meg i et menneske som mest sannsynlig ikke har det bra selv og derfor behandlet han meg såpass dårlig. Jeg vet at med tiden vil jeg se tilbke på dette og trolig riste på hodet, men iblant er dagene tunge, som i dag. Som om jeg hører stemmen hans og tar til meg at jeg er årsaken til at han trakk seg vekk. At jeg «ødela alt» ved å sette min behov over hans. Jeg er skyldig i at jeg mistet han - han faktiske flotte mannen (man husker jo ofte det gode som var bedre). Sorgen er der, men det er en annen sorg nå enn tidligere (før e-posten). Nå vet jeg at han er bare sånn. Han hadde sine grunner for å ikke svare - jeg hadde svart , omså noe kort. Omså «tror ikke det er så lurt å treffes, men håper det går bra med deg» - bare det lille hadde vært bedre enn å totalt ignorere min smerte. Men jeg skal klare å komme meg videre  takk for gode ord! 

Anonymkode: aa9a0...37c

[Olaug Olsen]

Jeg kan godt forstå at du har det vanskelig. Du kan aldri si at dette forholdet var feil. Uansett hvordan du snur på det, har du lært noe av det. Du har lært noe om deg selv, og om denne verden. Det å ha slike erfaringer er gull verdt for sjelen. Selv en depresjon, kan være en erfaring som gir deg noe, og som setter deg i forbindelse med andre mennesker. Gir deg evnen til å forstå. På denne måten kan man se at det var rett. Livet er ikke en legeroman, og heldigvis for dette! Det er nettopp kompleksiteten i følelsene, skuffelsen og selvransakelsen som gir rom for personlig vekst. Kjøp deg en bergkrystall nå, og skyll den daglig. Legg det bak deg og gå videre.