Sliter sånn med stress

[AnonymBruker]

Jeg har i lengre tid levd i et ekteskap jeg er ulykkelig i. Vi jobber med det, men jeg bruker mye tid på å tenke på om jeg bør bli eller gå.

Det siste halve året har det vært travelt på mange fronter. Og jeg begynte å få pusteproblemer. Kunne våkne om natten og gispe etter luft. Jeg følte det var noe helt feil i kroppen, og trodde jeg hadde et lungeproblem. Etter noen runder hos fastlegen har han konkludert med at den fysiske helsen min er fin. Hjertet, blodtrykk, blodprosent er tipp-topp. Lungerøntgen viste ingenting, har ikke astma. Helt normale vitaminnivåer. Jeg spurte derfor legen om det er stress og psyken som plager meg, og han mente det var svært sannsynlig. At jeg trengte å gire ned, roe ned helseangst og bekymringer.

Men det er mye enklere sagt enn gjort. I løpet av en vanlig dag har jeg hyperventilert flere ganger. Tungpusten plager meg og gjør meg sliten. Jeg sover dårlig og tar smertestillende hver dag fordi jeg har vondt i bryst- og ryggmuskulatur. Jeg jobber fullt, men i blant er det tungt å komme seg avgårde. 

Hva gjør jeg? Prøver psykolog? Fysioterapi? Satser på at det går over?

Anonymkode: 97410...569

[AnonymBruker]

Kan det være angst? At du er redd for å sitte alene?Utmattet? Redd?Ville snakket med legen og hørt om han kan henvise til psykolog ja. Dette høres ikke noe godt ut å gå sånn. Visst helsen ellers er bra så er det nok psykologen du bør snakke med. lykke til. Klemmer

Anonymkode: 3ec2b...8fb

[AnonymBruker]

Stress og angst går hånd i hånd ettersom jeg har erfart. Du bør ta grep om det før det går for langt. Ta bort alt som virker negativt i livet ditt, jeg mener ikke at du skal skille deg men forsøke å få bedre tak om prosessen rundt det å få ekteskapet til å fungere eller ikke. Snakk om det, legg igjen «kjepphester» du ikke trenger (det gjelder dere begge) så dere kan velge de viktige kampene. Da får du bedre oversikt og mindre stress og videre mindre angst. 

Håper det ordner seg. Be om hjelp av noen som kan hjelpe. 

Anonymkode: b1a82...ed2

[AnonymBruker]

Høres ut som angst rett og slett.

Anonymkode: 3cf2f...347

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som angst rett og slett.

Anonymkode: 3cf2f...347

Støtter opp under denne. Jeg har angst og våkner nå og da av at jeg glemmer å puste/ikke får luft/søvnparalyse. Når det skjer er jeg som regel enten stresset pga konkrete ting som skjer rundt meg, eller har sovet lite og dårlig over flere dager. 

Anonymkode: 71ab9...b6e

[AnonymBruker]

Takk, alle. Det som plager meg mest er at jeg ikke klarer å slippe tanken på at jeg har en alvorlig fysisk sykdom. Akkurat nå innbiller jeg for eksempel at jeg har lungekreft fordi jeg har vondt i ryggen ved lungene og puster overfladisk. Det er vanskelig å jage vekk tanken.

Ekteskapet er vanskelig fordi mannen nekter terapi, og vi har barn. Jeg vil ikke gå, men har få måter å reparere forholdet vi har når han ikke møter meg på halvveien. Så da er jeg stuck på et usunt sted.

Anonymkode: 97410...569

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk, alle. Det som plager meg mest er at jeg ikke klarer å slippe tanken på at jeg har en alvorlig fysisk sykdom. Akkurat nå innbiller jeg for eksempel at jeg har lungekreft fordi jeg har vondt i ryggen ved lungene og puster overfladisk. Det er vanskelig å jage vekk tanken.

Ekteskapet er vanskelig fordi mannen nekter terapi, og vi har barn. Jeg vil ikke gå, men har få måter å reparere forholdet vi har når han ikke møter meg på halvveien. Så da er jeg stuck på et usunt sted.

Anonymkode: 97410...569

Hele kroppen din forteller deg at du ikke har det bra, mannen din vil hverken få hjelp eller møte deg på halvveien, du har fått en psykisk reaksjon pga dette. Hva er det som stopper deg fra å gå? Hele situasjonen er usunn. Noe sier meg at barnet deres også oppfatter at du/dere ikke har det bra. 

Du kan gå til familievernkontoret alene for å få råd og ha noen å snakke med. 

Anonymkode: 2eb97...1c6

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hele kroppen din forteller deg at du ikke har det bra, mannen din vil hverken få hjelp eller møte deg på halvveien, du har fått en psykisk reaksjon pga dette. Hva er det som stopper deg fra å gå? Hele situasjonen er usunn. Noe sier meg at barnet deres også oppfatter at du/dere ikke har det bra. 

Du kan gå til familievernkontoret alene for å få råd og ha noen å snakke med. 

Anonymkode: 2eb97...1c6

Mange ting hindrer meg i å gå.

Håpet om at det kan bli bedre. Barna. Økonomien. Å måtte starte på nytt. Og tanken på at jeg ikke vil klare det, jeg som sliter med stress nå. Hvordan skal det bli hvis det stresset blir verre? Og denne frykten for sykdom. Jeg håper jo legen har sjekket det han bør, men jeg er fortsatt redd.

Anonymkode: 97410...569

[AnonymBruker]

Hei, 

Jeg er familieterapeut, og dessverre ser jeg ofte denne problemstillingen. Den ene vil i terapi, den andre vil ikke...

Jeg syns det er leit å høre hvordan du har det, og om det er mulig, ville jeg snakket nøye med mannen din om at du vurderer å gå dersom han ikke blir med i terapi. Det er så viktig for deg, få det frem.

Når det er sagt, så om du ikke klarer overtale ham, så begynn med deg selv. Du trenger et sted å puste ut, snakke om dette og kjenne etter, slik at du får senket stressnivået ditt noe.

Jeg tror ikke du har en fysisk sykdom, jeg tror dette er stress som har satt seg fast i kroppen som en klump som gjør vondt.

Jeg tror du kunne hatt godt av terapi og stressmestringskurs og/eller massasje for å roe deg ned.

Finnes også en del apper der du kan laste ned pusteteknikker, som kan roe deg fort ned (søkeord breath, bl.a)

Jeg ønsker deg lykke til, det er ikke godt  å ha det slik du har det nå, men det finnes håp. 

Anonymkode: ed209...fc1

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, 

Jeg er familieterapeut, og dessverre ser jeg ofte denne problemstillingen. Den ene vil i terapi, den andre vil ikke...

Jeg syns det er leit å høre hvordan du har det, og om det er mulig, ville jeg snakket nøye med mannen din om at du vurderer å gå dersom han ikke blir med i terapi. Det er så viktig for deg, få det frem.

Når det er sagt, så om du ikke klarer overtale ham, så begynn med deg selv. Du trenger et sted å puste ut, snakke om dette og kjenne etter, slik at du får senket stressnivået ditt noe.

Jeg tror ikke du har en fysisk sykdom, jeg tror dette er stress som har satt seg fast i kroppen som en klump som gjør vondt.

Jeg tror du kunne hatt godt av terapi og stressmestringskurs og/eller massasje for å roe deg ned.

Finnes også en del apper der du kan laste ned pusteteknikker, som kan roe deg fort ned (søkeord breath, bl.a)

Jeg ønsker deg lykke til, det er ikke godt  å ha det slik du har det nå, men det finnes håp. 

Anonymkode: ed209...fc1

Tusen takk for empatisk svar!

Og interessant med svar fra en som er familieterapeut. Vi kunne hatt bruk for en som deg. Men min mann er ikke glad i å snakke om følelser, og det virker som om å sitte på et kontor å snakke med en tredjepart er en stor trussel for ham. Som om det blir to mot én, altså ham? Men noe må vi få løsnet på. Vi er i et usunt og utrygt mønster, med silent treatment, distanse og passiv aggresjon. Jeg blir helt knekt av det, og hadde glatt tatt en skikkelig konflikt med en jeg visste brydde seg enn dette her. 

Massasje og stressmestringskurs var flotte ideer! 

Tusen takk.

Anonymkode: 97410...569

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for empatisk svar!

Og interessant med svar fra en som er familieterapeut. Vi kunne hatt bruk for en som deg. Men min mann er ikke glad i å snakke om følelser, og det virker som om å sitte på et kontor å snakke med en tredjepart er en stor trussel for ham. Som om det blir to mot én, altså ham? Men noe må vi få løsnet på. Vi er i et usunt og utrygt mønster, med silent treatment, distanse og passiv aggresjon. Jeg blir helt knekt av det, og hadde glatt tatt en skikkelig konflikt med en jeg visste brydde seg enn dette her. 

Massasje og stressmestringskurs var flotte ideer! 

Tusen takk.

Anonymkode: 97410...569

Mange opplever det slik, og særlig menn. De vegrer seg for å gå i terapi nettopp fordi mange av dem er konfliktsky, syns det er vanskelig med følelser og er redde for kritikk fra familieterapeuten. Terapeuten er nøytral og skal være det. Selvsagt vil vi ha våre tanker, men skal så langt det er mulig, prøve å stå som en mekler mellom partene og bygge bro, om du skjønner. Da må vi lytte aktivt til begge og ikke ta parti.

Prøv å få ham til å forstå det...og ikke minst, som nevnt, fortell ham at du opplever ekteskapet deres så vanskelig at du vurderer forlate ham om han ikke blir med deg...Det er det beste for barna at foreldrene prøver finne ut av tingene, så om han ikke vil gjøre det for deg, så kanskje for dem?

Ja stressmestrinsgkurs er bra. Mindfulness er også noe å vurdere og som ligner. Mange sykehus kjører disse kursene, du kan sjekke lærings - og mestrings-sentrene på sykehusene.

Det du gjennomlever, med disse knaggene du gir meg, får meg til å se litt av mønsteret deres allerede og det er fryktelig tøft, og i lengden uholdbart, å leve i. Ta grep, så godt du klarer i dette. Ønsker deg lykke til.

Ps. om mannen din syns familierådgivningskontor er skummelt....så finnes det også familiesentre i en del kommuner som har lavere terskel, og der man kommer fortere inn (lite ventetid). Prøv så godt du kan  

Anonymkode: ed209...fc1

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange opplever det slik, og særlig menn. De vegrer seg for å gå i terapi nettopp fordi mange av dem er konfliktsky, syns det er vanskelig med følelser og er redde for kritikk fra familieterapeuten. Terapeuten er nøytral og skal være det. Selvsagt vil vi ha våre tanker, men skal så langt det er mulig, prøve å stå som en mekler mellom partene og bygge bro, om du skjønner. Da må vi lytte aktivt til begge og ikke ta parti.

Prøv å få ham til å forstå det...og ikke minst, som nevnt, fortell ham at du opplever ekteskapet deres så vanskelig at du vurderer forlate ham om han ikke blir med deg...Det er det beste for barna at foreldrene prøver finne ut av tingene, så om han ikke vil gjøre det for deg, så kanskje for dem?

Ja stressmestrinsgkurs er bra. Mindfulness er også noe å vurdere og som ligner. Mange sykehus kjører disse kursene, du kan sjekke lærings - og mestrings-sentrene på sykehusene.

Det du gjennomlever, med disse knaggene du gir meg, får meg til å se litt av mønsteret deres allerede og det er fryktelig tøft, og i lengden uholdbart, å leve i. Ta grep, så godt du klarer i dette. Ønsker deg lykke til.

Ps. om mannen din syns familierådgivningskontor er skummelt....så finnes det også familiesentre i en del kommuner som har lavere terskel, og der man kommer fortere inn (lite ventetid). Prøv så godt du kan  

Anonymkode: ed209...fc1

Takk igjen

Mannen min reagerer på konflikter med å trekke seg unna og stenge av. Det er direkte katastrofalt nå. Jeg trenger at han kan vise litt følelser og omsorg. Jeg trenger også at han forteller meg hva han trenger, for der famler jeg i blinde. Nå prøver jeg å fikse dette på egenhånd, men det går jo ikke.

Jeg har sagt det du sier, men han er helt låst. Han kan svare: "Ja, hvis dette forholdet er så vanskelig for deg, så får du vel bare gå, da." Null drahjelp.

Det finnes dessverre ingenting slikt der vi bor. Men privat er et alternativ.

Anonymkode: 97410...569