Gå til innhold

Har lyst på kjæreste, men sliter sånn med depresjon


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Er utrolig ensom, og ønsker meg en kjæreste. Har aldri hatt en kjæreste, er 21 år. Kvinne. Har ikke hatt sex heller. 

Det største problemet er at jeg sliter med depresjon og angst, og dette kommer i veien for mye i livet mitt. Motivasjon og selvtillit er på bunn. Håpløshet, tristhet og tiltaksløshet har liksom blitt livet mitt nå. Og dermed passer det ikke å få kjæreste. Det er for det første altfor vanskelig å skulle åpne seg såpass for et annet menneske, fordi jeg er redd for at han skal se det samme i meg som jeg ser i speilet. Alt det fæle. Både i utseende og personlighet. Og dette gjør at jeg aldri føler meg bra nok for noen. Jeg blir bare en byrde. Føler ikke jeg har noe bra å tilby. 

Men som sagt så er jeg ufattelig ensom... har et par nære venner, noen litt fjerne venner, og familien. Men ingen å virkelig prate med. Min mor spør meg litt om kjærlighetslivet iblant da, og da vet jeg helt ærlig ikke hva jeg skal si. Jeg vil jo gjerne ha kjæreste, det bare går ikke akkurat nå. Jeg må fikse meg selv først. Og det er nok en lang prosess. Og det første steget er det vanskeligste; å si ifra om det her til noen uten å bagatellisere det. Jeg er så vant til å gå med denne masken av smil og latter. Men jeg er helt ødelagt. 

Nå er jeg litt usikker på hva denne tråden endte opp med å handle om. Trengte bare å lufte litt tanker et sted. Har ingen å prate med om disse tunge tingene.. 

Anonymkode: 8673b...fd6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Heisann :) Jeg forstår at du har lyst på kjæreste når du er ensom og deprimert, men en kjæreste kan ikke "redde" deg på noe måte. Du er nødt til å jobbe med depresjonen din og lære deg å elske deg selv før du kan elske noen andre. Ellers vil du bare skyve de fra deg og såre de og deg selv med masse forvirringer og ustabile følelser.

Jeg var også deprimert og suicidal og ble gradvis mer og mer klar ettersom jeg kom meg opp fra depresjonen og fikk min første kjæreste når jeg var 28. Men jeg måtte jobbe for det og trodde i mange år at jeg aldri kom til å kunne få meg kjæreste. Men det går, man må bare bli bedre inni seg selv først! Og det skal du også klare! Det er mye bedre det enn å dra et menneske til inn i elendigheten .
Omgi deg med venner , og har du få venner så ta kontakt med de du har, ta iniativ og bli med på ting, møt deres venner, og du kan også få venninder gjennom venninde grupper på facebook eller aktivitetsvenner.no og frivillig arbeid. Kanskje du også er på AAP eller lignende pga depresjonen og angsten? I såfall kan du delta på det som heter aktiv på dagtid og der vil du komme deg ut av ensomheten og møte folk som ikke dømmer deg som du kan være deg selv med :)

Anonymkode: 240b9...5e7

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei:) Gutt på 25 år her som har vært/er i samme situasjon som deg. Føler meg ensom og så klart ønsker jeg noen å dele livet med. (Har ikke hatt noen kjæreste før og sex en gang i fylla) Er også veldig sjenert av meg.

Jeg har vært så heldig som har funnet meg ei å snakke med om det negative, å ha noen som man kan diskutere med. Kjenner du noen som kan bli denne personen for deg? For meg så tok det litt over ett halvt år før jeg turte å begynne å dele mine "problemer" med henne. Etter mye snakking med henne så har selvtilliten og depresjonen blitt mye bedre.

Også begynte jeg i vinter med å gå litt på ski og fant fort ut at jeg likte det. Så etter en stund, så fikk jeg en veldig god følelse etter å faktisk greie å mestre en ting. Og når jeg var ute å gikk, så ble mange negative tanker gjort om til positive;)

Selv er jeg også redd for å ødelegge ett forhold med mine tanker. Vet det er skummelt å snakke med andre om dette, men anbefaler deg til å finne noen å snakke med. Og å finne en eller flere ting som du føler at du mestrer. Det trenger ikke å være store tingen. Bare du får en mestringsfølelse som kan øke selvtillitten din:)

 

Anonymkode: 89504...30c

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 hours ago, AnonymBruker said:

(...)

Anonymkode: 8673b...fd6

Vil du fortelle litt mer utdypende hvordan depresjonen påvirker de sosiale relasjonene dine?

Det er forsket på og faktabevist at det påvirker, men jeg er bare nysgjerrig på hvordan det påvirker deg spesifikt.

Anonymkode: 8b62c...950

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å treffe noen og kjenne på småforelskelse og betatthet syns jeg faktisk er en liten antidepressiva iblant. Så anbefaler deg å prøve! Foreslå treff som ikke er en trigger for vonde følelser, f.eks se en serie du liker med junkfood. 

Jeg har brukt tinder noen måneder, har selv depresjon og diverse, men er ganske velfungerende på mange områder, er ikke i kjelleren lenger. Første gang jeg skulle treffe en derfra var jeg ganske nervøs, var redd jeg skulle få panikkanfall med han, men det var faktisk veldig gøy å finne på noe annet heller enn å sture alene til en forandring. 

Vær obs på at mennesker og forhold ikke skal brukes som krykke eller medisin. Mange menn har eller har hatt psykiske vansker selv og du vil nok være overrasket over hvor mange som viser forståelse. Det var bare den ene daten jeg fortalte om mine vansker til, fordi han pushet sånn på at vi skulle ro båt og klatre i klatrevegg og whatnot, og da måtte jeg bare si at det kommer ikke på tale, og begrunne. Det var null problem, da kunne vi heller gjøre det jeg var komfortabel med inntil videre. 

Husk at du har lov å si nei, ombestemme deg, foreslå andre ting, kutte kontakt osv., om magefølelsen sier i fra. Du trenger ikke å si hvorfor heller, hvis du ikke har lyst. 

Heier på deg!

Anonymkode: 00d20...7d3

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 17.4.2018 den 15.50, AnonymBruker skrev:

Heisann :) Jeg forstår at du har lyst på kjæreste når du er ensom og deprimert, men en kjæreste kan ikke "redde" deg på noe måte. Du er nødt til å jobbe med depresjonen din og lære deg å elske deg selv før du kan elske noen andre. Ellers vil du bare skyve de fra deg og såre de og deg selv med masse forvirringer og ustabile følelser.

Jeg var også deprimert og suicidal og ble gradvis mer og mer klar ettersom jeg kom meg opp fra depresjonen og fikk min første kjæreste når jeg var 28. Men jeg måtte jobbe for det og trodde i mange år at jeg aldri kom til å kunne få meg kjæreste. Men det går, man må bare bli bedre inni seg selv først! Og det skal du også klare! Det er mye bedre det enn å dra et menneske til inn i elendigheten .
Omgi deg med venner , og har du få venner så ta kontakt med de du har, ta iniativ og bli med på ting, møt deres venner, og du kan også få venninder gjennom venninde grupper på facebook eller aktivitetsvenner.no og frivillig arbeid. Kanskje du også er på AAP eller lignende pga depresjonen og angsten? I såfall kan du delta på det som heter aktiv på dagtid og der vil du komme deg ut av ensomheten og møte folk som ikke dømmer deg som du kan være deg selv med :)

Anonymkode: 240b9...5e7

TS her. Takk for fint og fornuftig svar :) Er helt enig i at jeg ikke skal dra et annet menneske inn i elendigheten. Vil få orden på meg selv og livet mitt før jeg inkluderer noen inn i det på den måten. Jeg har et par nære venner, men ikke på den måten at vi snakker om sånne veldig vanskelige ting, slik som f.eks. depresjon. Akkurat nå går jeg ikke til noe gruppeopplegg eller psykolog for psyken min, selv om jeg vet at jeg burde det. Har forsøkt psykolog før, men det største problemet mitt er at jeg bagatelliserer det hele hvis jeg først tør å si noe om problemene mine, og jeg følte ikke jeg fikk så mye ut av besøkene mine der. Men jeg kan jo prøve en annen psykolog, eller kanskje AAP eller lignende som du nevner. 

På 17.4.2018 den 21.42, AnonymBruker skrev:

Hei:) Gutt på 25 år her som har vært/er i samme situasjon som deg. Føler meg ensom og så klart ønsker jeg noen å dele livet med. (Har ikke hatt noen kjæreste før og sex en gang i fylla) Er også veldig sjenert av meg.

Jeg har vært så heldig som har funnet meg ei å snakke med om det negative, å ha noen som man kan diskutere med. Kjenner du noen som kan bli denne personen for deg? For meg så tok det litt over ett halvt år før jeg turte å begynne å dele mine "problemer" med henne. Etter mye snakking med henne så har selvtilliten og depresjonen blitt mye bedre.

Også begynte jeg i vinter med å gå litt på ski og fant fort ut at jeg likte det. Så etter en stund, så fikk jeg en veldig god følelse etter å faktisk greie å mestre en ting. Og når jeg var ute å gikk, så ble mange negative tanker gjort om til positive;)

Selv er jeg også redd for å ødelegge ett forhold med mine tanker. Vet det er skummelt å snakke med andre om dette, men anbefaler deg til å finne noen å snakke med. Og å finne en eller flere ting som du føler at du mestrer. Det trenger ikke å være store tingen. Bare du får en mestringsfølelse som kan øke selvtillitten din:)

Anonymkode: 89504...30c

Takk for fint svar :) Jeg håper jeg kan finne en å snakke med. Det å åpne seg ordentlig for noen er skummelt og vanskelig akkurat nå, men håper på å klare det. Så fint at du har funnet en å snakke med, og en aktivitet du mestrer :)
Har selv tenkt litt på å skaffe meg et kjæledyr, mest på hund. Tror jeg hadde hatt veldig godt av omsorgen, kjærligheten og kosen som ligger i å ha et kjæledyr, og det har vært et stort savn i mange år nå. Og der kommer mestringsfølelsen inn, å klare å ta vare på et annet vesen enn meg selv. Tenker å kanskje ha en hund hos meg på prøve over en lengre periode, for å se hvordan det går. 

På 17.4.2018 den 21.45, AnonymBruker skrev:

Vil du fortelle litt mer utdypende hvordan depresjonen påvirker de sosiale relasjonene dine?

Det er forsket på og faktabevist at det påvirker, men jeg er bare nysgjerrig på hvordan det påvirker deg spesifikt.

Anonymkode: 8b62c...950

Så fint av du spør og ønsker å forstå :) 

Det er sikker forskjellig for hver person. Men jeg isolerer meg mye. I de dårlige periodene blir jeg hjemme fra forelesning i ukesvis. Leser mye bøker, fordi det er min flukt, der trenger jeg ikke å forholde meg til resten av verden. Sjekker nesten aldri mobilen, venter i mange timer med å svare på meldinger, uansett hvem det er fra. Kan også finne på å sette mobilen på lydløs eller flymodus, kun for å komme vekk fra resten av verden. Og dette varer da gjerne over en lang periode. Dette gjør det vanskelig for vennene mine og familien min å få tak i meg, og å skulle få meg med på ting. Jeg er gjerne heller våken hele natten og sover hele dagen, det gjør det enda enklere å unngå kontakt med folk. Når jeg først er med folk er jeg ganske fjern. Jeg kan prøve alt jeg kan å fokusere på øyeblikket, å få med meg det en person forteller meg. Men jeg mister ofte taket, mister tråden i det som blir sagt, fordi tankene mine flyter til enten noe annet eller rett og slett bare blir helt blankt og tomt. Dette er overhode ikke noe jeg har kontroll på. Før i tiden pleide jeg å være en god lytter, og flink til å dele tanker og råd deretter. På dette området føler jeg at jeg har mistet meg selv i depresjonen. Jeg klarer ikke å være en like god venn som jeg pleide å være, og som jeg ønsker å være. Bestevenninnen min merker gjerne om jeg har en dårlig periode, fordi jeg ikke responderer så godt på vitsene hennes og ting hun forteller meg. Jeg er rett og slett veldig fjern. Hun har tidligere klaget på at jeg "er så sur" (jeg er ikke åpen med henne om depresjonen min). Jeg er altså absolutt ikke sur, jeg bare føler ikke for å smile og le, jeg er bare helt tom. Jeg er også gjerne mer irritabel, og blir veldig fort sliten av sosialisering. I disse periodene svirrer det mye fæle tanker i hodet, og enten er jeg veldig trist eller så er jeg helt tom. 

Heldigvis gjelder dette de dårlige periodene mine. Jeg har gode perioder også, og det er vel de som hindrer at jeg mister vennene mine. Da kommer jeg meg på forelesninger, blir gjerne med på ting med venner, blir med på ting med familien. Kommer meg litt ut på turer og slikt. I de dårlige periodene er det rett og slett vanskelig for folk å nå frem til meg og forholde seg til meg. Om noen merker at ting ikke er som de skal, hvis de spør om det går bra eller noe sånt, så er svaret gjerne "jaja, det går fint med meg. Er bare litt sliten om dagen". Det hele gjør det selvsagt litt vrient å være nære venner med meg. 

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å treffe noen og kjenne på småforelskelse og betatthet syns jeg faktisk er en liten antidepressiva iblant. Så anbefaler deg å prøve! Foreslå treff som ikke er en trigger for vonde følelser, f.eks se en serie du liker med junkfood. 

Jeg har brukt tinder noen måneder, har selv depresjon og diverse, men er ganske velfungerende på mange områder, er ikke i kjelleren lenger. Første gang jeg skulle treffe en derfra var jeg ganske nervøs, var redd jeg skulle få panikkanfall med han, men det var faktisk veldig gøy å finne på noe annet heller enn å sture alene til en forandring. 

Vær obs på at mennesker og forhold ikke skal brukes som krykke eller medisin. Mange menn har eller har hatt psykiske vansker selv og du vil nok være overrasket over hvor mange som viser forståelse. Det var bare den ene daten jeg fortalte om mine vansker til, fordi han pushet sånn på at vi skulle ro båt og klatre i klatrevegg og whatnot, og da måtte jeg bare si at det kommer ikke på tale, og begrunne. Det var null problem, da kunne vi heller gjøre det jeg var komfortabel med inntil videre. 

Husk at du har lov å si nei, ombestemme deg, foreslå andre ting, kutte kontakt osv., om magefølelsen sier i fra. Du trenger ikke å si hvorfor heller, hvis du ikke har lyst. 

Heier på deg!

Anonymkode: 00d20...7d3

Takk for fint innspill :) Jeg har forsøkt litt på tinder og møteplassen. Har prøvd å date et par fyrer. Fant ut at jeg slet veldig med at jeg ikke følte meg god nok for vedkommende, noe som gjorde at jeg plutselig distanserte meg fra han. Å kjenne meg småforelska i starten var veldig fint, men når usikkerheten og den dårlige selvtilliten tar over det hele så daler alt i kjelleren igjen. Så tror det fornuftige for meg er å vente, selv om jeg har veldig lyst på kjæreste. Kanskje jeg prøver meg litt på dating igjen når jeg føler selvtilliten er litt sterkere. 

Anonymkode: 8673b...fd6

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

11 hours ago, AnonymBruker said:

Så fint av du spør og ønsker å forstå :) 

Det er sikker forskjellig for hver person. Men jeg isolerer meg mye. I de dårlige periodene blir jeg hjemme fra forelesning i ukesvis. Leser mye bøker, fordi det er min flukt, der trenger jeg ikke å forholde meg til resten av verden. Sjekker nesten aldri mobilen, venter i mange timer med å svare på meldinger, uansett hvem det er fra. Kan også finne på å sette mobilen på lydløs eller flymodus, kun for å komme vekk fra resten av verden. Og dette varer da gjerne over en lang periode. Dette gjør det vanskelig for vennene mine og familien min å få tak i meg, og å skulle få meg med på ting. Jeg er gjerne heller våken hele natten og sover hele dagen, det gjør det enda enklere å unngå kontakt med folk. Når jeg først er med folk er jeg ganske fjern. Jeg kan prøve alt jeg kan å fokusere på øyeblikket, å få med meg det en person forteller meg. Men jeg mister ofte taket, mister tråden i det som blir sagt, fordi tankene mine flyter til enten noe annet eller rett og slett bare blir helt blankt og tomt. Dette er overhode ikke noe jeg har kontroll på. Før i tiden pleide jeg å være en god lytter, og flink til å dele tanker og råd deretter. På dette området føler jeg at jeg har mistet meg selv i depresjonen. Jeg klarer ikke å være en like god venn som jeg pleide å være, og som jeg ønsker å være. Bestevenninnen min merker gjerne om jeg har en dårlig periode, fordi jeg ikke responderer så godt på vitsene hennes og ting hun forteller meg. Jeg er rett og slett veldig fjern. Hun har tidligere klaget på at jeg "er så sur" (jeg er ikke åpen med henne om depresjonen min). Jeg er altså absolutt ikke sur, jeg bare føler ikke for å smile og le, jeg er bare helt tom. Jeg er også gjerne mer irritabel, og blir veldig fort sliten av sosialisering. I disse periodene svirrer det mye fæle tanker i hodet, og enten er jeg veldig trist eller så er jeg helt tom. 

Heldigvis gjelder dette de dårlige periodene mine. Jeg har gode perioder også, og det er vel de som hindrer at jeg mister vennene mine. Da kommer jeg meg på forelesninger, blir gjerne med på ting med venner, blir med på ting med familien. Kommer meg litt ut på turer og slikt. I de dårlige periodene er det rett og slett vanskelig for folk å nå frem til meg og forholde seg til meg. Om noen merker at ting ikke er som de skal, hvis de spør om det går bra eller noe sånt, så er svaret gjerne "jaja, det går fint med meg. Er bare litt sliten om dagen". Det hele gjør det selvsagt litt vrient å være nære venner med meg. 

Anonymkode: 8673b...fd6

Men depresjon for deg er som en sykdom/diagnose du aldri kan kurere, ei heller kontrollere?

Er det slik at du prioriterer relasjonene dine veldig forskjellig for hvem du prioriterer når du først prioriterer dem?

Anonymkode: 8b62c...950

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg er i samme båt selv, bortsett fra noen år eldre. Har startet med klarting som en form for litt sosialisering, og det hjelper på humøret (er alt for lite sosial ellers).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...