Spør en autist!

[AnonymBruker]

Hadde du lett for å få venner, eller var du en som så på leken utenifra?

Gikk det greit å lære klokka, og knyte skolisser f.eks? Planlegge, og klare å komme i tide til avtaler?

Anonymkode: a1824...0c5

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hadde du lett for å få venner, eller var du en som så på leken utenifra?

Gikk det greit å lære klokka, og knyte skolisser f.eks? Planlegge, og klare å komme i tide til avtaler?

Anonymkode: a1824...0c5

Jeg hadde lett for å få dem, men vanskelig for å beholde dem. Sånn er det egentlig enda, jeg kan fremstå relativt "normal" en stund, men klarer ikke å opprettholde det så lenge. 

Lære klokka gikk ganske greit, har alltid vært glad i tall. Skolisser sliter jeg enda litt med, knyter de når de blir kjøpt, og kjøper bare sko som kan forbli knytt til den dagen de kastes. 

Planlegging er jeg god på, elsker rutiner, og må planlegge alt til den minste detalj for å få gjort det jeg skal. Hvis jeg ikke har rutiner, setter alarmer og påminnelser og den slags roter jeg fælt. Hvis jeg har en fridag uten noen forpliktelser, hvor jeg bare kan fordype meg i det jeg vil, så glemmer jeg alt. Glemmer å spise, drikke, gå på do, sove. 

Jeg kommer stortsett til tiden, men gjerne på hengende håret hvis det ikke er lystbetont.

Anonymkode: 21521...831

[AnonymBruker]

Liker du å være den du er? Rart spørsmål kanskje, men jeg har en diagnose selv og ville ikke vært uten den fordi det er interessant å være meg( for meg selv ihvertfall)

Anonymkode: 74588...c18

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Liker du å være den du er? Rart spørsmål kanskje, men jeg har en diagnose selv og ville ikke vært uten den fordi det er interessant å være meg( for meg selv ihvertfall)

Anonymkode: 74588...c18

Nå som jeg har blitt såpass voksen som jeg er(30), så gjør jeg det. Jeg har blitt tryggere på meg selv, og fått det bedre med meg selv. Når jeg var liten syns jeg det var grusomt. Jeg fikk ikke diagnose når jeg var liten, den gangen visste man ikke så mye, og spesielt kvinner er underdiagnostisert med autisme. "Alle", meg selv inkludert, skjønte jo at det var noe, men ingen ante helt hva. Fikk diagnosen min for 8 år siden nå, og det var en lettelse uten like. Jeg ville bare være normal når jeg var yngre, og for meg var det utrolig godt å få vite at jeg var en helt normal autist. Så nå ville jeg aldri forandret meg selv, meg for 10 år siden hadde jeg glatt gjort hva som helst.

Anonymkode: 21521...831

[AnonymBruker]

Tusen takk for flotte svar. Har du noen tics, evt spesielt ganglag osv? 

Anonymkode: a1824...0c5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for flotte svar. Har du noen tics, evt spesielt ganglag osv? 

Anonymkode: a1824...0c5

Ja. I autismeverdenen tror jeg man kaller det stimming, men det går nok mye på det samme. Jeg veiver mye med armene og føttene, hvis jeg blir stressa og ukomfortabel foreksempel så går hendene. Gnir også på ørene mine mye når det er lyder, eller hvis folk sier ting jeg ikke orker å forholde meg til. Mange småting med både armer, føtter pg hodet egentlig, som er litt vanskelige å forklare. 

Ganglag er jeg litt usikker på, skal spørre samboeren i morgen. Jeg vet derimot at jeg nærmest ikke har kroppsspråk utenom stimming/tics, og jeg har typ 3 ansiktsutrykk og ikke noe mer. Toneleiet stemmer også sjeldent med omstendighetene, og blir ofte tolket som sur og misfornøyd, selvom jeg egentlig sjeldent er det. 

Anonymkode: 21521...831

[AnonymBruker]

Takk for at du deler!  

Har en fem år gammel sønn med autisme, spennende å lese om en voksens tanker.  

Anonymkode: 09d53...2fb

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå som jeg har blitt såpass voksen som jeg er(30), så gjør jeg det. Jeg har blitt tryggere på meg selv, og fått det bedre med meg selv. Når jeg var liten syns jeg det var grusomt. Jeg fikk ikke diagnose når jeg var liten, den gangen visste man ikke så mye, og spesielt kvinner er underdiagnostisert med autisme. "Alle", meg selv inkludert, skjønte jo at det var noe, men ingen ante helt hva. Fikk diagnosen min for 8 år siden nå, og det var en lettelse uten like. Jeg ville bare være normal når jeg var yngre, og for meg var det utrolig godt å få vite at jeg var en helt normal autist. Så nå ville jeg aldri forandret meg selv, meg for 10 år siden hadde jeg glatt gjort hva som helst.

Anonymkode: 21521...831

Tusen takk for at du deler.

Hva var annerledes når du var barn?

Har ei jente på 7 år, som har en del «greier», men utredning hos PPT og BUP da hun gikk i barnehagen ga ingen diagnose. 
Av «greier» kan jeg nevne at hun har hang up på lillebrors ører; må stryke på dem (bedre nå enn når han var mindre. Han er fire nå), putter alt mulig i munnen, ingen begrensninger når det gjelder mat, får med seg og har full kontroll på alt som skjer rundt henne feks i klasserommet, ikke glad i høye lyder og sensitiv for klær og annet direkte på huden og så sliter hun en del sosialt. Er blid og omgjengelig, men klarer ikke å knytte og opprettholde de nære vennskapene. Kan også nevne at hun blir veldig sliten av «normale» dager og tar det ut hjemme. Grei å ha med å gjøre på skolen, tar i mot beskjeder og gjør det hun skal. Hjemme derimot.. Alltid vært usikker og utrygg i nye og ukjente situasjoner. Alltid hatt behov for ekstra voksenstøtte i sånne situasjoner, og hatt behov for tid til å observere på litt avstand før hun nærmer seg situasjonene.

Jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av at det er noe, selv om vi selvfølgelig gjør det vi ser er til hennes beste, diagnose eller ikke. Men vi blir så slitne innimellom, og tenker at hadde vi hatt en diagnose så hadde hverdagen vært litt enklere å takle når det stormer som verst.

Anonymkode: 75688...23f

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du deler!  

Har en fem år gammel sønn med autisme, spennende å lese om en voksens tanker.  

Anonymkode: 09d53...2fb

Bare hyggelig! Det er dessverre litt begrenset med informasjon om autisme hos voksne der ute, og jeg har lagt merke til at mange blir litt bekymret/usikre for fremtiden når barna blir diagnostisert, det var litt av grunnen til at jeg ville åpne opp for dette

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for at du deler.

Hva var annerledes når du var barn?

Har ei jente på 7 år, som har en del «greier», men utredning hos PPT og BUP da hun gikk i barnehagen ga ingen diagnose. 
Av «greier» kan jeg nevne at hun har hang up på lillebrors ører; må stryke på dem (bedre nå enn når han var mindre. Han er fire nå), putter alt mulig i munnen, ingen begrensninger når det gjelder mat, får med seg og har full kontroll på alt som skjer rundt henne feks i klasserommet, ikke glad i høye lyder og sensitiv for klær og annet direkte på huden og så sliter hun en del sosialt. Er blid og omgjengelig, men klarer ikke å knytte og opprettholde de nære vennskapene. Kan også nevne at hun blir veldig sliten av «normale» dager og tar det ut hjemme. Grei å ha med å gjøre på skolen, tar i mot beskjeder og gjør det hun skal. Hjemme derimot.. Alltid vært usikker og utrygg i nye og ukjente situasjoner. Alltid hatt behov for ekstra voksenstøtte i sånne situasjoner, og hatt behov for tid til å observere på litt avstand før hun nærmer seg situasjonene.

Jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av at det er noe, selv om vi selvfølgelig gjør det vi ser er til hennes beste, diagnose eller ikke. Men vi blir så slitne innimellom, og tenker at hadde vi hatt en diagnose så hadde hverdagen vært litt enklere å takle når det stormer som verst.

Anonymkode: 75688...23f

Jeg hadde nok mye av det du nevner her, og en del av det er der nok enda. I tillegg fant jeg aldri helt ut av disse sosiale greiene. Jeg har blitt bedre etterhvert som jeg har blitt voksen, har observert og imitert mye, men ikke noe av det har vært intuitivt for meg. Det var veldig frustrerende når jeg var liten, for jeg prøvde veldig hardt å følge reglene, men jeg skjønte det liksom aldri helt, og skjønte ikke hva som ble så feil noen ganger.

Jeg har alltid visst at det var noe. Tror omtrent de første ordene mine var at jeg følte meg annerledes. Alle andre fikk til ting jeg ikke gjorde, alle andre håndterte ting jeg ikke håndterte. Jeg opplevde også at jeg sjeldent ble trodd eller hørt, noe som også er vanlig, siden øyekontakt, mimik og toneleie ikke var som forventet av meg, antok mange at jeg løy om det meste. Har også slitt mye med å utrykke fysisk sykdom godt nok, for jeg har liksom ikke oppført meg sånn jeg skulle når jeg var syk, og det har derfor dessverre gått veldig langt noen ganger. 

Mange av disse tingene er fortsatt til stede, men jeg har opparbeidet meg litt kunnskap etterhvert som jeg har blitt voksen, som jeg ikke hadde som barn. Det var jo da jeg prøvde å finne ut av alt dette. Det er fortsatt mye jeg ikke helt forstår årsaken til, men som jeg har forstått at man liksom bare gjør. Man famler alltid litt i blinde. 

Jeg skjønner veldig godt at en diagnose hadde gjort det lettere for dere. Som jeg nevnte har vi alltid skjønt at det er noe, men aldri helt hva. Foreldrene mine har fått så mye kjeft opp igjenom for at de ikke har oppdratt meg nok, men jeg har en søster, og alle triksene fungerte jo på henne, mens alt prellet av på meg. Det er så mange nyanser i samspillet jeg bare ikke har forstått, og det er klart det er hardt for en forelder også.

Nå er jeg ingen ekspert på ting bare fordi jeg er autist, og skal ikke uttale meg for bastant, men det er fortsatt mange som ser på spektrumet som en gutteting, mange jenter faller litt imellom, spesielt de på Asperger siden av det hele. Jeg var hos mange behandlere som liten, og ble fortsatt ikke fanget opp før jeg var 22. Hvis du føler veldig sterkt at det kunne vært nødvendig med en diagnose, som kanskje kunne åpnet noen hjelpedører, så kan du foreksempel forsøke å ta kontakt med Autismeforeningen, og lignende foreninger. De har masse kunnskap og ressurser, og kan kanskje si litt mer om hvor skoen trykker, og veilede dere igjennom på best mulig måte. 

Jeg håper dere finner ut av det etterhvert, uansett hva det er. Det høres ut som at dere gjør en god jobb i å ivareta henne. 

Anonymkode: 21521...831

[AnonymBruker]

Hvordan er det å være i et forhold, både for deg og din partner. Hvordan var dating tiden? Skulle også ønsket høre litt om intimitet (fra begge sider), men det blir kanskje litt for privat?

Tusen takk for at du deler, det betyr og forklarer veldig mye❤️

Anonymkode: a1824...0c5

[AnonymBruker]

19 hours ago, AnonymBruker said:

Hadde du lett for å få venner, eller var du en som så på leken utenifra?

Gikk det greit å lære klokka, og knyte skolisser f.eks? Planlegge, og klare å komme i tide til avtaler?

Anonymkode: a1824...0c5

Er det vanlig å slite med å lære klokka om man har autisme? 

Anonymkode: 35352...6f6

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde nok mye av det du nevner her, og en del av det er der nok enda. I tillegg fant jeg aldri helt ut av disse sosiale greiene. Jeg har blitt bedre etterhvert som jeg har blitt voksen, har observert og imitert mye, men ikke noe av det har vært intuitivt for meg. Det var veldig frustrerende når jeg var liten, for jeg prøvde veldig hardt å følge reglene, men jeg skjønte det liksom aldri helt, og skjønte ikke hva som ble så feil noen ganger.

Jeg har alltid visst at det var noe. Tror omtrent de første ordene mine var at jeg følte meg annerledes. Alle andre fikk til ting jeg ikke gjorde, alle andre håndterte ting jeg ikke håndterte. Jeg opplevde også at jeg sjeldent ble trodd eller hørt, noe som også er vanlig, siden øyekontakt, mimik og toneleie ikke var som forventet av meg, antok mange at jeg løy om det meste. Har også slitt mye med å utrykke fysisk sykdom godt nok, for jeg har liksom ikke oppført meg sånn jeg skulle når jeg var syk, og det har derfor dessverre gått veldig langt noen ganger. 

Mange av disse tingene er fortsatt til stede, men jeg har opparbeidet meg litt kunnskap etterhvert som jeg har blitt voksen, som jeg ikke hadde som barn. Det var jo da jeg prøvde å finne ut av alt dette. Det er fortsatt mye jeg ikke helt forstår årsaken til, men som jeg har forstått at man liksom bare gjør. Man famler alltid litt i blinde. 

Jeg skjønner veldig godt at en diagnose hadde gjort det lettere for dere. Som jeg nevnte har vi alltid skjønt at det er noe, men aldri helt hva. Foreldrene mine har fått så mye kjeft opp igjenom for at de ikke har oppdratt meg nok, men jeg har en søster, og alle triksene fungerte jo på henne, mens alt prellet av på meg. Det er så mange nyanser i samspillet jeg bare ikke har forstått, og det er klart det er hardt for en forelder også.

Nå er jeg ingen ekspert på ting bare fordi jeg er autist, og skal ikke uttale meg for bastant, men det er fortsatt mange som ser på spektrumet som en gutteting, mange jenter faller litt imellom, spesielt de på Asperger siden av det hele. Jeg var hos mange behandlere som liten, og ble fortsatt ikke fanget opp før jeg var 22. Hvis du føler veldig sterkt at det kunne vært nødvendig med en diagnose, som kanskje kunne åpnet noen hjelpedører, så kan du foreksempel forsøke å ta kontakt med Autismeforeningen, og lignende foreninger. De har masse kunnskap og ressurser, og kan kanskje si litt mer om hvor skoen trykker, og veilede dere igjennom på best mulig måte. 

Jeg håper dere finner ut av det etterhvert, uansett hva det er. Det høres ut som at dere gjør en god jobb i å ivareta henne. 

Anonymkode: 21521...831

Takk for utfyllende svar og tips om Autismeforeningen. 
Det er det særlig det sosiale som gjør at jeg ikke klarer å slippe tanken på at det kan være noe i autismespekteret. Har lest litt om Asperger og jenter, og mye stemmer.
Vi har ikke lagt merke til noe med mimikk og øyekontakt, men regulering av følelser og tildels toneleie er vanskelig greier. Har også hatt noen hendelser, særlig det siste året, hvor vi virkelig ikke har forstått oss på hennes uttalelser og handlinger og lurt på om vi er helt elendige foreldre som ikke har klart å oppdra henne til å bli en «bedre person». Tenker at vi bare må holde øyne og ører (og hjertet) åpne , og ta den jobben som evt må gjøres for å få hjelp hvis vi ser at vi trenger det.  
Takk igjen for at du deler!

Anonymkode: 75688...23f

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan er det å være i et forhold, både for deg og din partner. Hvordan var dating tiden? Skulle også ønsket høre litt om intimitet (fra begge sider), men det blir kanskje litt for privat?

Tusen takk for at du deler, det betyr og forklarer veldig mye❤️

Anonymkode: a1824...0c5

Kan begynne med å svare på dating tiden, den var nok litt pussig. Som jeg så vidt var inne på tidligere så er det en del ting som skjer når man driver og flørter og den slags som rett og slett gikk meg hus forbi. Han prøvde ganske lenge, og forgjeves, å flørte "normalt" med meg. Jeg var i utgangspunktet ganske interessert selv, men jeg lever i stor grad i mitt eget hode, og det falt meg rett og slett ikke inn å fortelle han det. Etter en ganske god stund så spurte han meg rett ut om jeg ignorerte flørtingen, eller om jeg bare ikke hadde fått det med meg. Ble mildt sagt sjokkert, for jeg hadde ikke merket noe som helst. 

Det med å "glemme" å si ting høyt, og det at jeg ikke er så god på å lese kroppsspråk kompliserte ting litt, og gjør det egentlig enda. Jeg tror nok han var på nippet til å gi opp noen ganger, for måten jeg viser interesse er nok ganske annerledes enn det han var vant til. For meg var det en kjempestor greie at jeg ga han en klem, for ingen andre får egentlig lov til å ta på meg. At han fikk låne bøker av meg, komme hjem til meg, var den ultimate tillitserklæringen for min del. For mange andre er det litt mindre big deal med sånne ting. Det var også vanskelig for meg å identifisere og uttrykke følelsene jeg hadde for han, noe som også var litt sårt for han. Han kunne si noen dype følelsesgreier, også svarte jeg bare "takk" og gikk videre. Etterhvert har jeg lært at de fleste vil ha en slags respons på slikt. Jeg kan fortsatt glemme meg litt innimellom, men husker det etter en liten stund, og da svarer jeg.

Det samme gjelder også intimitet. Jeg har blitt bedre, men til å begynne med var det ganske komisk. Når det kommer til sex foreksempel, har jeg samme greia med at hvis jeg vil ha sex, så tenker jeg ikke på å si det. Han prøvde tappert å vise interesse på sedvanlig vis, og jeg tok ikke hintet. Så han ble pent nødt til å si rett ut "jeg har litt lyst på sex nå, har du?". 

Vi har snakket utrolig mye om det, og han er en veldig forståelsesfull og snill mann. Han er ikke på spektrumet selv, men han har familiemedlemmer som er det, og det har nok hjulpet mye. Jeg har lært kjempemasse av han, og nå vet jeg foreksempel at hvis han stryker meg på låret og kysser meg, så vil han noe. Før han var det ingen som hadde tatt seg tålmodigheten til å lære meg disse tingene, og jeg setter veldig pris på han for det. Jeg må liksom le litt når jeg tenker på alt den stakkars mannen har prøvd å formidle, som bare har falt for døve ører. 

Vi har funnet en ganske god tralt, men det har tatt mye tid og tålmodighet å komme dit, for oss begge. Vi har snakket om alt, og lagt "slagplaner" for de fleste situasjoner, og jeg er virkelig heldig som har funnet en som har vært villig til å legge ned det arbeidet. Jeg kan på en måte ikke helt skjønne at han gidder, men heldigvis så gjør han det. 

Jeg tror det på mange måter har vært hardest for han, for jeg surrer liksom litt rundt her i min egen verden noen ganger. Jeg setter utrolig stor pris på han, men er nok fortsatt for dårlig på å huske å fortelle han det. 

Dette er allerede sinnsykt langt, men det jeg har nevnt til nå er jo bare det sosiale. Vi har jo andre ting også som er litt vrient, og sikkert litt sårt for han også. Hvis jeg er overstimulert orker jeg ikke å bli tatt på, ikke en klem engang. Noen ganger kan jeg ikke snakke, noen ganger får jeg utbrudd, og jeg er alltid synlig "rar", med hender som går og solbriller på til enhver tid. Vi gjør "kjæresteting" som å gå ut å spise, men det er ikke så lett. Jeg er sær med mat, og var på alt, så helt normalt blir det jo ikke. Men vi gir litt og tar litt begge to med sånt. Heldigvis så er han også en litt nerdete, introvert type, så det takler han bra. Det samme når jeg ikke klarer å snakke, eller får såkalte "melt downs". Heldigvis er det ganske langt mellom dem nå, men når det skjer lar han meg bare roe meg ned. Det hardeste for han er nok når jeg ikke orker fysisk kontakt, for når han ikke har det bra så vil han jo trøstes med klemmer og sånt, og han vil gjerne gjøre det samme for meg. Det oppleves nok også litt avvisende noen ganger, og det er jeg veldig lei meg for.

For mange andre høres det nok ganske stusselig ut sånn vi lever. Vi tilbringer mye tid på sofaen i en krøll og hører på lydbøker, leser eller ser på ting. Vi går ikke ut så mye, men vi har nylig fått 24 timers treningssenter, så vi drar dit sent på kvelden og trener sammen, så det blir en litt mindre påkjenning for meg. Han sier han er lykkelig, og at han ikke kunne tenke seg noe annet liv, og da tror jeg han på det. Jeg er hvertfall lykkelig. Det krever nok mye av han, og jeg vet jeg er kjempeheldig som har funnet en som syns jeg er verdt innsatsen. 

 

Anonymkode: 21521...831

[AnonymBruker]

Utrolig gøy med en slik tråd! Autisme er noe jeg er veldig nysgjerrig på, siden det virker som det finnes veldig mange grader av det. Har egentlig aldri heeeelt forstått autismebegrepet på grunn av dette. Har møtt noen autister som verken snakker eller tåler berøring, og her er det en som virker veldig oppegående! 
Hvilken "grad" vil du si at du selv har?
Vet du hva som gjør at dere med autisme henger dere opp i ting? Du nevner b.la at du kan Harry Potter på forskjellige språk, og det er jo faktisk ganske imponerende! Jeg lurer liksom på hva det er som gjør at dere er smartere enn oss uten en diagnose. For det vil jeg egentlig si at dere er, når dere har den evnen dere har! 
Håper ingen av disse spørsmålene er fornærmende for deg, for det er virkelig IKKE meningen! <3 

Anonymkode: 18070...045

[AnonymBruker]

Tusen takk for utrolig utfyllende og hjelpsomt svar. Er veldig takknemlig for at du orker å dele dette med oss som lurer på så mye.❤️

Anonymkode: a1824...0c5

[SoWhat?]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kan begynne med å svare på dating tiden, den var nok litt pussig. Som jeg så vidt var inne på tidligere så er det en del ting som skjer når man driver og flørter og den slags som rett og slett gikk meg hus forbi. Han prøvde ganske lenge, og forgjeves, å flørte "normalt" med meg. Jeg var i utgangspunktet ganske interessert selv, men jeg lever i stor grad i mitt eget hode, og det falt meg rett og slett ikke inn å fortelle han det. Etter en ganske god stund så spurte han meg rett ut om jeg ignorerte flørtingen, eller om jeg bare ikke hadde fått det med meg. Ble mildt sagt sjokkert, for jeg hadde ikke merket noe som helst. 

Det med å "glemme" å si ting høyt, og det at jeg ikke er så god på å lese kroppsspråk kompliserte ting litt, og gjør det egentlig enda. Jeg tror nok han var på nippet til å gi opp noen ganger, for måten jeg viser interesse er nok ganske annerledes enn det han var vant til. For meg var det en kjempestor greie at jeg ga han en klem, for ingen andre får egentlig lov til å ta på meg. At han fikk låne bøker av meg, komme hjem til meg, var den ultimate tillitserklæringen for min del. For mange andre er det litt mindre big deal med sånne ting. Det var også vanskelig for meg å identifisere og uttrykke følelsene jeg hadde for han, noe som også var litt sårt for han. Han kunne si noen dype følelsesgreier, også svarte jeg bare "takk" og gikk videre. Etterhvert har jeg lært at de fleste vil ha en slags respons på slikt. Jeg kan fortsatt glemme meg litt innimellom, men husker det etter en liten stund, og da svarer jeg.

Det samme gjelder også intimitet. Jeg har blitt bedre, men til å begynne med var det ganske komisk. Når det kommer til sex foreksempel, har jeg samme greia med at hvis jeg vil ha sex, så tenker jeg ikke på å si det. Han prøvde tappert å vise interesse på sedvanlig vis, og jeg tok ikke hintet. Så han ble pent nødt til å si rett ut "jeg har litt lyst på sex nå, har du?". 

Vi har snakket utrolig mye om det, og han er en veldig forståelsesfull og snill mann. Han er ikke på spektrumet selv, men han har familiemedlemmer som er det, og det har nok hjulpet mye. Jeg har lært kjempemasse av han, og nå vet jeg foreksempel at hvis han stryker meg på låret og kysser meg, så vil han noe. Før han var det ingen som hadde tatt seg tålmodigheten til å lære meg disse tingene, og jeg setter veldig pris på han for det. Jeg må liksom le litt når jeg tenker på alt den stakkars mannen har prøvd å formidle, som bare har falt for døve ører. 

Vi har funnet en ganske god tralt, men det har tatt mye tid og tålmodighet å komme dit, for oss begge. Vi har snakket om alt, og lagt "slagplaner" for de fleste situasjoner, og jeg er virkelig heldig som har funnet en som har vært villig til å legge ned det arbeidet. Jeg kan på en måte ikke helt skjønne at han gidder, men heldigvis så gjør han det. 

Jeg tror det på mange måter har vært hardest for han, for jeg surrer liksom litt rundt her i min egen verden noen ganger. Jeg setter utrolig stor pris på han, men er nok fortsatt for dårlig på å huske å fortelle han det. 

Dette er allerede sinnsykt langt, men det jeg har nevnt til nå er jo bare det sosiale. Vi har jo andre ting også som er litt vrient, og sikkert litt sårt for han også. Hvis jeg er overstimulert orker jeg ikke å bli tatt på, ikke en klem engang. Noen ganger kan jeg ikke snakke, noen ganger får jeg utbrudd, og jeg er alltid synlig "rar", med hender som går og solbriller på til enhver tid. Vi gjør "kjæresteting" som å gå ut å spise, men det er ikke så lett. Jeg er sær med mat, og var på alt, så helt normalt blir det jo ikke. Men vi gir litt og tar litt begge to med sånt. Heldigvis så er han også en litt nerdete, introvert type, så det takler han bra. Det samme når jeg ikke klarer å snakke, eller får såkalte "melt downs". Heldigvis er det ganske langt mellom dem nå, men når det skjer lar han meg bare roe meg ned. Det hardeste for han er nok når jeg ikke orker fysisk kontakt, for når han ikke har det bra så vil han jo trøstes med klemmer og sånt, og han vil gjerne gjøre det samme for meg. Det oppleves nok også litt avvisende noen ganger, og det er jeg veldig lei meg for.

For mange andre høres det nok ganske stusselig ut sånn vi lever. Vi tilbringer mye tid på sofaen i en krøll og hører på lydbøker, leser eller ser på ting. Vi går ikke ut så mye, men vi har nylig fått 24 timers treningssenter, så vi drar dit sent på kvelden og trener sammen, så det blir en litt mindre påkjenning for meg. Han sier han er lykkelig, og at han ikke kunne tenke seg noe annet liv, og da tror jeg han på det. Jeg er hvertfall lykkelig. Det krever nok mye av han, og jeg vet jeg er kjempeheldig som har funnet en som syns jeg er verdt innsatsen. 

 

Anonymkode: 21521...831

Syns ikke akkurat at det virker stusselig  syns du beskriver ting på en morsom måte ihvertfall. Og så virker det som om dere har et fint forhold!

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Utrolig gøy med en slik tråd! Autisme er noe jeg er veldig nysgjerrig på, siden det virker som det finnes veldig mange grader av det. Har egentlig aldri heeeelt forstått autismebegrepet på grunn av dette. Har møtt noen autister som verken snakker eller tåler berøring, og her er det en som virker veldig oppegående! 
Hvilken "grad" vil du si at du selv har?
Vet du hva som gjør at dere med autisme henger dere opp i ting? Du nevner b.la at du kan Harry Potter på forskjellige språk, og det er jo faktisk ganske imponerende! Jeg lurer liksom på hva det er som gjør at dere er smartere enn oss uten en diagnose. For det vil jeg egentlig si at dere er, når dere har den evnen dere har! 
Håper ingen av disse spørsmålene er fornærmende for deg, for det er virkelig IKKE meningen! <3 

Anonymkode: 18070...045

Blir ikke fornærmet, det er jo bare bra å spørre

Når det kommer til dette med grader, så vil jeg plassere meg selv et sted midt på treet. Jeg fungerer relativt greit, men har også mye å stri med. Hele autismebegrepet er jo også litt under forandring nå, i USA spesielt har de jo fjernet Asperger diagnosen, og har helle bare ASD(Autism Spectrum Disorder) i grad 1-5. Mener å ha hørt at dette etterhvert også vil komme hitover. Formålet med det er vel kanskje å gjøre det lettere å fange opp ressursene hos autister. Asperger er jo gjerne sett på som "Autisme Light", siden de ofte har normal IQ og utvikling av språk ol, eventuelt høyere IQ og tidlig utvikling. "Tyngre" autister har blitt assosiert med lav IQ og forsinket utvikling. Forutenom det er de andre plagene ofte like, i varierende grad. 

Feilen i det systemet er at det sånn sett er en del som faller litt utenom, jeg er en av dem. Jeg har tidvis hatt enorme autistiske plager, det verbale språket har kommet og gått, sanseinntrykkforstyrrelsene har vært meget plagsomme, jeg har vært helt lost i sosiale sammenhenger, MEN jeg har normal IQ, og var relativt tidlig ute med å snakke, lese, gå osv. Så da blir man liksom "for autistisk" til å passe helt inn i Asperger, og ikke autistisk nok til å være fullblodsautist. Veldig forvirrende.

Også har man jo disse litt grumsetr begrepene som høyt og lavt fungerende som kan være vanskelige å forstå. Er en høytfungerende autist høytfungerende i forhold til lavtfungerende autister, eller i forhold til forventningene man har til en autist, eller i forhold til samfunnet generelt? Jeg har faktisk aldri helt forstått det selv. 

Når det kommer til dette med å henge seg opp i ting så har jeg en egen teori, men jeg vet jo ikke om det er noe som stemmer for alle. For meg er det ihvertfall slik at det aller meste jeg ikke er opphengt i, er totalt uinteressant, og et ork å sette seg inn i. Så selvom det høres veldig imponerende ut å kunnr Harry Potter på flere språk, så bruker jeg faktisk hjernen min til lite annet enn akkurat det som interesserer meg. De tingene jeg liker opptar fryktelig mye plass, alt annet får ikke plass i det hele tatt. 

Jeg tror det var Tony Attwood, en spesialist på Asperger som sa at "Aspergere er mennesker som har funnet ting som er mer interessant enn å sosialisere". Jeg føler det er ganske beskrivende for hele tilstanden egentlig. Forutenom samboeren min som jeg har innlemmet som en av spesialinteressene mine, så bruker jeg nesten ikke tid overhodet på å tenke på sosiale ting. Dette er en ganske artig greie jeg fant ut av for et par år siden når jeg hadde en samtale med moren min om det. Jeg bruker generelt sett ganske mye mindre tid enn henne på å tenke over sosiale ting. Det høres kanskje litt rart ut når det blir sagt sånn som dette, men jeg tenker ikke på at jeg skal spørre en kollega om hvordan helgen har vært, hvordan det går med kona og ungene, og hvor ferieturen går. Det har aldri noensinne falt meg inn å småprate om været og pollen, og han som parkerer skjevt. Jeg enser det ikke hvis det er spenninger mellom noen, jeg oppfatter ikke at Rita ser lei seg ut, og jeg merker ikke noe til alt som blir sagt mellom linjene. Det blir mye plass til Harry Potter når man ikke er koblet på alle disse sosiale greiene, altså. Og det har selvfølgelig en del ulemper, man er jo som sagt ikke koblet på, og da blir hele verden litt som å prøve å forstå alle rundt seg hvis man er i Japan og ikke snakker japansk. Når jeg var liten syns jeg det var grusomt, for da skulle jeg jo gjøre som jeg fikk beskjed på, også fikk jeg vel aldri helt med meg beskjedene. Jeg brukte så mye tid og krefter på å prøve å være rett, at jeg var alltid utslitt. Etter at jeg ble voksen har jeg i mye større grad begynt å slappe litt mer av. Det er selvfølgelig situasjoner hvor jeg gjør en innsats, men det å prøve å finne ut av alle de kodene når man ikke har vektøyene for det er såpass slitsomt at jeg simpelthen ikke orker hvis det ikke er helt nødvendig. Hvis jeg ikke hadde lært meg å gi litt mer faen hadde jeg nok ikke kunne fungert såpass som jeg gjør. 

Nå babler jeg fælt igjen. Det er en annen ting, jeg mangler virkelig evnen til å fatte meg i korthet 😂

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for utrolig utfyllende og hjelpsomt svar. Er veldig takknemlig for at du orker å dele dette med oss som lurer på så mye.❤️

Anonymkode: a1824...0c5

Bare hyggelig, jeg vet at dette er noe mange lurer på, og jeg er så heldig at jeg elsker å skrive, og elsker å fortelle om meg selv, så da får man slått flere fluer i en smekk.

1 time siden, SoWhat? skrev:

Syns ikke akkurat at det virker stusselig  syns du beskriver ting på en morsom måte ihvertfall. Og så virker det som om dere har et fint forhold!

Takk for det, jeg syns også vi har det ganske fint 😁

Anonymkode: 21521...831

[AnonymBruker]

Dette var veldig spennende å lese. Jeg vet du har snakket en del om deg og samboeren din, men jeg lurer på hva slags problemer dere har måtte møte dere i mellom? Krangler dere? 

 

Jeg hadde en gang et forhold til en person med denne diagnosen, men vi kunne rett og slett ikke være sammen fordi vi endte opp med å krangle så mye. Han visste ikke nok interesse for meg og mine interesser osv. Den gangen da hadde han ikke fått denne diagnosen, den har kommet senere. Men jeg ser jo mange av de tingene du skriver i han. 

Anonymkode: 75c4d...9df

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Blir ikke fornærmet, det er jo bare bra å spørre

Når det kommer til dette med grader, så vil jeg plassere meg selv et sted midt på treet. Jeg fungerer relativt greit, men har også mye å stri med. Hele autismebegrepet er jo også litt under forandring nå, i USA spesielt har de jo fjernet Asperger diagnosen, og har helle bare ASD(Autism Spectrum Disorder) i grad 1-5. Mener å ha hørt at dette etterhvert også vil komme hitover. Formålet med det er vel kanskje å gjøre det lettere å fange opp ressursene hos autister. Asperger er jo gjerne sett på som "Autisme Light", siden de ofte har normal IQ og utvikling av språk ol, eventuelt høyere IQ og tidlig utvikling. "Tyngre" autister har blitt assosiert med lav IQ og forsinket utvikling. Forutenom det er de andre plagene ofte like, i varierende grad. 

Feilen i det systemet er at det sånn sett er en del som faller litt utenom, jeg er en av dem. Jeg har tidvis hatt enorme autistiske plager, det verbale språket har kommet og gått, sanseinntrykkforstyrrelsene har vært meget plagsomme, jeg har vært helt lost i sosiale sammenhenger, MEN jeg har normal IQ, og var relativt tidlig ute med å snakke, lese, gå osv. Så da blir man liksom "for autistisk" til å passe helt inn i Asperger, og ikke autistisk nok til å være fullblodsautist. Veldig forvirrende.

Også har man jo disse litt grumsetr begrepene som høyt og lavt fungerende som kan være vanskelige å forstå. Er en høytfungerende autist høytfungerende i forhold til lavtfungerende autister, eller i forhold til forventningene man har til en autist, eller i forhold til samfunnet generelt? Jeg har faktisk aldri helt forstått det selv. 

Når det kommer til dette med å henge seg opp i ting så har jeg en egen teori, men jeg vet jo ikke om det er noe som stemmer for alle. For meg er det ihvertfall slik at det aller meste jeg ikke er opphengt i, er totalt uinteressant, og et ork å sette seg inn i. Så selvom det høres veldig imponerende ut å kunnr Harry Potter på flere språk, så bruker jeg faktisk hjernen min til lite annet enn akkurat det som interesserer meg. De tingene jeg liker opptar fryktelig mye plass, alt annet får ikke plass i det hele tatt. 

Jeg tror det var Tony Attwood, en spesialist på Asperger som sa at "Aspergere er mennesker som har funnet ting som er mer interessant enn å sosialisere". Jeg føler det er ganske beskrivende for hele tilstanden egentlig. Forutenom samboeren min som jeg har innlemmet som en av spesialinteressene mine, så bruker jeg nesten ikke tid overhodet på å tenke på sosiale ting. Dette er en ganske artig greie jeg fant ut av for et par år siden når jeg hadde en samtale med moren min om det. Jeg bruker generelt sett ganske mye mindre tid enn henne på å tenke over sosiale ting. Det høres kanskje litt rart ut når det blir sagt sånn som dette, men jeg tenker ikke på at jeg skal spørre en kollega om hvordan helgen har vært, hvordan det går med kona og ungene, og hvor ferieturen går. Det har aldri noensinne falt meg inn å småprate om været og pollen, og han som parkerer skjevt. Jeg enser det ikke hvis det er spenninger mellom noen, jeg oppfatter ikke at Rita ser lei seg ut, og jeg merker ikke noe til alt som blir sagt mellom linjene. Det blir mye plass til Harry Potter når man ikke er koblet på alle disse sosiale greiene, altså. Og det har selvfølgelig en del ulemper, man er jo som sagt ikke koblet på, og da blir hele verden litt som å prøve å forstå alle rundt seg hvis man er i Japan og ikke snakker japansk. Når jeg var liten syns jeg det var grusomt, for da skulle jeg jo gjøre som jeg fikk beskjed på, også fikk jeg vel aldri helt med meg beskjedene. Jeg brukte så mye tid og krefter på å prøve å være rett, at jeg var alltid utslitt. Etter at jeg ble voksen har jeg i mye større grad begynt å slappe litt mer av. Det er selvfølgelig situasjoner hvor jeg gjør en innsats, men det å prøve å finne ut av alle de kodene når man ikke har vektøyene for det er såpass slitsomt at jeg simpelthen ikke orker hvis det ikke er helt nødvendig. Hvis jeg ikke hadde lært meg å gi litt mer faen hadde jeg nok ikke kunne fungert såpass som jeg gjør. 

Nå babler jeg fælt igjen. Det er en annen ting, jeg mangler virkelig evnen til å fatte meg i korthet 😂

Anonymkode: 21521...831

Tusen takk for et flott og utfyllende svar  Det gir mye mening det du skriver! Er ikke alltid like lett å fatte seg i korthet, og jeg stilte jo flere spørsmål, og jeg setter hvertfall stor pris på så utfyllende svar! Det er virkelig interessant å lese om! Autisme er liksom en ting jeg som sagt aldri helt har forstått, men nå fikk jeg et mye klarere syn på det! Så igjen, tusen takk! :D 

Anonymkode: 18070...045

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette var veldig spennende å lese. Jeg vet du har snakket en del om deg og samboeren din, men jeg lurer på hva slags problemer dere har måtte møte dere i mellom? Krangler dere? 

 

Jeg hadde en gang et forhold til en person med denne diagnosen, men vi kunne rett og slett ikke være sammen fordi vi endte opp med å krangle så mye. Han visste ikke nok interesse for meg og mine interesser osv. Den gangen da hadde han ikke fått denne diagnosen, den har kommet senere. Men jeg ser jo mange av de tingene du skriver i han. 

Anonymkode: 75c4d...9df

Vi krangler ja, og det handler som regel om at vi nok begge tar litt for gitt at den andre skal forstå ting vi ikke helt har forutsetninger for å forstå. Man har jo en tendens til å tenke at det man selv tenker og oppfatter er sånn det er, og på enkelte områder er det enorme forskjeller. 

Et veldig godt eksempel på akkurat det der; vi har sett på The Good Doctor, siden hovedpersonen er autist syns vi det var litt gøy. I en av episodene der havner hovedpersonen i en situasjon hvor han blir truet med pistol. Han blir bedt om å holde hendene over hodet, og gi fra seg lommeboka. Lommeboka hans befinner seg da i lomma hans, noe som er ganske selvmotsigende. Kjæresten min påstår fortsatt hardnakket at han kverulerte unødvendig med et bevæpnet menneske, og setter seg selv og andre i fare. Jeg mener fortsatt at når du blir truet med pistol er nettopp en sånn situasjon hvor du vil forsikre deg om at du har forstått rett, og når du da får motsigende beskjeder så er det helt på sin plass å spørre noen utfyllende spørsmål. 

Det blir jo litt flåsete og forenklet, men det skissérer ganske godt hvordan de konflktene vi har i hverdagen utarter seg. Han bruker intuisjon, emosjoner og den lærdommen som kommer så mye lettere for han når han reagerer på situasjoner, mens for meg er det mer en teoretisk forståelse av mennesker, og mye firkantet, logisk tenkning. Det er for meg fullstendig irrasjonelt å be noen holde hendene over hodet samtidig som de må fiske noe opp av lomma, og han på sin side syns det er helt fjernt å ikke bare ta det for gitt at man tar ut lommeboka umiddelbart. 

Når det kommer til interesser så er vi veldig like så vi har få problemer akkurat der, men jeg kan godt se hvordan det kan bli problematisk å få noe som helst respons hvis interessene er forskjellige. Vi autister er nok heller ikke alltid så gode på emosjonell kontakt. Vi føler gjerne mye, men det er vanskelig å huske på å utrykke det, eller utrykke det "riktig", så de rundt oss forstår. For meg er det en kjærlighetserklæring når jeg klarer å holde kjeft om at sømmen på jeansen hans irriterer meg når jeg sitter i armkroken hans, for hvis jeg ikke hadde elsket han så høyt hadde jeg for det første aldri orket at ha tok på meg, og for det andre holdt meg langt unna den sømmen. For han går slikt helt ubemerket hen. Det krever en del kommunikasjon, og det i seg selv er jo en utfordring når en autist er inne i bildet. Heldigvis kan vi le mye av det.

Anonymkode: 21521...831