Avstandsforhold...

[AnonymBruker]

Trodde det skulle gå bra... helt til jeg falt skikkelig pladask for han... 

Var sammen sist helg, og først da kjente jeg at jeg virkelig likte han, selv om jeg har likt han før altså;). Er flere uker, kanskje over en mnd til jeg får se han igjen 😢 Savner han og tenker på han heeele tiden  

Noen av dere som er i et avstandsforhold? Hvordan går det? Hvor lenge har dere vært sammen?

Anonymkode: e0d10...7d0

[AnonymBruker]

Har vært i et avstandsforhold i 4,5 år. Vi sees ikke hver måned heller. Det var vanskeligst i begynnelsen  Vet om par som har måttet gå opp til 6 år før de har hatt mulighet til å flytte sammen, så vi har ikke panikk. Ja, han bor i utlandet, altså. Så vi må gifte oss før vi kan bo sammen.

Anonymkode: 6a4ea...862

[AnonymBruker]

Vi datet før han flyttet til utlandet (han er norsk og bor et annet sted i Europa). Vi visste jo ikke hvordan det ville gå, men prøvde. Dro på besøk til han etter et par måneder, og da ble vi sammen i fjor. Vi har rukket å truffes omtrent en gang i måneden etter det, litt pluss minus. Og det er mye fordi jeg er student og kan tilpasse mye rundt det.

Det krever at vi stoler 100% på hverandre og er åpne og ærlige.  Vi vet dette vil være frem til i alle fall neste sommer, og har da et "mål i sikte".

Pass på å ikke aktivt sitte og savne han. Gjør ting - treff venner, familie, se serier, skaff deg en ny hobby. Ingen av dere er tjent med at man sitter og lengter, selv om man selvsagt gjør det iblant. Jeg har fått kontakt med mange tidligere venner igjen, og prøver å se fordeler med at jeg rekker å gjøre veldig mye på jobb, skole og på fritiden min. 

Og når vi først møtes, så er det også helt fantastisk, for da har vi virkelig satt av tid til hverandre.

Så prøv å finne det positive i det. Har selvsagt dager jeg selv syns det er tungt, men det hjelper å vite når vi treffes igjen, å ha en dato fastsatt. Lykke til, dette har mye med innstilling å gjøre

Anonymkode: d6039...9e7

[Occulta]

Vi har vært sammen i nesten 9 år og 7 av disse har vært over avstand. 4 år i forskjellige byer i Norge og 3 år mellom Norge og et annet land. 

Det var tungt i begynnelsen da vi var nyforelska (tungt som i savn, ikke problemer med forholdet). Nå er vi veldig vant til det og aksepterer at det er slik situasjonen er og vil være i 3 år til. Vi ser hverandre jevnlig, og tilbringer ca 50% av året sammen (ene er student og har bare undervisning 6 mnd i året, andre jobber offshore og har mange fri-uker til å komme på besøk).

jeg blir stadig møtt med kommentarer som «åh det hadde aldri jeg klart, kunne aldri hatt avstandsforhold etc»... men vi elsker jo hverandre og er bestevenner. Det er liksom ikke aktuelt å ikke få det til å funke. Vi vil begge to heller ha hverandre deler av tiden enn aldri. 

Jeg blir alltid litt lei meg når vi skilles og er deppa i ett par dager før hverdagen kommer tilbake og det går seg til igjen. Det positive er jo at jeg alltid har noe å glede meg til, og vi tar hverandre virkelig ikke for gitt! 

Det skal også nevnes at vi begge to er veldig selvstendige og gir hverandre mye rom og frihet. Også stoler vi 100% på hverandre og er veldig trygge i forholdet. Så alt i alt så har vi det veldig bra selvom vi bor i hvert vårt land nå.. vi vet jo at det ikke er permanent