Gå til innhold

Utbrent - hjelp !


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hei

Jeg har blitt utbrent. Jeg jobber som leder og har mye ansvar. I tillegg har jeg en sjef det ikke går an å prate med. Står nå i en konfliktsituasjon med sjefen, pga trakassering, mm. Jeg har ikke mer å gi, det er kjempefrustrerende. Mestrer selve jobben godt, men føler meg veldig utrygg på jobb hele tiden.

Har vært sykemeldt i 4 mnd nå. Har fått antidepressiva og går til psykolog en gang per uke. Han sier mest «mmm....» mens jeg prater, føler det ikke gir meg store hjelpa. Jeg forsøker å hvile, men det hjelper ikke. Jeg er like sliten nå som for 4 mnd siden...

Jeg har funnet ut at jeg er god på å være selvutslettende og opptatt av at alle andre skal ha det bra. Står veldig på for andre. Har barn og er gift. Mannen min er en stødig og trygg mann. Jeg føler meg likevel ofte ensom i forholdet. Han er lite interessert. Liker ikke å prate så mye med meg, eller gi en klem osv. 

Så det er med andre ord ikke optimalt verken på jobb eller hjemme...

Jeg er så ufattelig sliten. Vet ikke hva jeg selv synes er gøy lenger. Alt er et ork. Har isolert meg fra venninner og familie. Orker ikke shopping engang... det likte jeg før...

Er det noen som har vært i samme situasjon? Er det noen som har noen gode råd til meg? Begynner å føle meg passe desperat nå... 

Anonymkode: b1657...2e4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg er ikke utbrent i den forstand, men jeg har hatt utmattelse i 8 år nå. 

Mitt første råd til deg er å gå til mannen din og si at du trenger en klem. Kanskje det åpner opp for dere som det gjorde for oss :) Samtidig så må du snakke med han om at du føler deg ensom i forholdet.

Det andre rådet er å ta dine behov på alvor, selv om det kan gå på bekostning av andre. Det er ikke lett og du kommer til å møte motstand (helt vanlig). Etterhvert vil du klare å møte dine egne behov på en god måte også i forhold til andre, men ikke vær redd for å tråkke noen på tærne i begynnelsen. Dette må man prøve og feile på for å mestre til slutt. 

Det tredje rådet er balanse. Dette tar tid å få i orden, men akk så viktig det er. Skriv en liste om hva du må gjøre, hva du bør gjøre og hva du kan la vær å gjøre. Reflekter også over om det er noe på må-lista som du kan flytte over til bør og kan la vær lista. Du kan også søke på ME forum for tips. Selv om du ikke har ME, så er det allikevel noen fellestrekk. Blant annet er det noen tips til forskjellig hvile (f.eks 5 min aktivitet, 5 min hvile. 10 min aktivitet, 30 min hvile i senga), dette er bare eksempler. Husker ikke helt hvordan det fungerte, men det var noe slikt som dette.

Det fjerde rådet mitt er å snakke med psykologen din om at du ikke synes at det hjelper at han bare sier "mmm". Hvis det ikke bedrer seg så kan du bytte psykolog. 

Til slutt har du to valg. Enten bytte jobb med en gang eller løse konflikten. Hvis du ikke får til å løse konflikten bør du bytte jobb. For det er ikke holdbart med et arbeidssted fylt med konflikter. Mange bytter jobb pga konflikter og det er ikke et nederlag å gjøre det. 

Masse lykke til på veien videre🤗 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Brimi og tusen takk for et veldig fint og oppmuntrende svar. Det er så lett å føle seg liten og som den eneste i verden som har det slik som meg.

Jeg har forsøkt å snakke med mannen min, men det nytter ikke. Han er bare sånn han er. Han var ikke slik i begynnelsen... hadde han vært det hadde vi nok ikke blitt gift... Har vurdert å pakke sakene mine, men redd alt bare blir verre og at gresset ikke er grønnere på den andre siden. 

SJeg skal lage meg lister over hva som må gjøres osv. Men det verste er kanskje ikke det som skal gjøres, men alle tankene rundt dette hele tiden. Skulle likt å skru av tankene. Det er overvekt av «selvpiskende» tanker. Jeg snakker meg selv ned hele tiden og det kverner og kverner i hodet. 

Har heldigvis begynt å få sove om natten. Har hatt flere måneder med urolig søvn og at jeg har våknet i 3-4 tiden uten å få sove igjen. Det er klar at det ikke går i lengden å gå på jobb når det er sånn. Ikke lett å jobbe seg ut av konflikter med positivt sinn heller. Sjefen min har vært manipulerende og behandlet meg svært dårlig. Jeg har ikke turt å si i fra. Ikke skikkelig i hvert fall. Sist gang satt jeg meg rett ned og skreik rett foran han... da følte jeg meg liten og skjør...

Har fått mye tid til å tenke nå som jeg går hjemme. Jeg prøver å jobbe meg selv ut av dette, via bøker, sunn mat og turer. Men føler likevel at jeg går litt i «loop». Kommer ikke ut av sporet. I hvert fall ikke fort nok...

Jeg kommer til å søke andre jobber. Bare litt vanskelig nå som jeg er nedkjørt... Hva sier jeg til en ny arbeidsgiver liksom? Veldig kjedelig å ikke få gode referanser fra jobben jeg har nå også. 

Igjen tusen takk for svar. 🙂

Anonymkode: b1657...2e4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror du må legge fra deg at dette skal gå fort. Å bli utbrent skjer ikke over natta, og det vil heller ikke skje over natta at du blir bedre igjen. 

Jeg har vært i en veldig presset situasjon på hjemmebane de siste fem-seks årene, små barn, i tillegg til 100% jobb som er krevende og travel nok den også. Samboeren min er heller ikke den som er særlig snakkesalig, vil høre på problemer osv., men jeg har "tvunget" ham til å delta i samtalen. I det minste må han høre på meg og det jeg har å si. Jeg har vært sykemeldt siden januar selv, og som legen min sier til meg "du kan ikke endre ham, men du kan gjøre endringer hos deg selv og det vil også bidra til en endring i forholdet". Sa ganske enkelt til ham at om han er interessert i å ha et forhold til meg så må han også innse sin rolle i min situasjon og akseptere at det er en hel del ting vi må snakke om. Og om han ikke vil snakke hjemme, så får han bli med på familievernkontoret. Om samtalene ikke fløt bedre innen tre uker ville jeg bestille time og han fikk bare møte opp. Anbefaler veldig å snakke sammen med en tredjepart. Gresset er sjelden grønnere, og i vanskelige stunder må man minne hverandre litt på hvorfor man valgte å bli sammen i utgangspunktet. Det er kjempevanskelig å sette ord på alt, og i begynnelsen satt jeg mer og grein enn jeg klarte å snakke, men fy søren så godt det er å få det ut. Og ikke minst å etter hvert få en respons fra ham, at han vil være med meg og han vil jeg skal bli bedre og han vil gjøre sin del for at familien skal fungere bedre. Jeg har kun prioritert familie i flere år, nedprioritert meg selv helt og fullstendig, og det vil ta tid å bygge meg selv opp igjen.

Balanse og prioriteringer er helt essensielt. Huset må ikke være perfekt, hvert eneste måltid må ikke være perfekt sammensatt, man må ikke delta på alle arrangement, fester, bursdager osv. Hva gir deg positiv energi? Hva er mer belastende? Jeg for eksempel får mye positiv energi av å være ute, både alene og med familien. Derfor har vi minst en dag i uka, gjerne flere, hvor vi spiser middagen ute. Noe helt enkelt, kan være bare pølse på bålet eller ostesmørbrød i folie, mens vi og ungene nyter naturen. Jeg har også en dag i uka hvor jeg ikke kommer hjem før etter barna er lagt. Selv om jeg er sykemeldt og har vært hjemme den dagen! En dag i uka får mannen hente ungene, lage middag, ta seg av husarbeid, legging osv. Den ene ettermiddagen gjør jeg hva enn jeg vil, men ingen "vi må ha nye gardinstenger, så jeg må rekke innom princess" greier. Jeg ordner meg noe mat, enten at jeg bare kjøper en pose real turmat og stikker til skogs, eller at jeg ordner meg litt og spiser alene på restaurant (eller med ei venninne), går på kino, får behandling hos hudpleier eller hva som helst. Kommer hjem rundt 21-21.30 og nyter stillhet og fred før jeg legger meg. Vi trenger noen egodager!

Om psykologen din ikke bidrar til noe positivt: bytt psykolog. Han må kunne gi deg noen konstruktive tilbakemeldinger, gi deg verktøy til hvordan du kan hjelpe deg selv. 

Jeg har nettopp begynt å jobbe litt igjen, og først nå begynner jeg å se litt fremover. Jeg er fortsatt veldig sliten, men jeg kjenner det begynner å bli bedre. Mye skyldes nok at jeg har blitt mer streng på hva som er viktig for at jeg skal ha det bra. Har jeg det bra, har familien min det bra.

Anonymkode: dd806...99c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble utbrent i fjor vår. Har prøvd meg delvis i jobb hjemmefra da jeg begynte føle meg litt bedre, men det forverret situasjonen drastisk. 
De første månedene var verst for meg, for da gikk jeg å ventet på å våkne en dag og være bra. Nå har jeg slått meg til ro med at dette kommer til å ta tid. Søvn er det viktigste, om jeg sover dårlig/lite, så er dagen etter helt grusom. Jeg har måtte gå tilbake til "basic". Mine grunnleggende behov, som søvn, mat, personlig hygiene og husarbeid er det eneste jeg prioriterer for tiden. Jeg har gått fra å være veldig sosial, initiativrik, full av energi og engasjement, til å isolere meg hjemme. Mitt mål er å være sosial 1-2 ganger i uken, med noen få nære venner. Enkelte dager blir bedre og bedre, jeg koser meg oftere på de sosiale dagene nå, men har fortsatt ikke krefter til å være sosial mer enn de timene. Dagen etter en sosial ettermiddag så kommer jeg meg ikke til postkassa engang. 
Jeg har derimot ikke konflikt på jobb, jeg har en jobb jeg trives veldig godt i, jeg bare mestrer ikke den nå lengre. 
Du er ikke alene om å være utbrent, det er ikke så enkelt som noen måneder hvile heller. Husker ikke hvor, men leste ett sted at det i snitt tar ett år for å komme seg tilbake... Så ta det med ro, slapp av, og for all del ikke klandre deg selv for at du er sliten! 

Anonymkode: 720b2...c70

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ts her

Jeg må vel smøre meg med tålmodighet, men det føles fryktelig, siden det sikkert er flere som tror at jeg er sykemeldt på grunn av konflikt på jobb. Det stikker dessverre dypere enn som så.  

Før var jeg også full av energi, masse venner, elsket å være sosial og finne på ting helst hele tiden. Jeg var engasjert på jobb og satte i gang prosjekt på prosjekt etter eget initiativ. Det som er nå, er at mitt engasjement på jobb blir ikke anerkjent. Det er en del mobbing og sure folk som har jobbet der alt for lenge. Det går fint å tåle det en dag eller to, men når ukene og månedene går, blir dette svært negativt. Jeg har vært mye syk, immunforsvaret har vært veldig svakt. 

Jeg har også vært den som har holdt familien samlet, etter at foreldrene mine ble skilt. Jeg har alltid sørget for at alle andre skulle ha det bra. Jeg har invitert til middager og sammenkomster. Jeg er en person som folk lett betror seg til og tømmer seg for problemer osv til meg. Noen ganger har jeg lurt på hvorfor de ikke tar kontakt når de har det bra...

Etter at vi fikk barn, har jeg vært den som har hatt kontroll på det meste her hjemme. Barna har hatt et dårlig søvnmønster i veldig mange år, som påvirket meg (faren sov litt bedre enn meg vil jeg si). Jeg har sørget for familiens ve og vel. Jeg har kavet og stått på i ganske mange år nå.

Oppi alt som har vært har jeg glemt meg selv. Jeg vet nesten ikke hvem jeg er lenger. Jeg vet ikke hva jeg selv synes er gøy. Jeg er som i et vakum og klarer bare det aller nødvendigste. Føler meg temmelig tom. Jeg har hatt vanskelig for å si nei, mye fordi jeg ikke vet hvor mine egne grenser går. Hva er ok å si nei til og ikke liksom? 

Mannen min er med kompiser, de drar på turer og møtes jevnlig. De er flinke til å organisere og reiser gjerne på lange turer. Jeg og mine venninner, har lenge snakket om en liten tur, men det blir aldri noe av... Jeg klandrer meg selv veldig for at jeg ikke liker de samme tingene som min mann. Eks. slalom og mc turer. Jeg liker ikke det, men hva liker jeg? Klandrer meg selv for at jeg er kjedelig. Jeg er utrolig kjedelig! Har hatt lite krefter veldig mye lenger enn siden jeg ble sykemeldt. Det har pågått over flere år.

Jeg har blitt bedt om å trene. Ikke bare gå tur, men skikkelig trene. Jeg var med på en topptur, fast bestemt på å komme meg både opp og ned fra fjellet. Dette var for ca 1/2 år siden. Jeg klarte det, men hele neste dag sov jeg, jeg hadde ikke en millimeter med energi igjen! Det er jo ikke særlig imponerende....

Hvordan stopper man negative tanker og grubling? Hvordan finner man igjen seg selv og det man synes er kjekt? Hvordan lærer man å slå tilbake når man blir dårlig behandlet? Hvordan sette grenser?

 

 

Anonymkode: b1657...2e4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei Brimi og tusen takk for et veldig fint og oppmuntrende svar. Det er så lett å føle seg liten og som den eneste i verden som har det slik som meg.

Jeg har forsøkt å snakke med mannen min, men det nytter ikke. Han er bare sånn han er. Han var ikke slik i begynnelsen... hadde han vært det hadde vi nok ikke blitt gift... Har vurdert å pakke sakene mine, men redd alt bare blir verre og at gresset ikke er grønnere på den andre siden. 

SJeg skal lage meg lister over hva som må gjøres osv. Men det verste er kanskje ikke det som skal gjøres, men alle tankene rundt dette hele tiden. Skulle likt å skru av tankene. Det er overvekt av «selvpiskende» tanker. Jeg snakker meg selv ned hele tiden og det kverner og kverner i hodet. 

Har heldigvis begynt å få sove om natten. Har hatt flere måneder med urolig søvn og at jeg har våknet i 3-4 tiden uten å få sove igjen. Det er klar at det ikke går i lengden å gå på jobb når det er sånn. Ikke lett å jobbe seg ut av konflikter med positivt sinn heller. Sjefen min har vært manipulerende og behandlet meg svært dårlig. Jeg har ikke turt å si i fra. Ikke skikkelig i hvert fall. Sist gang satt jeg meg rett ned og skreik rett foran han... da følte jeg meg liten og skjør...

Har fått mye tid til å tenke nå som jeg går hjemme. Jeg prøver å jobbe meg selv ut av dette, via bøker, sunn mat og turer. Men føler likevel at jeg går litt i «loop». Kommer ikke ut av sporet. I hvert fall ikke fort nok...

Jeg kommer til å søke andre jobber. Bare litt vanskelig nå som jeg er nedkjørt... Hva sier jeg til en ny arbeidsgiver liksom? Veldig kjedelig å ikke få gode referanser fra jobben jeg har nå også. 

Igjen tusen takk for svar. 🙂

Anonymkode: b1657...2e4

Jeg tror de fleste av oss som sliter føler oss liten og alene, men vi er ikke det. 

Prøv først å si at du trenger en klem eller hva annet du trenger og så prate om det vanskelige senere. Samboeren min var også vanskelig å prate med, men mye løste seg da jeg en dag sa jeg trengte en klem. Hvis det ikke funker ville jeg ha gjort som AB c70.

Tenker du på deg selv som frisk og full av energi enda? I såfall bør du begynne å tenke på at du er utbrent og på grunn av det så klarer du ikke alt du klarte før. Jeg tror det er en av de vanligste tankefellene. At man ikke aksepterer og har forståelse for seg selv at man ikke er den samme lenger. Og da kommer fort tankene om at "jeg burde....". Jeg tror også at de selvutslettende tankene vil bli roligere når du får ordnet lister med hva du bør, må og ikke må gjøre. Hvis det ikke funker så anbefaler jeg deg å kjøpe en pocket/bok om mindfullness. Det blir brukt endel i terapi og er gull verdt! 

Har du en kollega du kan be om å være referanse? Du trenger ikke å si så mye til ny arbeidsgiver. Om du bør si det som det er, vet jeg ikke. Men du kan si at du vil ha nye utfordringer, bytte arbeidsmiljø, vil ha kortere vei til arbeid etc. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Føler med deg Ts og alle dere som har svart. Følger også med i tråden, da jeg deler mange av deres følelser. Går hjemme 24/7 med minstemann og av og til to til. Jeg gjør ingenting i det hele tatt utenom klesvask og bleieskift. Min mann har nettopp landet drømmejobben og er ekstremt lykkelig for tiden. Vi har vært gjennom tøffe tider økonomisk som løsner nå men alt har bare ramlet for meg. Vi bor midt i ødemarken og mannen trenger bilen til jobb, så jeg sitter bare her. 

Skal ikke kuppe tråden, bare si at vi er flere. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er på aap nå av samme årsak som dere andre. Forholdene på jobben spiste meg fullstendig opp. Jeg har gått hos psykolog men det hjalp meg lite så jeg sluttet og har nå samtaler i den kommunale ordningen, der får jeg skikkelige samtaler. Jeg har forsøkt meg i jobb nå nylig. Korte dager og alt på stell der men jeg klarte det ikke. Jeg har små mål som å delta på en kveldsaktivitet som jeg liker og være sosial to ganger i måneden. Det gir meg noe men det er nok. Jeg vet sannelig ikke om jeg noen gang kommer til å klare å stå i jobb igjen. 

Anonymkode: d649f...b26

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ts her

Det er både godt og gale å se at vi er flere som sliter med utbrenthet. Godt at jeg ikke er alene, samtidig som jeg ikke unner min verste fiende å ha det sånn...  Jeg har også tenkt at det ikke er sikkert at jeg klarer å komme meg tilbake til jobb igjen. Akkurat nå føles det håpløst. Det er liksom så mange som oppfører seg tullete på jobb. Ikke bare sjefen. Men det er jo slik at dersom sjefen hadde vært en skikkelig sjef, hadde han tatt både meg og andre på alvor og sørget for at det ble slått ned på mobbing osv.

Jeg tenker at det er svært synd at så mange sliter. Samfunnet hadde hatt godt av at alle hadde det bra. Jeg tenker også at det ligger jo egentlig enorme ressurser og potensial i oss alle. Det er bare det at det blir for mye og da kommer dette ikke frem. Kravene er for store. Det er ikke nok å mestre arbeidsoppgaver, man skal være sosial på rette måten kollegaer imellom og man skal si i fra på rette måten når det trengs. Det er ikke alltid så lett. I hvert fall ikke når man er sliten og tom for krefter.

Føler med dere andre som sliter. Ser for meg at det hadde vært kjekt å møte andre som har det på samme måte som meg. Delt glede er dobbel glede og delt sorg er halv sorg....

Mye jeg grubler på. Bare det å vite hva jeg skal si OM jeg kommer meg på jobb igjen snart. Alle vil jo spørre og grave. Vil ikke at dette skal komme ut. Da blir det hvert fall håpløst å finne en annen jobb. Tenker mye på at de ikke ønsker meg tilbake på jobb. Jeg vet ikke. Det er bare grublerier...

Er også redd for å bli mistrodd. Det ble jeg sist jeg var sykemeldt. Det vises jo ikke stort utenpå meg... Men jeg har grått, knasket piller, vært svært deprimert, ikke sovet om natta, fått en rekke fysiske plager blant annet med magen, musklelsmerter, hodepine osv. Det er rart hvordan vi henger sammen. 

Kreftene er liksom oppbrukt i det jeg kommer ut av dusjen om morgenen. Hvordan skal jeg da holde ut 8 timer på jobb i et arbeidsmiljø som er giftig? 5 dager i uken!??! I tillegg til å ta meg av hus og hjem og alt annet....

Har tenk at det hadde holdt lenge med en 60% stilling, men hvor finnes de? Videre kan jeg da lese i blader og aviser om hvor teit man er dersom man jobber deltid... men det får så være. Det blir i knappeste laget mht penger, men sukk.. ja... Blir bare litt irritert også over at jeg som har, i utgangspunktet, en god jobb og høyere utdannelse, skal bli plassert på «benken»... og det fordi jeg ikke er tøff nok til å jobbe der... Jeg tar meg nær av ting og er veldig oppmerksom på alt som foregår rundt meg hele tiden. Jeg merker fort dersom det er dårlig stemning osv... Så det er slitsomt så klart..

Noen som vet om det finnes et kurs hvor man lærer å bli tøff nok?

 

Anonymkode: b1657...2e4

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har slitt i flere år. Ca 10 år. Jobber fullt i mange mnd, så blir jeg sykmeldt. 1 uke, 2 uker, flere mnd. Jeg skammer meg skikkelig på grunn av dette. Jeg er ikke lat, jeg vil så gjerne være aktiv.

Legen min har nå satt ned foten i samråd med nav om at nå er det min tur til å ha det bra. Jeg skal være sykmeldt lenge og ikke tilbake til jobben min.

Jeg er så svingende i formen. Akkurat nå har jeg vasket ned hele gangen. Vegger og tak. Jeg har energi idag, i morra er det kanskje helt tomt igjen. Dagen tilbringes da i sofaen, mens jeg drømmer om å bli bra igjen en dag. Jeg vet at for meg så vil jeg aldri bli bra igjen, jeg må bare innse det en dag. Det skal jeg få hjelp til. Lære meg å leve med dette og ikke skamme meg. Lære meg at folk rundt meg kanskje tenker sitt om meg uten at de skjønner hvordan jeg har det.

Jeg gir deg en klem og håper du tar vare på deg selv.

Anonymkode: fed90...9b9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Anonymkode: fed90...9b9

Trist å høre at du har hatt det tøft så lenge da! Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier om at du skammer deg. Har kjent på akkurat samme følelsen selv. Jeg har ikke vært så mye sykemeldt, men jeg har brukt egenmelding en god del. Jobber i en IA bedrift, så da er det litt flere dager enn i bedrifter uten IA avtale. I tillegg har jeg vært ivrig på å være hjemme med barna de gangene de har vært syke. Så det totale fraværet har vært stort. Jeg har også fleksitid, som jeg har trikset en del med for å komme meg unna. Har hatt angst og noen ganger nærmest løpt ut, mens jeg har hatt en flåsete unnskyldning....

Jeg har aldri fortalt de på jobb om den egentlige grunnen til at jeg er syk og mye borte. Har alltid funnet på andre unnskyldninger som hodepine, vondt i magen osv. Har jo gjerne hatt et snev av det også, men det har ikke vært det som har vært grunnen. Kjempeslitsomt å ha det sånn!! Helt umenneskelig egentlig!

Jeg er på ingen måte lat, men det er nok det kollegene mine tror. Realiteten er at jeg i hvert fall mentalt er på jobb ekstremt store deler av uken. 

Anonymkode: b1657...2e4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det er dessverre veldig vanlig med skamfølelse, skyldfølelse og frykt for å bli sett på som lat, i forbindelse med utbrenthet/depresjon/angst. En stor del av disse sykdommene er jo nettopp det at man føler seg utilstrekkelig fordi man ikke makter like mye som før. 
Det tok meg mange måneder før jeg innså at jeg er jo faktisk syk, og har god grunn til sykemeldingen. Men jeg får fortsatt skyldfølelse og dårlig samvittighet hver gang jeg må snakke med sjefen om nok en sykemelding, selv om jeg har verdens mest tålmodige og forståelsesfulle sjef. Men det at han er så tålmodig gir meg jo bare enda dårligere samvittighet. Så det blir en evig runddans. 
Det å innse og akseptere sykdommen er første steget mot tilfriskning, det å slutte mobbe seg selv og prøve dempe den kjipe stemmen som står på skuldra di å forteller deg hver dag hvor udugelig du er.
Det er lov til å bli utbrent, hvem som helst kan bli utbrent, noen tåler mer/mindre enn andre ved utbrenthet, det tar tid å bli frisk, det er mulig bli frisk, og de rundt deg er nesten garantert mindre kritisk til deg enn hva du er selv. 

Anonymkode: 720b2...c70

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...