Er så fri når jeg ikke er forelska!

[AnonymBruker]

Det sies jo at forelskelse er den beste følelsen, men for meg er det motsatt. Når jeg er betatt eller forelsket så tar den personen jeg er betatt av opp så mye plass i hodet mitt at jeg sliter med og intressere meg for andre ting. Jeg får bare angst når jeg tenker på hva vedkommende holder på med, blir stresset av å se han aktiv på some, stresset om han ikke er aktiv. Analyserer absolutt alt. Mens når det slipper er det som å bli meg selv og jeg får lettere for å kommunisere med andre.

fler som har det slik?

Anonymkode: aab74...fdf

[AnonymBruker]

Jeg har det slik. Jeg synes det er utrolig deilig, men også vannvittig slitsomt å være forelska... Tenker på personen hele tiden, overanalyserer, sliter med å spise/ sove. Blir så «høy» at jeg kan ta avgjørelser som jeg ellers ikke ville tatt. 

Anonymkode: 2417e...c7c

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det slik. Jeg synes det er utrolig deilig, men også vannvittig slitsomt å være forelska... Tenker på personen hele tiden, overanalyserer, sliter med å spise/ sove. Blir så «høy» at jeg kan ta avgjørelser som jeg ellers ikke ville tatt. 

Anonymkode: 2417e...c7c

Jeg er enig. I starten av forelskelsen er jeg konstant lykkelig, spiser lite , men har likevel masse energi. Vedkommende blir som en motivasjon i hverdagen, særlig om man for eksempel jobber sammen og jeg gleder meg mer på jobb enn noen gang. Dette er også perioden hvor jeg kanskje tror den er kortvarig og at jeg kan se på det som en lykkerus. Men så går det dit at jeg innser at jeg virkelig vil tilbringe tid med personen, begynner å analysere alt han sier og gjør, evt ikke gjør. Analyserer om han har gjensidige følelser og hvorfor han evt tar kontakt. Så føler jeg på sjalusi dersom han gir andre kvinner oppmerksomhet, og får det til som at de dater....selv om de ikke gjør det. Så begynner man å tenke på hvordan man kunne fått det sammen og må noen ganger se realistisk på ting, at ikke alle passer sammen og omstendighetene ikke ligger til rette for et fint liv sammen.  så er det frem og tilbake om man skal prøve og se, eller om man skal drite i hele greia og håpe på bedre lykke neste gang. 

I den tiden så er det litt savn etter personen, du lurer på om du gikk glipp av noe bra, om du vil forelske deg på nytt. Han er i tankene omtrent hele tiden og jeg sliter med å være glad rundt venner og bekjente. 

Så kommer dagen der du merker at du går lei av å ha det slik, der du på en måte slipper litt taket. Da får en følelsen av frihet. Du har mer glede i deg selv igjen... 

Anonymkode: aab74...fdf

[AnonymBruker]

Er deilig å være forelsket - når en er trygg på at det er gjensidig. Slitsomt er det når JEG vil mer enn han. 😭

 

Anonymkode: b29ce...d63

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig. I starten av forelskelsen er jeg konstant lykkelig, spiser lite , men har likevel masse energi. Vedkommende blir som en motivasjon i hverdagen, særlig om man for eksempel jobber sammen og jeg gleder meg mer på jobb enn noen gang. Dette er også perioden hvor jeg kanskje tror den er kortvarig og at jeg kan se på det som en lykkerus. Men så går det dit at jeg innser at jeg virkelig vil tilbringe tid med personen, begynner å analysere alt han sier og gjør, evt ikke gjør. Analyserer om han har gjensidige følelser og hvorfor han evt tar kontakt. Så føler jeg på sjalusi dersom han gir andre kvinner oppmerksomhet, og får det til som at de dater....selv om de ikke gjør det. Så begynner man å tenke på hvordan man kunne fått det sammen og må noen ganger se realistisk på ting, at ikke alle passer sammen og omstendighetene ikke ligger til rette for et fint liv sammen.  så er det frem og tilbake om man skal prøve og se, eller om man skal drite i hele greia og håpe på bedre lykke neste gang. 

I den tiden så er det litt savn etter personen, du lurer på om du gikk glipp av noe bra, om du vil forelske deg på nytt. Han er i tankene omtrent hele tiden og jeg sliter med å være glad rundt venner og bekjente. 

Så kommer dagen der du merker at du går lei av å ha det slik, der du på en måte slipper litt taket. Da får en følelsen av frihet. Du har mer glede i deg selv igjen... 

Anonymkode: aab74...fdf

Har det akkurat på samme måte! 

Anonymkode: 2417e...c7c

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det sies jo at forelskelse er den beste følelsen, men for meg er det motsatt. Når jeg er betatt eller forelsket så tar den personen jeg er betatt av opp så mye plass i hodet mitt at jeg sliter med og intressere meg for andre ting. Jeg får bare angst når jeg tenker på hva vedkommende holder på med, blir stresset av å se han aktiv på some, stresset om han ikke er aktiv. Analyserer absolutt alt. Mens når det slipper er det som å bli meg selv og jeg får lettere for å kommunisere med andre.

fler som har det slik?

Anonymkode: aab74...fdf

Jeg hadde gjort hva som helst for å ikke være forelsket. Jeg har lyst til å ta narkotika fordi jeg er forelsket. Jeg har mareritt om nettene. Så ja, jeg skjønner at du føler deg heldig.

Anonymkode: eabd9...ec2

[AnonymBruker]

Ts her, jeg føler også på en skam når jeg er forelsket. Virker som at alle takler det så fint. De bare "legger han fra seg" om de er usikre eller forholdet har dårlige utsikter. Og her skriver jo folk også, at en må glemme en person dersom man ikke tror det kan gå bra. Som om det er noe man kan gjøre på kommando? Eller er jeg svak?

Anonymkode: aab74...fdf

[Bimini]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her, jeg føler også på en skam når jeg er forelsket. Virker som at alle takler det så fint. De bare "legger han fra seg" om de er usikre eller forholdet har dårlige utsikter. Og her skriver jo folk også, at en må glemme en person dersom man ikke tror det kan gå bra. Som om det er noe man kan gjøre på kommando? Eller er jeg svak?

Anonymkode: aab74...fdf

Jeg vil ikke si at du er svak. Tror noen har lettere for å tvinge hjernen til å glemme personer. Jeg har det på akkurat samme måte som deg. Jeg føler meg bundet på hender og føtter når jeg blir betatt eller forelsket i noen. Da det ble over med eksen min kjente jeg på en enorm lykkerus av å være fri. Livet ble lysere og jeg var supersosial. Tror også jeg utstrålte mye positiv energi. Nå når jeg er betatt av noen igjen, er jeg tilbake i et trasig humør. Føler meg deppa, tiltaksløs, overanalyserende og veldig "stengt" i måten jeg tenker på. Er også mindre sosial. Det er en forbannelse...

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her, jeg føler også på en skam når jeg er forelsket. Virker som at alle takler det så fint. De bare "legger han fra seg" om de er usikre eller forholdet har dårlige utsikter. Og her skriver jo folk også, at en må glemme en person dersom man ikke tror det kan gå bra. Som om det er noe man kan gjøre på kommando? Eller er jeg svak?

Anonymkode: aab74...fdf

Slutt og tenk på han.. fokuser på deg selv.. bla, bla sier venner mens jeg overanalyserer og tenker. Eller.. glem han.. gå videre.. finn en annen. Ja..ja.. Synest også mange er så flinke til å gå videre. Mulig jeg vil det også, bare at grensen min ikke er nådd enda.

Jeg står fast i min egen gjørme.. hjerne gjørme. Han ER faktisk IKKKE så fantastisk heller.. og jeg veet det. Håpløst. Men jeg jobber med saken. 

Anonymkode: b29ce...d63

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Slutt og tenk på han.. fokuser på deg selv.. bla, bla sier venner mens jeg overanalyserer og tenker. Eller.. glem han.. gå videre.. finn en annen. Ja..ja.. Synest også mange er så flinke til å gå videre. Mulig jeg vil det også, bare at grensen min ikke er nådd enda.

Jeg står fast i min egen gjørme.. hjerne gjørme. Han ER faktisk IKKKE så fantastisk heller.. og jeg veet det. Håpløst. Men jeg jobber med saken. 

Anonymkode: b29ce...d63

Hvordan slutter man å tenke på noen på kommando?

Anonymkode: aab74...fdf