Psykiatrien- et sted hvor man straffes for å være tilsynelatende velfungerende

[Gjest Jegskulleønskeat]

Jeg går i behandling for kompleks PTSD ved DPS, og føler helt ærlig at det ikke går særlig fremover. 

Slettet

Endret 1. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Gjest Jegskulleønskeat]

Noen som føler det på samme måte? At dere blir "straffet" for at ting fungerer?

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Noen som føler det på samme måte? At dere blir "straffet" for at ting fungerer?

Ja, jeg føler det også sånn. Nå har jeg ikke PTSD, men en annen diagnose. Da jeg først ble syk var jeg så dårlig at jeg var mutistisk i mange uker og fungerte overhode ikke på noen områder. Da det var på det værste var de veldig opptatt av å hjelpe. Nå er jeg mye bedre og fungerer tilnærmet normalt og jeg får lite hjelp selv om jeg fortsatt har symptomer som jeg sliter med. Jeg føler på en måte at jeg ikke er like interessant lenger om en kan si det på den måten. 

Anonymkode: e41e3...2b4

[hippe]

Eg er veldig enig med deg. Eg fekk ikkje hjelp før eg blei skikkeleg dårleg. (Beklager om det er ufint, men vil gjerne vise til mitt Innspel om bipolare lidningar, ikkje same diagnosen sjølv om eg har mistenkt PTSD sjølv pga traumer).

[Ichiko]

Kjenner meg igjen, ja; selv om jeg i perioder ikke har fungert i det hele tatt(ukesvis uten mat eller søvn f.eks.) så har jeg ikke fått annet enn avslag og atter avslag fra psykiatrien. Mitt "problem" er at jeg kan snakke godt for meg og sette ord på hvordan jeg har det, samt at jeg steller meg før jeg går ut - da tror de visst at man klarer hva det skal være.

Jeg fant fram til en fastlege som har hjulpet meg som best hun kan når det har vært akutt, ellers er jeg nødt til å klare meg selv som best jeg kan. Det er mye som er mangelfullt med norsk psykiatri, kanskje spesielt når det gjelder forståelsen av traumelidelser.

[AnonymBruker]

Helt enig, har kommet fram til det samme selv. Virker som behandlere tenker at det skurer og går såpass greit og prøver å hjelpe ved å be en om å tenke positivt. Totalt bortkastet tid og penger. 15 år har jeg brukt på å søke hjelp som ikke fantes, enten pga inkompetanse innen psykiatrien eller at man er uinteressant å hjelpe, som en annen bruker skriver over her. 

Be legen skrive henvisning der man poengterer hvordan tilstanden din er, såpass at du kommer inn til vurderingssamtale. Jeg måtte søke to ganger før jeg fikk plass. Det som er bra med Modum bad er det intensive opplegget som  er noe annet enn en 1 t samtale 2 ggr i mnd på DPS. 

Anonymkode: 7d5a5...dc3

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det kun de dårligste fungerende personene som kommer inn på sånne behandlingsopplegg. Du kan da ikke forvente at du skal bli innlagt dersom du er så godt fungerende at du har både jobb, venner og samboer der hjemme når det er en masse andre som står på venteliste uten noen ting..

Anonymkode: 281cc...01f

[AnonymBruker]

Ja ? Det er jo det som er poenget ? Du trenger jo egentlig bare en psykolog så lenge du får til jobb, venner, skole og har samboer... 

Det er faktisk de som ikke har det eller får det til. Da kan man snakke mer alvorlig. Jeg følte ikke jeg ble tatt alvorlig nok enda jeg dro på legevakten og var helt fra meg etter et tungt samlivsbrudd, krangler, evig tap og dysfunksjonalitet i vennskap og det som er. Som aldri klarer å reparere sår som blir rivd opp gang på gang før det rekker å gro. Har ikke noe å stå opp til da man bare våkner til det ene og andre dårlige som skjer. Eller at man ikke har eller får venner og et langvarig kjærlighetforhold. Og at man sliter økonomisk og ikke har muligheten til å jobbe og studere nå. Da alt baller seg på igjen oppå den psykiske knekken etter mange år som er ille nok.

Anonymkode: 2fbfd...805

[AnonymBruker]

Jeg tenker at kanskje behandlerene ser dette bedre enn deg. Kanskje du føler at du fungerer dårlig, men at du får til skole, jobb og har noen venner er faktisk ganske stort. Jeg tenker du undervurderer hvor ekstremt syke og hvor mye enkelte mennesker sliter.

Det er jo også en del av symptombilde ditt å tro at du ikke får til noenting, mens egentlig gjør du det relativt bra. En deprimert person vil fortsatt føle seg mislykket om den får B på eksamen, selv om det for "alle" andre er en bra prestasjon. Sånn kan det være for deg også. Du er kanskje en god venn for noen, er flink i jobbe din, men i dine øyne er du en taper som mislykkes på alt. Det er ganske vanlig å klandre seg selv og ha skyhøye standarder til seg selv som deprimert og når man har andre psykiske problemer

Tenker også at du kanskje har et skeivt bilde på hva som skal til for å bli frisk. Det er ikke slik at om du går i et intensivt program over noen uker er det større sjanse for å komme ut frisk på den andre enden. Å bearbeide tar tid, og du vil kanskje slite i 3 år til før du endelig er kvitt det verste slik at det ikke preger deg i hverdagen. Modum bad er ikke en magisk løsning, og det er ikke sikkert det opplegget ville fungert for deg i det hele tatt. Det er ikke din siste sjanse for å bli frisk. Hver eneste dag er en dag du kan ta et steg nærmere å bli frisk. Det krever stadig kjemping og arbeiding med seg selv

Siden vi har begrenset med ressurser og plasser på slike steder, så må man prioritere de som sliter verst. 

Anonymkode: fe376...0f1

[AnonymBruker]

Jeg har ikke samme inntrykk som deg i det hele tatt. Jeg har inntrykk av at psykiatrien prioriterer to grupper, utelukkende. Din gruppe som er ca velfungerende, og de som er så syke at de må legges inn. 

De som er for frisk til å legges inn, og for syk til poliklinikk: har gjerne ikke behandlingstilbud i det hele tatt. Det har du. 

Anonymkode: c7d01...635

[Gjest making.a.mess]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke samme inntrykk som deg i det hele tatt. Jeg har inntrykk av at psykiatrien prioriterer to grupper, utelukkende. Din gruppe som er ca velfungerende, og de som er så syke at de må legges inn. 

De som er for frisk til å legges inn, og for syk til poliklinikk: har gjerne ikke behandlingstilbud i det hele tatt. Det har du. 

Anonymkode: c7d01...635

Hvordan kan man være for syk til poliklinikk??

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Mrs.Purdey skrev:

Hvordan kan man være for syk til poliklinikk??

Fordi man ikke klarer komme seg dit, eller ikke klarer komme seg dit til en bestemt tid? Få som har poliklinikk som nabo liksom.

Anonymkode: c7d01...635

[Duckie]

Dette er velkjent. Dessverre er det stor pågang i psykiatrien, og mange mister plass og oppfølging når man har fått stablet seg noenlunde på bena. Det er synd, hadde man fått hjelp til å få seg et solid fundament er sjansene større for at man forblir der. Mange ender opp som svingdørspasienter, man blir sendt ut, kræsjer, ny runde, sendt ut, og syklusen gjentar seg. Hør med fastlegen din om mulighetene for Modum. Det er jo til syvende og sist opp til de om de anser deg som syk nok eller ikke. En fordel du har, og som du burde spille på, er motivasjonen din for å få hjelp! Jeg vet om flere som har vært på Modum og mange som har søkt, det er et hardt program og man må være motivert og vise det, uten sterk motivasjon får man ikke plass.

[Duckie]

6 minutter siden, Mrs.Purdey said:

Hvordan kan man være for syk til poliklinikk??

 

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Fordi man ikke klarer komme seg dit, eller ikke klarer komme seg dit til en bestemt tid? Få som har poliklinikk som nabo liksom.

Anonymkode: c7d01...635

 

Eller man har brukt opp tiden på DPS, eller psykolog har gitt opp. Det er mange som faller mellom disse to stolene i psykiatrien.

[AnonymBruker]

Jeg sitter med motsatt erfaring. Jeg har flere ganger lurt på om jeg er mye sykere en jeg selv ser, til tross for at jeg får høre at jeg har god innsikt i egen situasjon, fordi jeg har fått gått så lenge på DPS og blitt anbefalt Modum.

Jeg har hatt god utbytte av DPS selv om de ikke har gjort meg frisk(men lært meg gode strategier på å håndtere hverdagen) de 4 årene jeg har gått der. Har du byttet behandler? Du sier du ikke føler du har noe utbytte slik det er nå, så ny behandler kan kanskje være en idé. Det kan hjelpe å få inn et nytt menneske som tenker på en annen måte en nåværende behandler. Behandlere kan være veldig ulike i sine fremgangsmåter. 

Anonymkode: f9a4e...544

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg sitter med motsatt erfaring. Jeg har flere ganger lurt på om jeg er mye sykere en jeg selv ser, til tross for at jeg får høre at jeg har god innsikt i egen situasjon, fordi jeg har fått gått så lenge på DPS og blitt anbefalt Modum.

 

Anonymkode: f9a4e...544

Dette er også en måte mange tenker på når de sliter. At de ikke sliter nok til å fortjene hjelp, eller at problemene deres er bagateller i forhold til hvor fælt mange andre har det. 

Har en kompis som nesten ikke har venner, går på AAP og er for det meste isolert fordi han av diverse grunner ikke klarer gå ut og leve et normalt liv. Han har problemer med å se på seg selv som syk, for han har jo "ikke vondt i kroppen eller brukket beinet". 

Anonymkode: fe376...0f1

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg. Det hander nok mye om ressurser og manglende tilbud.

Når jeg først fikk panikkangst sa både fastlege og privat psykolog at jeg var så ressurssterk at jeg fint kunne behandle meg selv. Det var bare å leve normalt og IKKE unngå situasjoner som hadde gitt meg angst. Etter 1 år hvor jeg presset meg selv til å leve et normalt liv, hadde jeg fått angst for angsten. Fikk lavterskeltilbud fra dps (poliklinikk) og er nå verre en noen gang. Det hjelper over hodet ikke. 

Men sånn er det! Du kan få time på dagen hvis du er forkjøla, men psykiske kriser må du vente i 6 måneder for å få hjelp for, med mindre du er suicidal eller kan bruke ti-tusenvis av kroner.

Jeg synes du skal søke til Modum bad via fastlegen! Håper dere har et godt samarbeid i det minste. 

Anonymkode: df313...1c9

[AnonymBruker]

Ja. Det er nettopp når man er såpass fungerende at man faktisk kan nyttegjøre seg behandling at man virkelig burde utnytte det. De sier til meg gang på gang at det er i gode perioder de må være der for meg for da har jeg gode muligheter til behandling, men når den gode perioden kommer overlates ansvaret til meg og jeg må klare meg selv. Kommer ingen vei, og som de sier, jeg kommer ikke til å klare å behandle meg selv alene, uansett hvor mye jeg prøver. 

Anonymkode: 70f15...bad

[AnonymBruker]

22 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Jeg går i behandling for kompleks PTSD ved DPS, og føler helt ærlig at det ikke går særlig fremover. Jeg møter forståelse og jeg blir bedre kjent med meg selv og de beskyttelsesmekanismer jeg bruker for å takle f.eks kritikk, avvisning og dødsfall. Likevel, hver gang jeg foreslår en ny terapiform jeg vil prøve ut, så kommer motargumentet. "Men, jeg tror at du kan bli dårligere av det", "men, jeg tror du er for frisk til det" etc. Jeg føler meg ikke frisk og er desperat etter å bli det. Det virker som om at man i psykiatrien bør være helt hjelpesløs og ikke få til verken skole, jobb eller sosiale relasjoner for at man skal bli sett på som syk. Og det frustrerer meg. Det nyeste nå er at jeg vi legges inn på Modum-bad ettersom jeg tror det kunne vært godt for meg. Jeg tror jeg hadde sett bedre resultater siden de er spesialister på akkurat kompleks PTSD og relasjonstraumer. Behandler mener jeg ikke hadde blitt tatt inn fordi de som er der fungerer dårligere enn meg. Jeg mener det motsatt, at jeg ikke vet om jeg er frisk nok siden jeg har så lavt energinivå at jeg hadde spydd etter få dager med et så intensivt behandlingsprogram. Så det blir ord mot ord. Får dra til fastlegen for den eventuelle henvisningen til Modum. Jeg er villig til å ta sjansen på å ligge spysyk og psykisk ustabil om et er det om skal til for å bli bedre. Jeg føler det er nesten siste utvei. Siste sjanse til å bli frisk...

Du flykter fra her og nå og prøver å finne fluktveier for å slippe unna og så skylder du på psykiatrien? Er du ikke under frivillig behandling? Da står du fritt til å avslutte når du ikke klarer å ta til deg den behandlingen du faktisk får tilbud om å få. 

Kanskje du skal lese noen bøker av Marie Cardinal om hennes opplevelser med å gå i terapi? 

Anonymkode: 0fdfa...6ef

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja ? Det er jo det som er poenget ? Du trenger jo egentlig bare en psykolog så lenge du får til jobb, venner, skole og har samboer... 

Det er faktisk de som ikke har det eller får det til. Da kan man snakke mer alvorlig. Jeg følte ikke jeg ble tatt alvorlig nok enda jeg dro på legevakten og var helt fra meg etter et tungt samlivsbrudd, krangler, evig tap og dysfunksjonalitet i vennskap og det som er. Som aldri klarer å reparere sår som blir rivd opp gang på gang før det rekker å gro. Har ikke noe å stå opp til da man bare våkner til det ene og andre dårlige som skjer. Eller at man ikke har eller får venner og et langvarig kjærlighetforhold. Og at man sliter økonomisk og ikke har muligheten til å jobbe og studere nå. Da alt baller seg på igjen oppå den psykiske knekken etter mange år som er ille nok.

Anonymkode: 2fbfd...805

Leit å høre at du har/hadde det slik, men såfremt man ikke er suicidal (eller det på andre måter er fare for liv og helse, f.eks. ved selvskading), er ikke dette noe å dra til legevakten for. Da bestiller man vanlig time hos fastlege for å bli henvist til psykolog eller annen behandler, og hvis man allerede er henvist, kontakter man behandler gjennom behandlingsstedet. 

Anonymkode: 38ba1...e88