Emetofobi frykten for å ikke ha kontroll??

[MelCat]

Jeg er ei jente på 35 år snart, jeg valgte ganske tidlig i livet at det å få barn ikke var aktuelt for meg med denne hemmende fobien. Jeg har levd minimalt hele mitt liv å har ikke fått opplevd så mye som jeg burde hatt. Denne fobien har vært en del av meg så lenge jeg kan huske, så det virker omtrent umulig å bli noe bedre... Jeg har vært samboer med en som har en sønn på 9 år nå i snart 4 år, å har ikke vært så plaget av de værste panikkanfallene før nå i det siste... For litt over en månde siden så kom samboer inn å spurte etter bøtte (han var veldig kvalm) jeg kviet meg til å hente bøtte til han men tok meg sammen å gjorde det, ble sittende på kjøkkenet å holdt meg for ørene under vifta... Det ble ikke mer med det å han var ikke syk.. Så nesten 1 uke senere så stod han å laget mat til oss hvor han går stille og rolig inn på do å kaster opp, etter det så brakk han seg et par ganger å så gikk det bedre... Disse gangene gikk det jo relativt greit med meg og fobien min (utrolig nok!) Men 1 uke senere da ble panikken og emetofobien min så ille at jeg måtte på legevakten. Det hele begynte med at han var små kvalm, så svimmel så kastet han opp en gang eller to å brakk seg kontinuerlig i 8-9 timer utover kvelden, det er ganske lytt i hele leiligheten så selv om jeg satt i ett annet rom med ørepropper og store arbeidshøretelefoner så hørtes det ut som han satt rett ved siden av meg når han brakk seg... Jeg stresset så de neste 3 ukene å bare ventet på ny runde, jeg spiste lite, sov lite, var kvalm 24/7 å pådro meg høytblodtrykk og altfor høy puls... Nå har jeg bedt om hjelp til å få bukt med problemet for det er livshemmende og jeg VIL ha tilbake livet mitt!!! Etter mye lesning om dette, forskning og selvinnsikt så tror jeg hoved problemet til dem som har emetofobi er det at man ikke har kontroll over situasjonen, om man blir syk så kan man ikke styre om man vil kaste opp eller ikke, man kan heller ikke kontrollere barn, folk på bussen, butikken eller familie om dem blir syke... Så lenge man ikke har kontroll på situasjonen (noe som er umulig) så får man panikk... Det å gå kvalm og uggen dag inn og dag ut, samt unngå å faktisk leve fordi man er vettskremt etter å ha skremt seg selv i så mange år at kroppen selv skaper panikk i enhver ukomfortabele situasjon... Men nå har jeg bedt om hjelp da jeg vil leve igjen å ikke bare eksistere... Dere som sier "ingen liker å kaste opp" dere har ingenting i denne tråden å gjøre, før du selv har opplevd det marerittet og horroren som en med emetofobiker lever med hver dag 24/7... Jeg skal virkelig kjempe mye med alt jeg makter og har for å bli bra igjen, men har valgt å flytte for meg selv (vi er fortsatt sammen) men jeg må ha litt tryggere grunnlag å jobbe ut i fra å vil ikke byrde min nåværende samboer for mye med dette, pluss jeg tror han og sønnen hans får det bedre uten ei som skal katastrofe tenke hver enkelt situasjon! Men som sagt jeg tror ting vil bli bedre nå som jeg endelig klarer å be om hjelp. Skal oppdatere dere når jeg vet noe mer, vet det er mange der ute som sliter med det samme å dere er ikke alene... Men om fobien har tatt over livet deres slik det har for meg, så be om hjelp nå! Jeg har et veldig strengt forhold til alt av fremkomstmidler, å kommer meg altfor lite ut blandt folk. Men nå er tiden inne for å sloss med mine demoner å få livet mitt tilbake!!!

Endret 3. april 2018 av MelCat
Feil skriving