Har du (mange) venner?

[AnonymBruker]

Har du (mange) venner? Og hva definerer du som venner?

De vennene jeg har er stort sett via jobb, og vi sosialiseres nesten kun på jobb. Kanskje er par ganger i året utenom jobb.  Jeg er alenemor, de andre har familie og sin egne venner igjen, så det passer liksom aldri. Jeg har ingen jeg kan fortelle "alt" til. Jeg føler meg ganske ensom, og kanskje litt unormal..? Eller er det normalt å være så alene? 

Mens jeg gikk gravid hadde jeg et håp om å finne venner i barselsgruppe, men dette ble aldri arrangert pga sommerferie på helsestasjonen. Jeg prøvde via babysang, men jeg var tilflytter til bydelen og alle som gikk der kjente hverandre fra før. Via bhg har det vært null muligheter, der er det ingen arenaer for å bli kjent med noen. 2 år til barnet begynner på skolen, kanskje det blir noen muligheter via barnets venner da? Som alenemor er det knapt noen anledninger til å bedrive hobbyer utenfor huset heller. 

Anonymkode: 5af80...b6f

[AnonymBruker]

Ja, har sånn ca... 1?  Jeg er 27 år og har ikke hatt venner siden jeg var 13, pga angst og depresjoner. 

Ensomheten er en god venn av meg tydeligvis. Han og styggen på ryggen.

Anonymkode: 0d66c...536

[Frankie Teardrop]

Hadde ganske stor omgangskrets da jeg var i tidlig tjueåra. De siste årene har jeg bevisst "skrenket inn" og heller valgt å fokusere på de jeg ser på som mine nærmeste. Har fem-seks ordenlig gode kompiser og en venninne jeg har kjent siden jeg var liten. Med full jobb og hobbyer er det rett og slett ikke tid til mer.

[HenrikJ]

På 18.3.2018 den 1.36, AnonymBruker skrev:

Har du (mange) venner? Og hva definerer du som venner?

De vennene jeg har er stort sett via jobb, og vi sosialiseres nesten kun på jobb. Kanskje er par ganger i året utenom jobb.  Jeg er alenemor, de andre har familie og sin egne venner igjen, så det passer liksom aldri. Jeg har ingen jeg kan fortelle "alt" til. Jeg føler meg ganske ensom, og kanskje litt unormal..? Eller er det normalt å være så alene? 

Mens jeg gikk gravid hadde jeg et håp om å finne venner i barselsgruppe, men dette ble aldri arrangert pga sommerferie på helsestasjonen. Jeg prøvde via babysang, men jeg var tilflytter til bydelen og alle som gikk der kjente hverandre fra før. Via bhg har det vært null muligheter, der er det ingen arenaer for å bli kjent med noen. 2 år til barnet begynner på skolen, kanskje det blir noen muligheter via barnets venner da? Som alenemor er det knapt noen anledninger til å bedrive hobbyer utenfor huset heller. 

Anonymkode: 5af80...b6f

Har enormt mange. Måtte kutte ned i alle. Nå har jeg kun ca1- 3 stykker som er nærmere meg da og som er virkelig der når jeg trenger dem.  Det handler ikke om hvor mange. Tro meg🙄

[AnonymBruker]

Jeg har samboeren min og dessuten en viss kontakt med en av hans venner. Ellers har jeg ikke kontakt med noen.

Sånn kan det fort bli når livet går en imot. Da forsvinner de fleste rundt en fortere enn svint. Litt under en uke tok det for meg å miste både venner og familie. Jeg antar jeg har det bedre uten dem, men det er veldig ensomt. 

Anonymkode: f796e...89e

[Apekatten]

Jeg har to bestevenninner som jeg kan snakke med om alt og som jeg møter ofte. Og så har jeg noen venner jeg bare møter av og til, men som jeg har mye kontakt med på SoMe.

[AnonymBruker]

Jeg har fem venner. Men jeg har ingen funksjon i livet deres. Tror de alle har noen nærmere enn meg. Definerer vennskap som at noen ønsker å dele stort eller smått med hverandre, ønsker å være en del av hverandres liv. Utifra den definisjonen har jeg ingen. 

Anonymkode: c9d81...f24

[Gjest Hummel34]

Kjenner meg igjen i det du skriver. «Godt» å høre vi er flere, da det utad virker som alle er så vellykkede. 

[AnonymBruker]

På 18.3.2018 den 1.36, AnonymBruker skrev:

Har du (mange) venner? Og hva definerer du som venner?

De vennene jeg har er stort sett via jobb, og vi sosialiseres nesten kun på jobb. Kanskje er par ganger i året utenom jobb.  Jeg er alenemor, de andre har familie og sin egne venner igjen, så det passer liksom aldri. Jeg har ingen jeg kan fortelle "alt" til. Jeg føler meg ganske ensom, og kanskje litt unormal..? Eller er det normalt å være så alene? 

Mens jeg gikk gravid hadde jeg et håp om å finne venner i barselsgruppe, men dette ble aldri arrangert pga sommerferie på helsestasjonen. Jeg prøvde via babysang, men jeg var tilflytter til bydelen og alle som gikk der kjente hverandre fra før. Via bhg har det vært null muligheter, der er det ingen arenaer for å bli kjent med noen. 2 år til barnet begynner på skolen, kanskje det blir noen muligheter via barnets venner da? Som alenemor er det knapt noen anledninger til å bedrive hobbyer utenfor huset heller. 

Anonymkode: 5af80...b6f

Venner. Tja, 3-4 stykker. Men for dem er jeg ikke særlig viktig. Jeg er den vennen som kommer kjørende en halvtime med cola og medisiner til deg når du legger ut på snap at du er syk, siden du selv ikke kommer deg i butikken. Men, har aldri fått noe lignende tilbake og det forventer jeg vel heller ikke. 

Utover disse har jeg klassevenner jeg møter 1 gang per mnd, studerer deltid. Ikke så ille egentlig, da det fort kan gå like lang tid med de jeg har i samme by. Iflg sosiale medier er normen 150 likes og en drøss kommentarer på innlegg på facebook, det har aldri vært  meg foråsidetsånn. Sålenge jeg får ha en god dag å være sosial med folk er jeg fornøyd. Ensomhet er ikke et alternativ for meg. 

Anonymkode: 73b89...f37

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor det er så ille å ikke ha mange venner. Alle har ulike behov. Noen er med venner hele tiden, noen møter de en sjelden gang mens andre ikke trenger venner i det hele tatt. 

Om mann ikke har behov for å være sosial odte, så ikke vær det. Ingen tcinger deg

Anonymkode: 41968...830

[Nmtt]

27 år og har få men gode venner. Det jeg vil kalle mine beste venner. 4 bestevenninner og 1 bestekompis som flyttet tilbake til USA for noen år siden, men vi holder fortsatt kontakt og facetimer innimellom for at han skal holde på norsken sin   

Disse forteller jeg ALT til, omtrent uten filter. Noen er selvfølgelig bedre å snakke med enn andre. 

Ellers har jeg noen få andre venninner og kompiser jeg kan henge med, men ikke fortelle ALT til. Ikke fordi jeg ikke kan, men fordi jeg ikke har behov for det. 

Vennskap for meg må være at man har en viss kjemi og kommer bedre overens med hverandre enn normalen. At man kanskje har samme hobby. At man kjenner at den andre er troverdig og respekterer deg for den du er. De jeg kan henge med i fritiden og gjøre sånne ting med kan jeg kalle for en venn. Kolleger man kommer overens med, ville jeg ikke kalt venner. 

Mine 4 bestevenninner har jeg hatt siden ungdomsskolen/vgs. Bestekompisen siden jeg var 23 år eller noe (via min bestie). 

Endret 21. mars 2018 av Nmtt

[AnonymBruker]

Jeg hadde masse venner før jeg fikk angst. Deretter har mange falt fra. 
Men har 3 nære venner som jeg snakker med hver dag, og møter 2-3 ganger pr uke. Har ellers en god venninne som bor ett stykke unna som jeg snakker med hver dag, og en god kompis som jeg ikke snakker med så ofte men alltid kan ringe. 

Alle disse vennene er det jeg virkelig kan definere som gode venner, som har stilt opp og hjulpet meg i en vanskelig tid, og som jeg kan snakke med om alt mellom himmel og jord. Vi kan snakke om hva vi opplever som vanskelig i hverdagen, hva som gjør oss glad, både felles og ikke-felles interesser, vi lytter, vi støtter, vi hjelper, vi ler, vi danser, vi generelt sett er en veldig stor og viktig del av hverandres liv. 

Anonymkode: 29977...f2c

[AnonymBruker]

Så fint det må være å ha en virkelig venn. Ikke minst å få være en virkelig venn for noen andre. 

Anonymkode: c9d81...f24

[AnonymBruker]

Jeg har flyttet utenlands og har en håndfull hjemme i norge som jeg skriver med om alt og ingenting, også når jeg trenger støtte. 
De kommer på besøk sånn... sjeldent (så klart. tid og penger) 
 

Her har jeg en venninne, og hun har meg. vi møttes via jobben. 
Var helt tilfeldig at vi klaffet som venner, men jeg føler at det kunne vært greit med en til, sånn at ikke alt vi gjør er oss to hver gang  men helt ærlig, jeg trenger ikke være omringet med venner så lenge jeg har et par gode

Anonymkode: e78f7...e93

[Martin13]

Jeg har bare noen venner, men ønsker å treffe flere

[Sidabmao]

Her jeg bor har jeg noen få venner også har jeg noen venner hvor min far bor også. Ellers lite. Men trives godt uten altformange venner. Vet ikke helt om det er de beste vennene jeg har heller.

[AnonymBruker]

Ikke mange venner nei... Men jeg har 3 veldig gode venninner, og 3-4 til som møtes litt innimellom. Det er sjelden jeg finner på noe med venninner, men det holder for meg. Synes det er full fart på jobb i tillegg så er jeg veldig glad i familie-livet.

Anonymkode: ee0b8...1c7

[Occulta]

Har mange venner. Har barndomsvenner fra (vi er en gjeng på 12 stk) hjemstedet, vennegjeng i byen jeg flyttet til som 20 åring (hvor jeg også har kjæreste og leilighet), og noen venner i studiebyen hvor jeg bor nå. Så til sammen kanskje 20 venner som jeg ser og prater med regelmessig, av alle disse er vel 5-6 nære venner som betyr enormt mye for meg og som jeg kan dele alt med (er kvinne 30 år). Jeg er egentlig ikke så sosial og er ganske introvert så synes at jeg er veldig heldig som har fått så mange gode venner. Halvparten av vennene mine har jeg hatt hele livet, de andre har jeg møtt på skole og jobb i 20 årene. 

[Trolltunge]

Ja jeg har vel det, men det betyr ikke at jeg ikke har følt på ensomhet. Jeg har venner fra barneskole, ungdomsskole og gymnas, i tillegg til noen jeg har blitt kjent med via jobben, interesser og via mine venner. Jeg fikk imidlertid barn mye tidligere enn mine venner, og da de fikk barn følte jeg meg mye ensom. De var i småbarnsbobla da mine var blitt så store at jeg begynte å få overskudd til å være mer sosial. Men hadde da ingen å være sosial med. Da gikk jeg aktivt inn for å få flere venner via interesser, og det fikk jeg. 

Det er egentlig ikke så vanskelig å få nye venner, selv når man er blitt voksen, men man må våge å stikke hodet og hjertet frem. Våge å åpne seg. Så lenge man holder ting på et overfladisk nivå skaper man ikke nære vennskap. Det er først når man slipper folk under huden, og når det skapes nok tillit til at de lar deg slippe under huden sin, at gode vennskap skapes. 

[AnonymBruker]

Ts hve med andre alenemødre? Kansje det finnes en fb gruppe eller noe?

Anonymkode: 6b8b6...99f