Dere som er introvert og har kjæreste/barn.. hvordan orker dere?

[AnonymBruker]

Jeg trenger mye ro rundt meg og etter en arbeidsdag er jeg avhengig av fred og ro. Orker ikke bråk, og hvis f.eks en unge skriker på t-banen så går jeg av, for det føles som det skjærer i hodet mitt. Jeg blir også sliten av å være med mennesker og føler nå at dette går ut over kjæresten min. Jeg er veldig glad i han, men jeg blir så sliten av å prøve å være blid og chatty med han. Fatter ikke at folk orker barn heller, jeg er helt ødelagt når jeg kommer hjem fra jobb og klarer ikke skriking eller høye lyder. Har i tillegg lavt stoffskifte så vet ikke om dette gjør meg ekstra sliten.

Så dere som er introverte, hvordan klarer dere å være i forhold?

Anonymkode: 5a935...7fd

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke barn, og jeg varierer mellom introvert og ekstrovert, men er nok mer introvert.

Kjæresten min gir meg energi. Å være med han er ikke slitsomt. For meg er det stor forskjell på å være med kjæreste, og å ha besøk av venner for eksempel. Jeg er veldig trygg med kjæresten, og vi kan fint slappe av sammen uten å måtte underholde hverandre. Det er heller ikke slitsomt å være blid rundt han, fordi han gjør meg glad.

 

Anonymkode: 305ab...7c4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nå har jeg ikke barn, og jeg varierer mellom introvert og ekstrovert, men er nok mer introvert.

Kjæresten min gir meg energi. Å være med han er ikke slitsomt. For meg er det stor forskjell på å være med kjæreste, og å ha besøk av venner for eksempel. Jeg er veldig trygg med kjæresten, og vi kan fint slappe av sammen uten å måtte underholde hverandre. Det er heller ikke slitsomt å være blid rundt han, fordi han gjør meg glad.

 

Anonymkode: 305ab...7c4

Du er heldig som har det sånn. Jeg føler all sosial kontakt suger energi ut av meg. Enkelte dager har jeg bare lyst å gråte for jeg er så sliten og trenger å slappe av i fred og ro, men så tvinger jeg meg til å være med kjæresten eller venner  Gjør vondt bare å snakke liksom. Og nei det er ikke noe fysisk galt med meg, jeg har god oppfølging av lege. 

Anonymkode: 5a935...7fd

[AnonymBruker]

Barna går greit, man får en daglig, rolig stund sent på kvelden. Mannen er litt verre, selv om vi har det kjempefint sammen, gleder jeg meg til alle små pusterom, dvs at han drar ut og trener, eller at han en sjelden gang reiser bort en helg med ett av barna for eks. Jeg setter meg gjerne på soverommet med døra lukket og en bok/iPad/kg etter middag, eller blir sittende oppe etter han har lagt seg. Jeg er nok ikke SÅ introvert som deg, men alenetid er påfyll. 

Anonymkode: 8ee83...8f3

[AnonymBruker]

Jeg er som deg , og var heldig å fant meg en kjæreste som ikke krever noe av meg. Vi bor sammen og jeg trodde aldri jeg skulle klare det, men han bare er der uten at han gjør seg til bry. Han skal ikke analysere at jeg går å setter meg i et annet rom, eller at jeg sitter i sofaen uten å si et ord til han hele dagen. Han tar det ikke personlig. Erfaring med andre menn er at de får helt hetta og skal mase og spørre og snakke enda mer bare jeg tar meg noen dagers fri fra meldinger, og de tror at jeg ikke er interessert bare fordi jeg ikke orker å møtes hele tiden og være med på alt mulig. Så føler at han jeg til slutt orket å faktisk bli sammen med er litt one of a kind. Han ønsker barn, men jeg må innrømme jeg ikke greier å se for meg hvordan jeg skal orke det styret og å ha konstant ansvar for et annet menneske, når jeg trenger så mye pusterom og tid til bare meg selv.

Anonymkode: 87b93...b01

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn, men tenker at bråket fra egne barn blir man mer tolerant mot enn bråk fra andres barn. Ellers må man jo ikke få barn heller, og du finner nok en mann som heller ikke ønsker barn. 

Jeg er veldig introvert, men det er noen jeg får energi av. Er jeg forelsket for eksempel. Har vært med en fyr som jeg ble veldig sliten av, da han hadde et mye større behov for å være sosial enn det jeg har. Også har jeg vært med noen som ikke er slitsomme og som jeg kan være med eller prate i telefonen en stund uten at det blir slitsomt for meg. 

Anonymkode: d9cae...259

[AnonymBruker]

Verner godt om alenetiden etter barn har lagt seg. Egnes barns bråk er ikke bråk på samme måte. Avhengig av eget rom som jeg kan ta meg alenetid i. 

Er alltid alene på jobb, så slipper den derlen asv det sosiale livet.

Anonymkode: 52141...3cf

[TulleJenny]

Har ikke barn enda. Men mannen min er den eneste jeg orker å være med over lengre perioder, så det går fint  Er jeg ekstra sliten en dag så gjør vi bare ting hver for oss hjemme. Spent på hvordan det blir når barn kommer, men tror det vil gå fint. Er generelt med komfortabel med familie sånn sett iforhold til venner osv

Endret 13. mars 2018 av TulleJenny

[AnonymBruker]

Er noe eget med egne barn. Jeg har dog blitt mindre allergisk mot skriking etter jeg fikk barn

Anonymkode: 419e1...920

[FactsOverFeelings]

Anbefaler deg å gå til innkjøp av skikkelige hodetelefoner, med aktiv støydemping.
Det hjelper noe så sinnsykt å bare kunne "skru av" omverden fra og til jobb, ofte på jobb og.
Ingenting er mer slitsomt enn andre menesker, spesielt barn.

[Roci]

TS, er du helt sikker på at du ikke er høysensitiv i tillegg til å være introvert?

[AnonymBruker]

Hvis du har stoffskifte problemer itillegg, bør du sjekke opp verdiene dine hos legen. Det gjør deg ennå mer sliten enn du trenger å være. 

 

Jeg er selv introvert og har både samboer og barn. Det går fint, men blir veldig sliten i blant. De dagene jeg er det legger jeg meg samtidig som ungen (mens far legger barnet), så ligger jeg i senga og leser, ser på Netflix eller går å tar meg et bad. Jeg gir samboer tid til sin hobby, så gir han meg alenetid uten han og barnet de kveldene jeg trenger det. Han er også flink til å ta med barnet på camping, kano, fiske o.l. Noen ganger blir jeg med, men som regel ikke. Akkurat nå er litt unntakssituasjon for meg, da jeg både jobber og studerer fulltid (heldigvis snart ferdig med studiene). 

Anonymkode: 4be6c...618

[AnonymBruker]

Viktig å finne en du har god kjemi med. En jeg føler meg hjemme med, tapper meg ikke for sosial energi. Vi kan ha alenetid både hver for oss og ved siden av hverandre. Ingen mas om at det må være samtale og aktiviteter hele tiden.

Anonymkode: 81780...582

[AnonymBruker]

Nå sliter ikke barna og mannen min meg ut på samme måte som andre mennesker gjør. Sikkert fordi jeg kjenner de så godt og er vandt til å ha de rundt meg til alle døgnets tider. Men jeg setter stor pris på noen timer alene innimellom altså. Etter barna har lagt seg så kan både mannen min og jeg sette oss med hver vår data og slappe av, uten masse prat. Vi kan prate også altså, men vi må absolutt ikke. 

Andres barn derimot, sliter meg totalt ut. Og mennesker generelt. 

Anonymkode: 048ff...cb5

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trenger mye ro rundt meg og etter en arbeidsdag er jeg avhengig av fred og ro. Orker ikke bråk, og hvis f.eks en unge skriker på t-banen så går jeg av, for det føles som det skjærer i hodet mitt. Jeg blir også sliten av å være med mennesker og føler nå at dette går ut over kjæresten min. Jeg er veldig glad i han, men jeg blir så sliten av å prøve å være blid og chatty med han. Fatter ikke at folk orker barn heller, jeg er helt ødelagt når jeg kommer hjem fra jobb og klarer ikke skriking eller høye lyder. Har i tillegg lavt stoffskifte så vet ikke om dette gjør meg ekstra sliten.

Så dere som er introverte, hvordan klarer dere å være i forhold?

Anonymkode: 5a935...7fd

1. Jeg valgte en kjæreste jeg ikke ble sliten av, som hadde samme behov som meg, og som jeg føler jeg kan ha alenetid med sammen. Å sitte i hver sin ende av sofaen på hver sin skjerm/bok er bare helt nydelig. Vi kan være alene sammen, om du forstår. Uten snakk, uten å være blide, uten å si noe. Så jeg vil si ditt problem er at du har feil kjæreste! 

2. Barn føles som en del av deg, ergo ikke som noe som sliter deg ut. Etter de første årene er over, så går det fint å si at nå må mamma ha en pause, og legge seg på rommet en time med bok. Jeg har gjort det i alle år, fordi jeg trenger å hvile litt om jeg er sliten  

Anonymkode: d9890...0a1

[AnonymBruker]

Nå har ikke jeg hatt det så ille som deg, og jeg ville nok sjekket om du er mer en introvert. 

Jeg syns ikke mine egne unger eller mannen min er energityver på samme måte som andre folk. Jeg og mannen min kan fint bare være sammen uten å snakke, tenke eller gjøre noe spesielt. Jeg kan holde på med mitt (som å lese en bok), mens han ser tv, uten at det er slitsomt. Barna mine er jo en del av meg. Jeg er sånn at jeg må ha dager innimellom der jeg har det helt rolig og ikke er spesielt sosial, og det må nok ett par av barna og. Så vi lytter til alles behov og ha rolige dager. Vi er og flinke til å sende ut ungene om de har huset fult av andre unger, eller sende de opp i egen etasje. (De har store gode rom, og en egen tvstue de kan være i, sånn at det ikke er unger overalt). 

Anonymkode: f7bcd...f13

[AnonymBruker]

Barna mine  og hunden har jeg ingen problemer med å takle, selv om jeg er introvert. De er på en måte en del av meg. Men mannen, stebarn, foreldre, bestevenner, osv, har jeg lært meg å tåle å være sammen med til dagen. Jeg ønsker jo å være med dem, og jeg liker alle sammen, men samtidig går det en grense for når jeg MÅ trekke meg unna. Da vil jeg være meg!! Det er jo mest mannen det går utover, da øvrig familie ikke er rundt meg hele tiden. De merker derfor heller ingenting. Oppi dette, synes jeg det er dødsgøy å være med på ting, men jeg vegrer meg alltid i forkant. Først gleder jeg meg, når det nærmer seg, får jeg kalde føtter. Trosser jeg kalde føtter, storkoser jeg meg! 

Men - Mannen min er ALDRI, og da mener jeg ALDRI utenfor huset uten at jeg er med (bortsett fra jobb)! Før pendlet han, og jeg var alene man-tors. Når han slutte å pendle, mistet jeg også kveldene mine alene. Jeg sliter mye med dette. Jeg elsker mannen min, men det blir mye når han er rundt meg HELE tiden, kontra før hvor jeg fikk savnet han litt. Jeg hater å aldri være alene, og MÅ ha alenetid. Jeg reiser derfor av og til på hytta alene en helg, eller reiser dagen før de andre kommer opp. I tillegg jobber jeg nå skift, og får noen hverdager hvor alle er ute av huset. Gull verdt for meg - da får jeg alenetid så det synger  Dette må ikke forveksles med at jeg ønsker å være alene, skilt osv, for det gjør jeg IKKE. Det er bare at personligheten min krever at jeg kan trekke meg tilbake når jeg vil, ellers blir jeg stresset, får muskelsmerter, blir sur osv. Til vanlig er jeg den mest sprudlende personen folk kjenner, og ingen vil gjette at jeg føler det jeg gjør  

Anonymkode: b8be3...4d0

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik før. I tillegg har jeg lavt stoffskifte. Trengte mye alene tid, var hele tiden sliten og med en unge med ekstremt mye energi, måtte jeg flere ganger låse meg inn på do for litt alene tid. Prøvde å ta bussen til jobb, men ble helt utslitt og endte med å kjøpe meg en bil. Likte dårlig å være med andre mennesker, spesielt folk jeg ikke kjente, da ble jeg helt utslitt. De dagene jeg hadde ekstra energi, klarte jeg fortsatt ikke å gi så mye av meg selv og trengte tid for meg selv. 

 I dag er alt snudd på hode....... nesten 😊

Godt regulert stoffskifte med litt medisiner og riktig kosthold. Trenger mindre og mindre medisiner. Kosthold proppet fult av naturlig mat, og ikke kjøtt, prosessert mat eller meieri produkter. 

Energien er på topp, jeg kan gi mye mer av meg selv og blir ikke like fort sliten rundt andre mennesker. Jeg er langt i fra veldig sosial, men takler det veldig mye bedre nå. Har nå like mye energi som sønnen min og så mye mer å gi han 😊 

Helt klart at det kan være stoffskiftet ditt som ikke er regulert riktig, det kjennetegnes ved at man blant annet er unaturlig sliten. Men det kan være andre faktorer som spiller inn også. Håper hverdagen din blir litt bedre etterhvert ❤️

 

Anonymkode: 02dcf...f85

[AnonymBruker]

Jeg er så introvert man får det, men det går fint å kombinere de to for meg. Mannen er også introvert så det passer fint, og barnet vet jeg skal legges innen en viss tid slik at jeg vil få noen timer i stillhet. Er også noe annet å være med eget barn enn andres, han tapper meg ikke på samme måte. 

Anonymkode: 74bb2...949

[SPOCA]

Nå har vi ikke barn, men jeg har samboer. Han respekterer at jeg er ekstremt introvert og trenger mye tid for meg selv. Men det passer han nok ypperlig, for han elsker å være sosial, så da er han ute med sine venner, mens jeg kan slappe alene i leiligheten. Vi har også såpass stor leilighet at vi i tillegg har hvert vårt rom vi bruker til våre ting.