Dere som har få/ingen venninner

[Invicta]

Jeg er glad i å være alene og har egentlig ikke overskudd til venner utenom jobb og studier. Det sosiale behovet blir dekket der. 

 

[TulleJenny]

Jeg klarer ikke åpne meg og bli skikkelig kjent med folk. Når jeg var yngre hadde jeg drøssevis med veninner. Blir liksom bare værre for hvert år som går. 

[AnonymBruker]

21 minutter siden, TulleJenny skrev:

Jeg klarer ikke åpne meg og bli skikkelig kjent med folk. Når jeg var yngre hadde jeg drøssevis med veninner. Blir liksom bare værre for hvert år som går. 

Akkurat det der er så merkelige synes jeg, da jeg hører alle sier at sjenerthet og innadvendthet er noe som bedrer seg jo eldre man blir. Da jeg var yngre hadde jeg ikke noe problem med å åpne meg og ha masse venner, men det er blitt verre og verre med årene. 

Anonymkode: 9a7e5...64f

[moho]

Jeg har opplevd ganske ofte at folk vil bli venn med meg. Antar jeg gir feil førsteinntrykk til folk og virker åpen, lettvint og morsom. Fakta er at jeg er kjedelig og introvert.

Jeg takker ja til å være med på ting, men finner sjelden på noe selv. Jeg har etterhvert skjønt at jeg ikke er noen god venn, og at bare de med lavest krav holder ut over "bli kjent"-fasen.  Akkurat nå har jeg tre venninner, det er minst en mer enn hva jeg har kapasitet til å følge opp. 

[Elaine Marley]

Ja, jeg vet godt hvorfor. Jeg har sosial angst, og på grunn av den har jeg slitt veldig med å forholde meg til mennesker, jeg er redd for å gjøre og si noe "feil" og jeg er veldig redd for å bli avvist.

Dette kommer av opplevelser i oppveksten, og jeg har hatt perioder med isolasjon.

Jeg har jobbet, gjør det fortsatt, ekstremt mye med dette. På den måten har jeg blitt mye tryggere, og jeg kan nå lettere snakke med folk. Jeg har derfor klart å få meg ei venninne. Dette er ekstremt slitsomt på mange måter. Jeg er redd for å bli avvist, redd for å være masete og redd for å ta initiativ i frykt for å bli avvist. Det er noe jeg prøver å trosse, men det er utrolig vanskelig.

Jeg kunne tenke meg flere venner, men synes det er veldig vanskelig. Skjønner fortsatt ikke hvordan jeg klarte å få den venninnen jeg har nå Men merker hvor mye jeg savnet det og hvor viktig det er for meg.

Endret 25. februar 2018 av Elaine Marley

[AnonymBruker]

Vet ikke. Sliter med sosial angst å har prøvd nå i noen måneder å skikkelig kaste meg ut der men føler jeg får ingenting tilbake å ender opp bare sitte alene hjemme  Jeg trives i eget selskap, men det verste er når du har skikkelig lyst til å gå ut å finne på noen men det er ingen å spørre eller du tørr ikke. Selvmordstanker har begynt å komme tilbake fordi jeg tenker at jeg ikke er i stand til å fungere i en sosial setting. 

Anonymkode: be94d...8da

[Gjest Solstråletårer]

En ting er at jeg ikke stoler på jenter/damer. Redd for å bli såret . Og noe er at jeg mistet kontakten pga eksmann som ikke likte så godt at jeg at jeg hadde egene venner.  Litt er min dårlige hørsel som tar en god del selvtillit fra meg   jeg liker ikke å bli ledd av . Og til sist jeg er ikke i en fleksibel del av livet mitt . Bare det å komme seg ut på kvelden  krever planlegging .  Og jeg hater grupper og saueflokk mentalitet. Jeg savner å ha noen som ser meg . Som jeg ikke trenger å gjør meg til for å få de til å like meg.  Men ser nok at jeg er for sær  til å få noen typisk bestevenninde.

[AnonymBruker]

Har greid å bygge meg opp hele 4 venninner. Tidligere har jeg bare hatt to fra barndommen av. 

Som barn låste jeg rommet og satt alene om det ble for mange og for mye lyd i bursdagen min. 

Alle mine søsken har alltid vært populær og skaffer venner hvor enn de går.. Jeg er ikke sånn, er vel mer mislykket. Jeg er vel en slitsom person som sikkert utstråler noe negativt, selv om jeg prøver være hyggelig med alle. Har aldri hatt mange venner. Ble mobbet på barneskolen og første året på vgs. Opplevde utfrysing i barselgruppe med minste.. På jobb er jeg upop (men gjør en grundig jobb da)

Så 4 venner er jeg takknemlig for 

 

Anonymkode: 73d42...1b0

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mange venninner. Har en søster jeg er nær, og et par-tre venninner fra studietiden som bor i utlandet. Jeg ser dem nå og da, og vi snakker iblant på chat. Ellers har jeg "venninner" på den måten at de er i min utvidede sirkel og vi snakker sammen når vi treffes tilfeldig, men det er ikke naturlig å ta kontakt for å ta et glass vin.

En del av dette handler nok om meg. Først og fremst er jeg ikke en veldig emosjonelt åpen person. Jeg er ikke en small-talker og takler overfladiske samtaler dårlig.

Sekundært er jeg ikke en jentete jente personlighetsmessig. Utseendemessig er jeg feminin og liker også å pynte meg og alt det der. Men jeg er nok ingen omsorgsperson, og jeg mangler nok noen av disse kodene som gjør at jenter søker sammen.

Jeg oppfatter mange kvinner som veldig gruppebasert, der man er "med" deg eller "mot" deg. Det skal være et slags samhold basert på at vi begge har en vagina, og det har jeg aldri klart å identifisere meg med. Og selv om jeg støtter likestilling er jeg kritisk til mye feminismen har bidratt til. Kort sagt føler jeg ikke at jeg nødvendigvis har så mye mer til felles med en gjennomsnittlig kvinne enn en gjennomsnittlig mann, og jeg tror kvinner "lukter" dette. De blir skeptiske rett og slett.

Anonymkode: 8c049...c97

[AnonymBruker]

Jeg er nok litt sjenert, men hovedproblemet mitt mtp. å få venninner er manglende felles interesser. Samt at jeg aldri har et vondt ord å si om mannen min. Og er fornøyd med jobben og barna også. Har skjønt at folk ikke liker mennesker som er fornøyd med alt.

Anonymkode: 17ce8...d83

[AnonymBruker]

21 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har kun en venninne, men en del (homofile) kompiser. Jeg er ikke en person som snakker om alt mulig, synes det er lettere å være med menn fordi vi som regel gjør en aktivitet sammen når vi treffes istedet for å sitte evig på kafe. Jeg hadde en del venninner på skolen, men trivdes aldri. Som en sier over, kvinner vil ofte at man skal mene det samme, jeg synes det er lettere å få aksept hos menn, da kan man mene det man vil. 

Anonymkode: c44a2...d60

Om du tror man er mer fri til å mene det man vil innenfor mannegjenger har du enten veldig normale meninger eller mannfolka i gruppen er ikke like ærlige med deg som med hverandre. Om du er eneste kristne i mannegruppa vil du få høre det ofte. Oppfører du deg litt rart vil du bli gjort narr av. Osv. Man blir veldig raskt gjort narr av om man skiller seg for mye ut i mannegrupper, og det er ikke altid de vitsene blir sagt i god humor. Mange menn liker å føle seg bedre enn "hjernevaskede" kristne, "fanatiske" veganere eller "gærne" hippier

Anonymkode: df547...ae0

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om du tror man er mer fri til å mene det man vil innenfor mannegjenger har du enten veldig normale meninger eller mannfolka i gruppen er ikke like ærlige med deg som med hverandre. Om du er eneste kristne i mannegruppa vil du få høre det ofte. Oppfører du deg litt rart vil du bli gjort narr av. Osv. Man blir veldig raskt gjort narr av om man skiller seg for mye ut i mannegrupper, og det er ikke altid de vitsene blir sagt i god humor. Mange menn liker å føle seg bedre enn "hjernevaskede" kristne, "fanatiske" veganere eller "gærne" hippier

Anonymkode: df547...ae0

Ok jeg har andre erfaringer, men da er kanskje ikke de jeg kjenner representative. I hvertfall kan man si at man ikke liker barn, er veggis, og blir ikke fortalt at jeg er harry fordi jeg heller vil kjøre motorsykkel og drikke øl enn å shoppe og drikke cosmopolitan.

Anonymkode: c44a2...d60

[AnonymBruker]

Jeg har heller ingen venninner jeg føler jeg kan ringe til f.eks. Har slitt med dårlig selvbilde i årevis. Jobber med det, men har langt igjen til jeg føler meg som en person det er verdt å bli kjent med. Får dermed stadig «bekreftet» min teori om at jeg er uønsket og verdiløs sosialt, fordi jeg leter etter tegn på at folk ikke liker meg. 

Anonymkode: 988d7...b34

[AnonymBruker]

Jeg har stort sett bare barndomsvenner som venninner. De fleste venninnene jeg har fått i løpet av studietid/jobb har kommet og godt. Jeg kommer lett i kontakt med folk og får lett venner men jeg klarer ikke å holde på de

Noe av grunnen er nok at jeg ikke er flink nok til å vise interesse for deres liv (dette er noe jeg har blitt obs på i det siste og har skjerpet meg på ) fordi det er så mye som skjer i mitt eget. En annen grunn er at jeg ikke har barn og da blir jeg litt utelukket fra fellesskapet etter hvert som venninnene mine får barn - fordi de får et annet fokus. Jeg blir utrolig fort sliten av å være rundt små barn (støy, alle venninnene mine har flere barn) så jeg klarer å være på besøk maks 1 time før jeg går i bakken. 

Noen av venninnene mine har forsvunnet fordi vi rett og slett har vokst fra hverandre eller pga sladder/intriger - og det takler jeg ikke, da kutter jeg kontakt

Alt i alt ligger nok en del av manglende venninner på personligheten min, men jeg har tre som jeg regner for svært gode venninner som jeg kan snakke om alt med og en haug med perifere som jeg treffer noen ganger i året

 

Anonymkode: cd591...a8c

[VoodooChild]

Jeg har bare to gode venninner. Har opplevd utfrysing av jentevenner tidligere, og sjelden jeg treffer jenter jeg har ting til felles med. Syns veldig mange jenter fjaser og maser om totalt uinteressante ting... Er utrolig glad for at jeg slipper å vokse opp som tenåring/tidlig 20-åring idag, med alt overfladisk styr rundt SoMe, Instagrambilder, selfies etc...

Har lettere for å bli kompis med gutter. 

[Nyttig]

45 minutter siden, VoodooChild skrev:

Jeg har bare to gode venninner. Har opplevd utfrysing av jentevenner tidligere, og sjelden jeg treffer jenter jeg har ting til felles med. Syns veldig mange jenter fjaser og maser om totalt uinteressante ting... Er utrolig glad for at jeg slipper å vokse opp som tenåring/tidlig 20-åring idag, med alt overfladisk styr rundt SoMe, Instagrambilder, selfies etc...

Du har nok rett i det.

[Elaine Marley]

Jeg vil legge til at jeg synes det er vanskeligere å finne venninner enn kjærester for eksempel. Jeg synes det noen ganger skal så lite til før det er noe som blir feil med venninner. At det er "strengere" på en måte. Vet ikke. Det kan jo være at kombinasjonen veldig sjenert og litt sær personlighet også spiller inn, men prøver å finne de som er litt lik meg.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Elaine Marley skrev:

Jeg vil legge til at jeg synes det er vanskeligere å finne venninner enn kjærester for eksempel. Jeg synes det noen ganger skal så lite til før det er noe som blir feil med venninner. At det er "strengere" på en måte. Vet ikke. Det kan jo være at kombinasjonen veldig sjenert og litt sær personlighet også spiller inn, men prøver å finne de som er litt lik meg.

Jeg er enig i dette. Det at søsteren min er den nærmeste sier nok en del - blodsbåndet har på en måte vært en viktig bit. Det virker kanskje feil å si at vi ikke hadde vært venninner ellers, men jeg tror nok hennes dømmende natur samt mine reserverte sider nok hadde gjort at vi ikke hadde vært venner i det lange løp dersom vi ikke var i familie.

Det er i det hele tatt mange "greier" med jenter. Kvinner er som regel noe mer granskende og selvransakende enn menn, og legger mer tanker og analyse ned i medmenneskelige relasjoner. Det gjør at vennskap veies opp og ned. Du ser t.o.m. her at kvinner som har gjort feil overfor venninner ofte blir tillagt en rekke egenskaper (manipulerende, sjalu, bruker hersketeknikker, psykopat) og at man blir oppmuntret til å kutte ut "destruktive" mennesker. Min mening er at mennesker ikke kan ødelegge deg mer enn du selv tillater, og jeg tror heller ikke mennesker flest er gale eller slemme mer enn de bare er egoistiske, stort sett.

Anonymkode: 8c049...c97

[AnonymBruker]

I barndommen ble jeg alvorlig mobbet. Ingen ville være venner med mobbeofferet, sikkert av redsel for å bli mobbet selv.

I tenårene var det gutter og fest som gjaldt.  Jeg var ikke interessant for guttene, fikk aldri kjæreste og følte meg utrygg i settinger med voldsom fyll, dermed ble jeg kjedelig å snakke med.

Med tjueårene kom fokus på singelliv og studietid. Etter hvert jobb. Jeg kom i fast forhold da jeg var 21, mistrivdes sterkt på studiet og fikk jobb sammen med folk som var dobbelt så gamle som meg.

30+ er det barn folk vil snakke om. Jeg fikk ikke det heller. 

Så man kan si at jeg aldri har vært på "samme sted" som jevngamle jenter/kvinner.

Anonymkode: eed81...7a8

[AnonymBruker]

On 2/26/2018 at 5:51 PM, AnonymBruker said:

Ok jeg har andre erfaringer, men da er kanskje ikke de jeg kjenner representative. I hvertfall kan man si at man ikke liker barn, er veggis, og blir ikke fortalt at jeg er harry fordi jeg heller vil kjøre motorsykkel og drikke øl enn å shoppe og drikke cosmopolitan.

Anonymkode: c44a2...d60

Hvem som er representativ eller ikke er selvsagt vanskelig å si basert på erfaring. Men jeg kan ikke si at det å være veganer i en mannegrupp gir mye aksept, man er nødt å svelge mange vitser og fordommer, om man forsøker protestere er man kjip eller selvhøytidlig.

Anonymkode: df547...ae0