Min mormor er død, og jeg klarer ikke slutte å gråte

[AnonymBruker]

Fikk beskjeden i går morges, og jeg har grått konstant. Hulker og hyperventilerer. Jeg føler meg litt dum pga dette, så jeg sier at det går helt fint til resten av familien. Jeg er redd for hvordan jeg skal takle at min ektemann, foreldre eller søsken dør når jeg blir så fullstendig knust av dette.. min mann mistet nylig farmoren, og han var den eneste som gråt i begravelsen. Familien tok det veldig bra siden hun var gammel, og sa de heller skulle feire minnene. Jeg skulle ønske jeg tok det mer slik, for skjønner ikke hvordan jeg skal takle neste dødsfall om jeg knekker sammen av dødsfallet til min kjære mormor som jeg var veldig glad i, men som jo var gammel og ikke redd for å dø. 

Skjønner ikke helt at hun er borte, gjør vondt å tenke på at jeg ikke får sett henne igjen eller høre stemmen hennes, og ikke minst at jeg ikke får besøkt henne mer i det koselig lille huset med alle minnene. Føler nesten at jeg må kaste opp. 

Anonymkode: 424d3...e83

[Gjest supernova_87]

Tillat deg å sørge. Ikke vær krass mot deg selv nå. Tanker kan være våre verste fiender. Når ting skjer er det bare en vei, og det er gjennom. Når tiden kommer så må man tåle det. Er ikke noen bedre trøst enn det.

Tror nok det er mange som tenker som deg at "det kommer jeg ALDRI til å klare", som at man tror smerten vil være så stor at man går i oppløsning. Og kanskje en periode føles det sånn, men det er greit. Det er vondt, men greit. Kanskje smerten i livet bare er en tegn på hvor verdifull vi synes det er. Og så lenge vi klarer er det lurt å fylle livet med andre tanker enn tanken på at de vi er glad i skal dø. Vi skal ikke undertrykke det eller skyve det bort, akseptere det når det kommer, men og fylle på med andre ting. For det er forferdelig skremmende å tenke på den store smerten ved å miste de vi føler oss avhengige av. 

Leit å høre om tapet av din bestemor, og at du har det så vondt nå. Men smerten din er naturlig. Det betyr ikke at den ikke er forferdelig, men jeg synes du bare skal la den være det den er, uten å tenke at "den er for mye", eller lignende. Pass på å få i deg vann og spis noe mat. Kanskje du også kan tørre å dele sorgen med familien din. 

 

[AnonymBruker]

Vet hvordan du har det. Det går ikke over, men det blir bedre. Du lærer deg å leve med tapet. For meg hjalp det å snakke om de som døde, være sammen med familien og bare snakke og minnes de. Det gjør vi fortsatt. Flere år etter.

Positive tanker, som å tenke på hvor lenge vi fikk ha de, alt det fine vi opplevde. Leve litt som de hadde ønsket. 

Anonymkode: 7f3ee...b29

[AnonymBruker]

Ville bare si at alle sørger på forskjellige måter. Det er like normalt å hulkegråte som å tilsynelatende ikke reagere. Du trenger ikke føle deg dum!

Anonymkode: bc3c5...922

[AnonymBruker]

Tusen takk for at dere leste, og for de støttende svarene deres  

Anonymkode: 424d3...e83

[AnonymBruker]

Alle reagerer ulikt, ingenting er unormalt. Og tårer og umiddelbar sorgreaksjon sier ingenting om hvordan man står i det i lengden, eller hvordan du tar det dersom det rammer noen som står en enda nærmere.

Jeg har selv mistet fire besteforeldre, og mannen har mistet to og en forelder. Jeg gråt ikke, verken når beskjeden kom eller i begravelsene. 

Jeg følte meg unormal som ikke gråt. Som møtte på jobb 10 timer etter beskjeden. Og som gjennomførte julebord mellom dødsfall og begravelsen. Men innså etterhvert at dette ikke sier noe om hvorvidt man sørger. Når livet er tøft, er jeg en person som trenger det normale, som må gjennomføre jobbhverdagen, lage middag, ta en treningstur. Det å male hele stua helgen etter dødsfallet, fylle fryseren med bakst, rydde klesskapet, det er min måte å sørge på. For jeg må bare gjøre noe... 

Og selvfølgelig sørger jeg, det stikker fortsatt. Alt som var, som ikke kommer igjen. Både personen, koselige hus som nå er solgt, julemiddager og konvolutten med litt penger hver bursdag. Samtidig er jeg i overkant rasjonell, husker at jeg holdt fast på tanken "det var hennes tid, jeg er glad hun slapp å lide lenger". For før dødsfallene var det alvorlig kreftsykdom, begynnende demens, alvorlig traume... Ting som gjorde at flere dager, og år, bare ville vært forferdelig for personen selv og for alle rundt. Slik sett vet jeg ikke hvordan jeg reagerer den dagen dødsfallet rammer plutselig og uventet, den dagen jeg ikke kan rasjonalisere det hele. 

 

Anonymkode: e6543...9f5

[AnonymBruker]

Er det første gang du opplever å miste en av dine kjære? Da min mormor døde for en del år siden var det første gang jeg opplevde å miste noen. Jeg reagerte på samme måte som deg. Jeg gråt, hulket og trodde jeg skulle gå til grunne. Måtte ha sovetabletter den første uken. Etter dette har flere av mine besteforeldre gått bort, og jeg har sørget, men med mildere reaksjoner. Det er tøft første gang. 

Anonymkode: 46356...e66

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Alle reagerer ulikt, ingenting er unormalt. Og tårer og umiddelbar sorgreaksjon sier ingenting om hvordan man står i det i lengden, eller hvordan du tar det dersom det rammer noen som står en enda nærmere.

Jeg har selv mistet fire besteforeldre, og mannen har mistet to og en forelder. Jeg gråt ikke, verken når beskjeden kom eller i begravelsene. 

Jeg følte meg unormal som ikke gråt. Som møtte på jobb 10 timer etter beskjeden. Og som gjennomførte julebord mellom dødsfall og begravelsen. Men innså etterhvert at dette ikke sier noe om hvorvidt man sørger. Når livet er tøft, er jeg en person som trenger det normale, som må gjennomføre jobbhverdagen, lage middag, ta en treningstur. Det å male hele stua helgen etter dødsfallet, fylle fryseren med bakst, rydde klesskapet, det er min måte å sørge på. For jeg må bare gjøre noe... 

Og selvfølgelig sørger jeg, det stikker fortsatt. Alt som var, som ikke kommer igjen. Både personen, koselige hus som nå er solgt, julemiddager og konvolutten med litt penger hver bursdag. Samtidig er jeg i overkant rasjonell, husker at jeg holdt fast på tanken "det var hennes tid, jeg er glad hun slapp å lide lenger". For før dødsfallene var det alvorlig kreftsykdom, begynnende demens, alvorlig traume... Ting som gjorde at flere dager, og år, bare ville vært forferdelig for personen selv og for alle rundt. Slik sett vet jeg ikke hvordan jeg reagerer den dagen dødsfallet rammer plutselig og uventet, den dagen jeg ikke kan rasjonalisere det hele. 

 

Anonymkode: e6543...9f5

Takk for at du delte. Høres helt naturlig ut å rasjonalisere, det er det jeg observerte hos min svigermor, og det virket som den beste måten for henne å komme seg videre på. Kjenner meg igjen av hva som stikker hos deg, jeg tror jeg har grått like mye over hva som ikke kommer tilbake, som tapet av mormor. 

1 hour ago, AnonymBruker said:

Er det første gang du opplever å miste en av dine kjære? Da min mormor døde for en del år siden var det første gang jeg opplevde å miste noen. Jeg reagerte på samme måte som deg. Jeg gråt, hulket og trodde jeg skulle gå til grunne. Måtte ha sovetabletter den første uken. Etter dette har flere av mine besteforeldre gått bort, og jeg har sørget, men med mildere reaksjoner. Det er tøft første gang. 

Anonymkode: 46356...e66

Takk for svar. Jeg mistet morfar og bestefar som barn og tenåring, og etter hva jeg husker tok jeg en del lettere på det enn nå, selv om jeg var glad i dem også. Nå har jeg endelig grått meg litt tom, så er glad for det. 

Anonymkode: 424d3...e83

[AnonymBruker]

Det går bedre med meg nå. Vil bare skrive ut litt frustrasjon, jeg opplever at det ikke er «lov» å sørge over en besteforeldre siden de er gamle. Jeg forstår at jeg ikke har mistet en mor eller et barn, og at det er en million ganger verre, men syns det har vært litt kjipt å bli avfeid av de fleste jeg har fortalt om dødsfallet. Svarene jeg har fått på SMS er «jaja, du har jo minnene om henne « og en god venninne svarte ikke i det hele tatt, så hun tenkte vel at dette ikke er noe man skal bry seg om. Jaja, glad jeg fikk litt forståelse her iallfall  

Anonymkode: 424d3...e83

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det går bedre med meg nå. Vil bare skrive ut litt frustrasjon, jeg opplever at det ikke er «lov» å sørge over en besteforeldre siden de er gamle. Jeg forstår at jeg ikke har mistet en mor eller et barn, og at det er en million ganger verre, men syns det har vært litt kjipt å bli avfeid av de fleste jeg har fortalt om dødsfallet. Svarene jeg har fått på SMS er «jaja, du har jo minnene om henne « og en god venninne svarte ikke i det hele tatt, så hun tenkte vel at dette ikke er noe man skal bry seg om. Jaja, glad jeg fikk litt forståelse her iallfall  

Anonymkode: 424d3...e83

Selvfølgelig er det lov, noe jeg trur de fleste mener. Men ofte er det vanskelig å svare, og å reagere riktig, når det gjelder sorg. Jeg trur ikke du skal legge så mye i dette. Man er også i en ekstra sårbar situasjon når man sørger. Selv synes jeg meldingen om minnene er fin, med unntak av "jaja" biten. 

Selv svarer jeg det samme, uansett om det er katten, bestemoren eller moren (litt drøyt sagt, men for å illustrere). "hjerte, tenker på deg, si fra om det er noe jeg kan gjøre for deg." For sorg er personlig, og det er nesten umulig å gjøre noe 100% riktig i forhold til en sørgende person. 

Anonymkode: e6543...9f5

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Selvfølgelig er det lov, noe jeg trur de fleste mener. Men ofte er det vanskelig å svare, og å reagere riktig, når det gjelder sorg. Jeg trur ikke du skal legge så mye i dette. Man er også i en ekstra sårbar situasjon når man sørger. Selv synes jeg meldingen om minnene er fin, med unntak av "jaja" biten. 

Selv svarer jeg det samme, uansett om det er katten, bestemoren eller moren (litt drøyt sagt, men for å illustrere). "hjerte, tenker på deg, si fra om det er noe jeg kan gjøre for deg." For sorg er personlig, og det er nesten umulig å gjøre noe 100% riktig i forhold til en sørgende person. 

Anonymkode: e6543...9f5

Takk for svar, du har nok rett i det.. Har bestemt meg for å bare dele tankene med mamma nå, så slipper jeg å føle meg «avvist» selv om det sikkert ikke er noe grunn for det. 

Anonymkode: 424d3...e83