"Motgang gjør deg sterkere". Jeg har aldri skjønt det, er det bare jeg som er svak?

[WubWub]

En av grunnene til at jeg ofte reagerer sterkt på dette uttrykket er at jeg minnes godt en blogg jeg leste for 7 år siden. Bloggen handlet om en suicidal, alkoholisert og ytterst deprimert mann - han blogget om tilværelsen sin etter at hans kone og 2 barn hadde dødd i en bilulykke. Han skildret enorm lidelse og sorg - en håpløshet som han ikke visste hvordan han skulle håndtere. Han tydde til flasken og bloggen for å døyve smerten. 

I kommentarfeltet så jeg noen hadde kvittert med utsagnet "Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere <3" , mannen svarte "Virker det som om jeg har blitt sterkere? Jeg tolker dette utsagnet som et hån, den kommentaren din var det som fikk begeret til å renne over". Etter det postet han aldri noe igjen og bloggen forsvant. 

Men han hadde jo rett - jeg syntes på mange måter det er et hån for det som har levd harde og vanskelige liv når andre kommer busende med påstander om at det har styrket en, når personene selv føler seg svært svekket. 

Jeg syntes uttrykket er tanketomt. Men for all del, om man finner håp i floskler og klisjeer så er det bare å peise på med "det er i motbakke at det går oppover" og "når man er i kjelleren finnes det bare en vei og det er opp" og andre meningsløse uttrykk, men for all del ikke kast disse etter andre mennesker som en slags vedtatt sannhet.

Realiteten er at ikke alt som ordner seg og det er ikke alltid ting vil bli bedre, ting kan faktisk bli enda verre!

Endret 15. februar 2018 av WubWub

[AnonymBruker]

Ikke fortvil, TS. Det er grenser for hva et menneske tåler av motgang. For det første avhenger det av hva det er snakk om av utfordrende hendelser, og for det andre spiller det en stor rolle hvor mye motgang du har møtt i livet og hvor sårbar du er for stress. Langvarig stress kan forårsake lidelser som ikke er spesielt bra for livskvaliteten.

Den ene vanskeligheten og utfordringen etter den andre, som man i verste fall må takle uten god nok støtte, kanskje i ensomhet og uten trygge rammer, er helt klart nedbrytende og skremmende, og gir ikke tillit til at ting ordner seg. 

Det finnes forskning som konkluderer med at motgang kan gjøre sterk, men at det er grenser for hva folk tåler. 

https://www.psychologytoday.com/blog/the-science-success/201011/if-it-does-not-kill-you-it-will-make-you-strongerbut-there-are

Lykke til med dine utfordringer, TS. Ikke still for strenge krav til deg selv, og ikke sammenlign deg med andre eller la andre definere deg. Det er dessuten lov å si at det faktisk ikke er så positivt som mange skal ha det til, å rammes av motgang. Du kan jo si at selv om andre synes det er helt topp med all motgangen de har hatt, kunne du godt tenke deg å slippe.

Anonymkode: 8b488...1e9

[AnonymBruker]

Det er ikke tvil om at det er mange som har fått mer motgang enn de har greid å takle og havnet så lengt nede i et hull at det virker umulig å komme opp igjen. Jeg har også vært der, men for egen del vil jeg likevel si at motgang har gjort meg sterkere. Hadde det ikke vært for min bedritne oppvekst ville jeg ikke vært like selvstendig og flink til å ta vare på meg selv, og jeg ville neppe hatt den sterke drivkraften for å nå målene mine og komme meg videre i livet. Den gjorde meg robust og i stand til å takle skuffelser og motgang, og den lærte meg at jeg har nok styrke i meg til å få til ting også når jeg mangler støttespillere. Jeg måtte bli min egen bestevenn, beskytter og støtte siden jeg manglet slike mennesker rundt meg. For meg stemmer ordtaket, men for mange andre gjør det det ikke. Jeg kan forstå at enkelte tror at de som mener ordtaket har noe for seg er enklere mennesker enn dem selv eller ikke har følt på virkelig motgang, men så enkelt er det ikke. Jeg tror det er noe i personligheten vår som i stor grad er med på å avgjøre om vi kommer styrket eller svekket ut av det.

Anonymkode: 6e761...401

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man kan ha lært ved å observere hvordan andre gjør det eller man kan bli forklart hvordan det gjøres

Anonymkode: dbf79...452

Jeg tror mange som har opplevd voldtekt, vold eller andre forferdelige ting vil ha seg frabedt tanken om at andre vet akkurat hva de har vært gjennom. En viss ydmykhet skal man ha. 

Anonymkode: df329...101

[AnonymBruker]

31 minutter siden, WubWub skrev:

En av grunnene til at jeg ofte reagerer sterkt på dette uttrykket er at jeg minnes godt en blogg jeg leste for 7 år siden. Bloggen handlet om en suicidal, alkoholisert og ytterst deprimert mann - han blogget om tilværelsen sin etter at hans kone og 2 barn hadde dødd i en bilulykke. Han skildret enorm lidelse og sorg - en håpløshet som han ikke visste hvordan han skulle håndtere. Han tydde til flasken og bloggen for å døyve smerten. 

I kommentarfeltet så jeg noen hadde kvittert med utsagnet "Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere <3" , mannen svarte "Virker det som om jeg har blitt sterkere? Jeg tolker dette utsagnet som et hån, den kommentaren din var det som fikk begeret til å renne over". Etter det postet han aldri noe igjen og bloggen forsvant. 

Men han hadde jo rett - jeg syntes på mange måter det er et hån for det som har levd harde og vanskelige liv når andre kommer busende med påstander om at det har styrket en, når personene selv føler seg svært svekket. 

Jeg syntes uttrykket er tanketomt. Men for all del, om man finner håp i floskler og klisjeer så er det bare å peise på med "det er i motbakke at det går oppover" og "når man er i kjelleren finnes det bare en vei og det er opp" og andre meningsløse uttrykk, men for all del ikke kast disse etter andre mennesker som en slags vedtatt sannhet.

Realiteten er at ikke alt som ordner seg og det er ikke alltid ting vil bli bedre, ting kan faktisk bli enda verre!

Man kan si at uttrykket er håpløst på den måten at det er helt generelt, og det er det folk sier når de ikke vet hva de skal si. Men slik er det jo med alle klisjéfylte uttrykk - de har et sannhetselement i seg (eller hadde de ikke blitt et "uttrykk"), men de er helt generelle, vil ikke gjelde alle og vil heller ikke fungere motiverende på alle. Dersom man har lav terskel for folks idioti, er en blogg med et åpent kommentarfelt det siste jeg ville valgt meg. 

Mennesker har helt ulikt utgangspunkt, og ulike ressurser. Å miste kone og barn i en ulykke er han dessverre ikke den eneste som har opplevd. Det er derimot ikke alle som er blitt alkoholiserte av den grunn. Der er det jo et skille - man responderer ulikt på tragedie. Ulykken var noe som traff ham, alkoholisme var noe han selv gikk inn i. Så det var ikke slik at "ting ble verre", han responderte på en måte som gjorde det verre. Fullt forståelig selvsagt, men her må man altså skille tragediene fra de tilfeldige til de selvforskyldte.  

Men her er jo nettopp skillelinjen - ressursene vi har blir tydeligst i motbakke. Jeg er enig i at "motgang gjør deg sterkere" sådan ikke har mye verdi. Det stemmer for de som uansett har mye ressurser. Det stemmer ikke for de som uansett ikke har mye ressurser. Det finnes kanskje en liten gruppe i midten der som bare trenger et push for å finne ressursene sine, og det er disse uttrykket har verdi for. 

Anonymkode: df329...101

[SPOCA]

Jeg tror at alle har ett punkt hvor de kan knekke, men hvor dette punktet er, og hvordan man takler det er ytterst forskjellig fra person til person. Det har nok mye med hva man er disponert for, altså hva man har som utgangspunkt, og hvilket apparat du har rundt deg. Og så tenker jeg også det ligger mye i "det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det". Det er kanskje litt hardt å si, men jeg tror at innstilling har mye å si, men samtidig har det også mye å si hvor terskelen ligger i utgangspunktet. At man rett og slett har ulik psyke. Jeg tror alle kan knekke psykisk, men terskelen for det er svært ulik.

Jeg har selv gått gjennom mobbing gjennom omtrent hele barndommen. Jeg opplevde å bli banket opp av eksen, en eks som også voldtok meg og banket meg på en slik måte at jeg mistet mitt ufødte barn. Jeg har opplevd store traumer. Jeg opplevde at noen av mine venner har blitt drit. Og jo. Jeg opplevde å gå opp sånn ca 100 kg midt opp i alt dette vanskelige, som i grunn var et symptom på at ting var vanskelig.

Men så jobbet jeg meg ut av det. For meg handler det mye om innstilling: jeg er en veldig positiv person, som har lett for å se det positive i det meste (jeg er motsatt av min samboer på det punktet). Jeg har fantastiske foreldre. Jeg har gode venner. Og det gjør at jeg også har de mulighetene og redskapene til å takle motgangen jeg har opplevd. Det er jo klart en fordel, enn for de som f.eks ikke har noen rundt seg.

Samtidig er jo dette også noe jeg antagelig er disponert for: jeg tror egentlig jeg har fått det fra min mor. Hun er som meg, som har opplevd en del motgang, men som har virkelig jobbet seg gjennom det og kan takle det meste. Jeg vet ikke om det å være psykisk sterk er noe som kan arves, men hvis det kan det, tror jeg at jeg har fått det fra henne. Men det er ikke dette noe som er gjort i en fei, det føles i grunn som en knekk når man står i det. For man blir ganske rådvill og fortvilet når man står der og ting ikke er som de trodde de skulle bli. Når den du elsker plutselig viser seg å være helt fremmed. Men det som ofte blir viktig, ihverftfall for meg, er hvilke valg man da tar videre. Eller. Det er kanskje forskjellen mellom en som meg, og en som på en måte bare føler at det er et svart hull: nemlig at man har et valg. Jeg føler jo at jeg har et reelt valg, men jeg vet jo det at f.eks min tante, som sliter med psykisk sykdom, ikke ser på det som et valg. Hun klarer ikke å komme ut av depresjonene og det store mørket hun ofte befinner seg i. Og det er noe jeg rett og slett ikke klarer å kjenne meg igjen i, selv om jeg tror og vet at hun har det slik. 

 

 

[AnonymBruker]

For ganske mange år siden nå (heldigvis!) var jeg gjennom noen år som jeg siden tenker på som "helvetesårene". En narsissistisk eks gikk inn for å ødelegge meg, på alle måter. Mitt rykte, mine relasjoner, min helse og min psyke. ALT var under angrep, i flere år. Ingen midler var for grusomme, og hver gang jeg trodde at nå hadde han funnet på det verste som kunne tenkes, så klarte han å komme opp med noe verre. 

Jeg har klart meg på det viset at jeg ikke ligger innlagt på psykisk avdeling. Jeg er ennå i jobb, og utad ser det sikkert ut som om jeg ikke ble knust av alt som hendte i "helvetesårene", men jeg bærer dype arr. Jeg er fremdeles redd og engstelig for mye. Ting som minner meg om det som skjedde kan få meg til randen av panikk. Bare det står en ukjent bil med lys på parkert utenfor huset mitt får jeg hjertebank, og føler at jeg er tilbake i helvete. Er det han? Begynner det igjen nå? 

Jeg forstår at folk som er glad i meg blir fristet til å si "Det som ikke knuser deg gjør deg sterkere!", fordi de har et så sterkt ønske om at det skal være tilfellet, men jeg blir like såret hver eneste gang noen sier slikt. Det er et hån, fordi det får alt som skjedde til å høres ut som noe positivt, og det føles også svært ensomt når de sier slikt, for da har de ikke forstått hvor mye opplevelsene faktisk knuste meg. De som står meg nærmest, og som bedre enn noen burde forstå det. Ser de ikke? Ser de ikke MEG? 

Jeg ble på ingen måte sterkere av "helvetesårene"!!!! Jeg VAR sterk. Sterk, selvsikker, tillitsfull, målrettet og full av fremtidstro. Nå er jeg ofte engstelig, usikker, redd for å trå feil og å ikke strekke til, skeptisk til mennesker jeg ikke kjenner, og jeg bærer en angst i meg for at det ennå ikke er over. At han bare venter på å slå til igjen når jeg minst venter det. 

Ja, jeg klarer fremdeles mye! Ja, jeg er glad og trygg når jeg er i omgivelser jeg føler meg trygg i, med mennesker jeg stoler på, MEN ikke hån opplevelsene jeg har hatt ved å kalle meg sterkere nå! Den jeg VAR ble knust, og at jeg nå bare er en skygge av det mennesket jeg VAR er noe trist, IKKE en styrke! 

Det som knuser et menneske, det knuser det, så man burde være utrolig forsiktig med å komme med slike dumme utsagn!!!!

Anonymkode: 05340...d07

[Ichiko]

Så bra det diskuteres her! Dette er et kjempeviktig tema som bør og skal diskuteres.

Det jeg prøvde å si med mitt forrige innlegg, er at livet innebærer inn hel del smerte og motgang uansett - at det i mange sammenhenger er helt nødvendig med smerte innenfor visse grenser. Jeg har aldri påstått at det bare er å kjøre på med så mye vondt som mulig, så blir du supersterk og usårlig. Vi er levende vesener, sårbare og sterke.

Jeg vil si litt om meg selv, da flere later til å mene at jeg drysser om meg med overfladiske "visdomsord". Jeg kjenner jeg blir både forbanna og såret av påstander om at jeg ikke vet hva motgang er. Ville ikke si så mye om det, pga. frykt for beskyldninger om løgn, for å bli gjenkjent, og fordi jeg syns det er smakløst med "Verst i verden"-konkurransen; men jeg kan si noe så kan dere bedømme selv hvor mye jeg vet om motgang og smerte.

Jeg har blitt voldtatt flere ganger enn jeg kan huske, av biologisk far og gudene vet hvor mange fler. Han hadde ofte kamerater med på  det også, de spanderte nok fyll på ham for å få holde på med meg. Jeg hadde ennå ikke fylt fire år ved første(?) gangen. Ett år senere rømte biologisk mor med oss barna, så vi kom vekk fra ham, men det var andre i hennes slekt som misbrukte oss i årene etter, som de "helvetes taterungene" vi var. I løpet av oppveksten holdt jeg på å dø av akutt sykdom, da mor ikke ville tilkalle lege før eldste søsken tvang henne. Jeg ble ellers banket opp eller forsøkt usynliggjort, utvisket.

I voksen alder har jeg opplevd mer vondt fra partnere, mer sykdom(nå nylig forstadium til kreft).Barnet mitt som jeg holdt unna den jævlige slekten min, ble misbrukt av andre. Vi har måttet bryte all kontakt med alt av familie. Jeg har mange evner både praktisk og toretisk, det tror jeg har hjulpet meg til å overleve gjennom de verste tidene. Pengeproblemer, boligproblemer, arbeidsløshet m.m. Karriere ble det heller dårlig med, jeg ble nylig erklært varig ufør og lurer sant og si på hva jeg skal gjøre med livet mitt.

Dette er noe av min motgang.

Jeg har ofte fått høre at jeg "umulig kan ha problemer", siden jeg "ser så bra ut". Men ofte ser jeg forferdelig ut, og da gjemmer jeg meg heller

Noe av det mest provoserende jeg kan høre om meg selv, er følgende.

- "du vet INGENTING om å ha det fælt", "du er for ung til å vite hva vanskeligheter er", eller: "slutt å klag, tenk på de som har det verre enn deg"

- "tenk positivt så ordner alt seg", "så pen som du er, så har du ingenting å klage over, det er sikkert noen som vil ha deg likevel, høhø"

- "du burde TA DEG SAMMEN og komme deg ut i full jobb istedet for å gå og slenge UTEN Å BIDRA TIL SAMFUNNET!"

Osv. osv. osv. Hva har livet gjort med meg? Ødelagt så mye, gitt meg skader som aldri vil leges. Jeg vet mye om menneskelig ondskap, og lidelse. Dette har gjort at jeg reagerer når jeg oppdager sånt i omgivelsene; jeg varsler politi, legevakt, barnevern eller andre etater, mens de såkalt normale folk snur seg vekk for å slippe å gjøre noe.

Og jeg holder på retten til å ha galgenhumor og ironi på egne vegne, til å være meg selv, samt retten til å bli forbanna over menneskers jævelskap og prøve å gjøre noe med det - det hjelper meg til å bevare noenlunde sjelefred.

Jeg har med andre ord ikke noe valg: jeg må være sterk hvis jeg i det hele tatt skal leve.

[AnonymBruker]

Tror det er grenser for hvor mye motgang noen klarer og.

Ta eksempelet Kari som har hatt en god barndom, har god støtte i familie og venner, får alvorlig kreft, og kjemper sitt livs kamp, og går sterkere ut på andre siden.

Så har vi Anne, som hadde en svært traumatisk barndom, har ikke noe kontakt med familie, og har lite venner, hun får alvorlig kreft, og kanskje det er det, som knekker henne.

Og tror det er mange av de, som har kommet seg opp, etter ett tøft liv, kan gå på en smell igjen. Jeg har selv hatt en barndom preget av vold, grovt seksuelt misbruk og psykisk terror, fra jeg kom til denne verden. Kom meg vekk fra jeg var 16 år, da gikk jeg på skole, jobbet, trente, var sosial og supermenneske. Og sånn fortsatte jeg i mange år, etter hvert giftet jeg meg, fikk barn, og jeg var den perfekte mor, kone, husmor, hun som alltid hjalp andre, jobbet, trente og sto på. Som mente at barndommen hadde jeg bare blitt sterkere av. Men så møter mann på ny motgang, svik, skilsmisse, fysisk sykdom, barn som ble sykt osv. Så blir livet plutselig for tøft, og barndommen kommer hoppende tilbake. Og man orker ikke å løpe lenger. Nå tar jeg en dag av gangen. Så har jeg en plan, for noe jeg skal gjøre om noen år, som jeg vet kommer til å gjøre meg lykkeligere.

Men man kan få god hjelp av en psykolog. 

Anonymkode: 4fdf6...61a

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis å gå på snørra er sammenligningen du vil bruke, tror jeg ikke du forstår hva skikkelig motgang er. Hva tenker du man lærer av å for eksempel bli voldtatt igjen og igjen og igjen...? 

Anonymkode: 73f02...44f

Da burde du lære å finne deg et nytt miljø å være i med nye mennesker.

Anonymkode: a603b...710

[AnonymBruker]

Sterkere? Nei. Du får bare mer erfaring. Motgang hører livet til. Hva som er motgang, oppfatter folk forskjellig. Noen måler det opp fra, alt fra kviser, til kjærlighetssorg. Motgang for noen kan være dødsfall, ulykker, alvorlig sykdom.

Tror de fleste etter motgang ikke bryr seg om bagateller, etter å ha opplevd store kriser.

Noen er selvopptatte og hemer seg opp i bagateller, og lager kriser ut av det.

Spør deg selv neste gang, er dette grunn nok til å bli motløs å gi opp? Hva om det skjer verre ting, hvordan skal jeg reagere da?

Anonymkode: a6c22...799

[Jordbæra]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Da burde du lære å finne deg et nytt miljø å være i med nye mennesker.

Anonymkode: a603b...710

Hva hvis den du svarer mener incest innenfor familien før man er myndig til å komme seg bort?

Og har du lest noe som helst om hva det gjør med en person i ettertid?

Endret 15. februar 2018 av Jordbæra

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da burde du lære å finne deg et nytt miljø å være i med nye mennesker.

Anonymkode: a603b...710

Uff ja, kanskje jeg burde pakket bleier, klær og leker bak på trehjulssykkelen og fulgt motorveien inn til Oslo. Der kunne jeg flytta inn i en gammel tv-eske og livnært meg ved hjelp av diverse «kunster» min nabo, min onkel og min onkels kamerater hadde «lært meg opp i».

Anonymkode: 73f02...44f

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da burde du lære å finne deg et nytt miljø å være i med nye mennesker.

Anonymkode: a603b...710

Ja, det er jo lett da man er ett lite barn. 

Anonymkode: 4fdf6...61a

[Kragebein]

Tråden er ryddet for brukerdebatt og svar til dette.

Kragebein, mod

[AnonymBruker]

Dette vil jeg tro er ganske sammensatt, med gener, miljø, personlighet, oppdragelse osv. Jeg mener jeg lærte en eller annen plass at den beste bufferen mot påkjenninger i livet er familie, venner og øvrig omgangskrets. Da er det utrolig hva man klarer å takle. Men så har du dem hvor familien er problemet, og som ikke har venner f.eks. De har ikke forutsetninger for å klare seg like bra.

 

Anonymkode: 4e26c...f58

[Gjest GoldenLioness]

9 timer siden, Ichiko skrev:

Så bra det diskuteres her! Dette er et kjempeviktig tema som bør og skal diskuteres.

Det jeg prøvde å si med mitt forrige innlegg, er at livet innebærer inn hel del smerte og motgang uansett - at det i mange sammenhenger er helt nødvendig med smerte innenfor visse grenser. Jeg har aldri påstått at det bare er å kjøre på med så mye vondt som mulig, så blir du supersterk og usårlig. Vi er levende vesener, sårbare og sterke.

Jeg vil si litt om meg selv, da flere later til å mene at jeg drysser om meg med overfladiske "visdomsord". Jeg kjenner jeg blir både forbanna og såret av påstander om at jeg ikke vet hva motgang er. Ville ikke si så mye om det, pga. frykt for beskyldninger om løgn, for å bli gjenkjent, og fordi jeg syns det er smakløst med "Verst i verden"-konkurransen; men jeg kan si noe så kan dere bedømme selv hvor mye jeg vet om motgang og smerte.

Jeg har blitt voldtatt flere ganger enn jeg kan huske, av biologisk far og gudene vet hvor mange fler. Han hadde ofte kamerater med på  det også, de spanderte nok fyll på ham for å få holde på med meg. Jeg hadde ennå ikke fylt fire år ved første(?) gangen. Ett år senere rømte biologisk mor med oss barna, så vi kom vekk fra ham, men det var andre i hennes slekt som misbrukte oss i årene etter, som de "helvetes taterungene" vi var. I løpet av oppveksten holdt jeg på å dø av akutt sykdom, da mor ikke ville tilkalle lege før eldste søsken tvang henne. Jeg ble ellers banket opp eller forsøkt usynliggjort, utvisket.

I voksen alder har jeg opplevd mer vondt fra partnere, mer sykdom(nå nylig forstadium til kreft).Barnet mitt som jeg holdt unna den jævlige slekten min, ble misbrukt av andre. Vi har måttet bryte all kontakt med alt av familie. Jeg har mange evner både praktisk og toretisk, det tror jeg har hjulpet meg til å overleve gjennom de verste tidene. Pengeproblemer, boligproblemer, arbeidsløshet m.m. Karriere ble det heller dårlig med, jeg ble nylig erklært varig ufør og lurer sant og si på hva jeg skal gjøre med livet mitt.

Dette er noe av min motgang.

Jeg har ofte fått høre at jeg "umulig kan ha problemer", siden jeg "ser så bra ut". Men ofte ser jeg forferdelig ut, og da gjemmer jeg meg heller

Noe av det mest provoserende jeg kan høre om meg selv, er følgende.

- "du vet INGENTING om å ha det fælt", "du er for ung til å vite hva vanskeligheter er", eller: "slutt å klag, tenk på de som har det verre enn deg"

- "tenk positivt så ordner alt seg", "så pen som du er, så har du ingenting å klage over, det er sikkert noen som vil ha deg likevel, høhø"

- "du burde TA DEG SAMMEN og komme deg ut i full jobb istedet for å gå og slenge UTEN Å BIDRA TIL SAMFUNNET!"

Osv. osv. osv. Hva har livet gjort med meg? Ødelagt så mye, gitt meg skader som aldri vil leges. Jeg vet mye om menneskelig ondskap, og lidelse. Dette har gjort at jeg reagerer når jeg oppdager sånt i omgivelsene; jeg varsler politi, legevakt, barnevern eller andre etater, mens de såkalt normale folk snur seg vekk for å slippe å gjøre noe.

Og jeg holder på retten til å ha galgenhumor og ironi på egne vegne, til å være meg selv, samt retten til å bli forbanna over menneskers jævelskap og prøve å gjøre noe med det - det hjelper meg til å bevare noenlunde sjelefred.

Jeg har med andre ord ikke noe valg: jeg må være sterk hvis jeg i det hele tatt skal leve.

Jeg lurer bare: hvordan havnet barnet ditt i en situasjon der det ble misbrukt?

[Gjest O.G.]

Suksess er ikke slutten på ting og det samme gjelder også å feile. Det viktiste er å våge å fortsette for det man har trua på.

[AnonymBruker]

På ‎14‎.‎02‎.‎2018 den 20.48, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt mye motgang i livet, men jeg vet at veldig mange andre har hatt det enormt mye verre.

Hører så mange historier om hvordan de fikk livet på stell etter sykdommen, mobbingen osv.

I min verden gjør bare motgangen meg enda mer motløs og negativ. Hvorfor er jeg så svak i forhold til disse andre som står i stormen og kommer seg ut av den, med verre utgangspunkt enn meg?

Jeg kan ikke styre det, men det kan være at jeg er uheldig utstyrt med stoffer i hjernen som gjør at jeg takler ting dårligere?

Anonymkode: 64e09...b0f

Påstanden om at motgang gjør deg sterk, er bare en floskel. 

Alle mennesker vil være verre rustet emosjonelt og kognitivt etter traumer og mange kriser enn det de var før dette oppsto. Det betyr likevel ikke at det ikke også kan være mye læring om verden og seg selv også i vonde opplevelser, og generelt blir mange blir mer empatiske og nyanserte i sitt møte med andre av egne vonde erfaringer. Å ha vært uten opplevelsene hadde likevel vært det beste. Vi vet også at traumer forplanter seg i kroppen og påvirker oss epigenetisk. Kriser krever alt av mennesker, og når noen er stolte og glade over å ha taklet dem og lagt dem bak seg, så betyr ikke det at de er sterkere enn deg. De kan bære på mye smerte enda som du ikke ser, men stormen kan ha lagt seg. 

Det er sant at noen er født mer robuste og andre mer sårbare, men det er samtidig mer nyansert enn som så. De som er mer sårbare preges lettere negativt av dårlige omstendigheter og opplevelser, men preges også mye mer positivt og blomstrer opp under gode omstendigheter og opplevelser. De robuste er ikke så sårbare for endringer i miljø og livsvilkår.  

 

Anonymkode: ec831...ea1

[AnonymBruker]

Mye motgang knuser nesten mennesker, hadde vært en bedre påstand.

Anonymkode: ec831...ea1