Gå til innhold

Min far har bare uker igjen, har dødsangst på hans vegne


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Min far vil i følge legen ikke overleve våren, kanskje ikke vinteren heller, pga kreft. Han bor foreløpig hjemme med min mor og setter pris på besøk selv om han er svekket. Jeg bor i en annen by og har ikke møtt ham siden spredningen ble oppdaget, jeg skal dra på besøk de neste dagene. 

Siden han - og vi andre - fikk diagnosen konstatert, har jeg kjent på to sorger; min egen, at jeg snart har snakket med ham og sett ham for siste gang, at min små barn ikke vil ha glede av morfar og huske ham osv, men også hans sorg. Og angst. Jeg sørger over at han ikke skal få være med flokken sin videre. Og angsten; at han skal dra alene. Han er den første av sine søsken som «drar». Alle vi andre er igjen. Ensomheten i dette spiser meg opp. Han er ikke «mett av dage» og han sov dårlig da han for noen år siden ventet på en mulig kreftdiagnose (var negativ den gangen heldigvis), så jeg tror han kan kjenne på dødsangst. Og jeg får så vondt av det. 

Jeg lurer på om det er klokt å snakke om døden med ham når jeg er på besøk. Eller om det er bedre å ikke snakke om det, men om livet. Spøke og le og gjenskape de koselige stundene som vi har hatt før. 

Er det noen som har følt det sånn? Som har noen erfaringer å dele fra fasen før dødsleie? Hvordan kan man hjelpe den syke til å føle godt, ha det fint, og ikke bare kjenne sorg og frykt el angst? 

 

Anonymkode: 77242...c0b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Det er så forskjellig fra person til person. Du må føle deg frem og snakke om det han virker å ha behov for. Kanskje ønsker han å snakke om døden. Kanskje ikke. Du kan jo også si til han at du er her og kan snakke om det han vil... 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nettopp tatt farvel med et nært familiemedlem som døde av kreft. For oss så var det fint å snakke om døden. Han hadde ikke angst og han var trygg på at han kom til å møte våre kjære og nære på andre siden. 

Han snakket om forskjellige ting med oss forskjellige familiemedlemmer. Med meg snakket vi om døden og livet etter og hvordan det ville bli for oss som var igjen og hvordan vi trodde han kom til å ha det etter døden. Med mine søsken så snakket de mest om hva som har vært og minner om ferieturer osv. Med foreldrene sine snakket han om håp og selve sykdommen når den ikke sto på som verst, men virket som det gikk bedre med han.

Jeg har vært tilstede ved to dødsfall i fjor. Begge to var rolige da de døde, de virket ikke redde og de hadde ikke smerter fordi de fikk medisiner av legene. Når de ligger på det siste og de har satt i gang Livets Siste Dager (LSD) så gir de så mye medisin den døde trenger for å være smertefri og angstfri. 

Jeg tror du kan spørre din far hva han tenker og føler om det? Om hva han trenger? Og hvis han trenger å snakke om døden så gjør dere det, men hvis han har forsonet seg med døden og er rolig om det og ikke trenger å snakke om det så kan dere snakke om andre ting. Hvis det bare er noen dager igjen så kan det hende at han ikke orker å snakke så mye uansett og det som er best for han er bare å være der. Holde i hånda og si at du er glad i han, f.eks. 

Du kan også spørre moren din hva hun mener om det? 

Anonymkode: 83d99...82e

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, Tatja said:

Det er så forskjellig fra person til person. Du må føle deg frem og snakke om det han virker å ha behov for. Kanskje ønsker han å snakke om døden. Kanskje ikke. Du kan jo også si til han at du er her og kan snakke om det han vil... 

Jeg tror dette er riktig. Da jeg besøkte et familiemedlem, som visste at døden sto for døren, var vedkommende klar på at det ikke var noe håp. Samtidig ønsket hun tydeligvis å fortrenge det, ved å insistere på diverse helt unødvendig husarbeid.

Å dø, når man vet man skal dø, er ikke lett, og det er ikke lett som pårørende å være vitne til det heller. Snakk gjerne med andre familiemedlemmer om hvordan du føler. Det kan kanskje gi mer enn svar fra fremmede på et forum.

Det jeg tror du bare må avfinne deg med, er at det ikke finnes en enkel og vakker måte å dø på. Å dø ER ugreit.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, Tatja said:

Det er så forskjellig fra person til person. Du må føle deg frem og snakke om det han virker å ha behov for. Kanskje ønsker han å snakke om døden. Kanskje ikke. Du kan jo også si til han at du er her og kan snakke om det han vil... 

Det er jo klart, men jeg ønsker å høre om andre har erfaringer å dele. Første gang jeg er så tett på døden (og ja, har nok vært heldig) og kan være godt å høre fra andre som har vært gjennom dette før.

Anonymkode: 77242...c0b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg har nettopp tatt farvel med et nært familiemedlem som døde av kreft. For oss så var det fint å snakke om døden. Han hadde ikke angst og han var trygg på at han kom til å møte våre kjære og nære på andre siden. 

Han snakket om forskjellige ting med oss forskjellige familiemedlemmer. Med meg snakket vi om døden og livet etter og hvordan det ville bli for oss som var igjen og hvordan vi trodde han kom til å ha det etter døden. Med mine søsken så snakket de mest om hva som har vært og minner om ferieturer osv. Med foreldrene sine snakket han om håp og selve sykdommen når den ikke sto på som verst, men virket som det gikk bedre med han.

Jeg har vært tilstede ved to dødsfall i fjor. Begge to var rolige da de døde, de virket ikke redde og de hadde ikke smerter fordi de fikk medisiner av legene. Når de ligger på det siste og de har satt i gang Livets Siste Dager (LSD) så gir de så mye medisin den døde trenger for å være smertefri og angstfri. 

Jeg tror du kan spørre din far hva han tenker og føler om det? Om hva han trenger? Og hvis han trenger å snakke om døden så gjør dere det, men hvis han har forsonet seg med døden og er rolig om det og ikke trenger å snakke om det så kan dere snakke om andre ting. Hvis det bare er noen dager igjen så kan det hende at han ikke orker å snakke så mye uansett og det som er best for han er bare å være der. Holde i hånda og si at du er glad i han, f.eks. 

Du kan også spørre moren din hva hun mener om det? 

Anonymkode: 83d99...82e

Takk for at du deler erfaringer. Jeg vet ikke om min far er religiøs, dypt inne, eller tror på et liv etter døden, i så fall vil det være lindrende også for meg. Jeg vil gjerne tro at vi møtes igjen. Men godt forslag ø snakke med min mor om det først. Deler også med søsken underveis så vi kan utfylle hverandre om både livet og døden (om han er åpen for det da). 

Anonymkode: 77242...c0b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min far vil i følge legen ikke overleve våren, kanskje ikke vinteren heller, pga kreft. Han bor foreløpig hjemme med min mor og setter pris på besøk selv om han er svekket. Jeg bor i en annen by og har ikke møtt ham siden spredningen ble oppdaget, jeg skal dra på besøk de neste dagene. 

Siden han - og vi andre - fikk diagnosen konstatert, har jeg kjent på to sorger; min egen, at jeg snart har snakket med ham og sett ham for siste gang, at min små barn ikke vil ha glede av morfar og huske ham osv, men også hans sorg. Og angst. Jeg sørger over at han ikke skal få være med flokken sin videre. Og angsten; at han skal dra alene. Han er den første av sine søsken som «drar». Alle vi andre er igjen. Ensomheten i dette spiser meg opp. Han er ikke «mett av dage» og han sov dårlig da han for noen år siden ventet på en mulig kreftdiagnose (var negativ den gangen heldigvis), så jeg tror han kan kjenne på dødsangst. Og jeg får så vondt av det. 

Jeg lurer på om det er klokt å snakke om døden med ham når jeg er på besøk. Eller om det er bedre å ikke snakke om det, men om livet. Spøke og le og gjenskape de koselige stundene som vi har hatt før. 

Er det noen som har følt det sånn? Som har noen erfaringer å dele fra fasen før dødsleie? Hvordan kan man hjelpe den syke til å føle godt, ha det fint, og ikke bare kjenne sorg og frykt el angst? 

 

Anonymkode: 77242...c0b

Da min bestefar døde hadde jeg det likt. Han var veldig redd for å dø hele livet egentlig, slet litt med tanken på døden og snakket mye om det. 

Han fikk kreft og levde et drøyt halvt år etter diagnosen. Han virket redd og det var så vondt å se det. Når en som ikke er klar for å dø må dø

 Føler med deg.

Anonymkode: 56006...20c

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma døde av kreft når jeg var 14. Hun snakket ikke mye om døden med meg, men det jeg har fått vite i ettertid, var at hun ikke var redd for å dø, men var redd for å forlate oss..Alt hun aldri ville få oppleve...

Pappa døde av kreft for 1 år siden. Han var syk og innlagt med lungebetennelse og fikk beskjeden på julafta ifjord om at han hadde langt fremskreden og uhelbredelig lungekreft, og få måneder igjen å leve.

Jeg var med på den samtalen med legen, og pappa sa ikke stort mer enn at han var villig til å kjempe og ønsket å prøve cellegift. Så fikk det gå som det gikk.

Etter samtalen tok jeg han med opp på grava til mamma for å tenne lys, som vi har gjort hver jul siden hun døde. Der var en merkelig stemning, spøk og alvor. Jeg angrer på at jeg ikke spurte han hva han tenkte der vi stod. Han visste jo at hans navn snart ville stå på samme sten... 

Selv om han var veldig dårlig ble han med på julefeiring om kvelden, han lå på sofaen og fulgte med på oss andre som spiste og åpnet gaver, før vi kjørte han tilbake på sykehuset.

Pappa hadde nærmest mistet stemmen og slet med å prate, så jeg skrev en lang melding til han den kvelden, om mine tanker rundt at han skulle dø, at jeg gruet meg til den siste tiden. Sykdom og smerte. Vi hadde begge sett mamma råtne bort og forsvinne ( hun hadde en ufattelig tung og lang dødskamp ) og det var ikke noe fin opplevelse. Da pappa var en mann av få ord, skrev jeg at jeg var her om han ønsket å snakke og at vi ville stille opp på beste måte. Jeg skrev også at om han hadde spesielle tanker om hvordan han ville den siste tiden skulle bli, eller om det var ting vi kunne gjøre for han, så måtte han gi beskjed.

Dagen etterpå takket han meg med tårer i øynene for en fin melding. Jeg er glad jeg fikk satt ord på alt, uten å presse han til en samtale han kanskje ikke ville ha.

På nyttårsaften kviknet han til og fikk reise hjem. Ungene her var syke, feber og forkjølte, og pappa hadde fått beskjed om å holde seg unna syke ingen immunforsvar ifbm cellegift, så vi sa vi ikke kom på besøk. Da ringte han å ba oss komme likevel. Han sa at han visste han skulle dø snart, og da ville han ikke sitte hjemme alene pga fare for å bli syk. Han var jo syk... så vi reiste ut og hadde en kjempefin feiring. I dagene som kom trefftes vi ofte, gjorde fine ting sammen. Pappa reiste også på besøk til kjæresten sin en uke, og han var virkelig glad.

Så en lørdag to uker ut i januar fikk jeg telefon fra pappas kjæreste om at pappa hadde ramlet når han stod opp. Jeg kjørte bort til dem, men da var han død. Hjertet stoppet når han stod opp, klar for en ny dag.

Jeg var selvfølgelig trist, men også takknemlig over at pappa slapp de siste mnd med redsel og smerte. Han hadde noen fine uker hjemme sammen med alle som betydde noe før han reiste.

Vi fikk aldri hatt noe prat, men han visste at vi var der for han, og vi brukte masse tid sammen hele familien. For min pappa tror jeg det var godt å ha alle rundt seg, spøke og le.

Men alle er forskjellige, spør han rett ut eller i en melding hva din pappa ønsker. Og vær flink til å snakke om hva du føler med andre som står deg nær. Det å oppleve noens siste reise er tungt...

Sender deg en stor styrkeklem for tiden som kommer ❤❤❤

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, mimoe skrev:

Hun snakket ikke mye om døden med meg, men det jeg har fått vite i ettertid, var at hun ikke var redd for å dø, men var redd for å forlate oss..

Dette var det broren min også tenkte. Han var ikke redd for å dø, men han var lei seg for å forlate oss. 

Hun damen som lå på rommet vis á vis var religiøs og hun var redd for å dø. Sykepleierne hadde ikke lov til å si noe spesielt om andre pasienter, men hun ene av sykepleierne jeg snakket med sa at også hun hadde dødd rolig og uten smerter eller angst. 

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om min far er religiøs, dypt inne, eller tror på et liv etter døden

Jeg vet ikke hva som er "best" egentlig. Hvis han er religiøs så er det kanskje en trygghet i å vite at han kommer til Jesus og Gud? 

Og hvis han tror på liv etter døden så er det en trygghet i å vite at han møter sine kjære som har gått bort før? Moren eller faren sin eller besteforeldre? 

 

Anonymkode: 83d99...82e

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 hours ago, AnonymBruker said:

Da min bestefar døde hadde jeg det likt. Han var veldig redd for å dø hele livet egentlig, slet litt med tanken på døden og snakket mye om det. 

Han fikk kreft og levde et drøyt halvt år etter diagnosen. Han virket redd og det var så vondt å se det. Når en som ikke er klar for å dø må dø

 Føler med deg.

Anonymkode: 56006...20c

Det er akkurat det som gjør det så vondt, at en som ikke er klar, må dø. Jeg prøver å tenke at han og vi får være takknemlig tross alt, barn skal overleve sine foreldre og han har rukket mye, selv om han ikke er mett av dage. Men den ensomheten som ligger i å skulle dø fra flokken sin, 

Mimoe, tusen takk for at du tok deg tid til å skrive om din opplevelse av din fars sykeleie. Også min far har sagt at han blir glad for hvert besøk. Han er veldig svekket, men godt å høre at det gir ham glede. Da kan vi bidra med noe bra.

Har snakket med min mor, og hun mener bestemt at han ikke er religiøs og ikke tror på noe liv etter døden. Men minte om at for dem som vokste opp med mer utbredt kristendom så var jo helvete den store skrekken for dem som barn, at «ingenting» fortonet seg ikke så verst(!). Hun sa også at han ikke hadde villet snakke om døden. Han er ikke «der» enda, om han kommer dit.

Takk til øvrige svar - finner stor trøst i at det er slik det er for mange. Tenker også at det er bedre enn å bo tyve år på eldrehjem totalt avhengig av andre, etter hjerneslag el.l.  

Nå avventer vi noen prognoser, men jeg skal møte ham med positivitet i denne omgang. Er veldig glad for at vi hadde noen gode samtaler der jeg roste ham som far, kort tid før vi fikk diagnosen. Da ble han tydelig glad ❤️

Anonymkode: 77242...c0b

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Ingen vil noensinne bli klar for å dø. Det beste, både for deg og han, er å snakke om andre ting og fokusere på alt det fine dere har i livet. I motsetning til hva folk tror, så hjelper det ikke å snakke om døden eller sorgen. Å snakke om det styrker kun sorgen og minnene, og gjør det vanskelig å akseptere tunge stunder, og etterhvert gå videre. 

Anonymkode: 04669...b5b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...