Hvor lenge sammen før man begynner å planlegge baby?

[AnonymBruker]

Jeg bare lurer... hva tenker dere om tiden før man er klar for å snakke om å prøve å bli gravide?

Si gjerne hvor lenge dere har vært kjærester, samboere og så babyplanlegging...

Anonymkode: 56fd2...7f9

[Gjest Cocosa]

Vi var sammen i over fem år. Har vært samboere nesten like lenge.

[AnonymBruker]

Greit å ha vært sammen noen år så man vet om man passer sammen og klarer å bo sammen.

Ellers kommer det også an på om ting er på plass økonomisk. 

Selv vil jeg helst vente med å planlegge barn til vi har giftet oss. Jeg er ikke noen bridezilla, men jeg synes det er godt å ha det juridiske og symbolske på plass før vi starter familie.

Anonymkode: b3aac...d31

[AnonymBruker]

Viktig å bo sammen noen år for å vite at en fungerer bra i lag før en får avkom.

Anonymkode: be49f...c94

[Meley]

Vi hadde vært i lag litt over halvåret da vi fant ut vi sku prøve på unge. Men først nå det har blitt klaff. 

[AnonymBruker]

sammen i 3 år, samboere i 2,5 før vi begynte å prøve.

Anonymkode: 184b4...9f0

[Hr. Aktiv]

Litt over to år.  

Vi planla faktisk å få barn. 

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært verpesyk en dag i mitt liv, før jeg møtte min nåværende kjæreste. Vi har vært sammen rett i overkant av 6 mnder, og jeg har alltid tenkt som dere over skriver - bo sammen minimum et par år osv. 

Nå kjenner jeg at jeg blir utfordret på dette. Dette er mannen i mitt liv, får ikke jeg det til med han, så får jeg det ikke til med noen. Om man bor sammen noen år i forkant er uansett ingen garanti for at forholdet vil vare, barn eller ei. Samtidig er jeg og han såpass voksne nå at jeg kjenner på at jeg HAR ikke tre, fire, fem år på å finne ut OM vi skal ha barn. Vi er begge rundt 30. 

Har ikke tenkt å få barn nå allerede etter et halvt års tid altså, men av og til tenker jeg litt... hvorfor vente så lenge dersom man fungerer godt, kommuniserer godt og begge ønsker det? Som nevnt, man har jo ingen garanti. I tillegg; kanskje det at man fortsatt har litt av den elektriske kjemien, forelskelsen, inntakt kan hjelpe på det som -kan- være en småtung småbarnstid...?

Bare noen tanker jeg har hatt om dette den siste tiden. 

Anonymkode: ddf15...083

[AnonymBruker]

Hadde vært sammen i 5 år, samboere i 3, før vi begynte prøvingen.

Anonymkode: 44785...fdd

[AnonymBruker]

Vi hadde vært sammen i to år før vi begynte å prøve, satt på andre forsøket!

Anonymkode: d59c7...65d

[AnonymBruker]

Men det er ganske irreltevant når man begynte å prøve. 

Spør heller; hvor lenge hadde dere vært sammen før dere begynte å prøve, når fikk dere barn, og hvordan ble det etterpå.. 

 

for det nok mange veier til rom

Anonymkode: d59c7...65d

[AnonymBruker]

Vi snakket faktisk om barn på andre date vi var på. Da om begge ville ha barn, hvor mange, når osv. Var egentlig veldig greit at vi fant ut allerede da hva vi var enige om og hva som trengte å diskuteres når tiden ble moden. Temaet kom opp som en tilfeldighet så var ikke planlagt av noen av oss da. Vi flyttet sammen etter fire mnd. Og etter ca ett år begynte vi å snakke om barn igjen. Ville fortsatt vente litt med å prøve, men ikke alt for lenge. Men bare noen uker etterpå så fant vi ut at vi allikevel skulle kaste prevensjonen. Så prøvingen startet etter 1 år, men ingen spire enda (1 år med prøving ca)

Anonymkode: f5dc8...cb6

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

kanskje det at man fortsatt har litt av den elektriske kjemien, forelskelsen, inntakt kan hjelpe på det som -kan- være en småtung småbarnstid...?

Anonymkode: ddf15...083

Problemet er at den elektriske kjemien og intense forelskelsen gjerne kommer fordi en rosemaler noen sider ved sine kjære og ikke vet alt om hvordan vedkommende fungerer. MEN....det oppdager en ofte faen så fort hvis det kommer en baby inn i det hele og leken kjærestetid forvandles til småbarnshverdag med ungeskrik, manglende nattesøvn, dårlig tid og trangere økonomi. Det kan gå fint uansett. Men det er lurt å kjenne hverandre - ha noen ting som en er litt "skuffet" over, fordi da vet en hva en skal gjøre med det. Ingen personlighet er perfekt og det vil alltid finnes noe å irritere seg over. Men akkurat når man er superforelska, så tror man ikke det om sin kjære. Jeg elsker mannen min, men jeg vet godt hvem han er - hvilke styrker og svakheter han har. Jeg tror ikke at han er perfekt. Ikke at jeg trodde det sånn egentlig i starten heller, men jeg har lært mye de årene vi har vært sammen. Om både meg selv og ham. 

Anonymkode: b3aac...d31

[AnonymBruker]

Kommer helt an på om noen av partene har barn fra før! I så fall bør det da vurderes om det er NØDVENDIG å få flere barn   

Hvis ikke barn fra før, tenker jeg at man må bo litt sammen, kjenne hverandre - og svigerfamiliene  - godt, være enig i bosted osv. Når man har hatt et stabilt forhold et par år, ja da er det greit å planlegge et barn  

Her ventet vi 6 år, pga stebarn. Da ville de selv ha flere søsken  Før det følte far det var feil, og jeg forstod ham godt. Skulle vi blitt skilt, hadde det blitt uaktuelt for meg med flere barn. De skal få slippe det  Det er ikke bare rosenrødt med stesøsken/halvsøsken, selv om mange her inne promoterer for hvor fantastisk de har løst alt (for SEG vel og merke...)

Anonymkode: 74a84...561

[AnonymBruker]

Det kommer jo veldig an på hvor gamle man er og. Er man 35 har man ikke 5 år på å se hvordan det er å bo sammen...

Anonymkode: 556b3...cfe

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi snakket faktisk om barn på andre date vi var på. Da om begge ville ha barn, hvor mange, når osv. Var egentlig veldig greit at vi fant ut allerede da hva vi var enige om og hva som trengte å diskuteres når tiden ble moden. Temaet kom opp som en tilfeldighet så var ikke planlagt av noen av oss da. Vi flyttet sammen etter fire mnd. Og etter ca ett år begynte vi å snakke om barn igjen. Ville fortsatt vente litt med å prøve, men ikke alt for lenge. Men bare noen uker etterpå så fant vi ut at vi allikevel skulle kaste prevensjonen. Så prøvingen startet etter 1 år, men ingen spire enda (1 år med prøving ca)

Anonymkode: f5dc8...cb6

En ting å snakke om hva man vil på date.... men det er jo ikke sikkert den man dater er riktig som forelder til dine barn likevel.... De fleste drømmer om barn, det betyr ikke at man må få barn med nestemann man møter som også ønsker barn.... Å få barn handler om så mye mer enn en drøm  

Uansett - lykke til med prøving. Til slutt, når dere minst venter det, kommer det en spire som vokser seg moden Stor klem

Anonymkode: 74a84...561

[AnonymBruker]

Vi var kjærester i to år, og samboer på andre året da vi begynte å prøve, som tok ett år før spiren satt. Sammen enda, på 17. året og har to barn.

Anonymkode: 56fd2...7f9

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Hvis ikke barn fra før, tenker jeg at man må bo litt sammen, kjenne hverandre - og svigerfamiliene  - godt, være enig i bosted osv. Når man har hatt et stabilt forhold et par år, ja da er det greit å planlegge et barn  

Anonymkode: 74a84...561

Men må man nødvendigvis alltid «vente disse par årene» først, dersom man kjenner hverandre, familiene, styrker og svakheter godt? Jeg synes nesten det er blitt litt en slags «norm» at man MÅ jo ha vært sammen så å så lenge før man begynner å prøve. Uten at jeg helt klarer å se at det nødvendigvis alltid er det riktige.

Anonymkode: ddf15...083

[Nanami]

Har hatt samboer før i to og i fire år. Barn var aldri et tema.

Vi begynte å date da vi akkurat hadde fylt 27. Etter tre måneder hadde vi alt snakket om barn og hvordan vi så for oss fremtiden. Etter 7 mnd flyttet vi sammen. Etter 11 mnd droppet vi prevensjon. Det har ikke klaffet enda, men det føles veldig riktig. 

For oss var alderen vår, at vi begge har fast jobb, at vi har hus uten lån og bil, at vi fungerer godt sammen i hverdagen. Ja, alle andre viktige ting, viktigere enn hvor mange år vi har vært sammen. 

[AnonymBruker]

Jeg ville ventet et år i alle tilfeller men det spørs selvsagt på hvor gamle dere er. 

Anonymkode: 951e4...f2b