Pengefordeling

[FrkWilla]

Håper på noen synspunkter fra dere: Jeg har akkurat blitt samboer m kjæresten min. Vi har 3 barn hver. Vi deler 50/50 på både huslån og fellesregninger. Han tjener 1,7 mill per år, jeg tjener 300 tusen per år. Og her begynner min tankekarusell! Han er en veldig snill mann, men er samtidig veldig opptatt av å holde pengene sine for seg selv. Barna hans skal jo arve en dag, som han sier. Jeg er under utdanning, og får omskolering av nav, men dette stopper opp og jeg kommer til å ha 0 kr i ca 2 år(mister også barnetrygden da minstemann straks blir 18) Da er tilbudet fra samboeren min at han kan betale alt på huset, men at han kjøper seg mer inn i huset og jeg minster mer av min del. Han foreslår aldri å hjelpe meg med regninger osv... vel, det er lett å tenke at jeg ville vært mye mer raus om det var jeg som tjente så mye. Men jeg vet at jeg hadde vært det. Det er en stor glede for meg å dele med andre. Hva skal man med så mye penger? Hvorfor ruge på penger når det er nå man lever?(barna hans klarer seg utmerket og tjener meget godt alle tre) Jeg syns dette er veldig vanskelig å leve med. Veldig vanskelig for meg å foreslå at han skal bruke mer penger på meg og vårt. Føler jeg må klare meg selv i dette forholdet, og det skaper avstand. Synd at penger er så viktig ;(

Burde jeg stoppe utdanningen min og få meg jobb slik at jeg kan klare å betale på min del av huset? eller burde jeg legge stoltheten vekk, og gjøre ferdig utdannelsen? 

Endret 18. januar 2018 av FrkWilla

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke orket å være sammen med en gjerrig mann. Når det skjer noe er det i midt hode klart at man som samboere skal hjelpe hverandre økonomisk (unntak med store gjeldsproblemer, sløsing, spilleproblemer etc. som avviker fra "normal økonomi"). To år uten inntekt er likevel lenge, og jeg hadde jo forventet at du hadde funnet en inntektskilde (jobb). Det måtte du ha gjort dersom du bodde alene også. 

Anonymkode: b7447...514

[AnonymBruker]

Jeg synes han er gjerrig og du er kravstor. 

Tenk om dere hadde hatt lik inntekt. Eller om du var single. 

Hadde du da kunnet gå på skole i to år uten lån, inntekt eller å måtte selge eiendom/deler av eiendom? 

Du baserer deg på at du skal forbedre ditt liv og din økonomisle situasjon på bekostning av hans, og hans barns fremtidige arv. 

Her er det mest rettferdig og smart av deg å sette omskolering på pause eller ta det deltid så du kan sikre en inntekt i mellomtiden og kan beholde eierdel av huset. 

Er han ellers opptatt av å dele på midten eller er han raus med andre regninger mat og ferier? 

Anonymkode: 3d3a2...3ec

[jenta7]

Jeg vet ikke. Kan du ikke ta en liten jobb ved siden av og jobbe litt i ferier slik at du klarer alt selv? Hva med avdragsfrifet fra banken?

Jeg er litt usikker men jeg tror det er best hvis du prøver å få det til uten hans hjelp. Og tenker litt på forholdet når du ordner opp i dette. Han har ingen plikt til å hjelpe, men virker veldig gjerrig...

[Martheh]

Hm. Jeg tenker at han er litt kjip, altså... Hos oss har vi ikke så stor forskjell på lønn (han tjener ca 130 000 mer enn meg), men alle felles regninger, lån etc. betales av en felles konto som vi setter inn 60% av lønna på hver mnd. Sånn sett betaler han litt mer, men vi eier 50/50 uansett. Men vanskelig å sette inn en prosentandel når inntekt er 0kr. 

Jeg hadde faktisk forventet at han stilte opp økonomisk i perioden med studier når han tjener såpass bra. 1,7 mill er jo en vanvittig lønn. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Martheh skrev:

Hm. Jeg tenker at han er litt kjip, altså... Hos oss har vi ikke så stor forskjell på lønn (han tjener ca 130 000 mer enn meg), men alle felles regninger, lån etc. betales av en felles konto som vi setter inn 60% av lønna på hver mnd. Sånn sett betaler han litt mer, men vi eier 50/50 uansett. Men vanskelig å sette inn en prosentandel når inntekt er 0kr. 

Jeg hadde faktisk forventet at han stilte opp økonomisk i perioden med studier når han tjener såpass bra. 1,7 mill er jo en vanvittig lønn. 

Dette er helt vanvittig. Godt du ikke er sammen med meg, for forholdet hadde vært raskt over hvis du kom med noe sånt. Et samboerskap gir deg ingen rett til å forvente at partneren din rett og slett brødfør deg som en unge mens du tar høyere utdanning. Haha. Du troller eller? Jeg tror faktisk ikke mine egne øyne.

Lønnen hans er irrelevant. Alternativet er at han slår opp og hun blir singel. Da har hun heller ingen annen mulighet enn å ta seg deltidsjobb.

Anonymkode: 77620...854

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Martheh skrev:

Hm. Jeg tenker at han er litt kjip, altså... Hos oss har vi ikke så stor forskjell på lønn (han tjener ca 130 000 mer enn meg), men alle felles regninger, lån etc. betales av en felles konto som vi setter inn 60% av lønna på hver mnd. Sånn sett betaler han litt mer, men vi eier 50/50 uansett. Men vanskelig å sette inn en prosentandel når inntekt er 0kr. 

Jeg hadde faktisk forventet at han stilte opp økonomisk i perioden med studier når han tjener såpass bra. 1,7 mill er jo en vanvittig lønn. 

Eh.. To år uten inntekt, det er jo like ufint som å holde ut hånda og be om å få 600 000 kroner i neven ut av det blå. 

Eller verre. Bli sur fordi man ikke får godt over en halv mill i neven ut av det blå, men forslag om hvordan det kan løses rettferdig (eierbrøk). 

Mannen høres litt gnien ut, men er kanskje rundhåndet med andre ting som forbruksvarer, strømregningen og ferier. Da er han fair og bare ts er urimelig og grådig. 

Anonymkode: 3d3a2...3ec

[AnonymBruker]

Det høres ikke ut som ekte kjærlighet. Dette forholdet kommer til å strande før eller siden, med så stor ulikhet.

Anonymkode: a1bf1...9f4

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri i livet blitt samboere under sånne forhold. Ikke hvis jeg var deg, og overhodet ikke hvis jeg var ham. Med seks barn og så forskjellig økonomi, går det bare ikke. Dere blir aldri en stor, sammensveiset velfungerende familie, dere vil jo alltid ha en vidt forskjellig levestandard, i hvert fall i mange år. Dette må dere da ha tenkt nøye på før dere flyttet sammen? Tror han virkelig at det skal fungere at du betaler alt for deg og dine, med 300 000 i året? Og trodde du det skulle gå fint og greit og ikke bli kilde til problemer? Jeg skjønner ikke hva han tenker på heller, han tror at han ikke skal få noen økte utgifter ved å doble familien sin? Du kan jo knapt forsørge deg selv og dine barn. Han kan godt forsørge alle 8, men jeg skjønner godt han ikke vil det og at han mener hans egne barn har forrang. En ting er arv, men dette må jo være et daglig kjempeproblem når det gjelder forbruk? Har dere virkelig tenkt godt igjennom dette og skrevet avtaler, og du og han trodde det skulle gå greit? Eller trodde du han ville påta seg mye mer av utgiftene automatisk? Og han trodde at det måtte han ikke? 

Dere må jo ha klare planer for de to årene, ja. Jeg vet ikke om det er økonomirådgiver eller familievernkontor dere bør snakke med, men dere må i hvertfall snakke. Han er ikke en gnien kjiping som ikke vil forsørge fire andre mennesker i to år, så lenge han har tre barn selv. Men han er bra korttenkt når han blir samboer med de fire.

Anonymkode: b30a1...6c7

[asterix]

Kjærlighet og økonomi bør alltid holdes adskilt. At man i løpet av et samliv velger at den ene forsørger den andre i perioder av praktiske grunner for familien er en ting, men man kan jo ikke gå inn i et samliv med en idé om at man skal bli forsørget av den andre parten.

[AnonymBruker]

Du kan rett og slett ikke kreve at mannen skal forsørge deg, selv om det selvsagt hadde vært generøst av han å gjøre dette. Hadde du vært alene måtte du jo klart å forsørge deg på et vis (studielån? Sosialstønad? Deltidsjobb ved siden av studiene?) Noe må du kunne gjøre for å forsørge deg selv. 

Anonymkode: caa82...0f4

[Horge]

En variabel jeg synes er viktig her, men som har fått lite oppmerksomhet, er livssituasjon (les: alder).

Dersom et par er i etableringsfasen og skal skape seg et liv, en fremtid og ikke minst en familie sammen, så er jeg helt klart tilhenger av at man får dele litt mer rundhåndet både på gleder og byrder.

I dette tilfellet er det derimot snakk om et "godt voksent" par, som først kommer sammen etter at det ordinære familielivet er avviklet. Han har tre barn som åpenbart alle er ferdig (høyt!) utdannet og i jobb (sitat: "de tjener meget godt"), og TS' minstemann er 18; en halvkvalifisert gjetning blir altså at TS har passert 50, mens mannen i hvert fall nærmer seg 60.

Forutsatt at disse antagelsene er sånn omtrent riktige, så må jeg nok vedgå at det gir et annet bakteppe for hvordan økonomien skal løses ved uenighet. Her er det jo ikke snakk om å skulle dra noe lass sammen for å skape en familie, tvert i mot er dere er to individer som har praktiske og følesesmessige fordeler av å bo sammen - da blir det også langt enklere å argumentere for at at begge må forventes å betale sin skjerv ganske flatt.

Selvfølgelig blir inntektsforskjellen veldig tydelig når spriket er så ekstremt, men jeg vet ikke helt hva du hadde planlagt å leve av når du får null i inntekt i noen år? Eller er det slik å forstå at ditt incentiv for samboerskap er at det vil gi tak over hodet og mat på bordet i denne perioden?

Med alle forbehold om at vi bare har fått den ene parts historie, og at mange opplysninger og detaljer garantert er utelatt, så ville jeg sagt at alt av faste regninger for et moderat liv deles i utgangspunktet 50/50. Dere bør ha huslånet delt i to, slik at du kan få avdragsfriet på din del når du ikke har inntekt (da bevarer du din andel i boligen).

Dersom han ønsker seg noe mer ekstravagant og som står i stil med hans økonomi, så går det av hans lomme. Tilsvarende hvis han vil invitere på resturant to ganger i måneden, så får han spandere eller gå alene. Sistnevnte vil jo i så fall trolig medføre at han ganske snart også bor alene.

Oppsummeringen blir at jeg ikke helt klarer å ta TS' parti her, men at mannen høres ut som en gnien kødd, ja jøss.