Gå til innhold

Skam og dårlig samvittighet etter psykologtimer.


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Dere som går til psykolog. Snakker dere om familie? F.eks overgrep, mishandling, rus, dårlig oppførsel som er på grensen til omsorgssvikt? 
Hvis dere snakker om det, uavhengig av hvordan forholdet til den personen er i dag. Får dere da dårlig samvittighet etterpå? 

Jeg har opplevd rus hos begge foreldre + et søsken, ting som har vært på grensen til omsorgssvikt (psykolog mener det er det, jeg føler noe annet siden for meg var det normalt) og gammel grums som vold og lett fysisk og psykisk mishandling. Alt er 10+ år gammelt, var et problem fra fødsel til jeg var 21 og mamma ble nykter. Fortiden er noe vi aldri snakker om. Verken oss søsken imellom eller mamma. Er litt som elefanten i rommet føler jeg. noe som er forbudt å snakke høyt om. 
Har ikke kontakt med pappa men med mamma i dag. De ble skilt for bare noen år siden og jeg bærer mye nag ovenfor mamma. Siden hun brukte nesten 30 år å gjøre det slutt med det monsteret. Så føler jeg må snakke med psykologen, men sliter sånn med dårlig samvittighet etterpå. At jeg gjør noe galt. Er så sliten av å få panikkanfall i ettertid, fordi jeg føler jeg gjør noe galt og forventer kjeft og vold som straff. Får så dårlig samvittighet at jeg blir kvalm og fysisk kaster opp etter timene. Skammen, følelsen av å gjøre noe galt er så sterk at jeg klarer ikke mer. Vurderer å slutte hos psykolog. Føler jeg er den eneste som føler det slik. 

Anonymkode: 5050b...567

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Nei har aldri opplevd dårlig samvittighet etter noe slikt. 

Det er viktig å huske på at de har en streng taushetsplikt, ergo kan du utlevere hvem du vil , så ofte du vil uten å frykte represalier 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har opplevd mye mindre vondt enn deg, men begynner å innse at det var omsorgssvikt. Jeg har kjempedårlig samvittighet når jeg har snakket om mamma hos psykologen. Så du er IKKE alene om dette! Jeg syns det hjelper å snakke med psykologen om denne skammen. Du burde ikke slutte i behandling, du kan få det bedre av å fortsette. Og nå er tiden for å fokusere på DEG og din helse!

Anonymkode: 9bb21...cb3

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må legge til: ofte har jeg og psykologen en avtale om at han ringer meg ca 2t etter timen vår, forbi hjelpe meg gjennom etter-reaksjonen. Kanskje det er en mulighet for deg og?

Anonymkode: 9bb21...cb3

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler meg ekkel ja. Det er vanskelig å forholde seg til de jeg har snakket ufordelaktig om etterpå. Jeg nevner helst ikke navn på andre personer i terapi, det gjør det litt lettere men enkelte blir jo avslørt iom det er nær familie og både jeg og terapaut er oppvokst i samme by  (typ alle kjenner alle).:icon_frown:

Anonymkode: a37d1...2fb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er garantert ikke den eneste som føler slik. Fortell psykologen om disse følelsene. 

Anonymkode: 2a4b7...462

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere som går til psykolog. Snakker dere om familie? F.eks overgrep, mishandling, rus, dårlig oppførsel som er på grensen til omsorgssvikt? 
Hvis dere snakker om det, uavhengig av hvordan forholdet til den personen er i dag. Får dere da dårlig samvittighet etterpå? 

Jeg har opplevd rus hos begge foreldre + et søsken, ting som har vært på grensen til omsorgssvikt (psykolog mener det er det, jeg føler noe annet siden for meg var det normalt) og gammel grums som vold og lett fysisk og psykisk mishandling. Alt er 10+ år gammelt, var et problem fra fødsel til jeg var 21 og mamma ble nykter. Fortiden er noe vi aldri snakker om. Verken oss søsken imellom eller mamma. Er litt som elefanten i rommet føler jeg. noe som er forbudt å snakke høyt om. 
Har ikke kontakt med pappa men med mamma i dag. De ble skilt for bare noen år siden og jeg bærer mye nag ovenfor mamma. Siden hun brukte nesten 30 år å gjøre det slutt med det monsteret. Så føler jeg må snakke med psykologen, men sliter sånn med dårlig samvittighet etterpå. At jeg gjør noe galt. Er så sliten av å få panikkanfall i ettertid, fordi jeg føler jeg gjør noe galt og forventer kjeft og vold som straff. Får så dårlig samvittighet at jeg blir kvalm og fysisk kaster opp etter timene. Skammen, følelsen av å gjøre noe galt er så sterk at jeg klarer ikke mer. Vurderer å slutte hos psykolog. Føler jeg er den eneste som føler det slik. 

Anonymkode: 5050b...567

Snakker du noe om denne skamfølelsen og dårlige samvittigheten med psykologen? Det må du jo ta opp syns jeg. Du skal da ikke ha dårlug samvittighet. Er jo viktig at du får snakket med noen.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere som går til psykolog. Snakker dere om familie? F.eks overgrep, mishandling, rus, dårlig oppførsel som er på grensen til omsorgssvikt? 
Hvis dere snakker om det, uavhengig av hvordan forholdet til den personen er i dag. Får dere da dårlig samvittighet etterpå?

Anonymkode: 5050b...567

Mennesker som har vært utsatt for omsorgssvikt føler gjerne at det var deres egen skyld. Dette kommer av normale mekanismer hos barn som forsøker å tilpasse seg et skadelig omsorgsmiljø. Senere blir det som var en nødvendig tilpasning i barndommen, til skade for voksenlivet. Prosessen du er i ferd med å gå gjennom, innebærer å erkjenne en riktig fordeling av ansvaret.

Dårlig samvittighet er en sunn reaksjon, men ikke når grunnlaget for den er feil, som er tilfellet her.

Sitat

Har ikke kontakt med pappa men med mamma i dag. De ble skilt for bare noen år siden og jeg bærer mye nag ovenfor mamma. Siden hun brukte nesten 30 år å gjøre det slutt med det monsteret.

Det er alltid grunner til at folk handler som de gjør, grunner som kan være godt skjult for omgivelsene, til og med for seg selv. Moren din hadde kanskje hensyn å ta som dro i ulike retninger. Hva tenker du om dine valg i livet så langt? Hvis du hadde fått oppleve en bedre barndom, så hadde du kanskje gjort færre valg som du angrer på. Hva vet du om dine foreldres barndom? Det er lett å dømme når vi ikke vet. Den som dømmer i uvitenhet, legger opp til dårlig samvittighet senere. Vi blir klokere med årene og skjønner sammenhenger som ikke ble fortalt. Da kan det være for sent å elske den man hatet av uvitenhet.

Å mangle kjærlighet er den eneste gyldige grunnen til dårlig samvittighet.

Endret av Horten Market
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er så sliten av å få panikkanfall i ettertid, fordi jeg føler jeg gjør noe galt og forventer kjeft og vold som straff. Får så dårlig samvittighet at jeg blir kvalm og fysisk kaster opp etter timene. Skammen, følelsen av å gjøre noe galt er så sterk at jeg klarer ikke mer. Vurderer å slutte hos psykolog. Føler jeg er den eneste som føler det slik. 

Ta dette opp med psykologen! Og finn ut om det er mulig med en sånn ordning som noen skrev over her, at psykologen kan ringe deg senere på dagen etter timen. Du er ikke alene om å få dårlig samvittighet, føle skam og forvente straff o.l., det er helt normale reaksjoner etter det du har vært gjennom. Stå på, ikke gi deg! 

Anonymkode: 2e2c1...90f

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du er garantert ikke den eneste som føler slik. Fortell psykologen om disse følelsene. 

Anonymkode: 2a4b7...462

Jeg tror ikke ts mener det heller. De fleste vet at flere sliter. Men det er alltid vanskelig å snakke med de rundt seg når man sliter. Det er vanskelig for dere som ikke gjør det selv å skjønne. Har fått den setningen av folk på en spydig måte rett i fleisen når jeg var lengt nede, av eksen bla som egentlig burde støtte meg og ikke forakte meg. Det er vanskelig å ha det så vondt og i tillegg bli foraktet.

Anonymkode: 8b5ee...df1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS her. Beklager sent svar, ligget i sengen i hele dag. 

Først. Bra jeg ikke er alene, samtidig synes jeg synd på de som har det slik. jeg synes det er vanskelig å være ærlig med psykologen. Det å si hvor mye dette går innpå meg er vanskelig. Jeg har sagt flere ganger at det er vanskelig å snakke om visse ting. Det å snakke om meg selv går greit. Det er tungt men heller det enn å snakke om familie. 
Får ikke til å tenke klart akkurat nå. Har psykolog time i morgen og jeg gruer meg. Vært kvalm i hele dag. 
Skal prøve å skrive ned disse tankene og gi til psykologen i morgen. Om det ikke går bra så vil jeg spørre om å få avslutte behandling. 

ts

Anonymkode: 5050b...567

Lenke til kommentar
Del på andre sider

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler meg ekkel ja. Det er vanskelig å forholde seg til de jeg har snakket ufordelaktig om etterpå. Jeg nevner helst ikke navn på andre personer i terapi, det gjør det litt lettere men enkelte blir jo avslørt iom det er nær familie og både jeg og terapaut er oppvokst i samme by  (typ alle kjenner alle).:icon_frown:

Anonymkode: a37d1...2fb

Jeg klarer så vidt å se mamma i øynene etter å ha snakket om henne. Svarer ikke på telefonen og vil ikke snakke med henne på et par dager. For den dårlige samvittigheten spiser meg opp innvendig. 
Huff det må være tøft! at psykologen din kan vite hvem du snakker om. Heldigvis så har ikke psykologen min møtt familien min. Kun min gamle og det gikk ikke så bra. Så min nye får ikke møte dem, over mitt lik! 

ts

Anonymkode: 5050b...567

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 18.1.2018 den 19.01, AnonymBruker skrev:

Jeg klarer så vidt å se mamma i øynene etter å ha snakket om henne. Svarer ikke på telefonen og vil ikke snakke med henne på et par dager. For den dårlige samvittigheten spiser meg opp innvendig. 
Huff det må være tøft! at psykologen din kan vite hvem du snakker om. Heldigvis så har ikke psykologen min møtt familien min. Kun min gamle og det gikk ikke så bra. Så min nye får ikke møte dem, over mitt lik! 

ts

Anonymkode: 5050b...567

Min psykolog har sagt til fastlegen at han kjenner pasienten godt fra før (altså meg) men fra hvor har han ikke sagt. Ovenfor meg lot han som om jeg var en totalt fremmed pasient. Skummelt. Er glad jeg ikke tok med meg mannen inn til den psykologen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Tror at jeg velger å være anonym nå, men er vel en del av skammen.

Har samme problem som deg, TS. Fikk PTSD etter et overgrep og begynte å gå til psykolog, og reaksjonene mine var uvanlig sterke. Vi gikk derfor gjennom barndommen min, og det kom fram mer og mer som jeg har fortrengt, og det dreier seg om omsorgssvikt og traumer. Foreldrene mine vet ikke at jeg fortsatt går til psykolog, fordi jeg skammer meg så fært, og har så dårlig samvittighet pga hvordan jeg utleverer dem. Jeg tror det er veldig vanlig, fordi man er glad i sine foreldre, og man gjerne lærer seg selv til å tenke at det var ens egen feil.

Håper ikke at du avslutter behandlingen TS, men at du snakker om skammen med din behandler, sånn at du kan plassere skammen der den hører hjemme. Lykke til!

Anonymkode: f85b1...085

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...