Råd om å velge abort eller beholde

[AnonymBruker]

Du har kanskje flere argumenter for å ta abort (bare et argument ekstra), men hvilke argumenter veier tyngst? 

Anonymkode: e84c2...9a8

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du har kanskje flere argumenter for å ta abort (bare et argument ekstra), men hvilke argumenter veier tyngst? 

Anonymkode: e84c2...9a8

Det sliter jeg veldig med å finne ut. Jeg klarer ikke kjenne det inni meg. Det er litt fortvilende, jeg hadde trodd følelsen av hva som var riktig ville vært sterkere, men jeg klarer ikke kjenne det. 

Anonymkode: 55894...893

[AnonymBruker]

Når du er så heldig å ha blitt graivd, barnet er 100% ønsket fra far og (sett bort i fra situasjon mellom deg og far) er faktisk ønsket fra deg også, hvorfor da være så dum å ta det bort? Alt ligger jo til rette for at barnet vil kunne få en god oppvekst med familie som bryr seg! Det barnet vil være heldig som har deg! 

Anonymkode: e84c2...9a8

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det sliter jeg veldig med å finne ut. Jeg klarer ikke kjenne det inni meg. Det er litt fortvilende, jeg hadde trodd følelsen av hva som var riktig ville vært sterkere, men jeg klarer ikke kjenne det. 

Anonymkode: 55894...893

Jeg skjønner. Da vil jeg anbefale deg å vente, ta en dag om gangen og kjenn godt etter, og gjerne snakk med far også. Du må få sortert tanker og følelser, jeg har en følelse på at du kommer til å beholde, at det vil gå bra og problemene med far vil løse seg etterhvert. Ellers finnes det jo flere alternativ, det er viktig å ikke bare se sort/hvitt, men vurder også alternativene, feks. avlastning, adopsjon, barnevakt osv, flere av argumentene dine kan du klare å finne løsninger på

Anonymkode: e84c2...9a8

[AnonymBruker]

Sov litt på det du  

Anonymkode: e84c2...9a8

[AnonymBruker]

Forstår godt at dette kan føles vanskelig, men håper disse ordene kan være til hjelp; skrev dette ifjor som en kommentar i bloggen til en dame som også vurderte abort - hun hadde til og med bestilt time på klinikken - men ombestemte seg i siste liten, og er idag mor til en fire måneder gammel jente.

Her er noe av det jeg skrev i bloggen hennes den gangen:

Dette er ditt eget liv, og derfor skal jeg ikke bruke store ord om hva jeg mener - det som er viktig her, er hvilke følger det ene eller det andre valget kan få for livet ditt. Når det gjelder abort, er dette en ugjenkallelig beslutning der det ikke finnes noen angrefrist; når det gjelder menn, kan menn - som jeg har skrevet til deg tidligere - "vingle i bestemte situasjoner, bestemme seg for noe, for å så senere ombestemme seg - men barnet ditt får bare en eneste mulighet til å leve, og hvis du skulle ta abort, er det ikke barnefaren eller omgivelsene, men du som blir sittende alene med følelsene i ettertid."

Her har man altså en vesentlig forskjell; hva han sier og mener idag eller imorgen, betyr ikke at han kan endre mening i neste uke, men bestemmer du deg for å ta abort, er dette noe som ikke kan endres senere; det finnes ingen vei tilbake, og du vil aldri noensinne få en ny mulighet til å bli mor for akkurat dette barnet. Følgelig er det noe du burde tenke godt gjennom uten å legge så mye vekt på hva han mener idag - meninger og synspunkter kan man endre, men abort er en definitiv avgjørelse.

Ja, jeg vet at i et samfunn som vårt der idealet er å være ung og sorgløs kan det å måtte slepe med seg en barnevogn muligens virke som et overveldende ansvar, men her finnes det faktisk en mulighet til å angre dersom man etter en stund skulle finne ut at man er totalt uegnet som mor, og det er å adoptere bort barnet. Dette er naturligvis ingen optimal løsning - men det kan likevel være greit å være klar over at det å bli mor ikke nødvendigvis må bety en livsvarig forpliktelse; det finnes barnløse ektepar også her i Norge som ønsker seg barn uten å kunne få det, og som vil være mer enn villige til å gi et adoptert barn et trygt hjem.

Vil man likevel beholde barnet, er det å være mor ingen eventyrlig tilværelse, da dette har både fordeler og ulemper, men med tanke på alle gifte og enslige mødre som har klart å oppdra barn i menneskehetens historie, er dette noe man tross alt kan klare.

Så nå er det opp til deg - jeg forstår hvor vanskelig dette må være, men samtidig vet jeg også at en av venninnene mine har tatt abort, og dette ble absolutt ingen enkel løsning for henne; det er så avgjort sammenheng mellom abort og psykisk helse, og det er en grunn til at det er seks ganger så mange kvinner som tar livet sitt etter abort enn ellers; synes derfor at det er dypt urettferdig ovenfor deg og andre gravide kvinner når man ikke tar hensyn til følelsene dine ved å bare si "ta abort" uten å først ha satt seg inn i skjebnene og følelseslivet til kvinner som har gjort dette og angret i ettertid; hvem er det som kommer til å tørke tårene dine senere; hvem er det som kommer til å bære sorgen din? Nei, om du skulle angre senere, er det du selv som kommer til å sitte igjen med tankene dine; abort er ikke et leketøy, men en avgjørelse man må leve med resten av livet.

- - - - -

Håper dette kan være til hjelp, og ønsker deg alt godt videre.

Anonymkode: dca06...fd4

[AnonymBruker]

Du virker som verdens beste mamma, forrdi du er så reflektert, ansvarsfull og full av kjærlighet. Jeg liker ikke å fortelle hva folk skal gjøre, men siden du er så usikker: BEHOLD! ❤️ Du har alle forutsetninger for å lykkes som mamma på nytt, og du sier at du ønsker deg 2-3 barn til senere. Barna blir helt fantastiske selv om enkelte fedre ikke «skjønner» farsrollen. Dette barnet vet jeg vil få uendelig kjærlighet av deg - og da er det ikke krise selv om du og barnefar ikke er sammen. Tro meg, den vil få nok av deg og dine. ❤️ Jeg sier ikke at alle er like, men jeg tok abort 3 mnd etter at min datter var født, fordi «jeg orket ikke», «greier det ikke». Men for meg i dag har jeg aldri angret så mye på noe, som jeg gjorde da jeg valgte vekk min datters søsken og mitt barn. Det holdt meg nattevåken i flere måneder. 

Jeg sier ikke at dette blir dine reaksjoner, men barn trenger mødre som deg. Det er alt for mange mødre som driter i barna sine, så gi dette lille nurket en sjanse her i livet. Det er trossalt resultatet av sex. ❤️

Anonymkode: 9545a...f97

[AnonymBruker]

Hva slags tanker har du nå? Hva blir du å gjøre? 

Anonymkode: e84c2...9a8

[Biloba]

På 18.1.2018 den 0.27, AnonymBruker skrev:

Det er vanskelig å forklare, men jeg skal forsøke. Jeg skjønner ikke helt meg selv på dette, så derfor sliter jeg litt med å poengtere annet enn det under her. 

1. Fordi jeg alltid har ønsket meg flere barn. 

2. Fordi jeg mener jeg kunne gitt et barn et godt liv. 

3. Fordi jeg gjerne skulle ønske at mitt barn fikk søsken. 

4. Frykten av hvordan jeg ville reagert etter å ha gjennomført en abort.. 

5. Og det ekstremt egoistiske: Mitt eldste barn begynner å bli så stort at jeg faktisk kjenner litt savn etter barn som trenger meg hjemme, noen å stå opp med i helger, noen å leke ute med, en til å være glad i. Det er litt vemodig når eldste farter rundt med venner og lever eget liv (noe som er bra!), og da har jeg tenkt mye på hvor koselig det hadde vært med flere barn i huset. Jeg vet jeg ikke kan bruke dette punktet som noe argument, men jeg må jo være så ærlig at jeg skriver det. 

Anonymkode: 55894...893

Dette var et planlagt og ønsket barn. Det er fortsatt et ønsket barn, men omstendighetene rundt har blitt til noe som ikke er ønsket. Hvordan situasjonen er med far når han har landet igjen etter panikken, vet man ikke enda. Mange kvinner her har selv opplevd å være den som får panikk, ville fjerne barnet, tvile på forholdet osv når en planlagt graviditet plutselig er en realitet. For mange er det heldigvis forbigående.

Det er ikke egoistisk å ønske å ta imot livet som allerede finnes i magen, når du faktisk har forutsetningene for å gi barnet et godt liv. 

Det er ingen garanti for at det dukker opp en ny mr. Right i tide for å få de barna du ønsker deg, din neste kjærlighet kan være skilt trebarnsfar som ikke vil lage flere. Han kan til og med få kalde føtter som nåværende. 

Og, gå rakrygget uansett om du velger å beholde. Du har ditt på det tørre, med planlagt graviditet i etablert forhold. Det er han som rotet det til. Å gi et barn en god oppvekst er ingenting å skamme seg over. Mannens del kan ingen kvinne styre eller garantere for, men du vet hva det er å være alenemor og har ressursene. 

Å ta imot et barn en kan ta seg av, er et helt legitimt valg. Det er helt legitimt å mene at det kan være verdt å gå en tyngre vei for det ufødte livet.  Avgjørelsen kan kun du ta, men husk at du har like mye rett til å beholde som til å ikke gjøre det. Abortloven er en nødløsning for gravide, ikke en måte hvor kvinner skal stilles til ansvar for å ikke sette ubekvemmelige barn til verden.

[AnonymBruker]

Jeg mener helt og holdent at du bør ta abort. Slik situasjonen er nå har du mulighet til å gå videre og møte en annen mann og alikevel bli valgt som partner av menn. I det du har to barn med to forskjellige fedre endrer situasjonen seg helt. Du og ditt barn har så mange muligheter når det bare er dere to. 

Jeg har to barn med samme mann. Jeg er ikke første prio hos menn i min aldersgruppe nettopp fordi jeg har barn (slutten av 20 årene). 

Anonymkode: ab94e...d94

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du er meget reflektert og tror at du vil klare det bra uansett hvilket valg du ender på.

 

Anonymkode: 2096f...746

[Liven_]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener helt og holdent at du bør ta abort. Slik situasjonen er nå har du mulighet til å gå videre og møte en annen mann og alikevel bli valgt som partner av menn. I det du har to barn med to forskjellige fedre endrer situasjonen seg helt. Du og ditt barn har så mange muligheter når det bare er dere to. 

Jeg har to barn med samme mann. Jeg er ikke første prio hos menn i min aldersgruppe nettopp fordi jeg har barn (slutten av 20 årene). 

Anonymkode: ab94e...d94

Å velge vekk barn fordi at man KANSKJE kommer til å møte en mann (en litt tvilsom mann, fordi at bare en tvilsom man kan bli stoppet av at kvinne har barn) er helt feil prioritering syns jeg. Velger man en kvinne, eksker man en kvinne, vil man være sammen med en kvinne, så gjør han det - om det er 1 eller 10 barn hun har. Han kommer til å være god med barna fordi han elsøer moren deres (men mindre de er helt bortskjemte, problematiske osv). 

 

Beklager, ikke mening å være spydig men det kan være flere årsaker til at du ikke lykkes med å finne deg mann - ikke bare at du har barn. Men det kan våre lettere å trøste seg med en slik forklaring. 

[AnonymBruker]

Signerer Liven_ s kommentar. Kusinen min har tre barn med 3 forskjellige, er i 30-årsalderen, og det har ikke vært noe hinder for henne. At noen ikke finner seg mann skyldes ikke antall barn. Når man allerede har et barn, så spiller ikke et barn ekstra så stor rolle, og trådstarter her har et barn som allerede er tenåring. 

Anonymkode: e84c2...9a8

[AnonymBruker]

Jeg er overrasket over hvor mange her som omtaler abort som å levere en vare tilbake til butikken. Det finnes gitte tilfeller der jeg forstår at noen tar abort, men dette er ikke blant dem. Jeg har ved flere anledninger ufrivillig sett et foster før uke 13, og for meg er det et minimenneske. Noen av dere som skulle ønske dere ikke var født fordi dere har halvsøsken, en smårar far eller litt ugreie familieforhold? Det er ikke bare å få et annet barn med en annen far en gang. Både fordi man ikke vet om man kan få flere, og fordi akkurat dette barnet (som kunne vært deg) allerede har blitt til. Dette er et planlagt barn som kan fødes inn i en kjærlig og økonomisk forsvarlig omgivelse. Skjønner ikke hvordan så mange kan forsvare å ta abort, og spesielt ikke når faren ønsker dette barnet. Det virker som om du tviler litt ts, men hva er sjansen for at du angrer den dagen du sitter der med verdens skjønneste nurk i armene? Hvordan blir det for deg å møte nyfødte rundt den datoen du har termin, hvis du har valgt bort barnet ditt? Jeg har prøvd det etter ufrivillig abort, og det er veldig vondt.

Anonymkode: 4d780...25d

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er overrasket over hvor mange her som omtaler abort som å levere en vare tilbake til butikken. Det finnes gitte tilfeller der jeg forstår at noen tar abort, men dette er ikke blant dem. Jeg har ved flere anledninger ufrivillig sett et foster før uke 13, og for meg er det et minimenneske. Noen av dere som skulle ønske dere ikke var født fordi dere har halvsøsken, en smårar far eller litt ugreie familieforhold? Det er ikke bare å få et annet barn med en annen far en gang. Både fordi man ikke vet om man kan få flere, og fordi akkurat dette barnet (som kunne vært deg) allerede har blitt til. Dette er et planlagt barn som kan fødes inn i en kjærlig og økonomisk forsvarlig omgivelse. Skjønner ikke hvordan så mange kan forsvare å ta abort, og spesielt ikke når faren ønsker dette barnet. Det virker som om du tviler litt ts, men hva er sjansen for at du angrer den dagen du sitter der med verdens skjønneste nurk i armene? Hvordan blir det for deg å møte nyfødte rundt den datoen du har termin, hvis du har valgt bort barnet ditt? Jeg har prøvd det etter ufrivillig abort, og det er veldig vondt.

Anonymkode: 4d780...25d

TS her.

Jeg rekker ikke svare alle dere siste nå, men ville bare si at jeg har også opplevd ufrivillige aborter (prøvde en stund på nummer to etter jeg fikk eldste). Jeg vet jeg gikk helt i kjelleren, etter den siste gangen (ma like før 12 uker) slet jeg virkelig hardt. Jeg har blitt gravid lett, men har tre ufullførte svangerskap bak meg med ufrivillige aborter. 

Jeg tror ikke jeg hadde angret nei, men jeg har opplevd å angre en del på hvem jeg valgte å få første barnet med. Mange tunge stunder med barn som ikke ville på samvær og en far som ikke ville forstå. Er vel mest redd for at jeg skal føle at jeg mister meg selv på et vis, endelig har jeg stort barn og kan prioritere venner, konserter og opplevelser uten barnevakt eller dårlig samvittighet. Jeg er nok litt redd for hvordan jeg vil oppleve å miste den muligheten (det var en vurdering før dette ble planlagt, men siden vi var to så føltes det ikke som noe problem). 

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva slags tanker har du nå? Hva blir du å gjøre? 

Anonymkode: e84c2...9a8

Har snakket mye med far til barnet nå de siste dagene. Han ber alt han kan om at jeg ikke må avbryte svangerskapet. Han ønsker at vi jobber med forholdet vårt, og gir det en ny sjanse. Jeg er veldig usikker på hva jeg bør gjøre. Jeg har fått frist av legen til mandag om jeg ønsker å utføre det hjemme. 

Jeg tenker mye på hva andre vil si. Ikke uvesentlige folk, men familien hans, moren hans. De ville gledet seg om vi var sammen, men jeg regner med de ville synes det var forferdelig om han fikk enda et barn uten forhold til moren. Min familie støtter meg uansett, det vet jeg. 

Vinglingen min frem og tilbake driver på enda. Ene tanken er å beholde, andre er å bare ta abort og bli ferdig med det. Mange ganger om dagen tenker jeg slik, og jeg faller ikke ned på noe. Jeg tror jeg ville slitt med å utføre aborten, selv om jeg hadde bestemt meg for det. Så da står det egentlig igjen bare en mulighet, men det føles skremmende det også. 

12 timer siden, Biloba skrev:

Dette var et planlagt og ønsket barn. Det er fortsatt et ønsket barn, men omstendighetene rundt har blitt til noe som ikke er ønsket. Hvordan situasjonen er med far når han har landet igjen etter panikken, vet man ikke enda. Mange kvinner her har selv opplevd å være den som får panikk, ville fjerne barnet, tvile på forholdet osv når en planlagt graviditet plutselig er en realitet. For mange er det heldigvis forbigående.

Det er ikke egoistisk å ønske å ta imot livet som allerede finnes i magen, når du faktisk har forutsetningene for å gi barnet et godt liv. 

Det er ingen garanti for at det dukker opp en ny mr. Right i tide for å få de barna du ønsker deg, din neste kjærlighet kan være skilt trebarnsfar som ikke vil lage flere. Han kan til og med få kalde føtter som nåværende. 

Og, gå rakrygget uansett om du velger å beholde. Du har ditt på det tørre, med planlagt graviditet i etablert forhold. Det er han som rotet det til. Å gi et barn en god oppvekst er ingenting å skamme seg over. Mannens del kan ingen kvinne styre eller garantere for, men du vet hva det er å være alenemor og har ressursene. 

Å ta imot et barn en kan ta seg av, er et helt legitimt valg. Det er helt legitimt å mene at det kan være verdt å gå en tyngre vei for det ufødte livet.  Avgjørelsen kan kun du ta, men husk at du har like mye rett til å beholde som til å ikke gjøre det. Abortloven er en nødløsning for gravide, ikke en måte hvor kvinner skal stilles til ansvar for å ikke sette ubekvemmelige barn til verden.

Takk for innlegget ditt. Det var godt å lese, jeg kjenner at jeg tenker mye på hvordan jeg kan forsvare det å beholde når situasjonen er slik. Jeg har jo også en slags panikk, selv om jeg vet at barnet hadde fått det bra, så vurderes det meste til "ikke ideellt". Men det vil det kanskje aldri bli heller. Har kanksje noe med hvordan oppveksten til mitt første barn ble, jeg har vært så bestemt på at det skal være "perfekt" om jeg får et til barn, siden jeg vet hvor tungt det kan være når det ikke er det. 

Anonymkode: 55894...893

[AnonymBruker]

Men så er det sjelden livet er perfekt, da. Det ville ikke vært perfekt hvis dere hadde fortsatt å være sammen, heller. Jeg ville ikke avbrutt svangerskapet på et slikt grunnlag, men jeg vet ikke hva som er riktig for deg.

Anonymkode: 735a4...53f

[AnonymBruker]

TS her, ville bare gi en liten oppdatering. 

Far til barnet har begynt å ta tak i eget liv, og vil ta mer ansvar. Jeg er forsiktig optimist, og kjenner at følelsene fort kommer tilbake når vi faktisk forsøker litt. Så uansett hvordan ting blir mellom meg og han, så blir det baby  Avgjørelsen er tatt ut fra hele situasjonen, og jeg falt ned på å beholde uansett om jeg var alene eller sammen med han. Jeg hadde frist mandag på å bestemme meg, så jeg var veldig stresset over alt sammen. Å ta en avgjørelse slik i hast er ikke godt når man føler seg så rådvill og ambivalent. 

Jeg takker så mye for alle svar, det var utrolig godt å kunne få litt forskjellige meninger og litt hjelp til å tenke gjennom forskjellige ting. Mitt eldste barn har nå fått vite om graviditeten etter avgjørelsen ble tatt, og ble så glad! Da jeg så den reaksjonen så ble all tvil borte. 

Jeg og far kommer til å bo hver for oss en stund fremover, så får vi se om ting endres etterhvert. Vi tar det rolig, men gleder oss samtidig over babyen som kommer. Takk igjen, jeg trodde ikke jeg skulle ende opp med den her avgjørelsen i dette kaoset, men den føles helt riktig. 

Anonymkode: 55894...893

[Hr. Aktiv]

Hvorfor ta abort? Kan man ikke adoptere bort barnet istedet hvis man ikke "ønsker" det?

Det er helt greit at man ser tiden strekker ikke til å ønsker ikke flere osv.

Det finnes mange par som ikke kan få barn å ønsker seg barn og vil adoptere. Da har man jo sjansen for å treffe barnet ved en senere anledning hvis det er aktuelt, du redder livet til et ufødt barn å gjør livet til ufrivillig barnløse helt topp. 

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

TS her, ville bare gi en liten oppdatering. 

Far til barnet har begynt å ta tak i eget liv, og vil ta mer ansvar. Jeg er forsiktig optimist, og kjenner at følelsene fort kommer tilbake når vi faktisk forsøker litt. Så uansett hvordan ting blir mellom meg og han, så blir det baby  Avgjørelsen er tatt ut fra hele situasjonen, og jeg falt ned på å beholde uansett om jeg var alene eller sammen med han. Jeg hadde frist mandag på å bestemme meg, så jeg var veldig stresset over alt sammen. Å ta en avgjørelse slik i hast er ikke godt når man føler seg så rådvill og ambivalent. 

Jeg takker så mye for alle svar, det var utrolig godt å kunne få litt forskjellige meninger og litt hjelp til å tenke gjennom forskjellige ting. Mitt eldste barn har nå fått vite om graviditeten etter avgjørelsen ble tatt, og ble så glad! Da jeg så den reaksjonen så ble all tvil borte. 

Jeg og far kommer til å bo hver for oss en stund fremover, så får vi se om ting endres etterhvert. Vi tar det rolig, men gleder oss samtidig over babyen som kommer. Takk igjen, jeg trodde ikke jeg skulle ende opp med den her avgjørelsen i dette kaoset, men den føles helt riktig. 

Anonymkode: 55894...893

Høres ut som en god avgjørelse, synes jeg! Jeg var i litt samme situasjon, og sitter her nå med en seks uker gammel baby i fanget. Jeg er så glad for valget mitt, tror ikke det hadde vært til å leve med hvis jeg hadde tatt abort. Jeg og barnefar er ikke sammen, men det har ordner seg så bra med samarbeid om den lille. Det er ganske rørende i grunn å se hvor forelska han er i henne, og hvor mye omsorg han har for henne, selv om han insisterte på abort da jeg fant ut at jeg var gravid. (Var planlagt, men han fikk kalde føtter fordi forholdet hadde hanglet en stund.) Masse lykke til med det nye barnet og framtiden! Babyer er helt fantastiske..

Anonymkode: 77184...210

[FrodeF]

Vi trenger ikke flere folk på denne jorda. Ta abort.