Råd om å velge abort eller beholde

[AnonymBruker]

Jeg sliter med å bestemme meg. Om dette blir gjenkjennelig så får det bare bli det.. 

Situasjonen: 

Jeg er i 30-årene med et barn fra før. Far har to barn fra før, et han treffer jevnlig, og et annet han ikke har kontakt med (etter tilfeldig sex). Far ønsket flere barn, jeg sa ja. Ble gravid, far fikk panikk, roet seg fort. Forholdet har hanglet veldig etter dette. Mye krangling, og har vel kommet til det punktet at uansett hva man velger blir det slutt. 

Far ønsker å beholde barnet, jeg mener fornuften bør bestemme, dvs at man ikke setter et barn til verden når man vet foreldrene ikke vil være sammen.

Likevel er det noe inni meg som stopper meg litt. Har alltid ønsket meg flere barn, og sliter med tanken at jeg skal bli en av de som tar bort. Sitasjonen endret seg jo veldig fra da vi planla dette, til nå når forholdet er helt ødelagt. Uker med diskusjoner, krangler, og følelser i alle kanter har endret på altfor mye. Mine følelser for far er ikke mulig å redde, tror jeg. Jeg ønsker det ikke heller. Fars oppførsel de siste ukene har gjort meg helt sikker på at dette ønsker jeg ikke hverken for meg selv eller mine barn. Jeg klarer ikke helt å respektere at han ikke ønsker å treffe det siste barnet sitt heller. 

Jeg vil senere en gang finne en mann å dele livet mitt med, og er redd det blir vanskelig om jeg får en liten en til. Beholder jeg må jeg holde kontakt med far resten av livet. Inkludert hans to andre barn, da jeg mener søsken bør få ha et lite bånd, selv med en far som ikke tar det ansvaret. Jeg er livredd for å angre. Jeg føler ingenting for fosteret enda, kjenner ingen kjærlighet, er bare fortvilet og har det vondt. Bør jeg bare hive meg rundt og ta abort nå før jeg føler noe? Eller er det noe som kan komme i en reaksjon senere? 

Jeg vil klare å ta vare på et barn alene på alle mulige måter, alt ligger til rette for det. Men jeg er usikker på om jeg ønsker det alene igjen. 

Hvordan skal jeg klare å velge? Hva skal jeg følge? Fornuften? Magefølelsen sier at jeg bør ta abort, men at det vil bli tungt. Alt tilsier at jeg bør avbryte det. Hvorfor er det da noe som holder meg igjen? Jeg vingler fra dag til dag. Har familie og venninner jeg snakker med, samt far. Alle støtter meg i mine frem og tilbake-tanker, men far holder fast på å beholde. Jeg forstår ikke hvorfor han vil ha et tredje barn han ikke skal leve med. 

Anonymkode: 55894...893

[Liven_]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Alt tilsier jeg bør avbryte. 

 

Jeg forstår ikke hvorfor han vil ha et tredje barn han ikke skal leve med. 

Anonymkode: 55894...893

Jeg leser det omvendt - alt tilsier at du har aller forutsetninger og muligheter til å klare dette alene. Det som du selv nevner som motargument er at du er redd for at det skal gjøre det mer vanskelig i framtid å finne deg en mann. Men om du har barn bra før, så gjør det ikke så enorm forskjell om du har flere. Alt etter hvor flink du selv er til å ha gode rutiner og struktur i hverdagen. 

 

Det som jeg syns du må slutte helt med er å evaluere far sin oppførsel og forhold til sine barn. Det har du faktisk ingenting med. Selv om det kan være at du har helt rette refleksjoner rundt hans situasjon.  Det er allikevel slik at det er hans privat liv, med mange detaljer som du kkke hsr kjennskap til, du kjenner ikke mora og hennes mening om deres kommunikasjon osv.

Det at du vil legge til rette for kommunikasjon mellom søsken uten at far har kontakt og spiller aktiv rolle i ungen sitt liv syns jeg er urimelig, unødvendig og kommer til å føre til mange frustrasjoner. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri orket det styret der. Hadde valgt abort.

Anonymkode: 990e6...391

[AnonymBruker]

Siden du er over 30: ville bare tatt abort om du ikke ønsker flere barn. En graviditet senere er ingen selvfølge og i alle fall ikke med kravene du stiller..

 

Anonymkode: 7c7dc...5aa

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Liven_ skrev:

Jeg leser det omvendt - alt tilsier at du har aller forutsetninger og muligheter til å klare dette alene. Det som du selv nevner som motargument er at du er redd for at det skal gjøre det mer vanskelig i framtid å finne deg en mann. Men om du har barn bra før, så gjør det ikke så enorm forskjell om du har flere. Alt etter hvor flink du selv er til å ha gode rutiner og struktur i hverdagen. 

 

Det som jeg syns du må slutte helt med er å evaluere far sin oppførsel og forhold til sine barn. Det har du faktisk ingenting med. Selv om det kan være at du har helt rette refleksjoner rundt hans situasjon.  Det er allikevel slik at det er hans privat liv, med mange detaljer som du kkke hsr kjennskap til, du kjenner ikke mora og hennes mening om deres kommunikasjon osv.

Det at du vil legge til rette for kommunikasjon mellom søsken uten at far har kontakt og spiller aktiv rolle i ungen sitt liv syns jeg er urimelig, unødvendig og kommer til å føre til mange frustrasjoner. 

Takk for svar. Jeg har en tenåring, dvs at det barnet er så stort at jeg har ikke trengt barnevakt på flere år. Føles litt som å gå tilbake til start å bli låst fast hjemme alene med en liten. Men ja, jeg har alle forutsetninger for å klare det på egenhånd. Hadde jeg ikke hatt det tror jeg valget hadde vært enklere. Jeg har ingen praktisk grunn til at det ikke skal gå. 

De to siste avsnittene må jeg nesten kommentere. Da vi ble sammen og jeg fikk vite om dette barnet, så spurte jeg om han ville ta seg av det som en far. Han svarte at det skulle han. Jeg forklarte at det er personlige erfaringer som gjør det viktig for meg, og det hadde vært en dealbreaker om han ikke ønsket det. Han har beklaget i ettertid at han løy. Grunnen til at dette er viktig for meg er at jeg selv har opplevd å ha et skjult søsken jeg ikke fikk vite om. Mine foreldre frarøvet meg et søsken, det vil jeg aldri kunne gjøre mot egne barn. 

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde aldri orket det styret der. Hadde valgt abort.

Anonymkode: 990e6...391

Det er det jeg tenker mye på. Om jeg orker det her. Om det blir for mye jobb og logistikk som skal gå opp. 

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Siden du er over 30: ville bare tatt abort om du ikke ønsker flere barn. En graviditet senere er ingen selvfølge og i alle fall ikke med kravene du stiller..

 

Anonymkode: 7c7dc...5aa

Jeg vet at jeg vil ha flere barn. Gjerne 2-3 til. Jeg vet bare ikke om sjansen til flere barn er større ved å ta abort nå, og så være singel og finne en mann etterhvert, enn å møte noen når jeg da allerede har to med to forskjellige. 

Hva om jeg knekker med en sorg i ettertid? Jeg er så redd for det. At jeg skal hate meg selv hvis jeg tar abort, men samtidig så bør jeg jo være fornuftig også. 

Anonymkode: 55894...893

[AnonymBruker]

Kommer barnet til å trives når han blir sendt bort annenhver uke for å være med far? Er du villig til å bo i nærheten av far de neste 15 årene?

Anonymkode: 3405c...99e

[Maleficenta]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med å bestemme meg. Om dette blir gjenkjennelig så får det bare bli det.. 

Situasjonen: 

Jeg er i 30-årene med et barn fra før. Far har to barn fra før, et han treffer jevnlig, og et annet han ikke har kontakt med (etter tilfeldig sex). Far ønsket flere barn, jeg sa ja. Ble gravid, far fikk panikk, roet seg fort. Forholdet har hanglet veldig etter dette. Mye krangling, og har vel kommet til det punktet at uansett hva man velger blir det slutt. 

Far ønsker å beholde barnet, jeg mener fornuften bør bestemme, dvs at man ikke setter et barn til verden når man vet foreldrene ikke vil være sammen.

Likevel er det noe inni meg som stopper meg litt. Har alltid ønsket meg flere barn, og sliter med tanken at jeg skal bli en av de som tar bort. Sitasjonen endret seg jo veldig fra da vi planla dette, til nå når forholdet er helt ødelagt. Uker med diskusjoner, krangler, og følelser i alle kanter har endret på altfor mye. Mine følelser for far er ikke mulig å redde, tror jeg. Jeg ønsker det ikke heller. Fars oppførsel de siste ukene har gjort meg helt sikker på at dette ønsker jeg ikke hverken for meg selv eller mine barn. Jeg klarer ikke helt å respektere at han ikke ønsker å treffe det siste barnet sitt heller. 

Jeg vil senere en gang finne en mann å dele livet mitt med, og er redd det blir vanskelig om jeg får en liten en til. Beholder jeg må jeg holde kontakt med far resten av livet. Inkludert hans to andre barn, da jeg mener søsken bør få ha et lite bånd, selv med en far som ikke tar det ansvaret. Jeg er livredd for å angre. Jeg føler ingenting for fosteret enda, kjenner ingen kjærlighet, er bare fortvilet og har det vondt. Bør jeg bare hive meg rundt og ta abort nå før jeg føler noe? Eller er det noe som kan komme i en reaksjon senere? 

Jeg vil klare å ta vare på et barn alene på alle mulige måter, alt ligger til rette for det. Men jeg er usikker på om jeg ønsker det alene igjen. 

Hvordan skal jeg klare å velge? Hva skal jeg følge? Fornuften? Magefølelsen sier at jeg bør ta abort, men at det vil bli tungt. Alt tilsier at jeg bør avbryte det. Hvorfor er det da noe som holder meg igjen? Jeg vingler fra dag til dag. Har familie og venninner jeg snakker med, samt far. Alle støtter meg i mine frem og tilbake-tanker, men far holder fast på å beholde. Jeg forstår ikke hvorfor han vil ha et tredje barn han ikke skal leve med. 

Anonymkode: 55894...893

Altså ut fra situasjonen så hlres abort ut som den mest fornuftige løsningen. Sorry altså men når faren har bestemt seg for å ikke ville ha noe med barnet å gjøre og det bare er konflikt og styr. Skal et barn måtte oppleve å bli født oppi dette kaoset? Dessuten barnefar kan jo ikke kreve at du beholder om han skal overlate alt kun til deg. Det er jo urimelig. Om han vil du sksl beholde får han værsågod stille opp.

Endret 17. januar 2018 av Maleficenta

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kommer barnet til å trives når han blir sendt bort annenhver uke for å være med far? Er du villig til å bo i nærheten av far de neste 15 årene?

Anonymkode: 3405c...99e

Hverken jeg eller far ønsker delt omsorg. Det blir hovedomsorg på meg, og evt samvær etterhvert. Vet ikke engang om det blir samvær. Han har forsøkt delt omsorg på lite barn før, og vi er heldigvis helt enige om at 50/50 ikke er det beste for barn. 

1 minutt siden, Maleficenta skrev:

Altså ut fra situasjonen så hlres abort ut som den mest fornuftige løsningen. Sorry altså men når faren har bestemt seg for å ikke ville ha noe med barnet å gjøre og det bare er konflikt og styr. Skal et barn måtte oppleve å bli født oppi dette kaoset?

Det er det forrige barnet han ikke vil ha noe med å gjøre. Ikke dette, sier han. Men jeg tenker også hvordan man skal kunne forklare så kompliserte familieforhold til et lite barn etterhvert... 

Anonymkode: 55894...893

[Polly Ester]

Jeg hadde ikke valgt å få barn med en mann som jeg ikke har følelser for og ikke kommer til å være sammen med og som har vist seg å være udugelig som far for ene barnet sitt. 

Det blir ekser og nye kjærester og barn fra før og kanskje ny kjæreste har barn og det kommer til å bli rot og kaos - og det ville jeg ikke valgt å sette et nytt barn til verden for. 

Når faren er kranglete nå så kommer det sannsynligvis ikke til å endre seg, barn er ikke noe magisk som plutselig gjør at man får følelser for hverandre igjen eller gjør noen mindre kranglete eller andre ting. 

Nei. 

Hadde du vært ei venninne som hadde spurt meg om dette så hadde jeg nok rådet deg til å ta abort. Både pga styr og mas og fordi at du kommer til å være helt alene oppi dette her. 

 

[AnonymBruker]

Tror du vil klare dette fint Det som holder deg igjen fra å ta abort er kanskje nettopp det at noe inni deg roper om at det vil bli feil. Tror virkelig på at du ikke kommer til å angre hvis du får barnet

Anonymkode: 6c20b...e88

[Maleficenta]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hverken jeg eller far ønsker delt omsorg. Det blir hovedomsorg på meg, og evt samvær etterhvert. Vet ikke engang om det blir samvær. Han har forsøkt delt omsorg på lite barn før, og vi er heldigvis helt enige om at 50/50 ikke er det beste for barn. 

Det er det forrige barnet han ikke vil ha noe med å gjøre. Ikke dette, sier han. Men jeg tenker også hvordan man skal kunne forklare så kompliserte familieforhold til et lite barn etterhvert... 

Anonymkode: 55894...893

Og seriøst ts mtp å finne ny partner. Det er da klart at det er mer uattraktivt å involvere seg med noen som har to barn med to ulike fedre og noen som bate har ett barn fra før. Det var iallefall et krav jeg hadde til partner. At et barn fra før ok men ikke flere. Er jo noe med at dersom man ønsker barn selv så blir man jo ikke sammen med noen som er ferdig med å få barn.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Polly Ester skrev:

Jeg hadde ikke valgt å få barn med en mann som jeg ikke har følelser for og ikke kommer til å være sammen med og som har vist seg å være udugelig som far for ene barnet sitt. 

Det blir ekser og nye kjærester og barn fra før og kanskje ny kjæreste har barn og det kommer til å bli rot og kaos - og det ville jeg ikke valgt å sette et nytt barn til verden for. 

Når faren er kranglete nå så kommer det sannsynligvis ikke til å endre seg, barn er ikke noe magisk som plutselig gjør at man får følelser for hverandre igjen eller gjør noen mindre kranglete eller andre ting. 

Nei. 

Hadde du vært ei venninne som hadde spurt meg om dette så hadde jeg nok rådet deg til å ta abort. Både pga styr og mas og fordi at du kommer til å være helt alene oppi dette her. 

 

Han er ikke kranglete angående barnet, og samarbeider knirkefritt med mor til det ene barnet sitt. Det er vårt forhold som har hatt krangling, om ting som gaming, døgnrytme og ting jeg anser som viktig i en familie, men som han mener ikke er viktig.. Han gjør ingen av disse tingene når han har det ene barnet sitt på samvær, veldig flink pappa sånn sett. 

Jeg tenker at jeg bør ta abort, som sagt, all fornuft sier meg det. Men hvorfor kvier jeg meg da? Jeg forstår ikke helt meg selv. Jeg pleier å være veldig fornuftig og ikke velge ut fra følelser. 

Anonymkode: 55894...893

[Maleficenta]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror du vil klare dette fint Det som holder deg igjen fra å ta abort er kanskje nettopp det at noe inni deg roper om at det vil bli feil. Tror virkelig på at du ikke kommer til å angre hvis du får barnet

Anonymkode: 6c20b...e88

Om alt inni henne roper at det blir feil, så er det som regel det. Jeg har alltid lært at man skal stole på magefølelsen. Hun sier jo at magefølelsen sier hun bør ta abort. Enesye som holder igjen er hormoner.

Endret 17. januar 2018 av Maleficenta

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at jeg vil ha flere barn. Gjerne 2-3 til. Jeg vet bare ikke om sjansen til flere barn er større ved å ta abort nå, og så være singel og finne en mann etterhvert, enn å møte noen når jeg da allerede har to med to forskjellige. 

Hva om jeg knekker med en sorg i ettertid? Jeg er så redd for det. At jeg skal hate meg selv hvis jeg tar abort, men samtidig så bør jeg jo være fornuftig også. 

Anonymkode: 55894...893

Hvis du vil ha flere barn og gjerne enda mer enn ett ville jeg vært svært varsom med abort. Mulig jeg er pessimist: men jeg tenker at det kanskje er litt urealistisk og naivt å tenke at du skal både vil finne en kjernekar som vil bli stefar og pappa senere, samt rekke dette innenfor en biologisk tidsfrist som er høyst reell. Det fins nok sånne menn der ute, men de er heller sjelden vare i et hav av menn som ikke vil noe som helst. Du har en far her nå som er litt dott kanskje: men han ønsker barnet og vil være far. Og du virker ressursterk selv. Så kanskje bedre å prøve redde det man har mellom hendene her og nå, fremfor å drømme om noe perfekt rundt en annen sving? Det er bare du som vet hva du tåler og må velge ut i fra deg selv. Men det er ikke så lurt å velge abort pga "fornuft". Det bør være noe man vil fordi det er det beste alternativet følelsesmessig også. 

Anonymkode: 7c7dc...5aa

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du vil ha flere barn og gjerne enda mer enn ett ville jeg vært svært varsom med abort. Mulig jeg er pessimist: men jeg tenker at det kanskje er litt urealistisk og naivt å tenke at du skal både vil finne en kjernekar som vil bli stefar og pappa senere, samt rekke dette innenfor en biologisk tidsfrist som er høyst reell. Det fins nok sånne menn der ute, men de er heller sjelden vare i et hav av menn som ikke vil noe som helst. Du har en far her nå som er litt dott kanskje: men han ønsker barnet og vil være far. Og du virker ressursterk selv. Så kanskje bedre å prøve redde det man har mellom hendene her og nå, fremfor å drømme om noe perfekt rundt en annen sving? Det er bare du som vet hva du tåler og må velge ut i fra deg selv. Men det er ikke så lurt å velge abort pga "fornuft". Det bør være noe man vil fordi det er det beste alternativet følelsesmessig også. 

Anonymkode: 7c7dc...5aa

Takk for svar, der kom det inn et litt nytt perspektiv. Det setter jeg pris på! Sitter litt fast i mine egne tanker nå, og møte med Amathea hjalp ikke i det hele tatt, var tydelig at de mente jeg burde ta abort, så det ble kun snakket positivt om det, og negativt om å beholde. 

Hjelper å sette i gang litt andre tanker, og se på ting fra nye sider. Jeg har litt tid på å bestemme meg, heldigvis. 

Anonymkode: 55894...893

[Polly Ester]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg pleier å være veldig fornuftig og ikke velge ut fra følelser. 

Anonymkode: 55894...893

Dette er ikke en situasjon du pleier å komme opp i heller vil jeg tro, og derfor blir det vanskelig å se på det fornuftig. Du tenker i hvert fall godt igjennom dette her og har ikke bare gått etter følelsene heller, og det tror jeg er lurt. 

Grunnen til at du kvier deg er at du ønsker en ny baby. Men så virker ikke situasjonen rundt det å få denne babyen som veldig gunstige. Han vil få sitt tredje barn uten å være sammen med noen av mødrene, og du vil måtte forholde deg ganske tett og nært med denne mannen i flere år framover. Og selv om han er flink med det ene barnet sitt så er det ikke sikkert det blir sånn med en ny baby. Han kan bli sånn som han er med barnet han ikke vil ha noe med å gjøre. 

Kan hende det blir vanskeligere å finne en mann som ønsker å gå inn i et forhold med ei som har to barn fra før? Og hvis du møter en mann og dere begge vil ha barn igjen så vil du ha tre barn med tre forskjellige fedre, syns du det er greit? (Jeg sier ikke at det ikke er greit, men spør deg hva du tenker om det i din situasjon.)

Mitt råd er fortsatt abort. 

Mulig jeg tar litt for lett på dette med abort, for jeg vet med meg selv at jeg ikke vil ha flere barn og hadde jeg blitt gravid nå så hadde jeg tatt abort uten å tvile. Kan hende jeg ikke er den rette til å si noen ting om dette her siden jeg bare ser den siden av saken som sier at det er best å ta abort. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Polly Ester skrev:

Dette er ikke en situasjon du pleier å komme opp i heller vil jeg tro, og derfor blir det vanskelig å se på det fornuftig. Du tenker i hvert fall godt igjennom dette her og har ikke bare gått etter følelsene heller, og det tror jeg er lurt. 

Grunnen til at du kvier deg er at du ønsker en ny baby. Men så virker ikke situasjonen rundt det å få denne babyen som veldig gunstige. Han vil få sitt tredje barn uten å være sammen med noen av mødrene, og du vil måtte forholde deg ganske tett og nært med denne mannen i flere år framover. Og selv om han er flink med det ene barnet sitt så er det ikke sikkert det blir sånn med en ny baby. Han kan bli sånn som han er med barnet han ikke vil ha noe med å gjøre. 

Kan hende det blir vanskeligere å finne en mann som ønsker å gå inn i et forhold med ei som har to barn fra før? Og hvis du møter en mann og dere begge vil ha barn igjen så vil du ha tre barn med tre forskjellige fedre, syns du det er greit? (Jeg sier ikke at det ikke er greit, men spør deg hva du tenker om det i din situasjon.)

Mitt råd er fortsatt abort. 

Mulig jeg tar litt for lett på dette med abort, for jeg vet med meg selv at jeg ikke vil ha flere barn og hadde jeg blitt gravid nå så hadde jeg tatt abort uten å tvile. Kan hende jeg ikke er den rette til å si noen ting om dette her siden jeg bare ser den siden av saken som sier at det er best å ta abort. 

Nei, det er sant. Jeg har vært i et tilfelle før for noen år siden, da visste jeg fra første stund at det var bare en løsning. Da løste kroppen det på eget vis før jeg rakk timen på sykehuset, så jeg slapp å gjennomføre det. Det var helt annerledes, da var jeg ikke i tvil, tenkte ikke gjennom det engang. Bare visste med en gang. Nå virker det ikke like lett. 

Nei, jeg synes ikke det høres greit ut med tre barn med tre forskjellige fedre. Jeg skammer meg over tanken, og vet ikke helt om jeg hadde klart å stå særlig rakrygget da. 

Føler jeg har en setning inne i hodet; Jeg vil ha barn, men ikke på denne måten. Og så sliter jeg da med å velge hvilke av de to delene i den setningen som er viktigst for meg. 

Anonymkode: 55894...893

[AnonymBruker]

Det er vanskeligere å finne ny mann med to barn og to forskjellige fedre enn med ett barn. Det hadde blitt for mye rot for min del så vet hva jeg ville valgt. Blir litt feil å beholde fordi " kansje jeg ikke finner en ny mann som jeg kan få barn med ". Avgjørelsen bør tas uavhengig av dette , altså at det har ikke noe å si hvis det gir noen mening.

Anonymkode: bdcd8...fc8

[Liven_]

Hvorfor kaller man det fornuft å velge vekk eget barn i mage når man har slle forutsetninger for å klare dette. 

Det at Ts er usikker er et direkte tegn for meg på at hun innerst inne ikke vil det. Selv de som er 100% sikre kan bli dypt deprimerte pga sånn, og her snakker vi om å være vårlig usikker i utgangspunktet. Kjenner derimot om ingen tilfeller der man angret at man beholdte. 

 

Du sa at du har sterke følelser rundt det med søsken og at du ikke visste at du hadde søsken. Men det er da forskjell på å skjule at en har søsken og aktivt gjøre noe med det (uten at foreldre selv bidrar til det). 

 

Sist, ville bare si at det at det første barnet er så stort ville vært et avgjørende moment. Da er det enda lettere. Kan passe på lillebror/søster. Ta aktiv rolle i oppdragelse /ta ansvar. Ville vært verre om det første barnet var 5-7 eller mindre.  

 

Til alle som råder å ta abort fordi man "ikke orker" det - dere burde ikke hatt lov til å ha ubeskyttet sex. Det er baby vi snakker om, ikke en vare fra butikk som man kan velge vekk som bare det. Jeg blir skremt av sånne holdninger. Det heter faktisk å ta litt ansvar og konsekvenser. 

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Liven_ skrev:

Hvorfor kaller man det fornuft å velge vekk eget barn i mage når man har slle forutsetninger for å klare dette. 

Det at Ts er usikker er et direkte tegn for meg på at hun innerst inne ikke vil det. Selv de som er 100% sikre kan bli dypt deprimerte pga sånn, og her snakker vi om å være vårlig usikker i utgangspunktet. Kjenner derimot om ingen tilfeller der man angret at man beholdte. 

 

Du sa at du har sterke følelser rundt det med søsken og at du ikke visste at du hadde søsken. Men det er da forskjell på å skjule at en har søsken og aktivt gjøre noe med det (uten at foreldre selv bidrar til det). 

 

Sist, ville bare si at det at det første barnet er så stort ville vært et avgjørende moment. Da er det enda lettere. Kan passe på lillebror/søster. Ta aktiv rolle i oppdragelse /ta ansvar. Ville vært verre om det første barnet var 5-7 eller mindre.  

 

Til alle som råder å ta abort fordi man "ikke orker" det - dere burde ikke hatt lov til å ha ubeskyttet sex. Det er baby vi snakker om, ikke en vare fra butikk som man kan velge vekk som bare det. Jeg blir skremt av sånne holdninger. Det heter faktisk å ta litt ansvar og konsekvenser. 

Takk for svar. Nei, jeg ønsker ikke å ta abort, absolutt ikke. Men jeg føler jeg må på et vis, for om jeg tar abort er det bare meg det går utover, ikke et barn som får et liv med en fraværende far. Jeg har jo stengt av de fleste følelser, så foreløpig føler jeg ikke at det er "barnet mitt", om det er forståelig. Men det å ta abort er ikke en handling jeg har lyst til å utføre. Det å sette et barn til verden under slike omstendigheter er heller ikke noe jeg har lyst til. Jeg skjønner derfor ikke helt hvordan jeg skal klare å bestemme meg :/ 

Anonymkode: 55894...893