Hadde dere praten om ansvarsfordeling før dere ble gravide? Hvordan har man den?

[AnonymBruker]

Vi ser for oss å få barn innen et års tid, og fra at han i starten av forholdet nevnte at om jeg ble gravid forventet han at jeg var like god som hans stemor, en hjemmeværende dame med ansvar for 4 barn, fullstendig utslitt mens mannen er med venner hver dag, (ikke sånn jeg vil ha mitt liv) så har jeg nå i senere tid fått sagt mitt om at han er nødt til å hjelpe meg og at jeg ikke kan stå med alt ansvaret, at vi må gjøre det som en team og ta ansvaret 50/50. At han ikke må tenke at det er mindre matcho bare fordi han må ta en trilletur eller skifte bleier. Det var helt fint sa han. Allikevel er jeg litt bekymret for å sitte igjen som en barnemor uten mulighet til å dyrke mine egne hobbyer og interesser fordi jeg må ha mesteparten av ansvaret alene så vi har blitt enige om å sette oss ned med penn og papir å snakke om hvordan vi vil ha det, før jeg slutter på p pillene, sånn at det ikke blir noen uenigheter eller kranglig etter at barnet har kommet.

Hadde dere en sånn prat og overensstemmelse før dere ble gravide?
Hvordan gikk den praten og hva er viktig å få med?
Hvilke punkter er vesentlig at jeg ikke glemmer, og hvordan legger jeg frem mine "krav"?
Bør vi trene på noen måte med en lifebaby, foredrag eller kurs som anbefales eller lignende?
Liksom for å forberede han på hvor mye ansvar det faktisk vil si å ha barn?

Vi kjøpte oss valp og han tar mye ansvar for den men det kan jo ikke helt sammenlignes
Jeg er redd for å ende opp utmattet og føle livet mitt flyr forbi fordi jeg må dedikere alt til ungen, så det er viktig for meg at han ser behovet for avlastning og ansvarsfordeling automatisk uten at jeg når barnet har kommet skal trenge å måtte be han om det og mase om det.

Anonymkode: ffd2a...031

[Mnjah]

Enkelt og greit: han tar bleiene, du tar ammingen, han tar byssingen når ungen ikke roer seg. Sånn fordelte vi det her, like dauslitne begge to. 

 

[AnonymBruker]

Nei, hadde aldri en sånn prat. Var ikke nødvendig. Visste han kom til å stille opp og dele oppgavene med meg. Det er en følelse man bør ha inne før man begynner å prøve tenker jeg  Hvordan er han ellers i forholdet? Om du er syk eller utslitt etter jobb feks, tar han hensyn eller er han blind for det? Viser han generelt god omsorg? Ingen kan forberede seg 100 % på hva et barn innebærer, men jeg tenker det viktigste er at man har en partner som faktisk er omsorgsfull og ansvarsfull (og viser dette), samt at han forstår at det nødvendigvis blir noen endringer i prioriteringer, feks utgår fort å henge med kompiser flere dager i uka og drikke øl. 

Anonymkode: b30fa...90f

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, hadde aldri en sånn prat. Var ikke nødvendig. Visste han kom til å stille opp og dele oppgavene med meg. Det er en følelse man bør ha inne før man begynner å prøve tenker jeg  Hvordan er han ellers i forholdet? Om du er syk eller utslitt etter jobb feks, tar han hensyn eller er han blind for det? Viser han generelt god omsorg? Ingen kan forberede seg 100 % på hva et barn innebærer, men jeg tenker det viktigste er at man har en partner som faktisk er omsorgsfull og ansvarsfull (og viser dette), samt at han forstår at det nødvendigvis blir noen endringer i prioriteringer, feks utgår fort å henge med kompiser flere dager i uka og drikke øl. 

Anonymkode: b30fa...90f

Enig i dette! 

Hvordan er han i forhold til husarbeid? Gjør han husarbeid selv på eget initiativ, eller må du mase? Er han en type som er interessert i deg, spør hvordan du har det, støtter deg når du trenger det osv? Svarer man på denne type spm kan man mest sannsynlig si noe om hvordan tiden etter baby blir også. 

Å bli foreldre er en stor påkjenning for forholdet, så det er sikkert veldig lurt å snakke om det på forhånd. Ikke bare dette med arbeidsfordeling, men også sånn generelt: hvordan tror dere at dere vil reagere på søvnmangel? Hva trenger dere av hverandre for å føle dere verdsatt i en hektisk periode? Osv.

Vi tok aldri den praten, men jeg var heller aldri bekymret. Fra før visste jeg at samboeren min er veldig dedikert og samvittighetsfull, han viser at han bryr seg om meg og han tar minst like mye husarbeid som meg. Likevel ble det litt krøll på tråden - det var vanskelig for ham å forstå at jeg følte meg litt som en fange i eget hjem i permisjonstida, da jeg er veldig avhengig av alenetid, noe jeg da aldri fikk. Han følte det som at jeg ikke ville tilbringe tid med ham og baby og at jeg bare ville ha de ut av huset så jeg fikk være alene. Jeg følte at jeg sakte men sikkert ble kvalt og at han ikke gadd høre på meg da jeg forsøkte å forklare det. Men det løste deg det også, og jeg tror ikke det var noe vi kunne forberedt oss på på forhånd. Det viktigste er vel at man har evne til å kommunisere godt, selv i perioder hvor man potensielt er nedkjørt av søvnmangel, hormoner og en tilværelse som er snudd på hodet.

Anonymkode: 7bb45...739

[AnonymBruker]

Nei vi hadde ikke en sånn prat og jeg ser ikkehelt hva godt det skal gjøre å sette opp en detaljert lite med arbeidsfordeling når man ikke vet hvilke arbeidsoppgaver man får. Vi har for eksempel aldri bysset om natten da vi var velsignet med en som har sovet mye. Ammingen gikk ikke, så da har vi delt på den oppgaven etc. 

Man vet ikke hva man får før man står oppi det, og man vet ikke hvor vanskelig eller lett hver oppgave er. Det er bedre å ha en generell holdning om arbeidsfordeling som gir begge to like mye (lite) fritid. 

Anonymkode: b3cf6...828

[våren14]

Vi hadde en slags prat om at det føltes naturlig for meg å ta ammingen, nettene osv siden han jobber mm. At det ikke var noe problem så lenge han ellers stilte opp på det jeg ba om og om jeg var ekstra sliten osv. Så i starten tok jeg mesteparten og han avlastet med å kose med baby, skifte bleier, klær osv, etterhvert gled han mer og mer inn i papparollen og tok helt av seg selv stadig større ansvar. Gått helt naturlig for seg hos oss uten at vi har snakket mer om det egentlig. Nå deler vi ganske 50/50 (hun er snart to). Men snart kommer lillesøster, så det er nå det skal bli interessant  

[AnonymBruker]

Jeg synes det er litt spesielt at du i 2018 må be han hjelpe deg med barna, han er da like mye forelder som deg og burde ta ansvar, ikke bare være hjelp. Jeg hadde og vært skeptisk mtp det han har sagt tidligere om hva han forventer av deg, og der er det lite ansvar på han. Hvordan kan du vite at han nå faktisk har endret mening? Snakk med han om hva han mener med å hjelpe til, om det er å ta en bleie i ny og ne eller om det er en ordentlig fordeling av ansvar og oppgaver. Du får nok et lite hint til hvordan det kan bli med hvordan dere fordeler husarbeidet nå. Hjelper han til eller deltar han? 

Anonymkode: 9340a...03f

[AnonymBruker]

Hadde ikke noen prat om ansvarsfordeling før barnet kom, det gikk seg til helt naturlig siden mannen er en veldig engasjert pappa  Vi hadde dog en periode da yngstemann var noen måneder gammel hvor han kjente seg usikker og behøvde meg ved sin side for «alt» (dvs. ikke bleieskift og slikt, men dersom babyen gråt måtte jeg komme (selv om jeg var ute en rask tur) og jeg følte jeg hadde hovedansvar for alt) Dette løste vi ved at jeg begynte å overlate babyen til han og jobbe i hagen, med jord og planter slik at jeg behøvde en god dusj og klesskift før jeg var klar til å ta meg av babyen igjen (  ) Da var jeg jo rett i nærheten, men ikke akkurat parat til å «hoppe inn i det» med en gang far sto i døra og «maste». Det var vel en dag jeg omtrent glefset til han at «dette måtte han klare å ta seg av selv» da han sto der, usikker og fortvila med babyen og ville jeg skulle komme inn, og etter det bedret det seg ift. at han kjente seg mer trygg på å ivareta babyens behov på egen hånd  

Jeg har forøvrig ikke drevet med hagearbeid igjen verken før eller siden  

En annen ting jeg ville tatt opp med mannen er at du kan bli veldig dårlig under svangerskapet, og at han må regne med at alt av husarbeid og matlaging periodevis faller på han når du er gravid. 

Anonymkode: 86604...e57

[AnonymBruker]

Har ikke hatt behov for det, da mannen min helt naturlig bidrar med alt annet på lik linje med meg i heimen. Det er like naturlig for ham å ta klesvasken som det er for meg, like så å tørke neser og skifte bleier.

Anonymkode: 73588...409

[AnonymBruker]

Selv om jeg viste at samboeren min kom til å bli en engasjert pappa hadde vi en prat. Det er fort gjort å komme i en rutine der mor tar alt med babyen og i hjemmet.

Det vi snakket om var feks 

- permisjon, fordeling av den. Skal barnet begynne i barnehage rett etter permisjonsslutt? Hvordan vil far ta sin permisjon? Sammenhengende? Ved behov? En dag i uka etter barnehagestart? Økonomi om feks mor må gå hjemme med barnet før det begynner i bhg.

- avlastning, jeg vil ha muligheten til å ta en dusj alene, litt alenetid, mens far feks tar med baby på trilletur. Når baby er stor nok vil jeg ha mulighet til å ta en tur ut av huset på egenhånd

- å gå hjemme med baby er en fulltidsjobb, vi må være to om husarbeidet.

- om mannen har tidskrevende hobbyer vil jeg avklare hvor mye tid han tenker å bruke på dem om det kommer en baby. 

Det blir fort litt diffust å snakke om slik før man har barn, men jeg tror det er fornuftig å ha en slik samtale for å sette i gang litt tanker om blant annet prioriteringer  

Anonymkode: cbd8d...de4

[AnonymBruker]

Er en lifebaby en slik dukke? I såfall vil jeg si nei til å prøve det, det kan ikke sammenlignes da det er en dukke og ikke en baby du elsker ubetinget  

Anonymkode: cbd8d...de4

[Zoey]

Vi pratet om fordeling av permisjon, også snakket vi om hva vi skulle gjøre med ting som treninger osv, som vi begge drev med. Ble da enige før førstemann og fryse begges abonnement i seks mnd og ta det videre derfra, og at det skulle være rettferdig. Jeg skulle ikke være husbundet alene pga pupper mens han dro på tur etter tur, da drar vi heller på tur sammen og utnytter at vi har fire sterke armer sammen som kan løse nesten all babylogistikk. 

Hvordan man har praten.. Uhm. Permisjon var naturlig å snakke om, også var det vel en av oss som sa "Det blir vel mindre trening fremover" også tenkte vi ut en løsning i felleskap. 

Endret 18. januar 2018 av Zoey

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, hadde aldri en sånn prat. Var ikke nødvendig. Visste han kom til å stille opp og dele oppgavene med meg. Det er en følelse man bør ha inne før man begynner å prøve tenker jeg  Hvordan er han ellers i forholdet? Om du er syk eller utslitt etter jobb feks, tar han hensyn eller er han blind for det? Viser han generelt god omsorg? Ingen kan forberede seg 100 % på hva et barn innebærer, men jeg tenker det viktigste er at man har en partner som faktisk er omsorgsfull og ansvarsfull (og viser dette), samt at han forstår at det nødvendigvis blir noen endringer i prioriteringer, feks utgår fort å henge med kompiser flere dager i uka og drikke øl. 

Anonymkode: b30fa...90f

Jeg hadde såpass mange bekjente og venninner som trodde de og bare visste at det skulle funke, og så endte det ike helt sånn gitt.

Derfor tok jeg den samtalen lenge før vi planla barn konkret, og droppet å kun komme med mine «krav».

Vi snakket om forventninger til den andre, og jeg dro endel eksempler fra realiteten.

»Hvem leverer og henter i barnehage, er det noe hver av oss tar for gitt eller tenker at selvsagt er slik eller slik, hvordan ser du på fordeling av ansvar for hjemmet og barn i permisjonstiden, vil du ha permisjon og hva ser du for deg, hva tenker du om småbarnslivet hvor man tørker spy og omtrent aldri kan prioritere hobbyene sine lengre, hva tenker du om prioritering av trening osv».

Vi var ikke helt enige om prioritering i permisjonen ifht husarbeid, så der sa jeg veldig tydelig hva jeg forventet - og at alternativet faktisk var ingen barn. Grunnen til det var at jeg skjønte han undervurderte hvor mye jobb det faktisk er med barn.

Det andre jeg så vi ble uenige om under graviditet var trening og gutteturer - han var vant til å trene 6-7 dager i uka gjerne 2 timer av gangen, mens jeg mer aksepterte at det ikke ble mulig lengre. Han var sur for dette en stund faktisk(at det ikke funket med mange ganger i uken i timesvis» - men han skjønte jo også samtidig at det ikke ville fungere i praksis.

Det tok han også noen uker med baby for å forstå at han ikke kunne la meg være alene med veldig krevende baby en hel helg på en god stund - jeg var jo deprimert av utmattelse og igrunnen han også.

Så min erfaring er at ved å ta en skikkelig samtale, så luker man vekk mange små og store ting - og så kan man diskutere de tingene man er veldig uenige om. For eksempel oppdragelse og hvordan man ser på det.

Vi endte med å ta fullt ansvar på «deling», han stod opp like ofte som meg - og tok nattevåk. Dette visste han at jeg forventet før barnet kom, og han visste også at jeg ville ta like mye ansvar når han hadde permisjon.

Min erfaring etter 12 år sammen som kjærester før vi fikk barn var også at mye endret seg drastisk mellom oss - og vi går nå til Familievernkontor for å snakke oss gjennom en vanskelig periode. Vi følte begge at den andre plutselig «endret» seg etter barnet kom, men det handlet egentlig om at vi var så slitne at vi var met oppmerksomme på egne behov og tenkte den andre helt sikkert ikke hadde det «sånn». Man blir ikke helt pedagogisk med veldig lite søvn over lang tid  

Anonymkode: 13e27...f6c

[AnonymBruker]

Jeg tror det er lurt å snakke sammen, ikke nødvendigvis komme med krav men å avklare forventninger. Det gjorde ikke vi, og selv om jeg har en svært engasjert mann som er en fantastisk pappa, ble det tydelig etter hvert at vi hadde forskjellige forventninger og med hormoner, søvnmangel og generell slitenhet var det noen ganger vanskelig å snakke sammen på en ordentlig måte om ting man ikke følte fungerte.

Still spørsmål og ha en samtale sv hva dere forventer om nattevåk, stå opp tidlig, graviditet, dårlig form, hva mener han/du er å «hjelpe til» sånn helt konkret? Husarbeid i permisjonen? Hvordan perm skal fordeles? Barnehagestart og levering/henting? Samsoving, alle tre eller du og baby og han på sofa/gjesteseng? Egentid vs familietid? Venner og hobbyer? Hva tenker dere om at en av dere reiser bort en natt/helg de første 6 mnd, eller det første året? Hva må dere ofre for å stifte familie, og hvilke «egenting» er viktig for dere å prioritere? Egentid og vennskap vs å pleie forholdet for eksempel.

Anonymkode: 879fd...6b3

[Mnjah]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er en lifebaby en slik dukke? I såfall vil jeg si nei til å prøve det, det kan ikke sammenlignes da det er en dukke og ikke en baby du elsker ubetinget  

Anonymkode: cbd8d...de4

Nå er det ikke sikkert den ubetingede kjærligheten kommer helt med en gang, så det kan være greit å teste om TS' samboer trenger en realitetssjekk.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde såpass mange bekjente og venninner som trodde de og bare visste at det skulle funke, og så endte det ike helt sånn gitt.

Derfor tok jeg den samtalen lenge før vi planla barn konkret, og droppet å kun komme med mine «krav».

Vi snakket om forventninger til den andre, og jeg dro endel eksempler fra realiteten.

»Hvem leverer og henter i barnehage, er det noe hver av oss tar for gitt eller tenker at selvsagt er slik eller slik, hvordan ser du på fordeling av ansvar for hjemmet og barn i permisjonstiden, vil du ha permisjon og hva ser du for deg, hva tenker du om småbarnslivet hvor man tørker spy og omtrent aldri kan prioritere hobbyene sine lengre, hva tenker du om prioritering av trening osv».

Vi var ikke helt enige om prioritering i permisjonen ifht husarbeid, så der sa jeg veldig tydelig hva jeg forventet - og at alternativet faktisk var ingen barn. Grunnen til det var at jeg skjønte han undervurderte hvor mye jobb det faktisk er med barn.

Det andre jeg så vi ble uenige om under graviditet var trening og gutteturer - han var vant til å trene 6-7 dager i uka gjerne 2 timer av gangen, mens jeg mer aksepterte at det ikke ble mulig lengre. Han var sur for dette en stund faktisk(at det ikke funket med mange ganger i uken i timesvis» - men han skjønte jo også samtidig at det ikke ville fungere i praksis.

Det tok han også noen uker med baby for å forstå at han ikke kunne la meg være alene med veldig krevende baby en hel helg på en god stund - jeg var jo deprimert av utmattelse og igrunnen han også.

Så min erfaring er at ved å ta en skikkelig samtale, så luker man vekk mange små og store ting - og så kan man diskutere de tingene man er veldig uenige om. For eksempel oppdragelse og hvordan man ser på det.

Vi endte med å ta fullt ansvar på «deling», han stod opp like ofte som meg - og tok nattevåk. Dette visste han at jeg forventet før barnet kom, og han visste også at jeg ville ta like mye ansvar når han hadde permisjon.

Min erfaring etter 12 år sammen som kjærester før vi fikk barn var også at mye endret seg drastisk mellom oss - og vi går nå til Familievernkontor for å snakke oss gjennom en vanskelig periode. Vi følte begge at den andre plutselig «endret» seg etter barnet kom, men det handlet egentlig om at vi var så slitne at vi var met oppmerksomme på egne behov og tenkte den andre helt sikkert ikke hadde det «sånn». Man blir ikke helt pedagogisk med veldig lite søvn over lang tid  

Anonymkode: 13e27...f6c

Alle par er forskjellige, men jeg tror det er fullt mulig å ha en visshet om hvordan partner blir som pappa utifra hvordan man kjenner mannen, hvordan han oppfører seg og prioriterer i forholdet. Hvordan han viser ansvar og omsorg. Derfor følte jeg ikke det var nødvendig med en slik prat med min mann. Jeg visste blant annet at han ikke hadde noen forestillinger om at det å få barn ikke innebærer tidvis blodslit, vi delte allerede 50-50 på husarbeid, han har aldri tviholdt på å «måtte» trene eller dra hit og dit hvis det var behov for at han ble hjemme/droppet det osv. 

Min venninne derimot hadde en slik prat med sin mann om forventninger før de prøvde på barn. Han har alltid prioritert seg selv først, var med kamerater flere kvelder i uken, glad i en fest og tilsvarende lite glad i å hjelpe til med husarbeid. Han sa han var klar for å endre seg og selvsagt skulle være en delaktig forelder på lik linje med henne. Vel, det var han ikke. 

Så jeg har litt mer tro på hva man ser i forholdet før man får barn, enn hva som sies når man snakker om å få barn. 

Anonymkode: b30fa...90f

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke en liste er en god idé. Det er lett å si at man skal forandre seg, bli ansvarlig og vokse opp, og det er noe annet å faktisk gjøre det. Jeg ville ikke droppet pillene før han, over tid, viser seg å være en mann jeg vil skal bli far til mine barn. At han er tålmodig og god med foreldrene sine, at han ser hva som må gjøres i huset av småting, uten å bli bedt om det, at han er ryddig opp mot min standard, at han er god og snill mot meg, også når vi krangler. Alle slike ting som gjør han til en god mann i mine øyne, vil gjøre ham til en god far på sikt. Når disse egenskapene, og mer til, er oppfylt over tid, så er jeg klar for å kaste prevensjonen. 

Anonymkode: 65b33...2a9