Gå til innhold

Slik oppleves en SA


hotfudge

Anbefalte innlegg

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Føler med deg, og hvertfall når termindatoen nærme seg, ( 23 januar)   Ord blir fattige.

 Jeg er eneste i vennekretsen min som ikke har barn og føler veldig utenfor og spørsmålene svirre rundt hvorfor vi ikke setter i gang. 
Men jeg har ikke gitt opp håpet enda. Nytt år- nye muligheter.  


Håpe det går riktige veien for deg, Haffifnatt90 :) 
 

Anonymkode: ce9e7...f6d

Takk i like måte!

Sånn sett er jeg heldig, har venner uten barn. Men er stadig flere og flere som annonserer graviditet nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg opplevde en sa i juni 2016, og var helt knust! Virkelig helt totalt knust. Det var ikke det at jeg trodde jeg hadde så inderlig stort babyønske, men etter den saen så skjønte jeg at jo det ønsket var virkelig intenst. Jeg var så heldig å bli gravid igjen i november, men når februar kom, min egentlige termin, så kjente jeg at drt enda stakk.

Jeg tenker enda på det. Enda jeg nå har verdens fineste baby, så tenker jeg på den babyen som nå skulle bli ett år i februar. 

Anonymkode: 83f2f...1a6

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har barn fra før, og har kun hatt 1 positiv graviditetstest som jo da endte med at svangerskapet ble fullført med frisk baby.

Etter 6 pp`er på nummer 2 fikk jeg positiv test, men varierende - og etter 1 uke begynte jeg å spotte med begynnende «tidlig SA»(eller hva man kaller det).

Det kunne ikke falt meg inn at jeg skulle ta dette så tungt, men jeg fikk faktisk en liten psykisk knekk da som satt i en stund. Vanskelig å forklare, men det var mye blødninger og jeg tror bare jeg følte så mye stod på spill siden jeg ikke er så ung lengre og har litt hastverk. Og litt fordi jeg visste vi ikke kan få offentlig IVF, så det ville bli veldig kostbart og kanskje ikke helt mulig å få til privat IVF om det ikke går på egenhånd. Blødde såpass mye at jeg fikk sykemelding i noen dager, med ustabil syklus kun en måned heldigvis.

Prøver fortsatt å bli gravid 1 år etter, og har vært i utredning i ca 6 mnd(med plan for fortsettelsen). 

Tror ikke jeg ville tenkt så mye på dette om jeg var yngre og ikke hadde barn fra før, men nå vet jeg jo hva det er man ønsker seg - og det føles iallefall sterkere for meg nå selv om det jo egentlig skulle føles lettere.

Har faktisk to godt bekjente(venninner/kollega) som har opplevd at babyen hadde alvorlig syndrom ved ordinær UL - og måtte ta valget om å avslutte livet inni magen og sette igang fødsel. Det må virkelig være helt forjævlig og det verste som kan skje, og dess lengre man går dess verre blir det. 

Så jeg personlig ville nok følt dette drastisk annerledes om jeg var lengre på vei, iallefall om jeg skal sammenlikne med sist svangerskap. Da fikk jeg jo mage i uke 12-13, og en god stund før ordinær UL var det helt åpenbart at jeg var gravid rent utseendemessig. Og enda verre når man har kjent liv. 

Nå synes jeg det var kjipt fordi jeg ønsket meg så gjerne å være gravid, men dess lengre man kommer - dess mer har man et reellt tap som virkelig preger hele livet.

Jeg forundrer meg ofte over at mange omtaler SA i uke 10 og utover som «sånt skjer/det er vanlig» - mulig det er vanlig, men det er jo kreft og liksom. Folk svarer jo ikke sånn til mennesker som opplever vedig vanskelige ting relatert til sykdom - og jeg tenker at SA når man har kommet et stykke og rukket å forholde seg til den nye situasjonen i mange uker og noen måneder jo ikke akkurat er noe man bare kommer seg enkelt forbi.

Men uansett da - jeg var overrasket over hvor mye man blør, og den gigantiske skuffelsen og tristhet selv etter bare noen få dager. Heldigvis skjedde det veldig tidlig for meg. 

Anonymkode: a3b58...74f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 17.1.2018 den 17.18, AnonymBruker skrev:

Helt forferdelig... jeg var så lei meg og helt ute av det når jeg fikk beskjed om at det ikke var liv, så jeg  ble lagt inn på akutten og videre overført til føde/gyn avdeling for medisinsk abort. Var der til alt var ute... Cytotec er svært smertefullt!

Ser ut til at spotting/små blødninger har gitt seg nå. Så nå kan vi starte å prøve igjen. 

Anonymkode: c3c8f...773

Samme her, da er det bare å prøve igjen for begge to 🤗

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt 3 spontan aborter på 4 år. Legene har funnet noe de tror kan være grunnen, men kjenner jeg gruer meg for å evt bli gravid på ny. Det er en stor påkjenning å miste, og vet ikke hvordan jeg takler det enda en gang. 

Hilsen fortvilet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...