Gå til innhold

Kan samtale med psykolog gjøre en lykkelig?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hei.

Vet ikke om jeg poster denne på riktig forum nå, men er jo samlivet og familien min jeg ønsker å bli bedre for. 

Jeg har hatt en ustabil og uforutsigbar oppvekst. Ikke noe ‘alvorlig’ som mishandling etc, men en veldig psykisk syk far og en mor som aldri ville få meg og søsknene mine unna. Den ene søstra mi tok livet sitt som 15 åring. Jeg utviklet en spiseforstyrrelse i ettertid, og sliter av og på med denne fremdeles i en alder av 28. 

Jeg har fått alt jeg ønsket meg i livet. God utdannelse, fast jobb, en fantastisk mann, hus og barn. Etter utdannelsen følte jeg meg ulykkelig fordi jeg ikke fikk jobb. Da jeg fikk jobben følte jeg at jeg manglet et ordentlig hus. Fikk huset, og savnet for barn kom. Ja, dere skjønner. 

Jeg er så heldig. Pappa har jobbet hardt med seg selv og er en god og hjelpsom pappa og bestefar. I familien unngår vi for alt å snakke om oppveksten, og det er litt sånn at fasade er viktigst. Mamma gjør alt for oss barna og sine barnebarn. Mannen min er omsorgsfull, ekstremt tålmodig (jeg har hatt veldig mange perioder langt nede med selvmordstanker og ekstremt sinne). Skylder i disse periodene mye på mannen min og mamma. Antageligvis fordi de er de to som elsker meg høyest. 

I perioder hvor jeg våkner med energi har jeg det sååå bra! Framtidsplaner, lyst til å gjøre ting (f.eks male veggene, jobbe med oppussing etc). Alt er så fint. Men så kommer en dag hvor jeg våkner å absolutt ikke er uthvilt. Våkennetter med barnet f.eks. Jeg er sliten, og negative tanker fyller meg. Gråter lett, orker ikke gjøre mer enn nødvendig for å ta vare på barnet. Bruker all energi jeg har på lille jenta mi, men har ikke noe til overs for å f.eks sminke meg. Jeg greier ikke holde meg lykkelig. Er mye sint pga barndommen, men får ikke tatt opp dette med pappa og mamma. Da sier mamma at pappa kommer til å knekke sammen. Han virker sterk, men med angst og anger tåler han ikke realiteten med at han var en dårlig pappa til tider. 

Jeg har bare så lyst til å lære å være lykkelig. Tenk alt jeg har! Jeg er såå heldig, å jeg vet jo det! Men tross for dette har jeg ofte så dårlige dager at jeg nesten bare ønsker å dø. 

Hvis noen her kjenner seg igjen, så er spørsmålet mitt om det kan være til hjelp å be fastlege om henvisning til psykolog? Har du blitt lykkeligere ved å snakke med psykolog, eller er det heller andre ting som kanskje kan hjelpe meg bedre til å lære å bare være lykkelig? 

Anonymkode: 49caf...339

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Uff, stakkars deg! Jeg tror du kunne ha god nytte av psykolog. Særlig fordi du nå selv har barn, og de vil føle at du ikke er lykkelig, eller er ustabil. Du har jobbet hardt, men kan ikke løse alt selv. Og jeg tror ikke du kan forvente noe fra foreldrene dine, i form av samtaler eller å rydde opp. Jeg har selv hatt en mor som ikke var ideell og hvis jeg prøver å snakke med henne blir hun enten sur, eller hun husker ting på en helt annen måte enn meg. En psykolog kan hjelpe deg å sortere ting, samt hjelpe deg med strategier for å takle utfordringer. Ingen er lykkelige hele tiden, men selv har jeg fått et helt nytt liv etter behandling hos psykolog.

Anonymkode: 792b0...714

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må bare legge til at du timene med en psykolog ikke kan beskrives som samtale. Det har vært hard jobbing, og ofte har jeg bare reist hjem og sovet etter timen.

Anonymkode: 792b0...714

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anbefaler deg å ta kontakt med psykolog. Slik at du kan få hjelp. Dette er store traumer å bære med seg. Det ee viktig å få dette bearbeidet ordentlige og det trenger man terapeuter til. Jeg ville også vurdert familieterapi på feks. familievernkontoret, da det som du sikkert vet (og har erfart som barn) er veldig krevende å være pårørende til en som sliter psykisk.  Ved å tenke litt forebyggende kan du og familien din unngå mange sorger og at dette går i arv til dine barn. Lykke til!

Anonymkode: 848a5...742

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff, stakkars deg! Jeg tror du kunne ha god nytte av psykolog. Særlig fordi du nå selv har barn, og de vil føle at du ikke er lykkelig, eller er ustabil. Du har jobbet hardt, men kan ikke løse alt selv. Og jeg tror ikke du kan forvente noe fra foreldrene dine, i form av samtaler eller å rydde opp. Jeg har selv hatt en mor som ikke var ideell og hvis jeg prøver å snakke med henne blir hun enten sur, eller hun husker ting på en helt annen måte enn meg. En psykolog kan hjelpe deg å sortere ting, samt hjelpe deg med strategier for å takle utfordringer. Ingen er lykkelige hele tiden, men selv har jeg fått et helt nytt liv etter behandling hos psykolog.

Anonymkode: 792b0...714

Åh, så godt å høre! 

Det er spesielt etter jeg ble mamma at det er så viktig for meg å få unna disse dårlige periodene. Er ikke sånn at jeg knekker sammen eller er åpenlyst sint foran barnet altså, men jeg går rundt med en klump, kan sitte på do å gråte og bli ‘kald’ mot mannen som gjerne bare vil hjelpe. Men jeg husker selv som lita at jeg veeeldig lett greide å se om pappa var nedenfor eller hadde gode dager. Nå var han ganske ekstrem (mye psykiske trusler). Kleip hunden min i ørene når han var sur sånn at vi skulle sitte oppe å høre hunden hyle... Æsj, kjenner jeg blir dårlig av å tenke på det. Han er så anerledes i dag, å jeg har liksom bare fortrengt alt. Bare mannen min jeg har snakket mye med, så stakkars han som er IT-mann og må jobbe som psykolog på fritida :ler: 

Men ja, godt å høre at psykolog kan hjelpe å sortere en del. Vil ikke at barnet mitt og evt fremtidige barn skal tenke på at mamma er lei seg. Er en stor byrde og bekymring å bære når man har foreldre som ikke har det bra. 

Akkurat det du sier med at moren din ikke husker det slik du husker kjenner jeg godt igjen. Snakket faktisk med mamma en dag her om en episode jeg husket hvor pappa knuste alle speilene på badet i sinne. Hun mente det var et uhell... Når jeg påpekte at jeg helt klart husket hvor sint han var og at mamma skrek at han skulle slutte, så skiftet hun tema over til noe helt annet.. 

takk for svar! 

Anonymkode: 49caf...339

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Anbefaler deg å ta kontakt med psykolog. Slik at du kan få hjelp. Dette er store traumer å bære med seg. Det ee viktig å få dette bearbeidet ordentlige og det trenger man terapeuter til. Jeg ville også vurdert familieterapi på feks. familievernkontoret, da det som du sikkert vet (og har erfart som barn) er veldig krevende å være pårørende til en som sliter psykisk.  Ved å tenke litt forebyggende kan du og familien din unngå mange sorger og at dette går i arv til dine barn. Lykke til!

Anonymkode: 848a5...742

Takk for svar og råd! 

Det er nok lurt å ta godt tak i dette før den lille babyen min vokser opp å forstår mer.. Som jeg svarte en annen her vet jeg jo hvilken byrde og bekymring man må bære når man har syke foreldre. Er absolutt ikke lik faren min. Han ble rasende hvis han var sliten å vi bråkte litt mye. Selv etter 3 mnd med kolikkgråt fra kl 08.00-16.30 kunne jeg aldri ha funnet på å rope til jenta mi. Men, i slike stunder blir jeg derimot på gråten (er vell vanlig hos alle med kolikkbaby), men jeg mister liksom helt motet, og føler meg som en dårlig mor som ikke greier ‘trøste’ barnet mitt nok til at hun skal slutte å gråte. Begynner å tenke f.eks «kanskje hun gråter fordi jeg var lei meg og stresset i svangerskapet».. Alt blir så tungt.. Vil absolutt ikke at denne dårlige selvfølelsen skal gå i arv. 

Anonymkode: 49caf...339

Lenke til kommentar
Del på andre sider

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei.

Vet ikke om jeg poster denne på riktig forum nå, men er jo samlivet og familien min jeg ønsker å bli bedre for. 

Jeg har hatt en ustabil og uforutsigbar oppvekst. Ikke noe ‘alvorlig’ som mishandling etc, men en veldig psykisk syk far og en mor som aldri ville få meg og søsknene mine unna. Den ene søstra mi tok livet sitt som 15 åring. Jeg utviklet en spiseforstyrrelse i ettertid, og sliter av og på med denne fremdeles i en alder av 28. 

Jeg har fått alt jeg ønsket meg i livet. God utdannelse, fast jobb, en fantastisk mann, hus og barn. Etter utdannelsen følte jeg meg ulykkelig fordi jeg ikke fikk jobb. Da jeg fikk jobben følte jeg at jeg manglet et ordentlig hus. Fikk huset, og savnet for barn kom. Ja, dere skjønner. 

Jeg er så heldig. Pappa har jobbet hardt med seg selv og er en god og hjelpsom pappa og bestefar. I familien unngår vi for alt å snakke om oppveksten, og det er litt sånn at fasade er viktigst. Mamma gjør alt for oss barna og sine barnebarn. Mannen min er omsorgsfull, ekstremt tålmodig (jeg har hatt veldig mange perioder langt nede med selvmordstanker og ekstremt sinne). Skylder i disse periodene mye på mannen min og mamma. Antageligvis fordi de er de to som elsker meg høyest. 

I perioder hvor jeg våkner med energi har jeg det sååå bra! Framtidsplaner, lyst til å gjøre ting (f.eks male veggene, jobbe med oppussing etc). Alt er så fint. Men så kommer en dag hvor jeg våkner å absolutt ikke er uthvilt. Våkennetter med barnet f.eks. Jeg er sliten, og negative tanker fyller meg. Gråter lett, orker ikke gjøre mer enn nødvendig for å ta vare på barnet. Bruker all energi jeg har på lille jenta mi, men har ikke noe til overs for å f.eks sminke meg. Jeg greier ikke holde meg lykkelig. Er mye sint pga barndommen, men får ikke tatt opp dette med pappa og mamma. Da sier mamma at pappa kommer til å knekke sammen. Han virker sterk, men med angst og anger tåler han ikke realiteten med at han var en dårlig pappa til tider. 

Jeg har bare så lyst til å lære å være lykkelig. Tenk alt jeg har! Jeg er såå heldig, å jeg vet jo det! Men tross for dette har jeg ofte så dårlige dager at jeg nesten bare ønsker å dø. 

Hvis noen her kjenner seg igjen, så er spørsmålet mitt om det kan være til hjelp å be fastlege om henvisning til psykolog? Har du blitt lykkeligere ved å snakke med psykolog, eller er det heller andre ting som kanskje kan hjelpe meg bedre til å lære å bare være lykkelig? 

Anonymkode: 49caf...339

Oh yes! Det å samtale med en psykolog, kan være noe av det beste du gjør for deg selv. 

Har forøvrig nokså samme opplevelse som deg med foreldrene.

Jo, det kan faktisk gjøre deg lykkelig!

Anonymkode: 81463...56e

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, Tom Bäcker skrev:

Du blir nok ikke lykkelig, men du kan få god hjelp til å hjelpe deg selv.

Kanskje det å få greie å hjelpe meg selv etterhvert gjør meg mer ‘stabilt lykkelig’..? Er ikke ute etter å aldri ha dårlige dager. Ingen er kjempelykkelig hver dag, men håper jeg kan greie å føle meg lykkelig med det jeg har. Er opptatt av å fortelle mannen at han virkelig gjør meg lykkelig, men det er jo vondt for han å se at jeg i perioder føler at alt er håpløst. Hater å føle meg utakknemlig, for jeg er så klar over hvor heldig jeg er som har venner og familie som elsker meg. Kanskje kan en psykolog gi meg teknikker sånn at jeg kan huske bedre alt jeg har når de dårlige tankene kommer. 

Anonymkode: 49caf...339

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, Tom Bäcker skrev:

Du blir nok ikke lykkelig, men du kan få god hjelp til å hjelpe deg selv.

 

1 minutt siden, Axl Rose skrev:

Det kan hjelpe å snakke med en psykolog, men det gjør deg ikke lykkelig. 

Det er feil. Ts har alle forutsetninger for å bli lykkelig, bare hun får litt hjelp. Jeg er et levende eksempel på det :)

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Åh, så godt å høre! 

Det er spesielt etter jeg ble mamma at det er så viktig for meg å få unna disse dårlige periodene. Er ikke sånn at jeg knekker sammen eller er åpenlyst sint foran barnet altså, men jeg går rundt med en klump, kan sitte på do å gråte og bli ‘kald’ mot mannen som gjerne bare vil hjelpe. Men jeg husker selv som lita at jeg veeeldig lett greide å se om pappa var nedenfor eller hadde gode dager. Nå var han ganske ekstrem (mye psykiske trusler). Kleip hunden min i ørene når han var sur sånn at vi skulle sitte oppe å høre hunden hyle... Æsj, kjenner jeg blir dårlig av å tenke på det. Han er så anerledes i dag, å jeg har liksom bare fortrengt alt. Bare mannen min jeg har snakket mye med, så stakkars han som er IT-mann og må jobbe som psykolog på fritida :ler: 

Men ja, godt å høre at psykolog kan hjelpe å sortere en del. Vil ikke at barnet mitt og evt fremtidige barn skal tenke på at mamma er lei seg. Er en stor byrde og bekymring å bære når man har foreldre som ikke har det bra. 

Akkurat det du sier med at moren din ikke husker det slik du husker kjenner jeg godt igjen. Snakket faktisk med mamma en dag her om en episode jeg husket hvor pappa knuste alle speilene på badet i sinne. Hun mente det var et uhell... Når jeg påpekte at jeg helt klart husket hvor sint han var og at mamma skrek at han skulle slutte, så skiftet hun tema over til noe helt annet.. 

takk for svar! 

Anonymkode: 49caf...339

Alle har ulik mestringsstrategi og jeg tror mange foreldre fortrenger dårlig oppførsel fordi de ikke kan holde ut at de har gjort noe galt mot barna. Det er jo tross alt det mest verdifulle de har og barnas smerte er fryktelig vond å kjenne på. Derfor tror jeg at foreldre skal få fortsette med sin virkelighetsoppfatning, det er ikke alltid det beste å rippe opp i ting. Det høres ut som du har et fint forhold til foreldrene dine i dag, så ta vare på det.

Mannen din, derimot, må du ta vare på. Jeg og mannen min har forsøkt samlivsterapi et par ganger, uten at det var for oss. Etter at jeg begynte i behandling fikk mannen min tilbud om litt oppfølging/veiledning. Men det han syntes var best var at jeg fikk noen å prate med, slik at han kunne slippe å være terapeut og gå tilbake til å være bare ektemann. Vi ble faktisk enige om at han skulle få fri så lenge jeg hadde en psykolog. Jeg tror det reddet forholdet vårt. Nå er jeg ferdig behandlet, så nå prater vi selvfølgelig også om tunge ting. Men siden jeg har fått noen strategier for å takle dette, blir det ikke så mørkt.

Bestill time hos legen i morgen og be om å bli henvist med en gang. Det blir mye bedre etterpå :klem:

Anonymkode: 792b0...714

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Axl Rose
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er feil. Ts har alle forutsetninger for å bli lykkelig, bare hun får litt hjelp. Jeg er et levende eksempel på det :)

Da er dere heldige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er feil. Ts har alle forutsetninger for å bli lykkelig, bare hun får litt hjelp. Jeg er et levende eksempel på det :)

Alle har ulik mestringsstrategi og jeg tror mange foreldre fortrenger dårlig oppførsel fordi de ikke kan holde ut at de har gjort noe galt mot barna. Det er jo tross alt det mest verdifulle de har og barnas smerte er fryktelig vond å kjenne på. Derfor tror jeg at foreldre skal få fortsette med sin virkelighetsoppfatning, det er ikke alltid det beste å rippe opp i ting. Det høres ut som du har et fint forhold til foreldrene dine i dag, så ta vare på det.

Mannen din, derimot, må du ta vare på. Jeg og mannen min har forsøkt samlivsterapi et par ganger, uten at det var for oss. Etter at jeg begynte i behandling fikk mannen min tilbud om litt oppfølging/veiledning. Men det han syntes var best var at jeg fikk noen å prate med, slik at han kunne slippe å være terapeut og gå tilbake til å være bare ektemann. Vi ble faktisk enige om at han skulle få fri så lenge jeg hadde en psykolog. Jeg tror det reddet forholdet vårt. Nå er jeg ferdig behandlet, så nå prater vi selvfølgelig også om tunge ting. Men siden jeg har fått noen strategier for å takle dette, blir det ikke så mørkt.

Bestill time hos legen i morgen og be om å bli henvist med en gang. Det blir mye bedre etterpå :klem:

Anonymkode: 792b0...714

Er så enig i det du sier.

Tusen takk for veldig gode råd! Jeg tenker også at jeg heller bare må la forholdet mitt med mamma og pappa være. Vi har det oftest veldig fint sammen, og de er til stor hjelp og støtte for oss i dag. Ønsker defintivt å ta godt vare på forholdet med mannen. Vi har vært gjennom mange runder med sorg på disse 11 årene, og jeg er så glad han har vært så sterk og stabil i tidene hvor «alt rakner for meg». Skal bestille meg legetime i morgen :klem: 

Anonymkode: 49caf...339

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 minutter siden, Axl Rose skrev:

Da er dere heldige.

Jeg forventer ikke at timer hos psykolog magisk skal gjøre meg lykkelig. Jeg er jo ofte veldig lykkelig, men terskelen for å føle at alt rakter er ganske lav. Jeg håndterer ikke små ‘nederlag’ godt har jeg lært om meg selv. Små bagateller for andre føles ofte tyngre for meg, uten at jeg helt vet hvorfor. Håpet mitt er at samtaler over tid kan lære meg teknikker for å unngå den negative tankegangen. Dersom jeg lærer meg å håndtere stress og dårlige dager litt bedre vil jeg etterhvert kanskje føle meg litt mer stabil, og generelt lykkelig :) 

Anonymkode: 49caf...339

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest making.a.mess

En psykolog kan ikke endre fortiden, men du kan få en bekreftelse på at det du føler er normalt og riktig i forhold til oppveksten. Det er mye som trenger å komme for en dag. Du føler sikkert at du ikke kan klandre foreldrene dine når de er flinke og støttende besteforeldre. Det ser ut til at de lever livet som om ingenting av dette har skjedd. Akkurat som om du hadde funnet på alt sammen. Kanskje blir du i tvil...   var det egentlig så ille? Er det jeg som tar for mye på vei? Husker jeg feil?  Samtidig vet du hva du husker. Koster det dem så mye å erkjenne hvordan de har oppført seg og de feil de har begått? Et lite unnskyld, beklager, vi hadde det vanskelig, visste ikke bedre, var utbrent whatever? Du trenger snakken, samtidig får du vite at din far vil knekke sammen av en slik snakk, det vil bli dårlig stemmning og mulig får du skyldfølelse av å potensielt ødelegge det gode forholdet du og barna har til dem nå. Mest sannsynlig så kommer de hverken til å unnskylde seg eller si annet av verdi. Desverre. noen foreldre ser desverre ikke sine feil og mener at de ikkehar gjort noe feil i og med at barna hadde mat på bordet, en varm seng og klær. De skaffet penger til dette og anser oppgaven som utført. Det er greit å gråte og det er greit å sørge.for det er det det er: en sorg. En sorg over tapt barndom, en sorg over å ha måttet stå helt alene der du hadde trengt en støttende voksen og trygg favn.  Det viktigste av alt er å plassere all skyld der dem hører hjemme: det er deres skyld. Du var et uskyldig barn. Ingenting er din skyld så du må slutte å klandre deg selv. Tenk heller faen ta dem.  Disse følelsene er en del av deg, men du kan begrense dem til et tidsrom. En teknikk er å sette av 15 min hver dag til å tenke på dette. Kun da er det lov. Når de 15 min er ferdig så må du legge det vekk å tenke på noe annet, evnt ta en treningsøkt. Meningen (dette er selvsagt ikke lett) er å skaffe seg kontroll over følelsene. At du kan føle dem på et kontrollert plan. 

Du er enda ung og muligheten til å finne fred er absolutt tilstede. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

14 timer siden, Mrs.Purdey skrev:

En psykolog kan ikke endre fortiden, men du kan få en bekreftelse på at det du føler er normalt og riktig i forhold til oppveksten. Det er mye som trenger å komme for en dag. Du føler sikkert at du ikke kan klandre foreldrene dine når de er flinke og støttende besteforeldre. Det ser ut til at de lever livet som om ingenting av dette har skjedd. Akkurat som om du hadde funnet på alt sammen. Kanskje blir du i tvil...   var det egentlig så ille? Er det jeg som tar for mye på vei? Husker jeg feil?  Samtidig vet du hva du husker. Koster det dem så mye å erkjenne hvordan de har oppført seg og de feil de har begått? Et lite unnskyld, beklager, vi hadde det vanskelig, visste ikke bedre, var utbrent whatever? Du trenger snakken, samtidig får du vite at din far vil knekke sammen av en slik snakk, det vil bli dårlig stemmning og mulig får du skyldfølelse av å potensielt ødelegge det gode forholdet du og barna har til dem nå. Mest sannsynlig så kommer de hverken til å unnskylde seg eller si annet av verdi. Desverre. noen foreldre ser desverre ikke sine feil og mener at de ikkehar gjort noe feil i og med at barna hadde mat på bordet, en varm seng og klær. De skaffet penger til dette og anser oppgaven som utført. Det er greit å gråte og det er greit å sørge.for det er det det er: en sorg. En sorg over tapt barndom, en sorg over å ha måttet stå helt alene der du hadde trengt en støttende voksen og trygg favn.  Det viktigste av alt er å plassere all skyld der dem hører hjemme: det er deres skyld. Du var et uskyldig barn. Ingenting er din skyld så du må slutte å klandre deg selv. Tenk heller faen ta dem.  Disse følelsene er en del av deg, men du kan begrense dem til et tidsrom. En teknikk er å sette av 15 min hver dag til å tenke på dette. Kun da er det lov. Når de 15 min er ferdig så må du legge det vekk å tenke på noe annet, evnt ta en treningsøkt. Meningen (dette er selvsagt ikke lett) er å skaffe seg kontroll over følelsene. At du kan føle dem på et kontrollert plan. 

Du er enda ung og muligheten til å finne fred er absolutt tilstede. 

Denne var veldig fin. Traff meg. 

Jeg er veldig glad i foreldrene mine, og man merker at de ‘jobber for å gjøre opp for noe’. Pappa er i dag «typen» som fikser alt og er en slags alt mulig mann for oss. Skikkelig handy og flink, men han er preget av angst, og tåler lite. Mamma er den mest hardtarbeidende og hjelpsomme dama jeg kjenner, og hun har unnskyldt seg mange ganger. Men tross for dette legger hun stor demper på historiene vi barna forteller vi husker. Typisk henne å si «har dårlig samvittighet for at det var slik, men husk så syk pappa var». «Hvis vi hadde dratt ville pappa dødd». «Pappa er lei seg, men så stolt vetdu. Tåler ikke at vi tar opp fortiden». 

Så jeg ønsker ikke lengre ‘familieråd’ hvor vi legger kortene på bordet. De unnskylder seg på hver sin måte. En gang da pappa kastet meg ut av bilen langtlangt unna huset. (Hadde kranglet med broren min), var han helt rar da jeg endelig kom hjem 5 timer senere. Jeg så at han var lei seg, men han greide ikke omfavne meg å si at han burde håndtert sinne sitt bedre. I steden for sa han at vi dagen etter skulle på handel å kjøpe bursdagsgaver til meg, og så fikk jeg en 1000 lapp. De har alltid hatt god økonomi selv om pappa ble uføretrydet, så penger har alltid vært en sånn unnskyldning. 

Kjempegodt råd å sette av tid til å tenke på alt. Jeg fordeler det nok mye iløpet av dagen. Har alltid hatt vansker for å forstå hvorfor jeg føler meg ulykkelig sånn helt plutselig en dag, men det er sikkert mye usikkerhet som henger igjen etter oppveksten. 

Anonymkode: 49caf...339

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 14.1.2018 den 21.11, AnonymBruker skrev:

Hei.

Vet ikke om jeg poster denne på riktig forum nå, men er jo samlivet og familien min jeg ønsker å bli bedre for. 

Jeg har hatt en ustabil og uforutsigbar oppvekst. Ikke noe ‘alvorlig’ som mishandling etc, men en veldig psykisk syk far og en mor som aldri ville få meg og søsknene mine unna. Den ene søstra mi tok livet sitt som 15 åring. Jeg utviklet en spiseforstyrrelse i ettertid, og sliter av og på med denne fremdeles i en alder av 28. 

Jeg har fått alt jeg ønsket meg i livet. God utdannelse, fast jobb, en fantastisk mann, hus og barn. Etter utdannelsen følte jeg meg ulykkelig fordi jeg ikke fikk jobb. Da jeg fikk jobben følte jeg at jeg manglet et ordentlig hus. Fikk huset, og savnet for barn kom. Ja, dere skjønner. 

Jeg er så heldig. Pappa har jobbet hardt med seg selv og er en god og hjelpsom pappa og bestefar. I familien unngår vi for alt å snakke om oppveksten, og det er litt sånn at fasade er viktigst. Mamma gjør alt for oss barna og sine barnebarn. Mannen min er omsorgsfull, ekstremt tålmodig (jeg har hatt veldig mange perioder langt nede med selvmordstanker og ekstremt sinne). Skylder i disse periodene mye på mannen min og mamma. Antageligvis fordi de er de to som elsker meg høyest. 

I perioder hvor jeg våkner med energi har jeg det sååå bra! Framtidsplaner, lyst til å gjøre ting (f.eks male veggene, jobbe med oppussing etc). Alt er så fint. Men så kommer en dag hvor jeg våkner å absolutt ikke er uthvilt. Våkennetter med barnet f.eks. Jeg er sliten, og negative tanker fyller meg. Gråter lett, orker ikke gjøre mer enn nødvendig for å ta vare på barnet. Bruker all energi jeg har på lille jenta mi, men har ikke noe til overs for å f.eks sminke meg. Jeg greier ikke holde meg lykkelig. Er mye sint pga barndommen, men får ikke tatt opp dette med pappa og mamma. Da sier mamma at pappa kommer til å knekke sammen. Han virker sterk, men med angst og anger tåler han ikke realiteten med at han var en dårlig pappa til tider. 

Jeg har bare så lyst til å lære å være lykkelig. Tenk alt jeg har! Jeg er såå heldig, å jeg vet jo det! Men tross for dette har jeg ofte så dårlige dager at jeg nesten bare ønsker å dø. 

Hvis noen her kjenner seg igjen, så er spørsmålet mitt om det kan være til hjelp å be fastlege om henvisning til psykolog? Har du blitt lykkeligere ved å snakke med psykolog, eller er det heller andre ting som kanskje kan hjelpe meg bedre til å lære å bare være lykkelig? 

Anonymkode: 49caf...339

Nei, en psykolog kan ikke gjøre deg lykkelig men kan hjelpe deg med å få bearbeidet vonde opplevelser. Noen har nytte av det og andre ikke. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 14.1.2018 den 21.56, Axl Rose skrev:

Da er dere heldige.

Det hjelper nok å ha en livspartner også. 

Anonymkode: 66f01...855

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg leser er du jo lykkelig? Bare at dårlige dager dukker opp innimellom? Alle vil ha dårlige dager, og lykken kommer og går.

Anonymkode: 67ce0...2fc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...