Gå til innhold
AnonymBruker

Hvordan får jeg meg videre?

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg fatter ikke hvordan jeg skal komme meg videre, eller i det hele tatt leve med tapet av den jeg trodde var mitt livs kjærlighet. Det fikk en brå slutt og det dreide seg om ting som egentlig kunne vært rettet opp i, om han og jeg selv hadde visst tidsnok at jeg led av en depresjon. Hadde små øyeblikk med klarhet oppi det verste hvor jeg skjønte jeg måtte ha hjelp, men det klare øyeblikket forsvant så fort som det kom, og jeg avfeide alt med at "jeg må bare skjerpe meg og fikse opp på egenhånd". Det kostet meg da et forhold jeg har investert mer enn noen gang i, og han likeså, men jeg føler likevel at jeg sitter med det største tapet ettersom han ser ut til å bare fokusere på det negative og tenker "life goes on", mens jeg kun tenker "dette vil jeg rette opp i"...

Det har ikke gått mer enn få uker, men det føles som et halvt år. Har fått sagt det jeg vil si og lagt meg langflat, og alt jeg får til svar er at han forstår, men at skaden er skjedd... "Hadde han forstått det tidligere ville det ikke vært slutt nå", hvorfor kan han ikke da gi meg sjansen til å bevise at jeg har tatt grep? Han tør ikke.

Uansett hvor mye jeg opptar meg selv med venner og aktiviteter så får jeg han ikke ut av hodet, han er der konstant. Hva kan jeg gjøre? Det hemmer meg, til og med i drømme får jeg ikke fred. Det skulle ikke skje og jeg ser overhodet ikke for meg at jeg skal kunne oppleve en slik kjærlighet med noen andre senere

Anonymkode: cb4b3...246

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Bruddet er bare noen uker gammelt, det er ikke lang tid og det er ikke unormalt at du ikke får han ut av hodet enda. Null kontakt og ingen snoking og titting på sosiale medier, så vil det bare bli bedre og bedre med tiden, men du må gi det tid. Du er villig og ønsker å prøve på nytt, han er ikke det og da hjelper det ikke uansett hvor mye grep du har tatt eller hvor mye du er villig til å gjøre.

Anonymkode: 926ae...16f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
32 minutter siden, AnonymBruker said:

Han tør ikke.

Han vil ikke. Du må bare akseptere det.

Anonymkode: 38f45...459

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fatter ikke hvordan jeg skal komme meg videre, eller i det hele tatt leve med tapet av den jeg trodde var mitt livs kjærlighet. Det fikk en brå slutt og det dreide seg om ting som egentlig kunne vært rettet opp i, om han og jeg selv hadde visst tidsnok at jeg led av en depresjon. Hadde små øyeblikk med klarhet oppi det verste hvor jeg skjønte jeg måtte ha hjelp, men det klare øyeblikket forsvant så fort som det kom, og jeg avfeide alt med at "jeg må bare skjerpe meg og fikse opp på egenhånd". Det kostet meg da et forhold jeg har investert mer enn noen gang i, og han likeså, men jeg føler likevel at jeg sitter med det største tapet ettersom han ser ut til å bare fokusere på det negative og tenker "life goes on", mens jeg kun tenker "dette vil jeg rette opp i"...

Det har ikke gått mer enn få uker, men det føles som et halvt år. Har fått sagt det jeg vil si og lagt meg langflat, og alt jeg får til svar er at han forstår, men at skaden er skjedd... "Hadde han forstått det tidligere ville det ikke vært slutt nå", hvorfor kan han ikke da gi meg sjansen til å bevise at jeg har tatt grep? Han tør ikke.

Uansett hvor mye jeg opptar meg selv med venner og aktiviteter så får jeg han ikke ut av hodet, han er der konstant. Hva kan jeg gjøre? Det hemmer meg, til og med i drømme får jeg ikke fred. Det skulle ikke skje og jeg ser overhodet ikke for meg at jeg skal kunne oppleve en slik kjærlighet med noen andre senere

Anonymkode: cb4b3...246

Hva var det som skjedde mens du var deprimert som gjør at han ikke tør å ta deg tilbake?

Vil du ha en mann som ikke tåler en støyt? Hva hvis det hadde vært noe enda verre? Løper han og gjemmer seg da også?

Anonymkode: 02127...3e3

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

En deprimert partner krever mye raushet av et menneske. Men det er sånn livet er, i gode og onde dager. Tåler han ikke dette, vil han heller ikke tåle andre krevende perioder, feks småbarnstid. Jeg syns du skal fokusere på behandling av depresjonen din, og ikke tenk at du ødela. Du har vært/er syk, og det er ikke din feil. Håper du etterhvert møter en rausere mann.

Anonymkode: 36941...ab5

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Dette høres litt likt ut som meg og eksen, selv om det var han som ble deprimert OG han som gikk. Og i etterspillet av det ble det mye skade skjedd og jeg vet at vi aldri kan ha et forhold igjen, selv om det kanskje er noe i ham som vil (og noe i meg, men det trøkker jeg ned, for jeg orker ikke å leve med risikoen for at slikt skal skje igjen). 

Det viktigste du gjør nå, er å få hjelp for depresjonen. Så får andre ting komme siden. Det hjelper jo ikke om du finner kjærligheta på ny (i eksen din eller en ny en) hvis du risikerer å igjen ødelegge tingene med dine måter å reagere på. 

Hadde jeg skjønt tidligere at eksen min var i ferd i å gå inn i en dyp depresjon, kunne jeg håndtert ting annerledes og kanskje vi kunne holdt sammen lenger. Men det er også noe med at enhver er ansvarlig for seg selv. Det er heller ikke lov til å tvinge noen, heller ikke kjæresten, til å gå til legen, i terapi eller ta medisiner - uansett hvor deprimert det begynner å gå opp for deg at de er. Så det er ikke sikkert at det hadde hjulpet om jeg skjønte det før jeg gjorde det. 

Anonymkode: 43c48...df1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Jeg også skyvde vekk eksen min med å ikke ta tak i problemene mine. Jeg var veldig deprimert, sa mye dumt, var utagerende mot han for å lette min egen indre frustrasjon. Jeg så det mens det pågikk, men klarte ikke gjøre noe med det. Prøvde og prøvde, jeg ble så sliten. Det ble han også. Ikke at han prøvde så mye, han unngikk meg heller enn å prate med meg og prøve å forstå meg. Han mistet alle følelsene sine av oppførselen min og det forstår jeg godt. Han kom tilbake og ville prøve på nytt en stund etterpå, da var jeg blitt bedre. Men jeg ble dårlig igjen da vi prøvde på nytt - og han avsluttet igjen.

Nå er jeg i nytt forhold og dette er ikke et problem. Jeg føler meg ikke deprimert og jeg overreagerer ikke på ting. Han forstår meg, ber meg være åpen og ærlig om det er noe og jeg kan ta opp ting uten å føle meg dum eller dømt. Jeg takler til og med at han har hundrevis av venninner, derav noen av de er jenter han har holdt på med. Stoler på han med hele meg og instinktet mitt sier at han alltid vil være tro mot meg. Hadde eksen min hatt venninner han hadde rotet med så hadde det blitt et helvete på jord.

Tror rett og slett var han som var feil for meg. Det ser jeg i ettertid. Han brøt meg ned istedenfor å løfte meg opp. Kanskje det er slik i ditt tilfelle òg bare at du ikke ser det akkurat nå. Jeg heller så det ikke. Skyldte kun på meg selv, sykeliggjorde meg selv. Skjedde det noe i forholdet deres - noen form for tillitssvikt? Det var det som gjorde at jeg ikke kom meg opp igjen, pga tanker som alltid dukket opp igjen og som gjorde alt verre. Han gjorde mye dumt helt i begynnelsen, men skjerpet seg. Men da var skaden skjedd og jeg fikk et ubalansert forhold til han resten av tiden. 

Tenk litt over det 😊 Han var nok ikke perfekt han heller.

Anonymkode: 62074...b3f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vil du ha en mann som ikke tåler en støyt? Hva hvis det hadde vært noe enda verre? Løper han og gjemmer seg da også?

Anonymkode: 02127...3e3

Hah. Personen du har kjent og elsket, forsvinner og erstattes med et spøkelse som gråter, raser og trekker seg unna mens de anklager deg for at livet ikke er perfekt. Hjelp skal de ikke ha. Til slutt må man sette grenser for å ikke risikere å bli deprimert selv.

Anonymkode: 43c48...df1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva var det som skjedde mens du var deprimert som gjør at han ikke tør å ta deg tilbake?

Vil du ha en mann som ikke tåler en støyt? Hva hvis det hadde vært noe enda verre? Løper han og gjemmer seg da også?

Anonymkode: 02127...3e3

Det var fryktelig dum oppførsel som følge av hva jeg slet med, og jeg forstod ikke hva jeg led av fordi jeg var så dypt inni det at det var blitt en slags "normal". Slik noen andre her skriver, slik var også jeg mot min kjære- laget problemer over det meste og til tider mistet jeg så mye kontroll at jeg utagerte. Innimellom forstod jeg at jeg var ute å kjøre og var nær ved å skaffe hjelp, men øyeblikket forsvant etter få sekunder. 

Nå har jeg fått den hjelpen jeg trenger og han vet det. Han sier at om det ble gjort tidligere hadde det reddet oss. Når jeg sier han ikke tør å ta meg tilbake så er det faktisk sant - (personen øverst som siterer den setningen og avfeier den kunne latt være å si noe som helst) - han tør ikke fordi han er redd jeg vil få tilbakefall og starte helvete med han igjen.

Anonymkode: cb4b3...246

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Rainstorm
4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var fryktelig dum oppførsel som følge av hva jeg slet med, og jeg forstod ikke hva jeg led av fordi jeg var så dypt inni det at det var blitt en slags "normal". Slik noen andre her skriver, slik var også jeg mot min kjære- laget problemer over det meste og til tider mistet jeg så mye kontroll at jeg utagerte. Innimellom forstod jeg at jeg var ute å kjøre og var nær ved å skaffe hjelp, men øyeblikket forsvant etter få sekunder. 

Nå har jeg fått den hjelpen jeg trenger og han vet det. Han sier at om det ble gjort tidligere hadde det reddet oss. Når jeg sier han ikke tør å ta meg tilbake så er det faktisk sant - (personen øverst som siterer den setningen og avfeier den kunne latt være å si noe som helst) - han tør ikke fordi han er redd jeg vil få tilbakefall og starte helvete med han igjen.

Anonymkode: cb4b3...246

Å ikke tørre er vel en form for å ikke ville? Han er ikke villig til å ta den sjansen. 

Uavhengig om tør/vil, jeg tror ikke du kan overbevise ham om noe annet. Som du selv skriver har du sagt det du vil si, men han vil ikke prøve en gang til, i alle fall ikke nå. 

Dette med å ikke tro at man skal komme over noen og at man aldri igjen vil møte noen som man kjenner det så sterkt for, eller/og at man aldri vil finne noen så bra, eller finne noen som man kan ha det så godt med, eller noen som kan elske en så høyt, det er veldig vanlig å føle på og tro på nylig etter et brudd man ikke ønsket. Jeg har selv hatt det sånn. Man er som du sier fullstendig overbevist om at man aldri kommer til å finne noen som dette igjen! Men så gjør man det. Man kommer over det. Man får det fint alene, og etter hvert kanskje sammen med en annen. 

Ta i mot hjelpen du får! Gjør det beste ut av det. Vær modig og del av deg selv i terapien. Ta tak i tingene som er et problem, få det godt med deg selv. Kanskje han kommer tilbake når han ser at det er sant at ting ikke skal bli som de var. Og kanskje du da innser at du vil ha mer enn noen som forlater deg når du er syk. Og hvis han ikke kommer tilbake, fordi han går videre, så kommer det til å gå bra det også. For du har jobbet med deg selv og blitt sterk og modig og klarer deg alene. 

Kanskje en del av denne smerten også er en form for avhengighet, kanskje du tenker at han er det ene gode du har? 

Jeg tror det er lett at dyp kjærlighetssorg i en periode der man er deprimert kan drive en enda dypere, jeg vil ikke at det skal skje med deg. Kanskje du kan klare å bruke dette som en motivasjon til å ta vare på deg selv? Jeg vet det er vanskelig. Jeg klarte det ikke. Ta vare på deg selv, og som sagt, ta i mot all den hjelpen du får! Du har det allerede vondt nok, da fortjener du at du behandler deg selv så godt som du kan! Gjør de tingene som man vet fungerer mot depresjon og kjærlighetssorg. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
16 timer siden, Rainstorm skrev:

Å ikke tørre er vel en form for å ikke ville? Han er ikke villig til å ta den sjansen. 

Uavhengig om tør/vil, jeg tror ikke du kan overbevise ham om noe annet. Som du selv skriver har du sagt det du vil si, men han vil ikke prøve en gang til, i alle fall ikke nå. 

Dette med å ikke tro at man skal komme over noen og at man aldri igjen vil møte noen som man kjenner det så sterkt for, eller/og at man aldri vil finne noen så bra, eller finne noen som man kan ha det så godt med, eller noen som kan elske en så høyt, det er veldig vanlig å føle på og tro på nylig etter et brudd man ikke ønsket. Jeg har selv hatt det sånn. Man er som du sier fullstendig overbevist om at man aldri kommer til å finne noen som dette igjen! Men så gjør man det. Man kommer over det. Man får det fint alene, og etter hvert kanskje sammen med en annen. 

Ta i mot hjelpen du får! Gjør det beste ut av det. Vær modig og del av deg selv i terapien. Ta tak i tingene som er et problem, få det godt med deg selv. Kanskje han kommer tilbake når han ser at det er sant at ting ikke skal bli som de var. Og kanskje du da innser at du vil ha mer enn noen som forlater deg når du er syk. Og hvis han ikke kommer tilbake, fordi han går videre, så kommer det til å gå bra det også. For du har jobbet med deg selv og blitt sterk og modig og klarer deg alene. 

Kanskje en del av denne smerten også er en form for avhengighet, kanskje du tenker at han er det ene gode du har? 

Jeg tror det er lett at dyp kjærlighetssorg i en periode der man er deprimert kan drive en enda dypere, jeg vil ikke at det skal skje med deg. Kanskje du kan klare å bruke dette som en motivasjon til å ta vare på deg selv? Jeg vet det er vanskelig. Jeg klarte det ikke. Ta vare på deg selv, og som sagt, ta i mot all den hjelpen du får! Du har det allerede vondt nok, da fortjener du at du behandler deg selv så godt som du kan! Gjør de tingene som man vet fungerer mot depresjon og kjærlighetssorg. 

Det kan vel også sees slik ja, at han ikke vil når han ikke tør, men det gir ikke meg mye mening når han fortsatt snakker om at vi fortsatt hadde vært sammen nå om min depresjon var avklart tidligere. Ingen av oss forstod hva som gikk av meg, de øyeblikkene jeg nevner med klarhet var så små og skjøre at de ikke fikk meg i vei med noe. Oppførselen min mot han da jeg hadde det verst har jeg så dårlig samvittighet for og jeg bebreider meg selv, selvfølgelig, for at det kostet oss forholdet vårt.

Du har et poeng i det du sier om at jeg har tenkt på han som "det ene(ste) gode", det gjør det så klart vanskeligere å la bruddet passere. Og du har absolutt rett i at jeg ikke trenger en som forlater meg når jeg er syk. Men det forklarer han med at "det kom frem for sent"... jeg kan forstå at jeg har gjort skade, men ikke en så stor skade at den er ureparerbar. Der synes jeg han er umoden. Virker som han gjør seg selv kald for å klare å skyve meg vekk og "glemme" meg.

Anonymkode: cb4b3...246

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kan vel også sees slik ja, at han ikke vil når han ikke tør, men det gir ikke meg mye mening når han fortsatt snakker om at vi fortsatt hadde vært sammen nå om min depresjon var avklart tidligere. Ingen av oss forstod hva som gikk av meg, de øyeblikkene jeg nevner med klarhet var så små og skjøre at de ikke fikk meg i vei med noe. Oppførselen min mot han da jeg hadde det verst har jeg så dårlig samvittighet for og jeg bebreider meg selv, selvfølgelig, for at det kostet oss forholdet vårt.

Du har et poeng i det du sier om at jeg har tenkt på han som "det ene(ste) gode", det gjør det så klart vanskeligere å la bruddet passere. Og du har absolutt rett i at jeg ikke trenger en som forlater meg når jeg er syk. Men det forklarer han med at "det kom frem for sent"... jeg kan forstå at jeg har gjort skade, men ikke en så stor skade at den er ureparerbar. Der synes jeg han er umoden. Virker som han gjør seg selv kald for å klare å skyve meg vekk og "glemme" meg.

Anonymkode: cb4b3...246

Det eneste du kan gjøre er å skrive et brev/mail og fortelle ditt utgangspunkt og ditt ønske, samtidig som du tar stilling til det han har gjort eller sagt ang, at det er over. En avslutning, men at du forteller ditt ståsted.

På den måten vil du ha fortalt din del, noe som gjør det enklere å gi slipp. Også blir det opptil han å se hva han vil.

At han ikke våger lenger på grunn av disse tingene du nevner er ikke rart i det hele tatt. Man klarer å bli såret, men det har sine grenser.

Anonymkode: 82645...bdd

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

Artikler fra forsiden

×