Gå til innhold

Mamma skal dø


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg er 25 år. Mamma fikk kreftdiagnosen for to år siden. Vi har trodd hun skal leve i mange år, men så kom nyheten om at hun må starte på cellegift. Vi vet ikke om hun har ett år eller flere år igjen og jeg har det veldig vondt om dagen. Mamma skal dø og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å miste henne. Jeg skal ve legen henvise meg til psykolog, men hvordan skal jg komme meg gjennom denne tiden frem til da? Jeg vil bare gi opp og bure meg inne. Jeg er i sorg selv om mamma ikke er død enda. Det er vondt at mamma har det vondt, og det er vanskelig og ikke kunne få trøst av mamma nå som jeg er så trist. Noen gode sjeler som har råd? 

Anonymkode: 50cf9...2b2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Huff, dette er vanskelig. Håper du kommer kjapt til psykolog. Har du noen å snakke med i mellomtiden? Hvordan takler moren din dette? Kan du snakke med henne, eller blir det for mye for henne? Vet mange med alvorlige sykdommer, ønsker å snakke med mann og barn, men at de er redde for å begynne å snakke. Er det mulig at din mor kan gi deg litt ro, hvis du snakker med henne?

Uansett, selv om det ikke hjelper mye; Stor klem til deg og moren din :tristbla:

Anonymkode: ea2b2...09d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Huff, dette er vanskelig. Håper du kommer kjapt til psykolog. Har du noen å snakke med i mellomtiden? Hvordan takler moren din dette? Kan du snakke med henne, eller blir det for mye for henne? Vet mange med alvorlige sykdommer, ønsker å snakke med mann og barn, men at de er redde for å begynne å snakke. Er det mulig at din mor kan gi deg litt ro, hvis du snakker med henne?

Uansett, selv om det ikke hjelper mye; Stor klem til deg og moren din :tristbla:

Anonymkode: ea2b2...09d

Jeg regner med å få rask time hos psykolog. Mamma har virket i godt humør idag, men er vanskelig å si over tlf. Jeg il ikke laste mamma med mime bekymringer og synes det er vanskelig å se mamma gråte. Vi har et veldig nært bånd jeg, mamma og søsteren min så vi snakker en del om dette også. Men nå som døden ble så nær blir det vanskeligere. I mellomtiden kan jeg også snakke med kjæresten og pappa som er to personers jeg virkelig er glad jeg har nå. 

Takk for gode ord. 

Anonymkode: 50cf9...2b2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er noe som heter ''ventesorg'' og som er veldig vanlig blant pårørende av de som er alvorlig syke. 

Å ikke vite hvor lenge man har igjen sammen er vanskelig fordi man føler at man burde være glad for den tiden man får, samtidig som man hele tiden går og uroer seg, gruer seg og venter på slutten. 
Har ingen gode råd til deg annet enn at du ikke er alene og at du kanskje kan finne litt trøst i andre om du googler litt rundt nettopp fenomenet ''ventesorg''. 

Klem til deg. 

Anonymkode: b0ab1...630

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Føler med deg. Gikk igjennom det samme når jeg var på samme alder. Jeg hadde en baby å ta meg av som fikk meg på andre tanker, men det var tøft. Var ofte hos mamma i den tiden som varte (Hadde en aggressiv type og gikk ganske fort)

viktig å ha noen å prate med og finne på noe som gjør at du kan tenke på litt annet. 

:klem:

 

Anonymkode: a42ab...81e

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tips er å være mye sammen. Filme og ta bilder. Snakk mye sammen. Kreften er fæl og tar mange liv. Nå er det nå slik at en dag skal alle dø. Foreldre får vi ikke ha hele livet. Derfor er det viktig å ha gode relasjoner til foreldre og søsken. Ditt sjokk nå er at hun er alvorlig syk. Dere får tid sammen til å ta farvel. Å ikke få tatt farvel er også et sjokk. Sorg sørges på forskjellige vis. Du er en god datter som stiller opp. Håper du kan snakke med andre utenom moren din og. Håper dere får fin tid sammen og at hun får god behandling og smertelindring. 

Anonymkode: 83ccf...63a

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stor klem, ingen råd, bare omtanke for deg..

Anonymkode: 201f5...e59

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bruk mye tid med henne til å lage mange gode minner. Pusle puslespill, spill yatzy, tegn, gå tur, ta bildet, se morsomme filmer, reis på hytta, lakk negler, ta fotbad, hold henne i hånden og gi henne hverandre mange klemmer. Gjør mye koselig sammen. Fortell at du er glad i henne hver dag, og vis at du bryr deg om henne. Du vil ikke angre. 💞

Anonymkode: 32605...e37

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Månestøv

Jeg vil bare gi deg en god klem❤️ Er bra du skal til legen og bli henvist psykolog. Kanskje det finnes noen pårørendegrupper eller foreninger som du også kan ta kontakt med. Kanskje det kan vere greit å ha kontakt med noen som går igjennom det samme eller har gjort det. Som forstår. 

Jeg har selv mistet en forelder da jeg var 19 år. Ikke pga sykdom, men det skjedde brått. Det beste rådet jeg kan gi er å føle det du føler fullt og helt gjennom sorgprosessen. Enten det er tristhet, sinne etc. Snakk med noen. Gjør aktiviteter som turer ute i naturen. Dette er nå 13 år siden det skjedde meg. Savnet vil alltid være der, men jeg klarte å jobbe meg igjennom sorgen. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jwg skulle ønske jeg kunne møtt deg og gitt deg stor klem . Trist , men vær sterk for moren din sin skyld 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Jeg er litt i samme situasjon som deg, bare  litt eldre. Min mamma har hatt brystkreft for noen år tilbake, ble endelig friskmeldt, og så bang! Der var kreften tilbake, og uhelbredelig. Hun går nå på livsforlengende, og er i dag i ganske god form, selv om hun har en del bivirkninger av medisinen hun får. ( blant annet cellegift). Den første tiden tenkte jeg at dette klarer jeg ikke. Jeg tenkte natt og dag på at jeg rett og slett ikke klarte at hun skulle dø. Hva med pappa, hvordan skulle det gå med han?Det som har hjulpet meg, er å få vite alt som skjer og skal skje i forhold til behandling. Hun har lovet å fortelle meg med en eneste gang om prøvene blir dårligere. Vi har begynt å være mer sammen. Finne på små ting som ikke krever så mye energi. Gå en liten tur, spise en god lunsj, dra på teater- sånne hyggelige småting. Og så har vi snakket litt om hva vi ønsker når vi dør (jeg kan jo også dø i morgen, hvem vet?) Hvilken gravstein vi synes er finest, om vi vil kremeres, slike ting som man kanskje ikke hadde snakket om til vanlig. De første dagene synes jeg var verst, så venner man seg litt til det, og passer på å holde de værste tankene på avstand. Det som kommer, kommer. Her og nå fokuserer jeg på at hun er i ganske god form.Det er veldig, veldig viktig å snakke sammen! Ellers har kreftforeningen et tilbud som heter vardesenteret. Det er en plass for både pasient og pårørende der man kan få råd og hjelp. De holder til i forskjellige plasser i landet.

God klem til deg!

Anonymkode: b497d...b06

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Takk til dere alle for gode tanker og deling av erfaringer og råd. 

Jeg synes det er vanskelig å skulle tenke at jeg nå må bruke all tid med mamma på en måte. At jeg må samle minner og gode stunder. Da er jeg redd for at all tid med henne også ender opp som en tid hvor jeg tenker at dette kan være siste gang vi gjør det vi gjør sammen. Jeg tror derfor ikke jeg skal bruke veldig mye mer tid med mamma enn jeg gjør idag. Vi reiser jo allerede på turer sammen, det hender vi går tur eller er på trening sammen, jeg er jevnlig på besøk hos mamma, vi snakker i tlf flere ganger i uken. Vi er altså allerede veldig nære.

Når jeg våknet idag føltes det bedre enn når jeg skulle sove igår. Hele dagen igår var egentlig grei, helt til jeg la meg. Det ligher altså en redsel i meg for at det samme skal skje hver kveld. Da blir det slitsomt å være på jobb fremover med lite søvn..

TS

Anonymkode: 50cf9...2b2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår at du har det vanskelig, så ikke misforstå meg nå; men forsøk å tenk at du i alle fall får tatt et skikkelig farvel. Det er ikke alle forunt. Selv var jeg i starten av tyveårene da pappa døde brått av kreft. Jeg hadde nettopp født i en annen del av landet og rakk ikke hjem i tide. I ettertid kjenner jeg på hvor gjerne jeg skulle ha snakket med han, både om hans opplevelse av sykdommen og det å skulle dø, og om livet hans generelt. Bruk også tid sammen til å skape gode minner, samtidig som du respekter at formen hennes er dårlig av behandlingen. Håper tiden fremover blir så god som den kan bli ❤️

Anonymkode: 22e2f...405

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Uff, så fælt <3 alle mine tanker går til deg og dere <3

Anonymkode: 8c84d...95f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...