Forskjellen på pen og søt

[AnonymBruker]

På 13.1.2018 den 22.34, Zienna skrev:

Det fineste kompliment man kan få, er å være "søt" og/eller "vakker".  Å bli kalt pen, er bare det - utseende, symmetri osv. 
Om noen synes du er søt eller vakker, er det et mye større kompliment. Disse ordene sier noe om væremåten og personligheten din.
 

Jeg er enig. Han jeg dater sier både at jeg er søt og at jeg er vakker, og jeg liker godt å være søt jeg. 

Anonymkode: d2b51...7c2

[Letiana]

På 13.1.2018 den 22.34, Zienna skrev:

Det fineste kompliment man kan få, er å være "søt" og/eller "vakker".  Å bli kalt pen, er bare det - utseende, symmetri osv. 
Om noen synes du er søt eller vakker, er det et mye større kompliment. Disse ordene sier noe om væremåten og personligheten din.
 

Good to know 

[MaxxMekker]

"Pen" har jeg aldri brydd meg om. Da tenker jeg at alt av proporsjoner og trekk stemmer. Meghan Markle og Hertuginne Kate er pene. Boring.

På den andre siden har vi "digg". Mulig dette også dekker "søt". Da snakker vi "FHM-chubby", brun, sminka, silikon, stor rumpe, sugeøyne og en rampete væremåte. 

Sistnevnte er min greie.

Endret 14. januar 2018 av MaxxMekker

[AnonymBruker]

Aldri noen som har sagt til meg at jeg er pen eller søt eller vakker. Men men. Lever lell! 

Anonymkode: bde48...34c

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Aldri noen som har sagt til meg at jeg er pen eller søt eller vakker. Men men. Lever lell! 

Anonymkode: bde48...34c

Urettferdig, spør du meg; hvorfor skal noen få så mange komplimenter at de går lei, mens andre ikke får noen ...?

- - - - -

Beklager at det kommer mer kverulering fra den positive kunstdesperadoen som kanskje dummet seg litt ut forrige natt, men som jeg spurte helt på slutten: Hva om postbudet eller bussjåføren hadde fortalt deg at du var søt eller pen ...?"

Poenget er at mens her i Norge blir man nærmest sett på som en silkende, mannsjåvinistisk, islandsk zombie om man kommer med en spontan, positiv kommentar til ei ukjent jente som handler om utseendet hennes, har jeg inntrykk av at i land lenger sørpå, ville mang en kvinne bli nesten fornærmet om man ikke gjorde det. Så hvorfor er man så redde for å være vennlige mot mennesker man ikke kjenner - her tenker jeg ikke på tilgjorte smil med et mekanisk "Hei", eller overivrige selgere eller Don Juaner som forsøker å oppnå noe - men simpelthen på spontan, uforpliktende vennlighet. Hvor ofte hører man en søppeltømmer si: "Så pen du er i dag!" Mulig at slikt forekom i gamle dager, men hadde dette skjedd i dagens samfunn der det skal så lite til for å bli krenket, ville en slik kommentar være risikabel om hun misforstod og trodde han ville sjekke henne opp; med mindre han var en av de superkjekke typene som kan tillate seg alt, ville han antagelig bli sett på som et sexistisk dyr som sier nøff-nøff. Altså tar han ikke sjansen på å komme med denne komplimenten, noe mange andre menn heller ikke gjør.

Som jeg skrev det for noen år siden (Kilde: Brian.no):

Derfor sier jeg tusen ganger unnskyld hvis måten jeg uttrykker meg på når jeg skriver, kan virke svært direkte ettersom jeg kommer med komplimenter og ærlig forteller at jeg mener at du er et fantastisk menneske - så for folk som ikke kjennner meg, kan det virke som om jeg er ute etter å sjekke opp alle jeg skriver til. Sannheten er at jeg prøver så godt jeg kan å spre livsglede gjennom kunsten min, og i et samfunn fylt med krav om idealkropp og meningsløse normer, vil jeg gjerne fortelle folk jeg skriver til det jeg oppriktig mener om dem, uten å være redd for å si at du er et strålende, uerstattelig menneske som verden virkelig trenger.

I det virkelige liv, derimot, er jeg pent nødt til å være langt mer forsiktig, for til tross for at jeg ikke ser ut som grev Dracula eller en orangutang som har rømt fra dyrehagen, er jeg av hankjønn - og som alle vet, er individer av hankjønn noe mang et individ av hunkjønn automatisk plasserer i en bås, og stempler som en kåt og overfladisk mannsgris som bare tenker på trompeten han har hengende mellom beina. Følgelig tar jeg heller ikke sjansen på å spontant være hyggelig, og fortelle kassadamen på REMA 1000 at smilet hennes er strålende eller at hun ser fin ut på håret idag, for i tilfelle er jeg rimelig sikker på at hun vil misforstå alt, tro at jeg sier dette bare fordi jeg vil lage en baby, og slå meg i hodet med kassaapparatet. Nei, kjære kassadame, jeg vil bare skape en litt varmere verden, og skulle ønske at folk man blir stoppet av på gaten, kunne si noe pent til deg uten at det ligger noe bak - i stedet for å be om penger, spørre deg hvilket strømabonnement du har, eller forsøke å melde deg inn i et treningsstudio.

- - - - -

Men hva om man forsøkte å endre dette, og gi rom for den uforpliktende vennligheten også i hverdagen? Hva om man kunne hilse på den gamle damen som henger med hodet og si at man liker hatten hennes; hva om den pene jenta som ser på mobilen og sjekker hvor mange "likes" hun har fått på Facebook, i stedet kunne se opp fra skjermen, smile til den ensomme gutten som går forbi, og si at han har en tøff frisyre; hva om man kunne fortelle jenta med dårlig selvtillit at hun er ei flott jente og spørre om det er noe man kan gjøre for å muntre henne opp; hva om man kunne begynne å dele ut komplimenter til ukjente mennesker ikke fordi man vil oppnå noe, men simpelthen for å gjøre denne verden litt varmere ...?

Selv har jeg de siste årene engasjert meg i kampen mot selvmord etter at ei jente jeg leste bloggen til, tok livet sitt, og som følge av dette har jeg blitt kjent med skjebnene til mennesker som virkelig sliter etter å ha blitt voldtatt eller utsatt for fryktelige ting - og når jeg ser dette i lys av et samfunn der man jakter på perfeksjon og lykke, ser jeg meningsløsheten i det hele, og skulle ønske folk brydde seg litt mer om de små, glemte menneskene rundt oss - om den gamle damen, om den ensomme gutten, om jenta som føler at hun ikke strekker til: Det er bedre å bry seg litt hver eneste dag enn å bry seg mye én dag i året, slappe av med god samvittighet, og la være å bry seg de 364 andre dagene.

Uansett - en av tingene jeg har gjort, er å skrive teksten nedenfor; tror du dette kan muntre opp noen, eller er dette kanskje litt for personlig skrevet ...?

Anonymkode: 1d8b4...957

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Urettferdig, spør du meg; hvorfor skal noen få så mange komplimenter at de går lei, mens andre ikke får noen ...?

- - - - -

Beklager at det kommer mer kverulering fra den positive kunstdesperadoen som kanskje dummet seg litt ut forrige natt, men som jeg spurte helt på slutten: Hva om postbudet eller bussjåføren hadde fortalt deg at du var søt eller pen ...?"

Poenget er at mens her i Norge blir man nærmest sett på som en silkende, mannsjåvinistisk, islandsk zombie om man kommer med en spontan, positiv kommentar til ei ukjent jente som handler om utseendet hennes, har jeg inntrykk av at i land lenger sørpå, ville mang en kvinne bli nesten fornærmet om man ikke gjorde det. Så hvorfor er man så redde for å være vennlige mot mennesker man ikke kjenner - her tenker jeg ikke på tilgjorte smil med et mekanisk "Hei", eller overivrige selgere eller Don Juaner som forsøker å oppnå noe - men simpelthen på spontan, uforpliktende vennlighet. Hvor ofte hører man en søppeltømmer si: "Så pen du er i dag!" Mulig at slikt forekom i gamle dager, men hadde dette skjedd i dagens samfunn der det skal så lite til for å bli krenket, ville en slik kommentar være risikabel om hun misforstod og trodde han ville sjekke henne opp; med mindre han var en av de superkjekke typene som kan tillate seg alt, ville han antagelig bli sett på som et sexistisk dyr som sier nøff-nøff. Altså tar han ikke sjansen på å komme med denne komplimenten, noe mange andre menn heller ikke gjør.

Som jeg skrev det for noen år siden (Kilde: Brian.no):

Derfor sier jeg tusen ganger unnskyld hvis måten jeg uttrykker meg på når jeg skriver, kan virke svært direkte ettersom jeg kommer med komplimenter og ærlig forteller at jeg mener at du er et fantastisk menneske - så for folk som ikke kjennner meg, kan det virke som om jeg er ute etter å sjekke opp alle jeg skriver til. Sannheten er at jeg prøver så godt jeg kan å spre livsglede gjennom kunsten min, og i et samfunn fylt med krav om idealkropp og meningsløse normer, vil jeg gjerne fortelle folk jeg skriver til det jeg oppriktig mener om dem, uten å være redd for å si at du er et strålende, uerstattelig menneske som verden virkelig trenger.

I det virkelige liv, derimot, er jeg pent nødt til å være langt mer forsiktig, for til tross for at jeg ikke ser ut som grev Dracula eller en orangutang som har rømt fra dyrehagen, er jeg av hankjønn - og som alle vet, er individer av hankjønn noe mang et individ av hunkjønn automatisk plasserer i en bås, og stempler som en kåt og overfladisk mannsgris som bare tenker på trompeten han har hengende mellom beina. Følgelig tar jeg heller ikke sjansen på å spontant være hyggelig, og fortelle kassadamen på REMA 1000 at smilet hennes er strålende eller at hun ser fin ut på håret idag, for i tilfelle er jeg rimelig sikker på at hun vil misforstå alt, tro at jeg sier dette bare fordi jeg vil lage en baby, og slå meg i hodet med kassaapparatet. Nei, kjære kassadame, jeg vil bare skape en litt varmere verden, og skulle ønske at folk man blir stoppet av på gaten, kunne si noe pent til deg uten at det ligger noe bak - i stedet for å be om penger, spørre deg hvilket strømabonnement du har, eller forsøke å melde deg inn i et treningsstudio.

- - - - -

Men hva om man forsøkte å endre dette, og gi rom for den uforpliktende vennligheten også i hverdagen? Hva om man kunne hilse på den gamle damen som henger med hodet og si at man liker hatten hennes; hva om den pene jenta som ser på mobilen og sjekker hvor mange "likes" hun har fått på Facebook, i stedet kunne se opp fra skjermen, smile til den ensomme gutten som går forbi, og si at han har en tøff frisyre; hva om man kunne fortelle jenta med dårlig selvtillit at hun er ei flott jente og spørre om det er noe man kan gjøre for å muntre henne opp; hva om man kunne begynne å dele ut komplimenter til ukjente mennesker ikke fordi man vil oppnå noe, men simpelthen for å gjøre denne verden litt varmere ...?

Selv har jeg de siste årene engasjert meg i kampen mot selvmord etter at ei jente jeg leste bloggen til, tok livet sitt, og som følge av dette har jeg blitt kjent med skjebnene til mennesker som virkelig sliter etter å ha blitt voldtatt eller utsatt for fryktelige ting - og når jeg ser dette i lys av et samfunn der man jakter på perfeksjon og lykke, ser jeg meningsløsheten i det hele, og skulle ønske folk brydde seg litt mer om de små, glemte menneskene rundt oss - om den gamle damen, om den ensomme gutten, om jenta som føler at hun ikke strekker til: Det er bedre å bry seg litt hver eneste dag enn å bry seg mye én dag i året, slappe av med god samvittighet, og la være å bry seg de 364 andre dagene.

Uansett - en av tingene jeg har gjort, er å skrive teksten nedenfor; tror du dette kan muntre opp noen, eller er dette kanskje litt for personlig skrevet ...?

Anonymkode: 1d8b4...957

Jeg tror ikke at det kun handler om at menn blir sett på som mannsgriser, men at det i Norge ikke er vanlig å gjøre det til fremmede mennesker. Lengre sørpå har de gjerne en annen kultur på det enn vi har. 

Folk tåler knapt at noen de ikke kjenner snakker til dem. Helst skal vi ikke spørre om den vi sitter ved siden av på bussen kan flytte seg når vi skal av engang. Det er satt litt på spissen, men man blir sett på som rar hvis man gjør det, og det er dessverre sånn at man blir mer og mer skeptisk til andre og nå er det metoo som har bidratt til det. 

Noe annet jeg tenker på er at vennlighet ikke bare trenger eller bør gå på utseenderelaterte ting og ikke er det bare menn som skal utøve den vennligheten. Om vi hadde blitt vant til at andre kunne være vennlige mot andre så hadde man ikke blitt så sjokkert over at en fremmed hadde sagt at man var fin på håret. 

Jeg synes det er mer vanlig andre steder. For eksempel var jeg i USA, og der var det helt vanlig å gi komplimenter til fremmede. Der kunne folk si sånn i forbifarten at man hadde fin jakke eller at man hadde fint hår for eksempel. Så det handler ganske mye om kulturen man har på det også. 

Anonymkode: 8d3a0...f9a

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg tror ikke at det kun handler om at menn blir sett på som mannsgriser, men at det i Norge ikke er vanlig å gjøre det til fremmede mennesker. Lengre sørpå har de gjerne en annen kultur på det enn vi har. 

Folk tåler knapt at noen de ikke kjenner snakker til dem. Helst skal vi ikke spørre om den vi sitter ved siden av på bussen kan flytte seg når vi skal av engang. Det er satt litt på spissen, men man blir sett på som rar hvis man gjør det, og det er dessverre sånn at man blir mer og mer skeptisk til andre og nå er det metoo som har bidratt til det. 

Noe annet jeg tenker på er at vennlighet ikke bare trenger eller bør gå på utseenderelaterte ting og ikke er det bare menn som skal utøve den vennligheten. Om vi hadde blitt vant til at andre kunne være vennlige mot andre så hadde man ikke blitt så sjokkert over at en fremmed hadde sagt at man var fin på håret. 

Jeg synes det er mer vanlig andre steder. For eksempel var jeg i USA, og der var det helt vanlig å gi komplimenter til fremmede. Der kunne folk si sånn i forbifarten at man hadde fin jakke eller at man hadde fint hår for eksempel. Så det handler ganske mye om kulturen man har på det også. 

Anonymkode: 8d3a0...f9a

Tusen takk for svar; du har rett i dette har sammenheng med kultur, men ettersom denne ubevisste frykten i bunn og grunn er så meningsløs - naboen er neppe en viril vampyr som bruker en motorsag for å lage frokost, og sidemannen på bussen er trolig ikke en stum satanist på vei til en menneskeofring - burde det vel ikke være for sent å også endre den norske kulturen på dette punktet ...?

Med min evne til å komme med komplimenter når jeg skriver, er jeg klar over at jeg kan dumme meg ut ovenfor mennesker som heller foretrekker et stivt smil, men skitt au - hvorfor ikke ta sjansen på å gå ut av komfortsonen sin, og komme med noen hyggelige ord til et helt ukjent menneske selv om det ville vært mer "norsk" å ti stille.

Å si "å, så pen du er idag" eller "wooow, du er jo helt fantastisk" koster så lite, men kan bety så mye. Hvorfor ikke begynne allerede idag; hvis du tenker deg en stor sirkel der du sier noe positivt til sidemannen, som igjen sier noe positivt til den ved siden av, vil dette ende med at det er du selv som får høre noe hyggelig, og det fortjener du etter å ha startet dette.

Håper du får en strålende dag, og at livet smiler til deg på alle måter.

Anonymkode: 1d8b4...957

[AnonymBruker]

Søt er mer på oppførsel, klesstil og deg generelt (inklusive utseende). Pen er bare utseende.

Anonymkode: 00f61...0f2

[AnonymBruker]

Jeg blir ofte kalt for søt. Og ser ikke det som negativt. Er og altid positivt ment. Får også høre at jeg er nydelig og fin.

Anonymkode: f94f0...575

[hocane]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Urettferdig, spør du meg; hvorfor skal noen få så mange komplimenter at de går lei, mens andre ikke får noen ...?

- - - - -

Beklager at det kommer mer kverulering fra den positive kunstdesperadoen som kanskje dummet seg litt ut forrige natt, men som jeg spurte helt på slutten: Hva om postbudet eller bussjåføren hadde fortalt deg at du var søt eller pen ...?"

Poenget er at mens her i Norge blir man nærmest sett på som en silkende, mannsjåvinistisk, islandsk zombie om man kommer med en spontan, positiv kommentar til ei ukjent jente som handler om utseendet hennes, har jeg inntrykk av at i land lenger sørpå, ville mang en kvinne bli nesten fornærmet om man ikke gjorde det. Så hvorfor er man så redde for å være vennlige mot mennesker man ikke kjenner - her tenker jeg ikke på tilgjorte smil med et mekanisk "Hei", eller overivrige selgere eller Don Juaner som forsøker å oppnå noe - men simpelthen på spontan, uforpliktende vennlighet. Hvor ofte hører man en søppeltømmer si: "Så pen du er i dag!" Mulig at slikt forekom i gamle dager, men hadde dette skjedd i dagens samfunn der det skal så lite til for å bli krenket, ville en slik kommentar være risikabel om hun misforstod og trodde han ville sjekke henne opp; med mindre han var en av de superkjekke typene som kan tillate seg alt, ville han antagelig bli sett på som et sexistisk dyr som sier nøff-nøff. Altså tar han ikke sjansen på å komme med denne komplimenten, noe mange andre menn heller ikke gjør.

Som jeg skrev det for noen år siden (Kilde: Brian.no):

Derfor sier jeg tusen ganger unnskyld hvis måten jeg uttrykker meg på når jeg skriver, kan virke svært direkte ettersom jeg kommer med komplimenter og ærlig forteller at jeg mener at du er et fantastisk menneske - så for folk som ikke kjennner meg, kan det virke som om jeg er ute etter å sjekke opp alle jeg skriver til. Sannheten er at jeg prøver så godt jeg kan å spre livsglede gjennom kunsten min, og i et samfunn fylt med krav om idealkropp og meningsløse normer, vil jeg gjerne fortelle folk jeg skriver til det jeg oppriktig mener om dem, uten å være redd for å si at du er et strålende, uerstattelig menneske som verden virkelig trenger.

I det virkelige liv, derimot, er jeg pent nødt til å være langt mer forsiktig, for til tross for at jeg ikke ser ut som grev Dracula eller en orangutang som har rømt fra dyrehagen, er jeg av hankjønn - og som alle vet, er individer av hankjønn noe mang et individ av hunkjønn automatisk plasserer i en bås, og stempler som en kåt og overfladisk mannsgris som bare tenker på trompeten han har hengende mellom beina. Følgelig tar jeg heller ikke sjansen på å spontant være hyggelig, og fortelle kassadamen på REMA 1000 at smilet hennes er strålende eller at hun ser fin ut på håret idag, for i tilfelle er jeg rimelig sikker på at hun vil misforstå alt, tro at jeg sier dette bare fordi jeg vil lage en baby, og slå meg i hodet med kassaapparatet. Nei, kjære kassadame, jeg vil bare skape en litt varmere verden, og skulle ønske at folk man blir stoppet av på gaten, kunne si noe pent til deg uten at det ligger noe bak - i stedet for å be om penger, spørre deg hvilket strømabonnement du har, eller forsøke å melde deg inn i et treningsstudio.

- - - - -

Men hva om man forsøkte å endre dette, og gi rom for den uforpliktende vennligheten også i hverdagen? Hva om man kunne hilse på den gamle damen som henger med hodet og si at man liker hatten hennes; hva om den pene jenta som ser på mobilen og sjekker hvor mange "likes" hun har fått på Facebook, i stedet kunne se opp fra skjermen, smile til den ensomme gutten som går forbi, og si at han har en tøff frisyre; hva om man kunne fortelle jenta med dårlig selvtillit at hun er ei flott jente og spørre om det er noe man kan gjøre for å muntre henne opp; hva om man kunne begynne å dele ut komplimenter til ukjente mennesker ikke fordi man vil oppnå noe, men simpelthen for å gjøre denne verden litt varmere ...?

Selv har jeg de siste årene engasjert meg i kampen mot selvmord etter at ei jente jeg leste bloggen til, tok livet sitt, og som følge av dette har jeg blitt kjent med skjebnene til mennesker som virkelig sliter etter å ha blitt voldtatt eller utsatt for fryktelige ting - og når jeg ser dette i lys av et samfunn der man jakter på perfeksjon og lykke, ser jeg meningsløsheten i det hele, og skulle ønske folk brydde seg litt mer om de små, glemte menneskene rundt oss - om den gamle damen, om den ensomme gutten, om jenta som føler at hun ikke strekker til: Det er bedre å bry seg litt hver eneste dag enn å bry seg mye én dag i året, slappe av med god samvittighet, og la være å bry seg de 364 andre dagene.

Uansett - en av tingene jeg har gjort, er å skrive teksten nedenfor; tror du dette kan muntre opp noen, eller er dette kanskje litt for personlig skrevet ...?

For mye å lese. 

[Mirelurk]

På 13.1.2018 den 22.34, Zienna skrev:

Det fineste kompliment man kan få, er å være "søt" og/eller "vakker".  Å bli kalt pen, er bare det - utseende, symmetri osv. 
Om noen synes du er søt eller vakker, er det et mye større kompliment. Disse ordene sier noe om væremåten og personligheten din.
 

Signerer denne, da jeg lette etter de rette ordene selv - og her kom de  

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar; du har rett i dette har sammenheng med kultur, men ettersom denne ubevisste frykten i bunn og grunn er så meningsløs - naboen er neppe en viril vampyr som bruker en motorsag for å lage frokost, og sidemannen på bussen er trolig ikke en stum satanist på vei til en menneskeofring - burde det vel ikke være for sent å også endre den norske kulturen på dette punktet ...?

Med min evne til å komme med komplimenter når jeg skriver, er jeg klar over at jeg kan dumme meg ut ovenfor mennesker som heller foretrekker et stivt smil, men skitt au - hvorfor ikke ta sjansen på å gå ut av komfortsonen sin, og komme med noen hyggelige ord til et helt ukjent menneske selv om det ville vært mer "norsk" å ti stille.

Å si "å, så pen du er idag" eller "wooow, du er jo helt fantastisk" koster så lite, men kan bety så mye. Hvorfor ikke begynne allerede idag; hvis du tenker deg en stor sirkel der du sier noe positivt til sidemannen, som igjen sier noe positivt til den ved siden av, vil dette ende med at det er du selv som får høre noe hyggelig, og det fortjener du etter å ha startet dette.

Håper du får en strålende dag, og at livet smiler til deg på alle måter.

Anonymkode: 1d8b4...957

Hehe. Nei, det burde jo ikke være det. 

Jeg er litt for sjenert til å gjøre det selv eller er det kanskje bare en dårlig unnskyldning Men kanskje det går an å begynne i det små. 

Det er jo hyggelig når andre er hyggelige. Man blir litt overrasket fordi man ikke forventer det. 

Takk det samme til deg

1 time siden, hocane skrev:

For mye å lese. 

Poenget med å påpeke dette egentlig? Ser folk gjøre det her og der her inne og synes det er litt rart. Det er faktisk ikke så mye å lese. 

Anonymkode: 8d3a0...f9a

[hocane]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Poenget med å påpeke dette egentlig? Ser folk gjøre det her og der her inne og synes det er litt rart. Det er faktisk ikke så mye å lese. 

Bare til å beklage. Jeg jobber innen IT, er ikke vant til å lese.

[AnonymBruker]

På 14. januar 2018 den 1.25, AnonymBruker skrev:

Forstår hva du mener, men hva med godt voksne menn eller folk på gamlehjemmet som man kan kalle søte - for eksempel en bestefar på 84 som kjøper et nytt gebiss til kjæresten på 81 og pakker det pent inn; selv ville jeg ha sagt at han var riktig søt.

Anonymkode: 1d8b4...957

Det er jo fordi det finnes flere versjoner av søt.

Bestefaren ser jo ikke søt ut (altså kan godt hende han ser søt ut også, men), men handlingen han gjør er søt. Søt blir ofte brukt som et synonym til sjarmerende. Du blir sjarmert over handlingen til bestefaren, derfor er han søt. Jeg synes derfor ikke man kan snakke om hva som er best av å være søt eller pen. Om man bare snakker om utseende blir det jo noe annet, men de aller fleste som kaller andre søte gjør det fordi de blir sjarmert av personen, personen kan fint være pen eller kjekk i tillegg. Og om du sjarmerer din utkårede er det alltid en fordel  

Anonymkode: 57fae...29c

[AnonymBruker]

10 minutter siden, hocane skrev:

Bare til å beklage. Jeg jobber innen IT, er ikke vant til å lese.

Du får begynne å lese bøker på fritiden

Anonymkode: 8d3a0...f9a

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Hehe. Nei, det burde jo ikke være det. 

Jeg er litt for sjenert til å gjøre det selv eller er det kanskje bare en dårlig unnskyldning Men kanskje det går an å begynne i det små. 

Det er jo hyggelig når andre er hyggelige. Man blir litt overrasket fordi man ikke forventer det. 

Takk det samme til deg

Anonymkode: 8d3a0...f9a

Jeg skjønner deg godt, men når man setter seg ned og tenker etter, lever vi i bunn og grunn på en liten planet i et enormt verdensrom, og de tingene som kanskje virker store i våre øyne er til syvende og sist bitte, bitte små når man ser det hele i perspektiv, og uansett hvor mye jeg risikerer å dumme meg ut, tror jeg neppe små, grønne menn fra Pluto synes det er av en slik betydning at de skriver om det i nyhetene.

Samtidig er det et faktum at til tross for at et menneskes liv kan virke langt, er hvert eneste øyeblikk vi lever, det aller siste i sitt slag - sekundene som tikker når jeg nå skriver dette, kommer aldri tilbake igjen. Dette gjelder også vårt forhold til andre mennesker; når man eksempelvis møter en venn, tror man kanskje at man får en ny sjanse til å møte vennen senere, noe som godt kan hende, men akkurat dette møtet på akkurat denne dagen, er det siste i sitt slag. Det samme gjelder noen man er glad i - når man leser om alle problemene folk opplever i forhold her i forumet, kan man spørre seg hvordan det hadde vært om man så på enhver dag sammen med sin kjære ikke som en kjedelig rutine som gjentar seg dag etter dag, men som en gave; den aller siste muligheten man har til å være glad i henne akkurat denne dagen.

Og når man møter mennesker man ikke kjenner, kan det gå lang tid før man får en ny mulighet til å møte dem igjen - om man noensinne gjør det - for den gamle damen med hatten jeg skrev om sist, hun henger muligens så mye med hodet at hun ikke legger merke til isen på fortauet, og faller og slår seg så kraftig at hun havner på sykehus; den ensomme gutten finner kanskje ut at det er like greit å avslutte livet, og jenta med dårlig selvtillit kutter seg selv denne kvelden. De små, tilsynelatende ubetydelige komplimentene man kunne ha gitt dem der og da, ville kanskje ha vært nok til å føre livene deres på et nytt spor.

Kort sagt - vi mennesker er viktigere enn vi aner.

Som jeg skrev det i presentasjonen av den mystiske Skjebnemynten:

Har ikke tall på hvor mange jenter jeg har hørt fortelle hvor verdiløse de føler seg - dette er vrøvl, fordi det ikke finnes et eneste menneske som er klar over den ufattelige verdien som ligger i et menneskeliv, og grunnen til dette er at ingen av oss kjenner fremtiden. Hvis du tenker på den mest betydningsfulle personen du overhodet kan tenke deg, hadde han eller hun en mor og en far, som igjen hadde sine foreldre og så videre. Historien er en endeløs rekke av tilsynelatende tilfeldige sammentreff, og for at alle disse menneskene skulle kunne møtes, lage barn, og forme fremtiden, må alle biter i dette enorme puslespillet falle på plass; lik et skyhøyt tårn laget av tomme fyrstikkesker - tar man bort en eneste av dem, raser hele tårnet sammen.

Tenk deg at du en dag i mai ved en tilfeldighet møter ei ukjent jente i en butikk som du begynner å snakke med. Dere prater i noen minutter før hun må skynde seg videre, og som følge av dette kommer hun akkurat tidsnok til å se toget fare av sted, noe som gjør henne rimelig frustrert. For å dempe irritasjonen en smule, går hun til en nærliggende kiosk for å kjøpe trøstesjokolade. Bak disken jobber en gutt hun begynner å prate med, som muntrer henne opp såpass at de begynner å chatte på nettet neste kveld. Og så videre - det ene fører til det andre, tiden går, og om noen år får dette paret barn, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, ville denne slekten gi liv til et menneske som ville skrevet noen kloke ord, som igjen ble lest av en ung mann, og nettopp disse ordene ville mange år senere inspirere ham til å stille til valg, noe som i en gitt situasjon ville forhindret at Sverige gikk til krig mot Norge, noe de har gjort tidligere.

Men tenk deg så at du akkurat denne dagen går ut noen sekunder senere. Noe som fører til at du må stoppe foran et rødt lys, og kommer inn i butikken like etter at jenta du aldri rekker å bli kjent med, har gått ut. I og med at hun ikke snakker med deg, har hun god tid og rekker toget, noe som fører til at hun ikke behøver å gå til kiosken og kjøpe trøstesjokoladen, og trenger derfor heller ikke oppmuntring av gutten bak disken, som hun aldri blir kjent med. Året etter bestemmer hun seg for å utforske verden, drar til utlandet der hun treffer en annen type som hun får barn med, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, får de en etterkommer som er travelt opptatt med å etablere en pølsefabrikk i Argentina fremfor å skrive en bok. Derfor får denne unge mannen heller ikke lest disse kloke ordene som aldri blir skrevet, han stiller aldri til valg, og en vakker dag okkuperer svenskene Norge, og blir her for godt.

Alt dette bare fordi du gikk ut noen sekunder senere en dag i mai.

- - - - -

Så bare tenk deg hvor mye de små tingene vi gjør, egentlig betyr: Det spontane smilet, den vennlige kommentaren; det at man bryr deg litt om det andre overser. Tenk så viktig du er når du smiler - tenk så verdifullt smilet og komplimenten din er.

Ønsker deg en strålende dag også idag ...!

Anonymkode: 1d8b4...957

[Ferny]

På 14.1.2018 den 22.52, stf skrev:

Jeg foretrekker søt, men jeg syns såvel som utseende handler det litt om hvordan man er.  Sjarm/utstråling.

Enig med deg da. Men for å beskrive hvordan jeg tenker rent utseendemessig:

Angelina Jolie: pen

Jennifer Aniston: søt

Liker best utseendet på sistnevnte.

[Lava Anne]

Søt er et kompliment, ts. Ikke overanalysér. Folk legger forskjellig betydning i det, men det er likevel et kompliment.

[annebanane]

Synest at søt, pen, fin og mange lignende komplimenter egentlig er likeverdige - men fra ei som så og si bare hører at jeg er søt når det kommer til utseende så mister det litt av verdien sammenlignet med andre komplimenter for meg. Det er jo som en sier at en vil ha litt av det en ikke får.

Akkurat pen og søt er vel forskjellig fordi søt også går på væremåte og personlighet, imens pen er utseende.

Endret 17. januar 2018 av Moonwalker

[Uglems]

Har blitt kalt begge deler. Merkelig.