Hvor mange lever med et savn?

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere menn er enkle sånn. Kan ligge rundt uten at det bryr dere. Jeg klarer ikke det. 3 år uten nærhet. Det har vel aldri en mann klart uansett hvor stor kjærlighetssorg de har.

Anonymkode: 8132d...303

Jeg er ikke så helt sikker på at det du sier stemmer for "dere menn". Menn er like ulike som det kvinner er, og jeg er ganske sikker på at du finner like mange menn som også savner nærheten og tilhørigheten. Ikke alle menn kan ligge bekymringsløst rundt med en gang de har blitt kastet ut av et forhold de savner.

Anonymkode: 37d98...73e

[AnonymBruker]

Når jeg var singel savnet jeg familielivet, da vi forsøkte igjen etter fem år så savnet jeg livet mitt som singel. Man vet ikke hva man har før man mister det, det opplevde jeg på godt og vondt. Vi hadde skapt en fantasiverden som ikke var virkelig, og kunne endelig gå hver vår vei etterpå.

Anonymkode: 1c882...923

[AnonymBruker]

Jeg savner vennen min veldig, veldig mye. Hele tiden, hver dag.

Anonymkode: 67622...f71

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg savner vennen min veldig, veldig mye. Hele tiden, hver dag.

Anonymkode: 67622...f71

Venn? Var dere kjærester før?

Anonymkode: 8132d...303

[AnonymBruker]

Lever med savn hver dag, etter en mann jeg er dypt forelsket i.

Anonymkode: 6ee24...3cc

[Elaine Marley]

Jeg savner ikke det forholdet jeg hadde, men jeg savner å være nær noen. 

Samtidig har jeg det fint som singel, og vet ikke om jeg kan gi en mann det han vil ha akkurat nå i hvert fall. 

Jeg har mye å ta tak i, og er ikke sånn som treffer tilfeldige menn for å få et snev av nærhet for en kort stund. 

[AnonymBruker]

På 13.1.2018 den 11.30, AnonymBruker skrev:

For å svare på overskriften, ja jeg lever med et savn. Savn etter god helse og et normalt liv. Er nitten år og sengeliggende.

Anonymkode: 86dc2...9e9

Klæm til deg💜💜

Anonymkode: 1980b...6ba

[AnonymBruker]

Mitt gamle jeg. Hvor jeg gikk/syklet hver dag. Unger bodde hjemme,  jeg var frisk. Savner de som har gått bort.

Anonymkode: 1f6af...917

[AnonymBruker]

Jeg savner at vi en gang var en familie og at barna hadde ett hjem. Savner ikke eksen, men at barna var lykkelige uten problemer.

Savner å leve lykkelig uvitende om hva utroskap og svik er, og å kunne stole på folk.

Savner å ha en grei og forutsigbar økonomi, og slippe å snu på hver eneste krone.

Savner kjæresten min, og det å krype inntil ham om kvelden når vi skal legge oss og kjenne kroppsvarmen og armen hans rundt meg, noe vi kun får gjøre annenhver helg.

Savner noen å bo med og å dele livet mitt med. 

Savner lykkefølelsen i hverdagen.

Anonymkode: d575b...642

[Trolltunge]

På 13.1.2018 den 20.43, AnonymBruker skrev:

Når jeg var singel savnet jeg familielivet, da vi forsøkte igjen etter fem år så savnet jeg livet mitt som singel. Man vet ikke hva man har før man mister det, det opplevde jeg på godt og vondt. Vi hadde skapt en fantasiverden som ikke var virkelig, og kunne endelig gå hver vår vei etterpå.

Anonymkode: 1c882...923

Dette opplever jeg også. Jeg ga forholdet en ny sjanse, og nå savner jeg så sårt å være singel igjen. Da var det liksom håp om noe bedre i fremtiden. Ikke nødvendigvis en ny mann, men gleder og opplevelser. Nå føler jeg bare at jeg er låst i noe negativt, og jeg vet at jeg må gjennom et nytt brudd før jeg kan se fremover igjen. Gruer meg litt til det, for blir neppe et pent og rolig brudd. 

Ja jeg savner å være singel! Det var savn da også, men da følte jeg iallefall at jeg var på rett vei. Nå bare går jeg rundt og rundt, og kommer ingen vei. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Trolltunge skrev:

Dette opplever jeg også. Jeg ga forholdet en ny sjanse, og nå savner jeg så sårt å være singel igjen. Da var det liksom håp om noe bedre i fremtiden. Ikke nødvendigvis en ny mann, men gleder og opplevelser. Nå føler jeg bare at jeg er låst i noe negativt, og jeg vet at jeg må gjennom et nytt brudd før jeg kan se fremover igjen. Gruer meg litt til det, for blir neppe et pent og rolig brudd. 

Ja jeg savner å være singel! Det var savn da også, men da følte jeg iallefall at jeg var på rett vei. Nå bare går jeg rundt og rundt, og kommer ingen vei. 

Jeg har savnet ekskona lengere enn jeg tørr innrømme, for et halvt år siden ble det jeg hadde drømt om endelig sant. Hun kom krypende tilbake, savnet det som var og familielivet.

De første ukene var jeg verdens gladeste mann, men etter noen samtaler på sene kvelder ble jeg mer og mer rastløs. Jeg var ikke lenger den samme, hun var ergo ikke lenger den samme for meg lenger. Hvis vi hadde møtt hverandre for første gang i dag, hadde jeg ikke forstått henne. Jeg har utviklet meg i helt andre baner etter disse årene, bare synd jeg måtte oppleve dette før jeg innså det helt 100%

I helgen hadde vi laget middag, sprettet opp vinflasken og laget god dessert. Det eneste jeg klarte å tenke på var at jeg ikke var meg selv lenger, at dette ikke var meg og at jeg ikke hørte til her lenger. Jeg savner måten å være en annen på

Ja, jeg er rett og slett forandret og jeg vil ikke tilbake. Hun liker meg ikke som den jeg er, hun vil etterhvert innse at det hele er feilspor hun også

Til alle dere andre som har opplevd skilsmisse og barn. Risikoen for å savne noe som egentlig aldri eksisterte er ganke stor! Sannheten er jo at man ikke var lykkelig mens man var familie og samlet, det er store grunner til at man lot det glippe. Risikoen for å savne det og tenke mer positivt på det enn det egentlig var, er en felle enhver av oss kan gå i. Sikkert mange som må erfare akkurat det jeg erfarte før man innser at det hele var tull, i likhet med meg. Men når man er tilbake i den fortiden man savnet, er det som regel noe helt annet enn man forestilte seg.

Jeg skal legge meg inntil en dame som ikke forstår meg og motsatt. Jeg er tilbake til grunnen til skilsmissen... Vi er ikke kjærester, vi er ikke kjærlighet. Vi har bare lært hverandre lærdommen om å gi slipp.

Anonymkode: 0fc4b...e91

[Engel]

Sorgen og savnet etter familielivet som sprakk vil nok alltid være der. Men jeg savner ikke eksen. Har heldigvis klart å gå videre, og er i et nytt forhold nå.

[AnonymBruker]

" En fling av noe du ikke får " .  Ja, du kan jaggu få sagt det.  Uansett hvor etablert og lykkelig jeg er, vil alltid en "fling" av meg savne henne. Min tidligere elskerinne/venninne/særbo. (for fin til å kalles kk).  Skulle jeg oppsøke henne, blir jeg gal. Det er som en tørrlagt alkoholiker, og drinken han ikke kan ta. 

Jeg "trøster" meg med å gå inn på FB-profilen hennes av og til når jeg er alene. Faen, det gjør skikkelig ondt i sjela av og til.

Anonymkode: 99a10...5ca

[AnonymBruker]

På Saturday, January 13, 2018 den 15.06, AnonymBruker skrev:

Tja jeg savner nå enormt nærhet og kos, og bryr meg om alle jeg har ligget med - på ett eller annet nivå. Håper nå å utvikle følelser for ei, men har lenge mistenkt at eksen fullstendig knuste den delen av meg. Dessuten må man være to om å utvikle følelser.

Ser det ikke som noe "prestasjon" å unngå nærhet i 3år. Høres trist ut ja. Ta sjansen - hiv deg på match eller turvenn. Det er da ikke så vanskelig å skille gutter fra menn? Ta sjansen på å finne nærhet og kos uten mer enn gjensidig respekt og komfort i første omgang - det er nok av motparter som trenger det også. Kjærlighet kan komme etter hvert - eller ikke.

Forøvrig var jeg jomfru til langt oppi tyveårene, og eksen var min første og eneste til langt oppi tredveårene. Dere kan si hva dere vil, men faktum er at de aller fleste av dere ikke vil ha en relativt uerfaren mann med bagasje i tillegg.

Jeg forsøker ihvertfall å jobbe meg ut av sorg og fortvilelse, for min egen og barns del.

Anonymkode: 40cd3...f1c

Som jeg skulle skrevet det selv.

 

Kvinne 47

Anonymkode: 351e6...e42

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har savnet ekskona lengere enn jeg tørr innrømme, for et halvt år siden ble det jeg hadde drømt om endelig sant. Hun kom krypende tilbake, savnet det som var og familielivet.

De første ukene var jeg verdens gladeste mann, men etter noen samtaler på sene kvelder ble jeg mer og mer rastløs. Jeg var ikke lenger den samme, hun var ergo ikke lenger den samme for meg lenger. Hvis vi hadde møtt hverandre for første gang i dag, hadde jeg ikke forstått henne. Jeg har utviklet meg i helt andre baner etter disse årene, bare synd jeg måtte oppleve dette før jeg innså det helt 100%

I helgen hadde vi laget middag, sprettet opp vinflasken og laget god dessert. Det eneste jeg klarte å tenke på var at jeg ikke var meg selv lenger, at dette ikke var meg og at jeg ikke hørte til her lenger. Jeg savner måten å være en annen på

Ja, jeg er rett og slett forandret og jeg vil ikke tilbake. Hun liker meg ikke som den jeg er, hun vil etterhvert innse at det hele er feilspor hun også

Til alle dere andre som har opplevd skilsmisse og barn. Risikoen for å savne noe som egentlig aldri eksisterte er ganke stor! Sannheten er jo at man ikke var lykkelig mens man var familie og samlet, det er store grunner til at man lot det glippe. Risikoen for å savne det og tenke mer positivt på det enn det egentlig var, er en felle enhver av oss kan gå i. Sikkert mange som må erfare akkurat det jeg erfarte før man innser at det hele var tull, i likhet med meg. Men når man er tilbake i den fortiden man savnet, er det som regel noe helt annet enn man forestilte seg.

Jeg skal legge meg inntil en dame som ikke forstår meg og motsatt. Jeg er tilbake til grunnen til skilsmissen... Vi er ikke kjærester, vi er ikke kjærlighet. Vi har bare lært hverandre lærdommen om å gi slipp.

Anonymkode: 0fc4b...e91

Jeg ville også ha familien til å fungere. Det gikk bare ikke.

Gikk ut av forholdet for over 3 år siden ett forhold som varte 25 år.

Er med en mann nå, faen ikke sikker engang. Mulig han leker med meg.

Anonymkode: 351e6...e42

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg ville også ha familien til å fungere. Det gikk bare ikke.

Gikk ut av forholdet for over 3 år siden ett forhold som varte 25 år.

Er med en mann nå, faen ikke sikker engang. Mulig han leker med meg.

Anonymkode: 351e6...e42

Orker bare ikke være helt alene nå så mye tungt. Ett barn fikk nylig diagnose lett psykisk utviklingshemmet. Denne mannen er god med barna og mine foreldre. Og en god armkrok for meg innimellom.

Anonymkode: 351e6...e42

[AnonymBruker]

På ‎13‎.‎01‎.‎2018 den 15.06, AnonymBruker skrev:

Forøvrig var jeg jomfru til langt oppi tyveårene, og eksen var min første og eneste til langt oppi tredveårene. Dere kan si hva dere vil, men faktum er at de aller fleste av dere ikke vil ha en relativt uerfaren mann med bagasje i tillegg.

Jeg forsøker ihvertfall å jobbe meg ut av sorg og fortvilelse, for min egen og barns del.

Anonymkode: 40cd3...f1c

Heller en mann som har vært i et eneste lengre forhold enn en mann som har vært i mange korte. Erfaring fra et langt forhold blir bare mer og mer viktig med årene, for det viser at du er i stand til å være stabil i et forhold, og ikke bare går videre straks forelskelsen falmer og det blir litt motstand.

Anonymkode: 44a11...481