Dårlig samvittighet.. Vurderer å gå fra min handikappede sambo

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt på dette lenge, men har ikke hatt hjerte til å gjøre noe med det. Jeg elsker han, men "gnisten" er definitivt borte... 

Da vi traff hverandre var det full klaff fra første stund. De seneste årene derimot har jeg begynt å tenke mye. Ser kun det negative i alt. På grunn av rullestolen må alt planlegges ned til hver minste detalj. Nytter ikke å ligge å slumre en halvtime ekstra på morgenen, for han trenger tid til å komme seg opp i stolen, stelle seg og sette på utstyr. Sexen har på noen områder vært den beste jeg har opplevd. Han er en mester i å slikke og kose, noe jeg elsker, for det har jeg ikke opplevd ved tidligere partnere. Men han er lam i underkroppen, så selve sexen er det jeg som må styre selv  ved å ligge oppå ham å ri han. Ingen spontansex da det er praktisk umulig pga rullestol. 

Jeg er lei av at jeg må ta hensyn til hans handicap, at det er enkelte plasser vi ikke kan dra fordi det mangler heis. Enkelte venner vi aldri får besøkt pga bratte trapper. Lei av urinlekasjer i sengen, og alt utstyret han behøver som tar opp masse plass overalt. Leiligheten vi leier, en kommunal bolig tilplasset rullestolbruk er kald og sykehusaktig uten sjel. Når vi snakker om fremtiden prater han om at vi snart har råd til å kjøpe oss egen leilighet lik som den vi bor i nå. I mitt stille sinn drømmer jeg om å bo i et gammelt og knirkete pippi langstrømpehus med masse historie og sjel... 

Selv om jeg elsker ham er jeg drittlei. Jeh vet at han elsker meg tilbake og at jeg er det store lyspunktet og redningen i livet hans. Jeg savner en kjæreste som faktisk kan gå, og som kan gi meg et kraftig kn*ll det savner jeg virkelig når jeg ligger der gang på gang å rir han.. Men jeg får så fryltelig dårlig samvittighet bare av tanken:( Han virker fremdeles nyforelsket, forelskelsen min forsvant for lenge siden. Er det noen her som har vært i samme situasjon? Jeg er redd for at han går inn i depresjon eller isolerer seg om jeg forlater han. At han begynner å skylde på handikappet sitt, at ingen vil ha ham pga det... Huff vanskelig dette

Anonymkode: 3a09b...284

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvor gamle dere er og hvor lenge dere har vært sammen?

Enig i at du ikke kan være sammen med han bare pga. samvittighet.

Anonymkode: 724c2...224

[AnonymBruker]

Hvis dere ikke har barn sammen og du føler det slik er det ikke riktig at du skal være sammen med han pga samvittigheten din.

Anonymkode: 4d021...10a

[AnonymBruker]

Man kan ikke holde sammen med noen kun på grunn av et handikap. Om du føler at gnisten er borte å du ikke klarer å se for deg den fremtiden du ønsker med han så er det ikke riktig ovenfor han heller at du fortsetter dette. 

Anonymkode: ba450...68a

[WubWub]

Man skal ikke være sammen med noen utelukkende ut ifra sympati og medlidenhet. Det blir helt feil for begge parter. 

I praksis er forholdet deres bare et gedigent spill for galleriet, et spill som den andre aktøren ikke engang er klar over. 

 

[Gjest ClickB4it]

Har dere vært i terapi, både hver for dere og sammen?

[AnonymBruker]

Flott tabubelagt tema, som få vil ta innover seg. Et par jeg kjenner har for ikke lenge siden i en bilulykke. Begge fikk alvorlige ryggskader. 

Hun har mistet følelsen fra brystet og ned, og beskjed om dårlig prognose for å bli bedre, selv med rehabilitering. 

Han er på beina allerede, og gjør akkurat det han gjorde før ulykken. Men, hva skjer når ektefellen kommer hjem, og han må pleie henne så fort han kommer fra jobb, har han samvittighet til å dra ut med gutta osv. 

Du har min dypeste sympati, dette er ingen lett problemstilling

Anonymkode: 5f03b...bae

[wintergirl]

For en trist situasjon. Skjønner jo deg  også. Men har dere gått til terapi? Er det sånn at du ikke elsker han overhodet? 

Må innrømme at jeg får skikkelig vondt av han også. Han skulle så gjerne selv vært uten handikappet.  Men samtidig skal du ikke være i et forhold kun pga sympati og dårlig samvittighet. Han kan også være heldig å møte en dame som elsker han og forguder han. Han fortjener det og du fortjener også å være lykkelig.  Men uansett hvem man møter, så er det aldri garanti for at man blir lykkelig i lengden. Så tenk deg nøye om. Vei for og i mot.

 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, wintergirl skrev:

For en trist situasjon. Skjønner jo deg  også. Men har dere gått til terapi? Er det sånn at du ikke elsker han overhodet? 

Må innrømme at jeg får skikkelig vondt av han også. Han skulle så gjerne selv vært uten handikappet.  Men samtidig skal du ikke være i et forhold kun pga sympati og dårlig samvittighet. Han kan også være heldig å møte en dame som elsker han og forguder han. Han fortjener det og du fortjener også å være lykkelig.  Men uansett hvem man møter, så er det aldri garanti for at man blir lykkelig i lengden. Så tenk deg nøye om. Vei for og i mot.

 

Parterapi har neppe noe for seg. Det er handicapet hans ho er lei av og det kan ikke fikses med parterapi. 

Anonymkode: 86c40...1b9

[AnonymBruker]

8 minutter siden, wintergirl skrev:

For en trist situasjon. Skjønner jo deg  også. Men har dere gått til terapi? Er det sånn at du ikke elsker han overhodet? 

Må innrømme at jeg får skikkelig vondt av han også. Han skulle så gjerne selv vært uten handikappet.  Men samtidig skal du ikke være i et forhold kun pga sympati og dårlig samvittighet. Han kan også være heldig å møte en dame som elsker han og forguder han. Han fortjener det og du fortjener også å være lykkelig.  Men uansett hvem man møter, så er det aldri garanti for at man blir lykkelig i lengden. Så tenk deg nøye om. Vei for og i mot.

 

TS skriver to steder at hun elsker ham.

Anonymkode: d16dd...104

[Menchit]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Parterapi har neppe noe for seg. Det er handicapet hans ho er lei av og det kan ikke fikses med parterapi. 

Anonymkode: 86c40...1b9

Det var jo der når de ble sammen, så det kan være gode muligheter med parterapi. Når man er inne i en dårlig periode i et forhold har de fleste en tendens til å fokusere på det som er negativt, enten det det er rullestol eller at partneren løper maraton en gang i uka.

[wintergirl]

15 minutter siden, Menchit skrev:

Det var jo der når de ble sammen, så det kan være gode muligheter med parterapi. Når man er inne i en dårlig periode i et forhold har de fleste en tendens til å fokusere på det som er negativt, enten det det er rullestol eller at partneren løper maraton en gang i uka.

Det er akkurat det jeg mener også. Men enkelte er selvskrevne eksperter.

[wintergirl]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS skriver to steder at hun elsker ham.

Anonymkode: d16dd...104

Elsker hun han kan det kanskje overvinnes. Uansett hvem man møter så er det noe som er negativt. Noen verre enn andre.

[wintergirl]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Parterapi har neppe noe for seg. Det er handicapet hans ho er lei av og det kan ikke fikses med parterapi. 

Anonymkode: 86c40...1b9

Og det vet du alt om? 

[AnonymBruker]

Var han handicapet da dere traff hverandre eller har det skjedd noe underveis, TS? Vært sammen lenge? Og når inntraff evt ulykken (eller er han født med handicap)?

Anonymkode: d1648...143

[AnonymBruker]

Handicap eller ikke, følelser kan ta slutt. Det kan jo hende at følelsene hadde forsvunnet uansett, men at handicapet hans er en knagg å henge det på. Du sier du elsker ham, men du gjør han ikke noen tjenester ved å bli av plikt. 

Anonymkode: c4f15...2b7

[AnonymBruker]

Hvis du egentlig elsker han, kunne særbo vært en løsning? Da har dere hverandre, men du slipper mange av "sykepleier"-oppgavene du nevner og kan komme å besøke han når han er ferdig "stelt"... Og du kan selvsagt velge å overnatte og hjelpe han innimellom, men da fordi du ønsker det, og ikke av plikt..


Uansett så synes jeg du bør snakke med han sånn at dere kommer til en løsning sammen. Ingen av dere er tjent med sånn det er nå hvor du føler at du er sammen med han av dårlig samvittighet.

 

Anonymkode: 17f60...4f1

[Hr. Aktiv]

Men er gresset så mye grønnere på den andre side?

Jeg har sett mye gress å kan si det er ikke grønnere. Like mye fordeler å ulemper bare på litt andre punkt. 

[AnonymBruker]

Hei,

du høres litt ut som min ekskjæreste. Ikke at jeg har et så "alvorlig" handicap som din kjære har, og vi kunne definitivt knulle på akkurat de måtene vi ønsket, men jeg har noen begrensninger når det gjelder krefter, smerter osv og etterhvert begynt min kjære å føle at mangelen på spontanitet var påtagelig, og at det var grusomt å planlegge osv osv. Jeg ble etterhvert møkk lei av å høre om det, men tenkt på det som en personlig feil med min kjære at han var mindre tålmodig anlagt enn meg. Jeg hadde jo også tross alt lært en god pose tålmodighet av min sykdom og rehabilitering, da kan man ikke være hverken perfeksjonist eller hive seg rundt og gjøre hva man vil, men må lære seg å nyte små gleder og ikke minst feire små seire. Jeg ble veldig glad i små gleder og små seire! Og etterhver store seire. Etterhvert kom vi over i terretoriet "ingenting er bra nok", der uansett hva jeg fikk til i forhold til rehabilitering og ikke minst materielle forhold (som betød mye for ham fordi vi hadde begrensninger på andre områder), så følte han bare at det var noe eller noen der ut som svevde i uendelig frihet osv osv. For meg virket dette latterlig, da de fleste av venneene våre var to- og trebarnsforeldre "lenket" til ungepass og huslån,men det var sånn han følte det. At alle bare lekte seg med livet mens hans måtte slave (dvs gjøre mer husarbeid enn meg) og pines (planlegge). 

Vel. Han flyttet ut, nå bor han såvidt jeg vet på en trang hybel. Han har riktignok råd til å reise litt til utlandet, men det er jo bare for å trene, er ikke noe party. Drømmen er liksom å kjøpe en lik leilighet som det vi hadde. Jeg tror ikke han har sex, det virker ikke sånn ihvertfall (jeg vet jo hvordan han er når han er tilfredsstilt). Jeg vet ikke helt hvor det ble av det ville og frie livet han skulle leve. Det er jeg av oss som har ny kjæreste - som ikke skjønner hvordan jeg liksom er krevende å være med. Jeg skulle bare ønske eksen slo opp to år før, så jeg slapp å kaste vekk masse tid med å prøve å reparere et dødt forhold.

Si det som det er, du. Det er lov å slå opp med en kjæreste. Men å fortsette å være sammen med noen du har beynt å se ned på, det er ikke særlig snilt. Og det er lurt å gå før han begynner å se ned på deg...  

Anonymkode: afcde...e7a

[AnonymBruker]

Vanskelig problemstilling, men hvis du virkelig er glad i han, så ville jeg blitt. Du må se mulighetene, ikke begrensingene. Se forbil stolen. Han har mye å by på som du ikke vil finne hos en annen, feks. han vil sannsynligvis aldri komme til å være utro mot deg og han vil elske og sette pris på deg for alltid, uansett hva som skjer med deg, du vil oppleve en kjærlighet fra han som aldri vil dø ut (slik som mange andre damer opplever med mannen sin). Mange av problemstillingene som feks. urinlekasje, ser jeg løsninger på og husk at du er kjæresten hans, du skal ikke bli satt i en rolle som en ekstra hjelpepleier, du bør snakke med helseapparatet i kommunen om dette. Det største problemet jeg ser er selve sexen, men sex er ikke alt i et forhold, par har gjenomsnittlig samleie bare 2 timer i løpet av en uke på 168 timer, dessuten kommer kosen og intimiteten ved siden av, og selve kosen/forspillet er jo ikke noe problem for dere, du er heldig som får så mye kos av kjæresten din!. Han har jo følelse i penis, og sexen har jo fungert fint slik at du har blitt tilfredstilt, du er heldig som sannsynligvis klarer å oppnå orgasme bare ved å ri (mange damer får ikke orgasme i den stillingen). Dere kan bruke sexleketøy, eller kanskje han også er åpen for trekant med en ekstra mann? Uansett bør du snakke med han om dette, kommunikasjon er nøkkelordet i denne situasjonen og jeg vil absolutt anbefale dere å ta en prat hos en parterapeut før du tar en beslutning, få sortert tankene dine og luftet dem med din kjære. Lykke til 

Anonymkode: fba4b...fb8