Erfaringer med relasjonsskader?

[Skriblerinna]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hjelper ikke på, at aviser omtrent ikke nevner emosjonell vold.

Anonymkode: bf971...cb7

Emosjonell/psykisk vold er det få som forstår seg på. Forskning på området sidestiller seksuelt, fysisk og emosjonell vold. Det har mye av de samme følgene, og endrer faktisk hjernen hos mennesker som opplever det systematisk gjennom barndommen. Likevel klarer folk flest bare å forstå at slag/spark og seksuelt misbruk er forferdelig. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Skriblerinna skrev:

 

Ser at den setninga kan bety flere ting som gir mening i denne sammenhengen, selv om jeg som skrev den mente noe annet. 

Jeg på min side har visst fra jeg var ganske liten at ting ikke stemte hjemme. Det har bare tatt ekstremt lang tid å finne ordene for å beskrive tilstandene slik de var. Det er vanskelig å sette ord på psykisk vold. Jeg jobber vel fremdeles med det. 

 

https://www.dagsavisen.no/innenriks/psykisk-vold-er-verst-1.283457

En, av få artikler om psykisk vold.

Anonymkode: bf971...cb7

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Skriblerinna skrev:

Emosjonell/psykisk vold er det få som forstår seg på. Forskning på området sidestiller seksuelt, fysisk og emosjonell vold. Det har mye av de samme følgene, og endrer faktisk hjernen hos mennesker som opplever det systematisk gjennom barndommen. Likevel klarer folk flest bare å forstå at slag/spark og seksuelt misbruk er forferdelig. 

Jeg har opplevd begge deler,og kan uten tvil si at den psykiske volden var den verste.

Anonymkode: bf971...cb7

[Skriblerinna]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har opplevd begge deler,og kan uten tvil si at den psykiske volden var den verste.

Anonymkode: bf971...cb7

Men jeg vil tro at fysisk vold i barndommen også har en komponent som er psykisk/emosjonell? Hvis det er mer enn en gang, og hvis man ikke vet når det kommer eller at man på en eller annen måte får det servert som om man fortjener det osv. 

[Skriblerinna]

Beklager alle avsporingene, trådstarter 😅 Blir litt engasjert... 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Skriblerinna skrev:

Men jeg vil tro at fysisk vold i barndommen også har en komponent som er psykisk/emosjonell? Hvis det er mer enn en gang, og hvis man ikke vet når det kommer eller at man på en eller annen måte får det servert som om man fortjener det osv. 

Det er nettopp det den har. Dersom man vokser opp med f.eks. fysisk mobbing på skolen, så spiller det ingen rolle hvor gode og omsorgsfulle foreldre man har å komme hjem til. Det som spiller noen rolle er om man slipper unna fysisk vold eller ei. Jeg har selv kun opplevd psykisk vold, og forstår behovet for at man informerer bedre om dette. Men å stadig gjenta til det kjedsommelige at psykisk er verre enn fysisk, hjelper for det første ikke, og for det andre er det ikke nødvendigvis sant.

7 minutter siden, Skriblerinna skrev:

Beklager alle avsporingene, trådstarter 😅 Blir litt engasjert... 

Du innser i det minste at dette er avsporinger  

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Skriblerinna skrev:

Men jeg vil tro at fysisk vold i barndommen også har en komponent som er psykisk/emosjonell? Hvis det er mer enn en gang, og hvis man ikke vet når det kommer eller at man på en eller annen måte får det servert som om man fortjener det osv. 

Grov fysisk vold utført av personlighetsforstyrrede foreldre vil selvsagt alltid være ekstremt smertefullt også emosjonelt, men når det kommer til mer "oppdragervold" så tror jeg det blir annerledes.Disse barna vet stort sett alltid at de er elsket, og det er et samsvar mellom handling og straff, " Jeg stjal fra pappa sin lommebok, og derfor får jeg ris". Barn som blir utsatt for fysisk vold vil også vite at det foreldrene gjør er galt, og akkurat det er heldig, da vil de ikke legge skylden på seg selv,men foreldrene. Psykisk vold ala " Jeg skulle ønske du aldri var født, du burde vært abortert, hvis du ikke hadde vært født så hadde mamma vært lykkelig osv" er ekstremt smertefullt for et barn, og barnet vil legge skylden på seg selv,og ikke foreldrene I tillegg vil den type vold være konstant, altså noe som skjer hver dag, eller flerfoldige ganger i uken .Leste om komikeren Rune Andersen og hans søstre,de var utsatt for svært grov fysisk vold, men allikevel sa de at den psykiske volden var verst, det sier en del.  

Anonymkode: bf971...cb7

[AnonymBruker]

19 hours ago, AnonymBruker said:

Synes du virker utrolig innsiktsfull i egen problematikk + hvordan det påvirker partner, og tøff som tar tak!

Når du nevner "de andre problemene" dine, er dette da snakk om "jobb og ellers i livet"? 

Jeg kan nevne at for min egen del så har jeg ikke så store problemer med å åpne opp for partner om ting som har skjedd i fortiden/oppveksten. Det som har vært vanskeligst å åpne opp om, er vanskelige følelser i her og nå situasjoner. Den gang var jeg jo et barn. Mens nå er jeg voksen og "burde vite bedre". Jeg klarer dårlig å deale med vonde følelser som oppstår her og nå.

De gangene jeg har problemer med andre (jobb, ellers i livet) er jeg vant med å trekke meg inn i meg selv og shut down. Jeg forventer liksom av meg selv å klare å løse enhver situasjon, og hvis jeg ikke klarer det så kjefter jeg på meg selv for å ha det vondt. "Din lille sytepave! Tror du at du har det verre enn andre?" Jeg gir den andre parten rett og meg selv feil. Dette er ekstremt utmattende, nærmest tvangstanker hver gang jeg har det vondt.

Selv om jeg etterhvert har klart å trøste meg selv i slike situasjoner, så er det fremdeles vanskelig å åpne opp for tanken om at en annen person også vil trøste meg. Jeg tenker stadig at kjæresten vil synes jeg er teit og ta den andre partens side. 

Jeg har derfor laget meg en øvelse som jeg har kalt "å sette meg på fanget og gråte". Det går i all hovedsak ut på at jeg tar sjansen på at partneren min er der for meg, også de gangene jeg har det vondt og føler meg overkjørt. De gangene jeg ikke klarer å løse problemer selv. Det føles omtrent like skummelt som å skulle kle av seg og vandre opp Karl Johan og en tur i Slottsparken  Jeg pleier derfor å si fra på forhånd; "Jeg har behov for å 'sitte på fanget og gråte' nå." Og så tar jeg sjansen....

 

(Det pleier å gå strålende! Og det er veldig sunt å merke at jeg ikke får kjeft, men trøst )

Anonymkode: b77d6...bf3

Jeg forklarte meg litt dårlig ser jeg, det jeg mente var det å takle ubehagelige situasjoner, sånn generelt. Der har jeg dessverre ikke klart å komme noen vei med enda. 

Synes det var veldig modig av deg å gjennomføre øvelsene! Det er en fantastisk følelse å motbevise disse indre stemmene, at de tar feil! <3

Anonymkode: 71577...d90

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper ikke jeg har opplevdes sånn da. 

Men for jeg opplever det samme som du sier. Når man kommer med sine erfaringer, eller sine tolkninger, eller deler av sin kunnskap så får man passet påskrevet, ellers om du sier blir sablet ned. Jeg merker selv at det regelrett blir utrygt (! paradoksalt!) å skrive i slike tråder, fordi det finnes de som finner noe å ta deg på. Og i stedet for å være her og lære av hverandre og diskutere og dele erfaringer/kunnskap og vokse, så er det om å gjøre å ha rett, og å kritisere andre og faktisk angripe dem som har andre erfaringer. I et eksempel tidligere her så skrev to ulike brukere nesten den samme tingen, den ene (kanskje fordi den uttrykte mer rundt en pågående tilknytningsstil) ble angrepet, ignorert og anklaget for avsporing, og at en ikke burde delt noe, den andre ble mottatt med interesse og velvilje (kanskje fordi den uttrykte mer rundt en unnvikende tilknytningsstil), til tross for at begge delte nesten det samme. 

Det er ganske kjipt å ønske å lære i et nettsamfunn der man blir en representasjon av "fiender fra fortiden". Jeg har f.eks opplevd mye dritt fra en som er dismissive-avoidant, men jeg mener ikke at alle er som ham, og behandler ikke og snakker ikke om alle unnvikende som om de er det. Det tror jeg er veldig viktig, da å bli satt i bås pga sine problemer kan være svært problematisk og vondt. 

Anonymkode: d8e2d...68a

Nei. Jeg var mest generell. Jeg kvier meg for å skrive om meg selv her. Fordi det gjør meg sårbar og enkelte er så harde at jeg angrer på at jeg delte. Jeg har vært gjennom omsorgssvikt i oppveksten. Totalt ignorert. Mest utskjelt. Latterliggjort. Osv. Men jeg er en ekstrovert person. Og selv om jeg har vanskelig for å knytte meg dukker det opp tidvis personer jeg føler jeg kan snakke med. Men her inne bruker folk historien din mot deg. Væremåten din. Og de anklager deg for å være selvsentrert, uten å se at de gjør det selv. Temaet er høyst aktuelt. Og kunne vært bra å diskutere ig utveksle erfaringer, men man kvier seg jo. Fordi man ikke ønsker bli utskjelt igjen. Bøller ser ikke at de er bøller, de ser det bare på alle andre. 

I forhold tør jeg ikke stole på partner. På at han faktisk vil være med meg. Jeg venter på stormen. 

Anonymkode: 5fbe5...f49

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forklarte meg litt dårlig ser jeg, det jeg mente var det å takle ubehagelige situasjoner, sånn generelt. Der har jeg dessverre ikke klart å komme noen vei med enda. 

Synes det var veldig modig av deg å gjennomføre øvelsene! Det er en fantastisk følelse å motbevise disse indre stemmene, at de tar feil! <3

Anonymkode: 71577...d90

Det er det det er!  

Såvidt jeg husker har du en kjæreste som du er åpen med om at du jobber med disse tingene? Kan bare anbefale deg å spørre han eller henne om dere kan ta noen gråte på fanget-øvelser. Dere kan jo starte lett med å øve på "å være lei av surt vær og vind"  Baby steps.

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Jeg var mest generell. Jeg kvier meg for å skrive om meg selv her. Fordi det gjør meg sårbar og enkelte er så harde at jeg angrer på at jeg delte. Jeg har vært gjennom omsorgssvikt i oppveksten. Totalt ignorert. Mest utskjelt. Latterliggjort. Osv. Men jeg er en ekstrovert person. Og selv om jeg har vanskelig for å knytte meg dukker det opp tidvis personer jeg føler jeg kan snakke med. Men her inne bruker folk historien din mot deg. Væremåten din. Og de anklager deg for å være selvsentrert, uten å se at de gjør det selv. Temaet er høyst aktuelt. Og kunne vært bra å diskutere ig utveksle erfaringer, men man kvier seg jo. Fordi man ikke ønsker bli utskjelt igjen. Bøller ser ikke at de er bøller, de ser det bare på alle andre. 

I forhold tør jeg ikke stole på partner. På at han faktisk vil være med meg. Jeg venter på stormen. 

Anonymkode: 5fbe5...f49

Det er veldig synd at det skal være sånn. Mitt inntrykk er at det er de færreste som er sånn, men at de som er sånn får veldig stor plass. Ofte er det flere som reagerer, men selv om flere andre reagerer blir det likevel til at det er den ene som bøller som får rett og de andre er bare ditt og datt og bladida. Som de sier så ser de ikke seg selv, men ser syner nærmest på hvordan andre er, selv om de ikke har vært sånn. De ser kritikk og avsporing og alt mulig selv der det ikke finnes. 

Synes det er skikkelig kjipt fordi det gjør jo at sånn som du ikke en gang orker å dele av dine erfaringer. Jeg sitter igjen med samme følelse i grunn, at jeg angrer på at jeg delte, fordi noen så skulle fortelle meg at det bare var avsporing, enda det moderatorene har latt det stå og tydeligvis ikke er det. Du beskriver jo at du har opplevd mye av det samme som TS sin samboer har, og det kunne nok være nyttig å høre også dine tanker og erfaringer. Det er for synd at det skal bli et sånt klima i tråden at man ikke tør fordi det samtidig gjør så vondt når noen bare behandler deg dritt her inne. 

Jeg er sikker på at dine erfaringer også kan være nyttige for oss andre som er her i tråden, og også kan være nyttig for TS med tanke på å forstå samboeren sin.  

Anonymkode: d8e2d...68a

[AnonymBruker]

Vi ødelegger tråden til TS 

Anonymkode: 5fbe5...f49

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Jeg var mest generell. Jeg kvier meg for å skrive om meg selv her. Fordi det gjør meg sårbar og enkelte er så harde at jeg angrer på at jeg delte. Jeg har vært gjennom omsorgssvikt i oppveksten. Totalt ignorert. Mest utskjelt. Latterliggjort. Osv. Men jeg er en ekstrovert person. Og selv om jeg har vanskelig for å knytte meg dukker det opp tidvis personer jeg føler jeg kan snakke med. Men her inne bruker folk historien din mot deg. Væremåten din. Og de anklager deg for å være selvsentrert, uten å se at de gjør det selv. Temaet er høyst aktuelt. Og kunne vært bra å diskutere ig utveksle erfaringer, men man kvier seg jo. Fordi man ikke ønsker bli utskjelt igjen. Bøller ser ikke at de er bøller, de ser det bare på alle andre. 

I forhold tør jeg ikke stole på partner. På at han faktisk vil være med meg. Jeg venter på stormen. 

Anonymkode: 5fbe5...f49

Selvsentrert? Jeg har ikke sett noen svar her i denne tråden hvor folk anklager andre for å være selvsentrerte?

Anonymkode: bf971...cb7

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Selvsentrert? Jeg har ikke sett noen svar her i denne tråden hvor folk anklager andre for å være selvsentrerte?

Anonymkode: bf971...cb7

«Meg! Meg! Meg!» 

Anonymkode: 5fbe5...f49

[AnonymBruker]

Til ts: Jeg har vært i et forhold med en mann som hadde en vanskelig oppvekst. Jeg gikk inn med en forestilling om at alt kan snakkes om/forklares. Dessverre var han så skadet at det ikke var mulig. Dvs, han hadde gått fra offer til å bli overgriper.

Anonymkode: 880d8...05c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

«Meg! Meg! Meg!» 

Anonymkode: 5fbe5...f49

Den skjønte jeg ikke? Det er sikkert noen innlegg jeg ikke har fått med meg  . Ofte kan det være en person som er etter forskjellige, altså er flertallet i en tråd helt normale, fine mennesker. Under hvert innlegg står det Anonymkode, hver person som skriver her i tråden har sin faste Anonymkode, da kan du se om det er en eller flere som " angriper" deg. Hvis det bare er en person så må du ikke ta det til deg.

Anonymkode: bf971...cb7

[AnonymBruker]

På 13.1.2018 den 21.55, AnonymBruker skrev:

Har selv opplevd det samme som mannen din, da med min far. 

Har store problemer med med å stå i konflikter/konfrontasjoner (og andre ubehagelige situasjoner) både i forhold, jobb og ellers i livet. Reagerer likt som din mann, unnvikelse -  hvor jeg enten ikke får fram et ord eller feks sier meg enig/legger meg flat helt på impuls, selv om jeg ikke mener det.

Før sleit jeg også veldig med å åpne meg om mine problemer, fordi jeg hadde en frykt for at personen skulle tenke mindre om meg og/eller bruke det imot meg. Dette fikk jeg hjelp til hos psykolog, men det tok lang tid før jeg klarte å åpne meg. Med en gang enkelte emner ble vonde/ vanskelige, så stoppet jeg opp av angst og klarte ikke å få fram et ord. Men etter mange møter hvor vi snakket "rundt grøten" og gikk litt etter litt inn i "kjernen", så klarte jeg tilslutt å snakke om det! Men det tok nesten 2 år. Dette hjalp utrolig mye i forholdet mellom samboer, da jeg sakte men sikkert klarte å åpne meg for han også.

Dessverre hjalp ikke kognitiv terapi mot de andre problemene mine,  men er nå under behandling i dps. Håper inderlig at det vil hjelpe meg! 

Håper samboeren din innser at han trenger hjelp, for det er utrolig slitsomt å leve slik - ikke bare for han, men også for deg! Tenker at grunnen til at han ikke vil er at han kanskje er for skamfull/redd til å søke hjelp. Det tok mange år før jeg våget å søke hjelp, for jeg hadde tanker om at mine problemer ikke var alvorlige nok, at jeg ville ta opp plassen til "noen som egentlig trengte det"  osv, som er ganske vanlig for oss som er unnvikende... Kanskje dette er tanker han også sliter med?

Takk for et fornuftig innlegg og beskrivelser av hvordan du selv opplever dette Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Det er akkurat slik jeg opplever min samboer. Forskjellen på dere er da at du har tatt tak og oppsøkt hjelp - det virker å sitte veldig langt inne hos han. Kan jeg spørre hvor gammel du var da du ba om hjelp første gang og for alvor fikk tatt tak i problemene? Kan godt forstå at det tok deg flere år og komme på riktig vei, men det er virkelig bra gjort av deg - og akkurat det jeg også håper min samboer vil gjøre etterhvert.

Ps - det er mange andre gode svar her som jeg også skulle ha sitert og svart videre på, men blir for mye tiltak å finne hvert og ett igjen ettersom det er en del avsporinger blant alt det andre som er relevant og interessant. Setter stor pris på dere som deler av egne erfaringer og gir meg innspill og forslag til håndtering. 

Ts 

Anonymkode: 80ed4...df2

[AnonymBruker]

På 12.1.2018 den 20.01, AnonymBruker skrev:

Jepp, det kan man! Da blir de trygge voksenpersonene utenfor familien blir da beskyttelsesfaktorer for hvordan tilknytningen utarter seg  

Anonymkode: 18045...ebc

Ikke sant. Jeg har hatt gode rollemodeller rundt meg, men enkelte mennesker er helseskadelige og jeg hadde et punkt i meg som slapp inn en slik en. Det fikk sine følger.

 

På 12.1.2018 den 21.39, Rainstorm skrev:

Jeg synes det var veldig interessant dette dere skriver om utrygg og trygg tilknytning på samme tid. Men jeg skjønner det ikke helt. Jeg trodde at i følge tilknytningsteori så falt man i en av to kategorier utrygg eller trygg. Og så er det en glidende overgang.  Hvordan kan man være både unnvikende og utrygg på samme tid? Å mestre gode, varige bånd uten tilknytningsangst til venner og øvrig familie betyr vel ikke nødvendigvis at man har en trygg tilknytningsstil bare heller at tilknytningsstilen og tilknytningsskaden ikke trekker så dypt? Når tilknytningsstilen hovedsakelig oppstår i møtet med "primary other" (mor og far) handler den vel også hovedsakelig om møtet med primary others (partner) i voksenlivet. Hos noen strekker tilknytningsstilen dypt og den preger alle nære relasjoner som voksne, hos andre bare kjærester og foreldre. Mens man ellers er trygg og sosial. Er det dette dere mener med at man har trygg og utrygg tilknytning på samme tid? Trygg tilknytning til venner og andre, utrygg til nære relasjoner? 

Jeg trodde videre at utrygg tilknytning også var forbundet til denne følelsen av tomhet som man kjenner igjen hos de med EUPF. Manglende trygghet i seg selv fordi man aldri fikk dette nære viktige båndet som barn gjør at når vanskelige ting skjer blir man desperat og følelser oppleves uutholdelig i stedet for at man henter frem "self-soothing mechanisms" med base i tryggheten fra barndommen og første leveårene. Som igjen kam være (bare en teori jeg har) en grunn til at selvskading er mer latent hos noen enn hos andre (hvor det ofte rett og slett er utenkelig). Hvis trygg tilknytning handler om dette kan man vel ikke ha både trygg og utrygg tilknytning på samme tid? 

Dere som sier dere har det, kan jeg spørre hvordan det er med denne tomhetsfølelsen og evnen til å kjenne trygghet og ro i seg selv? Hva mener dere egentlig når dere sier dere har begge på samme tid? I forholdet til partner vs venner? Er dere helt trygge på forholdet til deres venner, og kjenner ikke noe avstand der? Og hva er da problemet med de nære relasjonene hvis dere ikke har en sånn manglende trygghet på tilknytningen til andre når det gjelder venner? 

Veldig interessant, setter veldig pris på svar og beskrivelse av hva som egentlig menes her!

Veldig fint at du spør. Jeg kan ikke legge ut alt på KG, men det er litt slitsomt å snakke om, så jeg må spare på kreftene ang. temaet til terapirommet/partner/venner/-andre nødvendigheter. 

Men jeg kan forsøke å ta en mer praktisk tilnærming - og bare håpe at det sier noe og henger sammen.

Jeg hadde altså gode voksne rollemodeller, familie, søsken, onkler, tanter, søskenbarn, lærere (ikke perfekte, men ikke helseskadelige i den forstand), venner/miljø (som man beundrer og ser opp til) og trygge rammer rundt meg med positive innspill og viktigst av alt - mye empati og omsorg. Men jeg ble utsatt for overgrep.

Det førte til en blandet tilværelse i meg selv. Og på innsiden var jeg alene i den tilværelsen.

Sett serien "Stranger Things"? Det er litt som om jeg havnet inni en annen verden, og kom meg tilbake..Men ble påvirket av det i etterkant. Ting ble aldri det samme... 

Men tryggheten og det jeg nevnte før overgrepet var rundt meg før og etterpå, noe som antageligvis også påvirket min tilnærming og måte å tilknytte meg på. 

Psykologen har fulgt meg gjennom to parforhold og over noen år. Har fått god hjelp og støtte til å kunne jobbe med det.

Anonymkode: b44c1...a22

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for et fornuftig innlegg og beskrivelser av hvordan du selv opplever dette Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Det er akkurat slik jeg opplever min samboer. Forskjellen på dere er da at du har tatt tak og oppsøkt hjelp - det virker å sitte veldig langt inne hos han. Kan jeg spørre hvor gammel du var da du ba om hjelp første gang og for alvor fikk tatt tak i problemene? Kan godt forstå at det tok deg flere år og komme på riktig vei, men det er virkelig bra gjort av deg - og akkurat det jeg også håper min samboer vil gjøre etterhvert.

Ps - det er mange andre gode svar her som jeg også skulle ha sitert og svart videre på, men blir for mye tiltak å finne hvert og ett igjen ettersom det er en del avsporinger blant alt det andre som er relevant og interessant. Setter stor pris på dere som deler av egne erfaringer og gir meg innspill og forslag til håndtering. 

Ts 

Anonymkode: 80ed4...df2

Det er faktisk mulig å leve med det og få opp livskvaliteten, men det krever at han innser sine problemområder. Men da bør han først og fremst, første steg, tro på at ting kan bedre og at det går an å finne hjelp.

Anonymkode: b44c1...a22

[Gjest supernova_87]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig fint at du spør. Jeg kan ikke legge ut alt på KG, men det er litt slitsomt å snakke om, så jeg må spare på kreftene ang. temaet til terapirommet/partner/venner/-andre nødvendigheter. 

Men jeg kan forsøke å ta en mer praktisk tilnærming - og bare håpe at det sier noe og henger sammen.

Jeg hadde altså gode voksne rollemodeller, familie, søsken, onkler, tanter, søskenbarn, lærere (ikke perfekte, men ikke helseskadelige i den forstand), venner/miljø (som man beundrer og ser opp til) og trygge rammer rundt meg med positive innspill og viktigst av alt - mye empati og omsorg. Men jeg ble utsatt for overgrep.

Det førte til en blandet tilværelse i meg selv. Og på innsiden var jeg alene i den tilværelsen.

Sett serien "Stranger Things"? Det er litt som om jeg havnet inni en annen verden, og kom meg tilbake..Men ble påvirket av det i etterkant. Ting ble aldri det samme... 

Men tryggheten og det jeg nevnte før overgrepet var rundt meg før og etterpå, noe som antageligvis også påvirket min tilnærming og måte å tilknytte meg på. 

Psykologen har fulgt meg gjennom to parforhold og over noen år. Har fått god hjelp og støtte til å kunne jobbe med det.

Anonymkode: b44c1...a22

Takk for svar! Først og fremst så bra at du får hjelp og støtte til å jobbe med det, og også at du setter grenser for hva du vil dele og sparer kreftene til det viktigste! 

Jeg synes det henger sammen jeg det du skriver, jeg skal ikke si at jeg forstår helt, men det gir mening det du sier. Hvis man tenker at det å være unnvikende (enten avvisende eller engstelig) gir en indre arbeidsmodell om at verden er et utrygt sted og andre ikke er til å stole på og andre ikke er trygge og gode, har du fått inn begge deler. Du lærte jo at mennesker og verden er et godt sted, samtidig som du opplevde et grovt tillitsbrudd og et tegn på at verden absolutt ikke er et godt sted og at folk ikke er til å stole på. Hvordan blir da tilknytningen til andre når man tenker begge deler på samme tid. 

I følge teorien blir jo tilknytningsstilen for de fleste definert i løpet av de første to leveårene, så hvis du fikk en trygg tilknytningstil før du opplevde disse traumene så kan man jo håpe på at du gjennom terapien enklere kan komme tilbake til KUN en trygg tilknytningsstil, enn hvordan det hadde vært om du ikke hadde den trygge tilknytningsstilen i løpet av de første leveårene. Det sies jo også at når man blir utsatt for traumer (selv om det er i tidlig barndom) så vil det å ha en utviklet en trygg tilknytningsstil i løpet av de første leveårene være en robusthet som hjelper en å takle det bedre. 

Dette med både trygg og utrygg tilknytning på samme tid, gjelder dette alle relasjoner, altså at du både er trygg og utrygg når du knytter deg til partnere, og både trygg og utrygg når du har kontakt med venner/familie? 

Jeg vet ikke om du unnlot å svare på det med vilje, da bare overser du dette igjen. Men jeg lurer på hvis det er sånn at man først utvikler trygg tilknytningsstil i de første leveårene, men senere blir utsatt for traumer som fører til at man endrer de indre arbeidsmodellene og ikke lenger føler seg knyttet til verden og andre på samme måte, vil man likevel slite med en sånn tomhetsfølelse, denne manglende evnen til å finne trygghet inni seg selv?