Gå til innhold

Erfaringer med relasjonsskader?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

2 timer siden, Skriblerinna skrev:

Jeg kan bare snakke for meg selv, men grunnen til at jeg ikke snakker med folk om mine traumer er skam. 

Etter hvert har jeg skjønt at den eneste måten å kvitte seg med skam på (som jeg vet om) er å nettopp fortelle noen om det som har skjedd. Da opplever jeg at andre forstår at det ikke er min feil, og skammen letter. Jeg får plassert ansvaret der det hører hjemme.

En annen ting er også den grunnleggende følelsen/tanken om at "ingen kan noensinne forstå meg og mine opplevelser". Man beskytter seg selv fra å bli misforstått eller, kanskje verre, forstått av noen. Hvis noen faktisk forstår så sprekker verdensbildet, og man blir usikker på alt. 

Det siste gjelder også når man opplever at noen genuint bryr seg eller til og med elsker en. Verdensbildet man har laget seg sprekker, og man har ikke verktøy for å deale med det. 

"Hvis noen faktisk forstår så sprekker verdensbildet, og man blir usikker på alt."

Jeg ble litt nysgjerrig på hva du mener med den setningen. Tenker du at dersom noen forstår, så betyr det at de har opplevd det samme? Altså en frykt for at det vonde du har opplevd er normalt og riktig? En slags bekreftelse av skam?

Anonymkode: b77d6...bf3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Hvis noen faktisk forstår så sprekker verdensbildet, og man blir usikker på alt."

Jeg ble litt nysgjerrig på hva du mener med den setningen. Tenker du at dersom noen forstår, så betyr det at de har opplevd det samme? Altså en frykt for at det vonde du har opplevd er normalt og riktig? En slags bekreftelse av skam?

Anonymkode: b77d6...bf3

Denne setningen traff meg. Jeg har i en alder av noenogførti innsett at jeg er skadet av traumer i barndommen etter å ha levd et helt liv med å fortelle meg selv at alt er helt fint og at det tilhører fortiden. Jeg har innsett at jeg har problemer med relasjoner og det jeg har fortalt meg selv er at jeg er en person som ikke så mange liker og at jeg klarer meg selv og har bygd opp en mur. Men nå har jeg trengt hjelp til andre ting og jeg har faktisk mennesker som bryr seg om meg. Flere enn jeg trodde... Og det river ned litt av muren og det er kjempeskummelt og gjør meg ganske usikker for det bryter med hele verdensbildet mitt.

Og du som startet tråden og flere av dere andre, takk for all innsikt dere kommer med, det hjelper meg veldig. 

Anonymkode: 63dab...a8b

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest supernova_87
6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skriver det jeg skriver med bakgrunn i det jeg leser, jf artiklene jeg har referert til flere ganger, samt på bakgrunn av egen erfaring, både med egen tilknytning og andres tilknytning.

Jeg er sterkt uenig i at de med utrygg pågående tilknytning (heretter; pågående) har opplevd det samme som de med utrygg unnvikende tilknytning (heretter; unnvikende). Ut fra alt jeg leser og har erfaring med, er det mye som tyder på at de som er pågående har opplevd å bli forlatt som barn eller ikke få nok oppmerksomhet, mens de unnvikende har opplevd å bli angrepet som barn og blitt anklaget for mye.

At mange opplever blanding av disse tingene og dermed utvikler ulike typer skader, er jeg på det rene med. Likevel, disse to typene tilknytning er svært ulike, og man bør holde tungen rett i munnen så man ikke blander sammen alt i en smørje.

Dessuten; synes dere ikke snart det er nok avsporinger fra temaet? Temaet er; En mann som ikke liker å snakke om traumene.

Om så tusen stykker i denne tråden digger å snakke om tortur av barn, så er altså ikke det tema her!

Anonymkode: b77d6...bf3

Eh, hva? Jeg har da ikke snakket om tortur av barn? Jeg svarte på et innlegg her som lempfeldig antydet at mennesker med pågående tilknytningsstil bare snakker og snakker om det verste de har opplevd. Ditt innlegg. Når man skriver i en tråd må man forvente svar, uten å anklage for avsporing og ... anklage for snakk om tortur av barn. 

Jeg tror heller ikke at de unnvikende vs pågående har opplevd de SAMME traumene, men at begge har opplevd store traumer det tror jeg definitivt. Det finnes variasjoner innen begge leire. Der varianten av utrygg tilknytningsstil ikke er det avgjørende for hvor alvorlige traumene er. Jeg synes i grunn det er ganske trist med et behov for å devaluere en gruppe med utrygg tilknytning og deres problemer med å si noe (tilsynelatende nedlatende) som "fått for lite oppmerksomhet". Det er mange med EUPF som blir anklaget for å "vil bare ha oppmerksomhet" som om ikke vi alle vil ha oppmerksomhet. Det er et behov alle har, og å ikke bli sett som barn eller bli sett som noe annet enn man er kan være kritisk og skadelig. Og er ikke et bare-bare som du virker å mene.

Det er store forskjeller mellom uttrykkene for de ulike stilene, men de har likhetstrekk i bunn, begge er former for utrygg tilknytning til andre mennesker. Begge er redd for å ikke være god nok og begge er redd for å bli forlatt. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg synes i grunn det er ganske trist med et behov for å devaluere en gruppe med utrygg tilknytning og deres problemer med å si noe (tilsynelatende nedlatende) som "fått for lite oppmerksomhet".

Hvordan i all verden klarer du å si at jeg devaluerer opplevelsene ved å si at de har blitt forlatt og fått for lite oppmerksomhet? Det å forlate et lite barn er grusomt.

Jeg opplever nå at du bare tolker ting negativt i stedet for å faktisk se hva jeg mener å si. Det i deg selv er problematisk.

Om du leser artiklene så vil du se at det er diametralt forskjeller mellom pågående og unnvikende. Forhold deg til dette, og kutt ut å angripe meg for å forsøke å formidle det videre.

 

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Denne setningen traff meg. Jeg har i en alder av noenogførti innsett at jeg er skadet av traumer i barndommen etter å ha levd et helt liv med å fortelle meg selv at alt er helt fint og at det tilhører fortiden. Jeg har innsett at jeg har problemer med relasjoner og det jeg har fortalt meg selv er at jeg er en person som ikke så mange liker og at jeg klarer meg selv og har bygd opp en mur. Men nå har jeg trengt hjelp til andre ting og jeg har faktisk mennesker som bryr seg om meg. Flere enn jeg trodde... Og det river ned litt av muren og det er kjempeskummelt og gjør meg ganske usikker for det bryter med hele verdensbildet mitt.

Og du som startet tråden og flere av dere andre, takk for all innsikt dere kommer med, det hjelper meg veldig. 

Anonymkode: 63dab...a8b

Enig :) 

Anonymkode: b77d6...bf3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest supernova_87
12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Hvis noen faktisk forstår så sprekker verdensbildet, og man blir usikker på alt."

Jeg ble litt nysgjerrig på hva du mener med den setningen. Tenker du at dersom noen forstår, så betyr det at de har opplevd det samme? Altså en frykt for at det vonde du har opplevd er normalt og riktig? En slags bekreftelse av skam?

Anonymkode: b77d6...bf3

Jeg kan ikke svare for Skriblerinna, men for meg så betød den setningen mer det at "alt du vet er feil". Man har gått med en antagelse om at ingen vil forstå en, ikke fordi de nødvendigvis ikke har opplevd det selv, men fordi man er vant med å ikke bli møtt, og vant med å ikke bli sett, eller forstått. Når dette da skjer så sprekker hele ens antagelse om hvordan verden fungerer, og hvilken verdi en selv har. Når grunnantagelsen om livet ens og hvordan verden fungerer er feil, hva mer er da feil, på en måte. Slik forstod jeg den setningen i alle fall. Det er som at all den tid livet er et utrygt prosjekt så blir de som har det sånn trygg i sin utrygghet, det er i det minste kjent. Så selv om det er vondt er det det man kjenner. Å da bli møtt på en god måte, med omsorg, eller forståelse kan bli skremmende og nytt. 

Det er vel fordi det er vanskelig å ta i mot "korrigering" at tilknytningsstilen sitter sånn fast. De indre arbeidsmodellene og hvilket syn vi har på oss selv og verden sitter godt i, det er ikke nok at man blir forstått én gang for hver gang man ble skuslet unna og gjemt bort, det krever mange ganger. Derfor vil det å endre på tilknytningsstilen ta lang tid, og best gjøres sammen med en terapeut, men også omgitt av tålmodige, kjærlige omsorgspersoner (partner og nære venner). De fleste får ikke dette, og går gjennom et helt liv uten å endre på det siden det krever en del arbeid (som oftest målrettet, selv om for noen blir de tryggere automatisk etter et langt samliv med en trygg partner). 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

15 minutter siden, Rainstorm skrev:

Begge er redd for å ikke være god nok og begge er redd for å bli forlatt. 

Det stemmer rett og slett bare ikke. En med utrygg avvisende stil vil ikke frykte å bli forlatt. Foreslår at dere faktisk leser artiklene.

Nederst er det en god oversikt over ulike reaksjonsmønstere for de ulike tilknytningsstilene;

https://dyade.no/tidsskrift/dyade_2015_01_ensom_eller_tosom/kjaerlighetens_soete_klamme_baand

Sånn!

Dere kan angripe de som forsker på det og skriver artikler om det i stedet for å si at jeg tar feil.

Anonymkode: b77d6...bf3

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest supernova_87
4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan i all verden klarer du å si at jeg devaluerer opplevelsene ved å si at de har blitt forlatt og fått for lite oppmerksomhet? Det å forlate et lite barn er grusomt.

Jeg opplever nå at du bare tolker ting negativt i stedet for å faktisk se hva jeg mener å si. Det i deg selv er problematisk.

Om du leser artiklene så vil du se at det er diametralt forskjeller mellom pågående og unnvikende. Forhold deg til dette, og kutt ut å angripe meg for å forsøke å formidle det videre.

Anonymkode: b77d6...bf3

Jeg vet at det er store forskjeller mellom uttrykkene til pågående og unnvikende og hvordan de møter tilknytningsangst og problemer i relasjoner til andre. Men som jeg skrev i mitt forrige innlegg, selv om de er ulike bunner de i det samme. Begge er utrygge i relasjoner til andre, begge er redde for å bli forlatt. At jeg reagerer på ditt angrep er ikke et tilbakeangrep, og jeg synes det er leit at du skal reagere på alle som har andre innspill enn ditt i denne tråden enten som at de ikke har peiling og må lese seg opp, eller at man driver og avsporer. At jeg tar til motmæle og reagerer på det du sier om meg og andre her er ikke å angripe, det er å stå opp for seg selv. 

Hvordan jeg mener at du devaluerer opplevelsene? Fordi du svarte på et innlegg som sa at noen bare "snakker og snakker om sin "dårlige" barndom" og identifiserte dette med pågående. Mens de med store traumer var unnvikende. Når du da sa at jeg tok feil når jeg sier at de pågående også har opplevd store traumer, bare andre traumer, for så å si at de som er pågående har opplevd "å ikke få nok oppmerksomhet". Jeg synes ikke utifra din måte å uttrykke seg på at det er rart at jeg forstår deg som devaluerende av de med pågående tilknytningsstil. Det virker også ganske tydelig at du har forakt med de med pågående tilknytningsstil da du kommer med dette stikket: 

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Før i tiden ville folk ha konsentrert seg om å hjelpe ts med hennes problemstilling. Nå for tiden er forum spekket med folk som bare er her for å snakke om sine egne ting. (Snakk om pågående!)

De fleste her er interessert i å hjelpe TS med hennes problemstilling, og mange har også gjort det, at noen ikke gjør det tror jeg ikke man kan tillegge deres tilknytningsstil eller ikke. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

23 minutter siden, Rainstorm skrev:

Eh, hva? Jeg har da ikke snakket om tortur av barn? Jeg svarte på et innlegg her som lempfeldig antydet at mennesker med pågående tilknytningsstil bare snakker og snakker om det verste de har opplevd. Ditt innlegg. Når man skriver i en tråd må man forvente svar, uten å anklage for avsporing og ... anklage for snakk om tortur av barn. 

Jeg tror heller ikke at de unnvikende vs pågående har opplevd de SAMME traumene, men at begge har opplevd store traumer det tror jeg definitivt. Det finnes variasjoner innen begge leire. Der varianten av utrygg tilknytningsstil ikke er det avgjørende for hvor alvorlige traumene er. Jeg synes i grunn det er ganske trist med et behov for å devaluere en gruppe med utrygg tilknytning og deres problemer med å si noe (tilsynelatende nedlatende) som "fått for lite oppmerksomhet". Det er mange med EUPF som blir anklaget for å "vil bare ha oppmerksomhet" som om ikke vi alle vil ha oppmerksomhet. Det er et behov alle har, og å ikke bli sett som barn eller bli sett som noe annet enn man er kan være kritisk og skadelig. Og er ikke et bare-bare som du virker å mene.

Det er store forskjeller mellom uttrykkene for de ulike stilene, men de har likhetstrekk i bunn, begge er former for utrygg tilknytning til andre mennesker. Begge er redd for å ikke være god nok og begge er redd for å bli forlatt. 

Jeg har hørt om engstelig unnvikende og ambivalent unnvikende tilknytningsstiler?

Anonymkode: bf971...cb7

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vanskelig for "vanlige" mennesker som har hatt en noenlunde trygg barndom å forstå hva traumer innebærer. Traumer er rare, vonde, flaue greier som en kanskje bare husker deler av, til og med, eller som en ikke vet hvordan en skal sette ord på på måter som gir mening for de som ikke har opplevd det selv. Vi som har hatt foreldre som av og til kunne være fraværende eller ikke helt forstå eller kjefte, men som ofte var kjærlige og nærende og sjelden snudde i humør, det er vanskelig å forstå både hva som skjedde da, og hvordan det er for den personen å for eksempel skulle håndtere kritikk som voksen. Selv om vi er både snille og konstruktive og forståelsesfulle og setter grenser, så har vi ikke de referanserammene og vi vet derfor ikke eksakt hva som trigger. Dessuten har vi et liv der vi påvirkes, vi også, og vi har ikke alltid overskudd. Det at andre er aggressive eller trekker seg tilbake, selv om vi aner årsaken, kan påvirke oss, særlig over tid. For vi er normale - ikke supermennesker - og ønsker å få god feedback, ihvertfall det meste av tida. Så der er problemet - særlig når den med traumeerfaring ikke vil innrømme at de trenger hjelp ,eller ikke finner god nok hjelp. Kanskje vet en det selv, men det hjelper kanskje ikke. Eksen min sier for eksempel at han reagerte som han gjorde før/under/etter vårt brudd "på grunn av mønstre han lærte i barndommen". Flott analyse, men det hjalp ham ikke i seg selv til å være annerledes. 

Anonymkode: 3a2fd...493

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest supernova_87
9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det stemmer rett og slett bare ikke. En med utrygg avvisende stil vil ikke frykte å bli forlatt. Foreslår at dere faktisk leser artiklene.

Nederst er det en god oversikt over ulike reaksjonsmønstere for de ulike tilknytningsstilene;

https://dyade.no/tidsskrift/dyade_2015_01_ensom_eller_tosom/kjaerlighetens_soete_klamme_baand

Sånn!

Dere kan angripe de som forsker på det og skriver artikler om det i stedet for å si at jeg tar feil.

Anonymkode: b77d6...bf3

Jeg har ikke interesse av å angripe noen, verken deg eller de som forsker på det. Det samme kan jeg ikke si om deg. Du er jo bare interessert i å krangle. Jeg lærer utrolig mye av disse trådene, og jeg håper TS i tråden kan gjøre det samme. At du prøver å krangle og kneble bidrar ikke til noe fruktbart. Det er ufint og slemt. Alle har rom for forbedring og å lære mer. 

Du har forsåvidt linket til en artikkel som nettopp sier at unnvikende også frykter å bli avvist. Men er kanskje lurt å skille mellom avvisende-unnvikende (dismissive-avoidant) og fryktstyrt-unnvikende (fearful-avoidant). Den avvisende har en indre arbeidsmodell som tilsier gode følelser rundet selvet, men negative følelser rundt andre og deres "godhet", mens den fryktstyrte har negative følelser rundt begge, og blir derfor likere den pågående enn den avvisende-unnvikende (den pågående har i følge tilknytningsteorien indre arbeidsmodeller der man har negative følelser om selvet, men positive om verden rundt). Hvorvidt TS sin samboer er den ene eller den andre kan ikke vi vite noe om. Vi kan ikke en gang vite om han har en utrygg tilknytningsstil, vi kan tro og mene basert på det vi får vite her i tråden. Og så kan man dele kunnskap og erfaringer rundt det, for å selv lære og for å prøve å hjelpe TS. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Hvis noen faktisk forstår så sprekker verdensbildet, og man blir usikker på alt."

Jeg ble litt nysgjerrig på hva du mener med den setningen. Tenker du at dersom noen forstår, så betyr det at de har opplevd det samme? Altså en frykt for at det vonde du har opplevd er normalt og riktig? En slags bekreftelse av skam?

Anonymkode: b77d6...bf3

Nei, mer at de grunnleggende tankene/antagelsene om verden og andre mennesker man har etter å ha vokst opp i traumatiserende omgivelser, er at "ingen forstår meg", eller at "ingen kan elske meg". Dette er man bygd opp av, og finner bekreftelse på overalt. Når noe/noen motbeviser dette ved å forstå deg eller elske deg, så gjør det vondt og rokker ved dine grunnantagelser om verden. 

Litt som å grunnleggende sett tenke at verden er god og at andre vil deg vel, for så å oppleve at noen er slemme med deg. Dette vil kanskje ryste deg såpass at hele din verden raser sammen. Litt sånn "Verden er tydeligvis ond og mennesker ute etter å skade meg, så da har jeg bygd livet mitt løgn? Hva annet er det som ikke er sant av det jeg tror på?". 

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Hvis noen faktisk forstår så sprekker verdensbildet, og man blir usikker på alt."

Jeg ble litt nysgjerrig på hva du mener med den setningen. Tenker du at dersom noen forstår, så betyr det at de har opplevd det samme? Altså en frykt for at det vonde du har opplevd er normalt og riktig? En slags bekreftelse av skam?

Anonymkode: b77d6...bf3

Det var ikke jeg som skrev den setningen, men jeg kan relatere til den. For meg, i gruppeterapi, var det nærmest et sjokk at terapeuten og noen av de andre i gruppa sa de forsto jeg hadde hatt det vanskelig. Når det ble sagt at jeg hadde vært utsatt for omsorgssvikt falt verden for meg. Jeg hadde da ikke blitt slått eller blitt utsatt for incest. Middagen sto på bordet hver dag og jeg hadde rene, pene klær på meg. Var virkelig foreldrene mine onde? Alt falt i hodet på meg. Det gikk opp et lys, samtidig som det oppsto en ekstra sorg. Og hvorfor var det ingen som hadde hjulpet meg? Sett at vi hadde det sånn hjemme? Familie og venner, gode mennesker hadde "latt dette skje". Jeg ble også paff over at jeg ikke hadde forstått at ting var feil hjemme selv. Jeg trodde jo slik vi hadde det var normalt, eller i verste fall litt rart. At det var meg det var noe feil med, som ikke taklet verden så godt som andre. Det var både godt og vondt å bli forstått. Og det gjorde at mye løsnet for meg. 

Anonymkode: be135...c22

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

5 minutter siden, Skriblerinna skrev:

Nei, mer at de grunnleggende tankene/antagelsene om verden og andre mennesker man har etter å ha vokst opp i traumatiserende omgivelser, er at "ingen forstår meg", eller at "ingen kan elske meg". Dette er man bygd opp av, og finner bekreftelse på overalt. Når noe/noen motbeviser dette ved å forstå deg eller elske deg, så gjør det vondt og rokker ved dine grunnantagelser om verden. 

Litt som å grunnleggende sett tenke at verden er god og at andre vil deg vel, for så å oppleve at noen er slemme med deg. Dette vil kanskje ryste deg såpass at hele din verden raser sammen. Litt sånn "Verden er tydeligvis ond og mennesker ute etter å skade meg, så da har jeg bygd livet mitt løgn? Hva annet er det som ikke er sant av det jeg tror på?". 

Aha! Takk! :) 

Jeg tror jeg forstår..

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var ikke jeg som skrev den setningen, men jeg kan relatere til den. For meg, i gruppeterapi, var det nærmest et sjokk at terapeuten og noen av de andre i gruppa sa de forsto jeg hadde hatt det vanskelig. Når det ble sagt at jeg hadde vært utsatt for omsorgssvikt falt verden for meg. Jeg hadde da ikke blitt slått eller blitt utsatt for incest. Middagen sto på bordet hver dag og jeg hadde rene, pene klær på meg. Var virkelig foreldrene mine onde? Alt falt i hodet på meg. Det gikk opp et lys, samtidig som det oppsto en ekstra sorg. Og hvorfor var det ingen som hadde hjulpet meg? Sett at vi hadde det sånn hjemme? Familie og venner, gode mennesker hadde "latt dette skje". Jeg ble også paff over at jeg ikke hadde forstått at ting var feil hjemme selv. Jeg trodde jo slik vi hadde det var normalt, eller i verste fall litt rart. At det var meg det var noe feil med, som ikke taklet verden så godt som andre. Det var både godt og vondt å bli forstått. Og det gjorde at mye løsnet for meg. 

Anonymkode: be135...c22

Å herregud! De uthevede setningene beskriver nøyaktig det jeg opplevde!

Man har bygd seg opp et bilde av foreldrene - mine var og er velansette samfunnsstøtter som alle elsker, og vi hadde flott hjem, flotte ferier, sunn mat, god utdannelse, kulturelle opplevelser... - og man klarer liksom ikke se at dette er fullt forenlig med omsorgssvikt og psykisk vold. Ingen andre ser det jo! Så man vokser opp med at alle skryter av foreldrene og sier de er verdens beste mennesker. Og da tror man at kjeftingen og devalueringen og truslene bare er en del av "normal oppdragelse".

 

Anonymkode: b77d6...bf3

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest supernova_87
14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hørt om engstelig unnvikende og ambivalent unnvikende tilknytningsstiler?

Anonymkode: bf971...cb7

Ja, det som er litt vanskelig med dette er at de omtaler tilknytningsstilene ulikt i barn vs voksne. 

Hos voksne er de fire tilknytningsstilene: trygg - anxious-preoccupied (på norsk bruker man ulike navn for denne, både pågående tilknytningsstil, engstelig-pågående tilknytningsstil, engstelig tilknytningsstil, men også ambivalent tilknytningsstil, noe som for meg ikke gir helt mening, men blir brukt) - dismissive-avoidant (gjerne den som blir omtalt som unnvikende på norsk, selv om det gjelder både denne og neste, på norsk blir det da avvisende-unnvikende) - fearful-avoidant (på norsk kan man da si fryktstyrt-unnvikende, men det er flere som bruker disorganized selv om denne hører igjen fra begrepene man egentlig bruker på barn, her kan man også bruke den du nevner anxious-avoidant/engstelig unnvikende). 

secure - anxious-preoccupied - dismissive-avoidant - fearful-avoidant

Hos barna blir de fire tilknytningsstilene: secure - anxious-resistant insecure (her er også "ambivalent" brukt) - anxious-avoidant insecure - disorganized/disoriented.

Problemet blir når man skal oversette dette, og når man bruker begrepene om voksen tilknytning og barns tilknytning om en annen. Jeg synes det lett kan bli litt kluss og liker egentlig å bruke de engelske begrepene, fordi jeg lett blir forvirret av det. Her i denne tråden har det jo vært mye snakk om unnvikende, men det kan både være avvisende og fryktstyrt/engstelig unnvikende. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 9.1.2018 den 23.47, AnonymBruker skrev:

Det du sier der gjelder ikke for mennesker med unnvikende tilknytning, som kjæresten til ts, etter alt å dømme, har. Det gjelder for mennesker med pågående tilknytningsstil. Det er svært viktig å skille mellom disse to. De er begge utrygg tilknytning, men der den ene vil søke bekreftelser, vil den andre flykte når han eller hun får oppmerksomhet. Både positiv og negativ oppmerksomhet kan oppleves som skremmende.

Anonymkode: b77d6...bf3

Unnvikende personlighetsforstyrrelse har som oftest helt andre årsaker enn foreldrene. Mobbing er den vanligste.

Anonymkode: bcb8e...30f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Unnvikende personlighetsforstyrrelse har som oftest helt andre årsaker enn foreldrene. Mobbing er den vanligste.

Anonymkode: bcb8e...30f

Hvor står det?

Anonymkode: b77d6...bf3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Aha! Takk! :) 

Jeg tror jeg forstår..

Å herregud! De uthevede setningene beskriver nøyaktig det jeg opplevde!

Man har bygd seg opp et bilde av foreldrene - mine var og er velansette samfunnsstøtter som alle elsker, og vi hadde flott hjem, flotte ferier, sunn mat, god utdannelse, kulturelle opplevelser... - og man klarer liksom ikke se at dette er fullt forenlig med omsorgssvikt og psykisk vold. Ingen andre ser det jo! Så man vokser opp med at alle skryter av foreldrene og sier de er verdens beste mennesker. Og da tror man at kjeftingen og devalueringen og truslene bare er en del av "normal oppdragelse".

 

Anonymkode: b77d6...bf3

Hjelper ikke på, at aviser omtrent ikke nevner emosjonell vold.

Anonymkode: bf971...cb7

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Unnvikende personlighetsforstyrrelse har som oftest helt andre årsaker enn foreldrene. Mobbing er den vanligste.

Anonymkode: bcb8e...30f

Det finnes da virkelig foreldre som mobber egne barn, psykisk vold heter det.

Anonymkode: bf971...cb7

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var ikke jeg som skrev den setningen, men jeg kan relatere til den. For meg, i gruppeterapi, var det nærmest et sjokk at terapeuten og noen av de andre i gruppa sa de forsto jeg hadde hatt det vanskelig. Når det ble sagt at jeg hadde vært utsatt for omsorgssvikt falt verden for meg. Jeg hadde da ikke blitt slått eller blitt utsatt for incest. Middagen sto på bordet hver dag og jeg hadde rene, pene klær på meg. Var virkelig foreldrene mine onde? Alt falt i hodet på meg. Det gikk opp et lys, samtidig som det oppsto en ekstra sorg. Og hvorfor var det ingen som hadde hjulpet meg? Sett at vi hadde det sånn hjemme? Familie og venner, gode mennesker hadde "latt dette skje". Jeg ble også paff over at jeg ikke hadde forstått at ting var feil hjemme selv. Jeg trodde jo slik vi hadde det var normalt, eller i verste fall litt rart. At det var meg det var noe feil med, som ikke taklet verden så godt som andre. Det var både godt og vondt å bli forstått. Og det gjorde at mye løsnet for meg. 

Anonymkode: be135...c22

 

Ser at den setninga kan bety flere ting som gir mening i denne sammenhengen, selv om jeg som skrev den mente noe annet. 

Jeg på min side har visst fra jeg var ganske liten at ting ikke stemte hjemme. Det har bare tatt ekstremt lang tid å finne ordene for å beskrive tilstandene slik de var. Det er vanskelig å sette ord på psykisk vold. Jeg jobber vel fremdeles med det. 

 

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...