Erfaringer med relasjonsskader?

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mye fornuftig og interessant å lese her blant både dere med erfaring av denne typen opplevelser og andre med viten om temaet. Noen råder meg til å snakke med min samboer om oppveksten, det har jeg forsøkt flere ganger, og de gangene jeg har fått han til å snakke om temaet har han "bare" nevnt en rekke opplevelser med sin mor som for meg, som har en trygg og normal oppvekst med gode omsorgspersoner, er helt ekstreme - han har aldri gått lenger enn det, som at han ikke innser at slikt må bearbeides. Det er liksom alltid så enkelt som at "nå bor han ikke lenger hos henne og hun har ikke ansvar for ham fordi han er voksen" - dermed kan hun ikke gjøre noe og da er det som har vært nærmest redusert til fortid.

Jeg tror han fortrenger mye, samtidig som frykten sitter så godt i han at han ser frykt i altfor mange situasjoner som egentlig er ufarlige. Han er umulig å overtale, så jeg tviler sterkt på at han noen gang vil oppsøke profesjonelle for å bearbeide traumene sine.

Anonymkode: 80ed4...df2

Jeg må bare si at jeg synes ikke du skal finne deg i dette, ts. Det å ikke ta såpass alvorlige problemer på alvor, kommer til å gå utover dere to på sikt, så jeg synes du like godt skal ta det opp med en eneste gang og stille det som krav.

Jeg leser på KG om kvinner som lever i stressfylte relasjoner fordi partneren deres lukker seg og aldri synes å bry seg nok. Selv har jeg gått rett ut av relasjoner tidligere i livet, fordi jeg rett og slett ikke følte på det båndet så sterkt som jeg kunne ha gjort. Det var først da det ble stilt krav til at jeg åpnet opp, at jeg faktisk klarte å gjøre det, og det er også det beste jeg har opplevd. 

For å forsøke å forklare det; Det å være unnvikende er egentlig det samme som å ikke ta seg selv så alvorlig, ikke føle seg så mye verdt. Når man stiller krav til en unnvikende person, så sier man til den personen at jo, du er faktisk verdt noe! Du er verdt noe, og det du gjør betyr noe.

Jeg synes ikke du skal kreve at han snakker med deg om alle ting, men du kan godt vise at du er der hvis han ønsker å fortelle. Det du kan kreve er at han oppsøker hjelp, samt at dere tar for dere de ulike problemområdene og snakker om dette, helt til dere går i samme takt og planlegger fremtiden begge to. 

Krav betyr at han er verdt noe og at du bryr deg.

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

Det er et tveegget sverd. Når en person med problemer blir stilt krav til, kan de også føle for å stikke av. 

Anonymkode: 3a2fd...493

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er et tveegget sverd. Når en person med problemer blir stilt krav til, kan de også føle for å stikke av. 

Anonymkode: 3a2fd...493

Ser den. Men så langt jeg kan se, så er ikke det grunn god nok til å droppe kravene. Det blir liksom ikke bedre av å ignorere. Årsaken til at jeg forlot tidligere relasjoner, var at ingen stilte krav, enkelte maste i stedet, noe som er enda verre.

Det jeg kan se for meg at er en løsning, er å gi den andre to ukers betenkningstid. Si at dette forholdet kan bare gå videre hvis du er innstilt på å samarbeide og jobbe med dine egne problemer. Men du skal få tenke på dette i to uker.

Da kan han flykte litt, og likevel vite at han har retrettmulighet innen den nærmeste fremtid. Man må huske at dette kan oppleves som ekstrem trussel, og man kan ha behov for å løpe etpar mil før man stopper opp og rusler tilbake  

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er et tveegget sverd. Når en person med problemer blir stilt krav til, kan de også føle for å stikke av. 

Anonymkode: 3a2fd...493

Og sånn apropos...

Når det gjelder dere som ikke har relasjonsskader eller har motsatt problem, altså pågående tilknytningsstil, så kan både ultimatum - med mulighet for negativt utfall - og to ukers betenkningstid, føles som noe skikkelig grusomt og forferdelig.

Der har dere noe dere kan jobbe med!  

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og sånn apropos...

Når det gjelder dere som ikke har relasjonsskader eller har motsatt problem, altså pågående tilknytningsstil, så kan både ultimatum - med mulighet for negativt utfall - og to ukers betenkningstid, føles som noe skikkelig grusomt og forferdelig.

Der har dere noe dere kan jobbe med!  

Anonymkode: b77d6...bf3

Ikke snakk som om du vet hva andre har problemer med, du har åpenbart ingen aning.

Anonymkode: 18045...ebc

[AnonymBruker]

On 9.1.2018 at 6:16 PM, AnonymBruker said:

Lurer på om noen her har erfaringer med relasjonsskader fra oppvekst og hvordan det utarter seg i parforhold?

Min samboer har opplevd mye fra sin mor som ingen skulle ha opplevd- ikke noe seksuellt eller spesielt fysisk, men mest emosjonelt. Ubegrunnet kjefting, skriking, kritisering, slamring. Omtrent daglig gjennom hele oppveksten. Der man normalt skal føle trygghet fra sin mor, følte han frykt. 

Opplever at han er vanskelig å få i tale når der oppstår problemer/diskusjoner i mellom oss, han fryser liksom til og vil rømme, selv om situasjonen er helt balansert og ufarlig, men han sier reaksjonsmønsteret er kommet av behandlingen hans mor sto for. Når jeg prøver å snakke med han om opplevelsene og oppveksten så er det så vanskelig for han at det ikke går an å få særlig mye ut av han. Han vil heller ikke snakke med profesjonelle om det.

Har derfor lurt på om han har fått en type tilknytningsskade etter hva han har opplevd. Hvis noen har erfaringer vil jeg gjerne høre i håp om å lære litt. 

Anonymkode: 80ed4...df2

Har selv opplevd det samme som mannen din, da med min far. 

Har store problemer med med å stå i konflikter/konfrontasjoner (og andre ubehagelige situasjoner) både i forhold, jobb og ellers i livet. Reagerer likt som din mann, unnvikelse -  hvor jeg enten ikke får fram et ord eller feks sier meg enig/legger meg flat helt på impuls, selv om jeg ikke mener det.

Før sleit jeg også veldig med å åpne meg om mine problemer, fordi jeg hadde en frykt for at personen skulle tenke mindre om meg og/eller bruke det imot meg. Dette fikk jeg hjelp til hos psykolog, men det tok lang tid før jeg klarte å åpne meg. Med en gang enkelte emner ble vonde/ vanskelige, så stoppet jeg opp av angst og klarte ikke å få fram et ord. Men etter mange møter hvor vi snakket "rundt grøten" og gikk litt etter litt inn i "kjernen", så klarte jeg tilslutt å snakke om det! Men det tok nesten 2 år. Dette hjalp utrolig mye i forholdet mellom samboer, da jeg sakte men sikkert klarte å åpne meg for han også.

Dessverre hjalp ikke kognitiv terapi mot de andre problemene mine,  men er nå under behandling i dps. Håper inderlig at det vil hjelpe meg! 

Håper samboeren din innser at han trenger hjelp, for det er utrolig slitsomt å leve slik - ikke bare for han, men også for deg! Tenker at grunnen til at han ikke vil er at han kanskje er for skamfull/redd til å søke hjelp. Det tok mange år før jeg våget å søke hjelp, for jeg hadde tanker om at mine problemer ikke var alvorlige nok, at jeg ville ta opp plassen til "noen som egentlig trengte det"  osv, som er ganske vanlig for oss som er unnvikende... Kanskje dette er tanker han også sliter med? 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 71577...d90

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har selv opplevd det samme som mannen din, da med min far. 

Har store problemer med med å stå i konflikter/konfrontasjoner (og andre ubehagelige situasjoner) både i forhold, jobb og ellers i livet. Reagerer likt som din mann, unnvikelse -  hvor jeg enten ikke får fram et ord eller feks sier meg enig/legger meg flat helt på impuls, selv om jeg ikke mener det.

Før sleit jeg også veldig med å åpne meg om mine problemer, fordi jeg hadde en frykt for at personen skulle tenke mindre om meg og/eller bruke det imot meg. Dette fikk jeg hjelp til hos psykolog, men det tok lang tid før jeg klarte å åpne meg. Med en gang enkelte emner ble vonde/ vanskelige, så stoppet jeg opp av angst og klarte ikke å få fram et ord. Men etter mange møter hvor vi snakket "rundt grøten" og gikk litt etter litt inn i "kjernen", så klarte jeg tilslutt å snakke om det! Men det tok nesten 2 år. Dette hjalp utrolig mye i forholdet mellom samboer, da jeg sakte men sikkert klarte å åpne meg for han også.

Dessverre hjalp ikke kognitiv terapi mot de andre problemene mine,  men er nå under behandling i dps. Håper inderlig at det vil hjelpe meg! 

Håper samboeren din innser at han trenger hjelp, for det er utrolig slitsomt å leve slik - ikke bare for han, men også for deg! Tenker at grunnen til at han ikke vil er at han kanskje er for skamfull/redd til å søke hjelp. Det tok mange år før jeg våget å søke hjelp, for jeg hadde tanker om at mine problemer ikke var alvorlige nok, at jeg ville ta opp plassen til "noen som egentlig trengte det"  osv, som er ganske vanlig for oss som er unnvikende... Kanskje dette er tanker han også sliter med? 

Anonymkode: 71577...d90

Synes du virker utrolig innsiktsfull i egen problematikk + hvordan det påvirker partner, og tøff som tar tak!

Når du nevner "de andre problemene" dine, er dette da snakk om "jobb og ellers i livet"? 

Jeg kan nevne at for min egen del så har jeg ikke så store problemer med å åpne opp for partner om ting som har skjedd i fortiden/oppveksten. Det som har vært vanskeligst å åpne opp om, er vanskelige følelser i her og nå situasjoner. Den gang var jeg jo et barn. Mens nå er jeg voksen og "burde vite bedre". Jeg klarer dårlig å deale med vonde følelser som oppstår her og nå.

De gangene jeg har problemer med andre (jobb, ellers i livet) er jeg vant med å trekke meg inn i meg selv og shut down. Jeg forventer liksom av meg selv å klare å løse enhver situasjon, og hvis jeg ikke klarer det så kjefter jeg på meg selv for å ha det vondt. "Din lille sytepave! Tror du at du har det verre enn andre?" Jeg gir den andre parten rett og meg selv feil. Dette er ekstremt utmattende, nærmest tvangstanker hver gang jeg har det vondt.

Selv om jeg etterhvert har klart å trøste meg selv i slike situasjoner, så er det fremdeles vanskelig å åpne opp for tanken om at en annen person også vil trøste meg. Jeg tenker stadig at kjæresten vil synes jeg er teit og ta den andre partens side. 

Jeg har derfor laget meg en øvelse som jeg har kalt "å sette meg på fanget og gråte". Det går i all hovedsak ut på at jeg tar sjansen på at partneren min er der for meg, også de gangene jeg har det vondt og føler meg overkjørt. De gangene jeg ikke klarer å løse problemer selv. Det føles omtrent like skummelt som å skulle kle av seg og vandre opp Karl Johan og en tur i Slottsparken  Jeg pleier derfor å si fra på forhånd; "Jeg har behov for å 'sitte på fanget og gråte' nå." Og så tar jeg sjansen....

 

(Det pleier å gå strålende! Og det er veldig sunt å merke at jeg ikke får kjeft, men trøst )

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og sånn apropos...

Når det gjelder dere som ikke har relasjonsskader eller har motsatt problem, altså pågående tilknytningsstil, så kan både ultimatum - med mulighet for negativt utfall - og to ukers betenkningstid, føles som noe skikkelig grusomt og forferdelig.

Der har dere noe dere kan jobbe med!  

Anonymkode: b77d6...bf3 

Jeg stilte ultimatum og tidsfrister til eksen min da vi var sammen. Spesielt i forhold til hans "tåkeprat" og manglende evne til å planlegge. Ultimatum og frist fungerte godt så lenge han var noenlunde stabil. På slutten ante jeg ikke hva som kunne fungere. Alle mine vante verktøy sluttet å virke. 

 

Anonymkode: 3a2fd...493

[AnonymBruker]

På 11.1.2018 den 0.16, AnonymBruker skrev:

Takk for at et godt svar både til deg og flere over her. :-) Det du beskriver i første avsnitt her er akkurat som å lese om ham. Det er helt slik jeg oppfatter ham, og mye av det har han også i "trygge situasjoner" fortalt meg er tilfellet. Som dette med å fryse til, blokkere, og om ikke han hadde klart det hadde alternativet vært å rømme. Når følelsene blir for mye å håndtere for han.

Det kan du så klart få spørre om - mulig det blir litt tekst, men; situasjoner han oppfatter som potensielle konflikter/diskusjoner kan være alt fra at jeg tar opp med han pent og pyntelig at jeg ønsker han bidrar mer hjemme, eller at jeg spør han om det er noe fordi jeg oppfatter at han virker f eks tilbakeholden. Men det blir alltid til at han ikke vil snakke om følelser, eller noe som vekker (negative) følelser, eller at han ikke helt forstår hvorfor jeg f eks ønsker samarbeid hjemme; som at han tror jeg sier "det du gjør er ikke godt nok" når jeg i realiteten sier "det er litt mye som må gjøres her nå, kan jeg få en hjelpende hånd?"

Kan nevne et ferskt eksempel: vi hadde vært ute med hans venner og halvbekjente og hatt en god kveld. Imidlertid ble jeg gjennom store deler av kvelden "invadert" av en fyr der som ikke hadde oppfattet at jeg var der med min kjæreste (ikke fysiske tilnærmelser). Flere andre reagerte, men tenkte jo at jeg håndterte det selv. Min kjæreste var derimot for opptatt med sine kompiser til å reagere noe særlig, først etter timer gjorde han det klart for fyren at jeg var hans. Da vi kom hjem kommentere jeg at jeg syntes det var ubehagelig at ikke han var mer tilstede, og kunne avbryte på noe vis. Følte meg ganske tilsidesatt den kvelden, samtidig som jeg selvfølelig ville min samboer skal kose seg. Han ble da ganske kjapt tydelig fokusert på å hindre dette i å bli en uenighet. Det er jo bra det, men jeg hadde ingen intensjon om å lage oppstyr, dette var jo bare et initiativ til å snakke om hendelsen slik at han visste når jeg trenger at han "backer meg" som sin kjæreste senere. Han var da ganske nøye på å understreke at han "hadde handlet til slutt" (når det egentlig var for sent) og ville liksom ikke møte meg på noe. Han ville bare blokkere det eller ikke forholde seg til det. Oppfattet at han da tok mitt initiativ til å nevne denne hendelsen, som et slags signal om at han ikke var bra nok og hadde gjort en feil han kanskje fryktet jeg skulle gi han pes for.

Enhver ting jeg føler er viktig å nevne (og da holder jeg tilbake "småting" som er uviktige og svelger gjerne noen kameler) tolker han på en måte automatisk som starten på en skyllebøtte, og gjør seg da klar til å blokkere- og hver eneste gang slikt skjer så klarer han også å glemme absolutt hele tilfellet, etter "blokkmodus", og vet vi har snakket om noe men husker overhodet ikke hva det har dreiet rundt. På en måte som at jeg skulle vært på ferie og kun husket ett kafebesøk. Det har jeg tenkt viser veldig godt hvor hardt han da går inn for å blokkere.

Anonymkode: 80ed4...df2

Jeg er som kjæresten din. 

Hva jeg heller ville likt at du sa/gjorde i situasjonene over:

- hjemmesituasjonen: i stedet for å be ham hjelpe mer til (i hans ører: det du gjør er ikke godt nok), kan du ordlegge deg på en slik måte at dette er et fellesprosjekt. F.eks, at du sier "nå tror jeg vi må ta et tak her, vi har mye som skulle vært gjort. Hvor tenker du vi begynner?". Husk at alt som starter med "du" kan oppfattes som en beskyldning. Ja, jeg vet dette er forferdelig slitsomt for andre, men for kjæresten din kan det kanskje hjelpe å høre at det ikke (bare) er ham som må rydde kjøkkenet fordi han må hjelpe til litt mer. Del, vær et team. 

Situasjon 2: jeg er usikker på hvor mye han fikk med seg av situasjonen. Litt pga beskrivelsen din, men også litt fordi jeg vet med meg selv at pga all dritten jeg har mottatt i barndommen er jeg ekstremt selvbevisst. Jeg er mer opptatt av hvordan andre oppfatter meg enn jeg klarer å få med meg det som skjer rundt meg av og til. Kanskje kjæresten din rett og slett ikke fikk med seg hvor kjip situasjon du var i? Dette kan selvsagt være helt feil, men hadde vært en mulig forklaring for meg. En annen ting som slo meg var at han nok er vant til å ordne opp i sine ting selv og kanskje ikke ser at du trenger ham. Han er ikke vant til at noen stiller opp for ham, og har ikke lært å se hvordan noen kan trenge noe fra ham, fordi han er uansett verdiløs og gjør ingen ting riktig. Derfor prøvde han kanskje å roe ned situasjonen slik at det ikke ble en krangel. Forslag til senere: vis at du trenger ham, at du stoler på ham og at han gir deg trygghet. Igjen: ikke pek på/starte setningen med noe som kan oppleves som en beskyldning. Si gjerne heller "jeg opplever den mannen som påtrengende, vil du være så snill og hjelpe meg litt med det?". 

Noe du generelt bør huske på: -ikke- hint. Vær så klar i talen som du kan. Alle hint blir tolket i verste mening. Beklager, men sånn er det. (Jeg blir lei av meg selv fordi jeg automatisk har negative tanker. Det er forferdelig slitsomt... 🙁 ) Hint er verre enn klar tale, selv om det er noe negativt som kommer. 

Det du sier om å blokkere eller bare huske et kaffebesøk av en ferietur: fokuset for et barn er overlevelse. Å leve med en mor som din kjæreste har er å være i konstant trussel. Da lukes mye bort fordi man hele tiden må være klar til å takle en situasjon som kan oppstå. Situasjoner i dette tilfellet er drittslenging fra mor, som også er den som gir omsorg. Farlige situasjoner er mao når negative bemerkninger kommer din vei. Gjerne "du er ikke bra nok/har ikke gjort som jeg sa/klarer ingen ting/er ikke verdt en dritt" og lignende. Derfor er man spesielt obs på disse situasjonene og klarer ikke å oppfatte det andre, fordi man er opptatt med å forsvare seg/håndtere en trussel. For å ta meg selv: jeg kan være på en fest med kjæresten og venner, har det gøy. Så skjer det en liten hendelse, det kan være så lite som et skarpt blikk, som kan ødelegge hele kvelden for meg. Jeg blir forferdelig lei meg og må gå hjem. Kritikk. Mens jeg bare er snill og har det gøy. Det er så lite som skal til. Samtidig er det veldig lite som skal til for at jeg blir glad også. Et ekstra, godt smil på samme fest ville gjort meg himmelglad! Jeg vet at jeg ikke er enkel å leve med pga dette, men jeg jobber med det hver dag. 

 

Anonymkode: be135...c22

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er som kjæresten din. 

Hva jeg heller ville likt at du sa/gjorde i situasjonene over:

- hjemmesituasjonen: i stedet for å be ham hjelpe mer til (i hans ører: det du gjør er ikke godt nok), kan du ordlegge deg på en slik måte at dette er et fellesprosjekt. F.eks, at du sier "nå tror jeg vi må ta et tak her, vi har mye som skulle vært gjort. Hvor tenker du vi begynner?". Husk at alt som starter med "du" kan oppfattes som en beskyldning. Ja, jeg vet dette er forferdelig slitsomt for andre, men for kjæresten din kan det kanskje hjelpe å høre at det ikke (bare) er ham som må rydde kjøkkenet fordi han må hjelpe til litt mer. Del, vær et team. 

Situasjon 2: jeg er usikker på hvor mye han fikk med seg av situasjonen. Litt pga beskrivelsen din, men også litt fordi jeg vet med meg selv at pga all dritten jeg har mottatt i barndommen er jeg ekstremt selvbevisst. Jeg er mer opptatt av hvordan andre oppfatter meg enn jeg klarer å få med meg det som skjer rundt meg av og til. Kanskje kjæresten din rett og slett ikke fikk med seg hvor kjip situasjon du var i? Dette kan selvsagt være helt feil, men hadde vært en mulig forklaring for meg. En annen ting som slo meg var at han nok er vant til å ordne opp i sine ting selv og kanskje ikke ser at du trenger ham. Han er ikke vant til at noen stiller opp for ham, og har ikke lært å se hvordan noen kan trenge noe fra ham, fordi han er uansett verdiløs og gjør ingen ting riktig. Derfor prøvde han kanskje å roe ned situasjonen slik at det ikke ble en krangel. Forslag til senere: vis at du trenger ham, at du stoler på ham og at han gir deg trygghet. Igjen: ikke pek på/starte setningen med noe som kan oppleves som en beskyldning. Si gjerne heller "jeg opplever den mannen som påtrengende, vil du være så snill og hjelpe meg litt med det?". 

Noe du generelt bør huske på: -ikke- hint. Vær så klar i talen som du kan. Alle hint blir tolket i verste mening. Beklager, men sånn er det. (Jeg blir lei av meg selv fordi jeg automatisk har negative tanker. Det er forferdelig slitsomt... 🙁 ) Hint er verre enn klar tale, selv om det er noe negativt som kommer. 

Det du sier om å blokkere eller bare huske et kaffebesøk av en ferietur: fokuset for et barn er overlevelse. Å leve med en mor som din kjæreste har er å være i konstant trussel. Da lukes mye bort fordi man hele tiden må være klar til å takle en situasjon som kan oppstå. Situasjoner i dette tilfellet er drittslenging fra mor, som også er den som gir omsorg. Farlige situasjoner er mao når negative bemerkninger kommer din vei. Gjerne "du er ikke bra nok/har ikke gjort som jeg sa/klarer ingen ting/er ikke verdt en dritt" og lignende. Derfor er man spesielt obs på disse situasjonene og klarer ikke å oppfatte det andre, fordi man er opptatt med å forsvare seg/håndtere en trussel. For å ta meg selv: jeg kan være på en fest med kjæresten og venner, har det gøy. Så skjer det en liten hendelse, det kan være så lite som et skarpt blikk, som kan ødelegge hele kvelden for meg. Jeg blir forferdelig lei meg og må gå hjem. Kritikk. Mens jeg bare er snill og har det gøy. Det er så lite som skal til. Samtidig er det veldig lite som skal til for at jeg blir glad også. Et ekstra, godt smil på samme fest ville gjort meg himmelglad! Jeg vet at jeg ikke er enkel å leve med pga dette, men jeg jobber med det hver dag. 

 

Anonymkode: be135...c22

Veldig bra skrevet og kjenner meg igjen. Når TS skriver at han gjør seg klar til å gå i blokkmodus, så blir han den lille gutten igjen, som ikke vet hvordan man skal håndtere det som kommer. Mye av arbeidet som inngår i å takle dette  bedre som voksen er å trene på å gi seg selv verdi i situasjoner der en tidligere har følt at en ikke har noen. Og da er måten en blir snakket til, som du påpeker, et viktig hjelpemiddel som kan redusere blokkmoduset. 

Ja, det krever mye tålmodighet og forståelse å rette opp i og bearbeide relasjonsskader.

Anonymkode: 41d8d...594

[AnonymBruker]

På ‎12‎.‎01‎.‎2018 den 23.29, AnonymBruker skrev:

Mye fornuftig og interessant å lese her blant både dere med erfaring av denne typen opplevelser og andre med viten om temaet. Noen råder meg til å snakke med min samboer om oppveksten, det har jeg forsøkt flere ganger, og de gangene jeg har fått han til å snakke om temaet har han "bare" nevnt en rekke opplevelser med sin mor som for meg, som har en trygg og normal oppvekst med gode omsorgspersoner, er helt ekstreme - han har aldri gått lenger enn det, som at han ikke innser at slikt må bearbeides. Det er liksom alltid så enkelt som at "nå bor han ikke lenger hos henne og hun har ikke ansvar for ham fordi han er voksen" - dermed kan hun ikke gjøre noe og da er det som har vært nærmest redusert til fortid.

Jeg tror han fortrenger mye, samtidig som frykten sitter så godt i han at han ser frykt i altfor mange situasjoner som egentlig er ufarlige. Han er umulig å overtale, så jeg tviler sterkt på at han noen gang vil oppsøke profesjonelle for å bearbeide traumene sine.

Anonymkode: 80ed4...df2

Merkelig, det virker som om de som har de verste traumene snakker minst om det, noen som vet årsakene til dette?

Anonymkode: bf971...cb7

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Merkelig, det virker som om de som har de verste traumene snakker minst om det, noen som vet årsakene til dette?

Anonymkode: bf971...cb7

Jeg skal ikke si jeg vet årsaken, ei heller at jeg har hatt det verst, for det har jeg ikke. Men jeg tenker at for de det gjelder så er deres barndom normalen. Å innrømme at man har hatt det dårlig er som å innrømme at man ikke har taklet det. Svakhet, med andre ord. Å vise seg svak for andre er svært vanskelig. 

De som har hatt det verst har heller ikke lært seg å snakke om problemer. Hvor skulle de lært det med foreldre/omsorgspersoner som ikke evner å se hva de gjør med barna sine? 

Anonymkode: be135...c22

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Litt pga beskrivelsen din, men også litt fordi jeg vet med meg selv at pga all dritten jeg har mottatt i barndommen er jeg ekstremt selvbevisst. Jeg er mer opptatt av hvordan andre oppfatter meg enn jeg klarer å få med meg det som skjer rundt meg av og til. Kanskje kjæresten din rett og slett ikke fikk med seg hvor kjip situasjon du var i? Dette kan selvsagt være helt feil, men hadde vært en mulig forklaring for meg. En annen ting som slo meg var at han nok er vant til å ordne opp i sine ting selv og kanskje ikke ser at du trenger ham. Han er ikke vant til at noen stiller opp for ham, og har ikke lært å se hvordan noen kan trenge noe fra ham, fordi han er uansett verdiløs og gjør ingen ting riktig. Derfor prøvde han kanskje å roe ned situasjonen slik at det ikke ble en krangel. Forslag til senere: vis at du trenger ham, at du stoler på ham og at han gir deg trygghet. Igjen: ikke pek på/starte setningen med noe som kan oppleves som en beskyldning. Si gjerne heller "jeg opplever den mannen som påtrengende, vil du være så snill og hjelpe meg litt med det?". 

Noe du generelt bør huske på: -ikke- hint. Vær så klar i talen som du kan. Alle hint blir tolket i verste mening. Beklager, men sånn er det. (Jeg blir lei av meg selv fordi jeg automatisk har negative tanker. Det er forferdelig slitsomt... 🙁 ) Hint er verre enn klar tale, selv om det er noe negativt som kommer. 

Det du sier om å blokkere eller bare huske et kaffebesøk av en ferietur: fokuset for et barn er overlevelse. Å leve med en mor som din kjæreste har er å være i konstant trussel. Da lukes mye bort fordi man hele tiden må være klar til å takle en situasjon som kan oppstå. Situasjoner i dette tilfellet er drittslenging fra mor, som også er den som gir omsorg. Farlige situasjoner er mao når negative bemerkninger kommer din vei. Gjerne "du er ikke bra nok/har ikke gjort som jeg sa/klarer ingen ting/er ikke verdt en dritt" og lignende. Derfor er man spesielt obs på disse situasjonene og klarer ikke å oppfatte det andre, fordi man er opptatt med å forsvare seg/håndtere en trussel.

Anonymkode: be135...c22

Et veldig godt innlegg. Det du skriver om overlevelse er viktig. Jeg leste endel artikler om Stockholmsyndromet en gang, om hvorfor de som var tatt som gisler i den opprinnelige situasjonen, utviklet følelser av godhet for ranerne og generelt gjorde alt så bakvendt som det gikk an; grunnen var overlevelse.

Overlevelse er det sterkeste instinktet man har. Det overstyrer alt annet.

Når man frykter for livet, tilpasser man seg omverden som best man kan, i et desperat forsøk på å overleve. Man glemmer;

- følelser

- logisk tenkning

- moral

...og vil bare at situasjonen skal roe seg.

På sikt kan man ikke leve med et så høyt nivå av stress og tilpasning. Man har behov for å bruke følelser, tanker og moral, for å kunne være et helt menneske.

Det er derfor det er så viktig å skape nye forståelser av hva som er trusler. For å gjøre det må man våge å åpne døren og trø ut i det man selv opplever som det store intet, men erfare at man har bakken under føttene hver gang.

Til dette med husarbeid; Min erfaring er at det er et universelt problem blant par, så kanskje ikke alltid så lett å vite hva svaret er. Jeg er enig i at man bør legge frem ethvert problem ut fra egne følelser; "Jeg føler det er rotete her. Jeg føler at jeg gjør mye av arbeidet."

Men til en gang hvor huset er nokså strøkent og dere kan snakke uten at det blir konflikt, kan dette være verdt å snakke om; Husarbeid kan faktisk være terapi! Det å fokusere på sanselige ting (vann, skum, lukt) og gjøre små og enkle ting, kan få selve bevisstheten inn i et sunt modus; mindfullness. Anbefales!

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Merkelig, det virker som om de som har de verste traumene snakker minst om det, noen som vet årsakene til dette?

Anonymkode: bf971...cb7

Jeg vil tro det dreier seg om sosialpornografi. Man er vant med at folk sitter som siklende hunder og venter på godbiter, folk elsker å høre om skikkelig dårlige ting, se bare på det som skjer i forsvinningssaken/drapssaken nå om dagen. De gasser seg i dette, og glemmer selve situasjonen. Jeg mener at det er det som er problemet med denne tråden her også. Folk er mer opptatt av det groteske, enn av det sunne.

Så årsaken, mener jeg, er simpelthen at man er redd for å bli sett på som et åtsel, heller enn som et medmenneske. 

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal ikke si jeg vet årsaken, ei heller at jeg har hatt det verst, for det har jeg ikke. Men jeg tenker at for de det gjelder så er deres barndom normalen. Å innrømme at man har hatt det dårlig er som å innrømme at man ikke har taklet det. Svakhet, med andre ord. Å vise seg svak for andre er svært vanskelig. 

De som har hatt det verst har heller ikke lært seg å snakke om problemer. Hvor skulle de lært det med foreldre/omsorgspersoner som ikke evner å se hva de gjør med barna sine? 

Anonymkode: be135...c22

Samtidig er verden full av mennesker som snakker og snakker om sin " dårlige" barndom, uten at det volder dem noen problemer. Mennesker med store traumer derimot holder ofte helt munn om hva de har opplevd, skulle gjerne hatt en dypere forståelse for årsaken bak dette, fordi det er så påfallende?

Anonymkode: bf971...cb7

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal ikke si jeg vet årsaken, ei heller at jeg har hatt det verst, for det har jeg ikke. Men jeg tenker at for de det gjelder så er deres barndom normalen. Å innrømme at man har hatt det dårlig er som å innrømme at man ikke har taklet det. Svakhet, med andre ord. Å vise seg svak for andre er svært vanskelig. 

De som har hatt det verst har heller ikke lært seg å snakke om problemer. Hvor skulle de lært det med foreldre/omsorgspersoner som ikke evner å se hva de gjør med barna sine? 

Anonymkode: be135...c22

Det kan være fordi man tenker man fortjente det. At dypest inne i sjelen så er det hele tiden en stemme som sier; "Men alt det du har opplevd, skyldtes jo bare at du er den du er! Du er ikke verdt mer! Så ikke innbill deg nå at du fortjener bedre!"

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Veldig bra skrevet og kjenner meg igjen. Når TS skriver at han gjør seg klar til å gå i blokkmodus, så blir han den lille gutten igjen, som ikke vet hvordan man skal håndtere det som kommer. Mye av arbeidet som inngår i å takle dette  bedre som voksen er å trene på å gi seg selv verdi i situasjoner der en tidligere har følt at en ikke har noen. Og da er måten en blir snakket til, som du påpeker, et viktig hjelpemiddel som kan redusere blokkmoduset. 

Ja, det krever mye tålmodighet og forståelse å rette opp i og bearbeide relasjonsskader.

Anonymkode: 41d8d...594

Veldig gode poenger. Som barn har man ingen mestringsstrategier. Så man lager noen, ofte helt feil mestringsstrategier. De brukes for å

- bli usynlig

- roe ned den andre 

...mens man ender opp uten kunnskap om hvordan man burde ha løst opp i normale emosjonelle og intime situasjoner eller konflikter.

En øvelse som kan fungere er å være veldig bevisst på den underliggende tankene man har. Når den indre stemmen sier "Du trenger ikke prøve en gang. Du er ikke verdt noe!" så kan man argumentere mot og si "Du er bare min indre stemme, og jeg vet med fornuften min at du tar feil! Jeg velger å prøve, kanskje det faktisk går bra!"

Man må rett og slett trosse, og kue, den indre stemmen. Den kan lage mye leven og bråk. Men den skal ikke få styre livet videre, så man må bare fortsette!  

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Samtidig er verden full av mennesker som snakker og snakker om sin " dårlige" barndom, uten at det volder dem noen problemer. Mennesker med store traumer derimot holder ofte helt munn om hva de har opplevd, skulle gjerne hatt en dypere forståelse for årsaken bak dette, fordi det er så påfallende?

Anonymkode: bf971...cb7

Det er antageligvis fordi de ikke har utrygg unnvikende tilknytning, men utrygg pågående tilknytning. En med utrygg pågående tilknytning vil åpne opp mest mulig for å beholde den andres oppmerksomhet og få bekreftelser. På denne måten håper de å holde på det andre menneskets oppmerksomhet og unngå å bli forlatt.

Anbefaler deg å lese om forskjellen, jeg har delt noen lenker nokså langt oppe på første side, men det finnes også mye annet om dette hvis du googler  

Anonymkode: b77d6...bf3

[Skriblerinna]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Samtidig er verden full av mennesker som snakker og snakker om sin " dårlige" barndom, uten at det volder dem noen problemer. Mennesker med store traumer derimot holder ofte helt munn om hva de har opplevd, skulle gjerne hatt en dypere forståelse for årsaken bak dette, fordi det er så påfallende?

Anonymkode: bf971...cb7

 

Jeg kan bare snakke for meg selv, men grunnen til at jeg ikke snakker med folk om mine traumer er skam. 

Etter hvert har jeg skjønt at den eneste måten å kvitte seg med skam på (som jeg vet om) er å nettopp fortelle noen om det som har skjedd. Da opplever jeg at andre forstår at det ikke er min feil, og skammen letter. Jeg får plassert ansvaret der det hører hjemme.

En annen ting er også den grunnleggende følelsen/tanken om at "ingen kan noensinne forstå meg og mine opplevelser". Man beskytter seg selv fra å bli misforstått eller, kanskje verre, forstått av noen. Hvis noen faktisk forstår så sprekker verdensbildet, og man blir usikker på alt. 

Det siste gjelder også når man opplever at noen genuint bryr seg eller til og med elsker en. Verdensbildet man har laget seg sprekker, og man har ikke verktøy for å deale med det. 

[Gjest supernova_87]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er antageligvis fordi de ikke har utrygg unnvikende tilknytning, men utrygg pågående tilknytning. En med utrygg pågående tilknytning vil åpne opp mest mulig for å beholde den andres oppmerksomhet og få bekreftelser. På denne måten håper de å holde på det andre menneskets oppmerksomhet og unngå å bli forlatt.

Anbefaler deg å lese om forskjellen, jeg har delt noen lenker nokså langt oppe på første side, men det finnes også mye annet om dette hvis du googler  

Anonymkode: b77d6...bf3

Dette er en grov generalisering som ikke gjør noen noe godt. 

At man er utrygg pågående betyr ikke at man ikke har opplevd store traumer, og det betyr heller ikke at man har lett for å snakke om de verste av traumene. Det er sant at man higer etter oppmerksomhet, men det betyr vel ikke at man deler villig ut om det verste som har skjedd en i livet likevel. En er livredd for å bli forlatt av og avvist og det å dele av denne banken med dårlige erfaringer er jo kjempeutrygt siden man da kan bli veid for lett eller ikke god nok. 

Det er mange forskjeller (men også likheter) mellom de ulike utrygge tilknytningsstilene. Forskjellen er IKKE på alvorlighetsgrad i traumene som fører til tilknytningsstilen. Dette er jo individuelt. 

Jeg kan være tilbøyelig til å tro at pågående har mer interesse av å oppsøke hjelp og veiledning og pushe seg selv til å snakke om det som er vanskeligst. Men å si at pågående bare snakker og snakker om sin "dårlige" barndom mens unnvikende er de som har de store traumene, det blir bare feil. 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Rainstorm skrev:

Dette er en grov generalisering som ikke gjør noen noe godt. 

At man er utrygg pågående betyr ikke at man ikke har opplevd store traumer, og det betyr heller ikke at man har lett for å snakke om de verste av traumene. Det er sant at man higer etter oppmerksomhet, men det betyr vel ikke at man deler villig ut om det verste som har skjedd en i livet likevel. En er livredd for å bli forlatt av og avvist og det å dele av denne banken med dårlige erfaringer er jo kjempeutrygt siden man da kan bli veid for lett eller ikke god nok. 

Det er mange forskjeller (men også likheter) mellom de ulike utrygge tilknytningsstilene. Forskjellen er IKKE på alvorlighetsgrad i traumene som fører til tilknytningsstilen. Dette er jo individuelt. 

Jeg kan være tilbøyelig til å tro at pågående har mer interesse av å oppsøke hjelp og veiledning og pushe seg selv til å snakke om det som er vanskeligst. Men å si at pågående bare snakker og snakker om sin "dårlige" barndom mens unnvikende er de som har de store traumene, det blir bare feil. 

Jeg skriver det jeg skriver med bakgrunn i det jeg leser, jf artiklene jeg har referert til flere ganger, samt på bakgrunn av egen erfaring, både med egen tilknytning og andres tilknytning.

Jeg er sterkt uenig i at de med utrygg pågående tilknytning (heretter; pågående) har opplevd det samme som de med utrygg unnvikende tilknytning (heretter; unnvikende). Ut fra alt jeg leser og har erfaring med, er det mye som tyder på at de som er pågående har opplevd å bli forlatt som barn eller ikke få nok oppmerksomhet, mens de unnvikende har opplevd å bli angrepet som barn og blitt anklaget for mye.

At mange opplever blanding av disse tingene og dermed utvikler ulike typer skader, er jeg på det rene med. Likevel, disse to typene tilknytning er svært ulike, og man bør holde tungen rett i munnen så man ikke blander sammen alt i en smørje.

Dessuten; synes dere ikke snart det er nok avsporinger fra temaet? Temaet er; En mann som ikke liker å snakke om traumene.

Om så tusen stykker i denne tråden digger å snakke om tortur av barn, så er altså ikke det tema her!

Anonymkode: b77d6...bf3