Gå til innhold

Erfaringer med relasjonsskader?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Lurer på om noen her har erfaringer med relasjonsskader fra oppvekst og hvordan det utarter seg i parforhold?

Min samboer har opplevd mye fra sin mor som ingen skulle ha opplevd- ikke noe seksuellt eller spesielt fysisk, men mest emosjonelt. Ubegrunnet kjefting, skriking, kritisering, slamring. Omtrent daglig gjennom hele oppveksten. Der man normalt skal føle trygghet fra sin mor, følte han frykt. 

Opplever at han er vanskelig å få i tale når der oppstår problemer/diskusjoner i mellom oss, han fryser liksom til og vil rømme, selv om situasjonen er helt balansert og ufarlig, men han sier reaksjonsmønsteret er kommet av behandlingen hans mor sto for. Når jeg prøver å snakke med han om opplevelsene og oppveksten så er det så vanskelig for han at det ikke går an å få særlig mye ut av han. Han vil heller ikke snakke med profesjonelle om det.

Har derfor lurt på om han har fått en type tilknytningsskade etter hva han har opplevd. Hvis noen har erfaringer vil jeg gjerne høre i håp om å lære litt. 

Anonymkode: 80ed4...df2

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ja, jeg har opplevd det samme. Har en unnvikende tilknytning og har måttet jobbe alle år med å unngå å flykte de gangene jeg har det vondt.

Anonymkode: b77d6...bf3

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har opplevd det samme. Har en unnvikende tilknytning og har måttet jobbe alle år med å unngå å flykte de gangene jeg har det vondt.

Anonymkode: b77d6...bf3

Hvordan klarte du å håndtere det? Og hvordan var det for deg å forholde deg til situasjoner som minner om det du har opplevd?

Anonymkode: 80ed4...df2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første så har du ikke med det at han forteller som headline at han har opplevd negativt fra sin mor. Det blir ikke bedre om du graver inn i det, uten at du er egentlig moden du til å forstå. Hvis du er opptatt av kjærlighet, elsker å lage mat i hjemmet, og viser det du er god for, så vil alt det andre lande på plass. Jeg skjønner ikke hva du har å krangle med han, og kanskje du som kan være et stort problem med din atferd. Her er det ikke et problem som det er snakk om, men dine sider som kan være i veien, fordi dere selv holder på å bygge relasjon!!

Anonymkode: 8cfc6...eeb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan klarte du å håndtere det? Og hvordan var det for deg å forholde deg til situasjoner som minner om det du har opplevd?

Anonymkode: 80ed4...df2

Årevis med terapi, forsøk og feiling i forhold, omsider en kjæreste som forstår hvor ekstremt dette oppleves. Det er ingen quick fix for å si det sånn. 

Men han må jobbe hardt med seg selv. Vil anbefale deg å sette som krav at han må gå i terapi alene. Du må stille krav, ikke bare la hans angst eller panikk eller "feilaktige forståelse av hvordan et forhold skal være", lede dere på ville veier.

Men du bør unngå kjefting. Det bør alle unngå :) 

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For det første så har du ikke med det at han forteller som headline at han har opplevd negativt fra sin mor. Det blir ikke bedre om du graver inn i det, uten at du er egentlig moden du til å forstå. Hvis du er opptatt av kjærlighet, elsker å lage mat i hjemmet, og viser det du er god for, så vil alt det andre lande på plass. Jeg skjønner ikke hva du har å krangle med han, og kanskje du som kan være et stort problem med din atferd. Her er det ikke et problem som det er snakk om, men dine sider som kan være i veien, fordi dere selv holder på å bygge relasjon!!

Anonymkode: 8cfc6...eeb

For noe forbanna vås. Foreslår at du deltar i trådene på tull&tøys.

Anonymkode: b77d6...bf3

  • Liker 28
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Les gjerne alt det dere (ikke du, men dere) klarer å finne om tilknytningsstiler og kjæresteforhold.

https://tryggere.no/artikler/tilknytning/

https://dyade.no/tidsskrift/dyade_2015_01_ensom_eller_tosom/kjaerlighetens_soete_klamme_baand

Og ikke vær redd for å stille krav! Det er langt verre for dere om du er ettergivende og lar hans feilaktige måte å relatere på, styre hvordan dere lever. Vis at du er interessert, og vær gjerne tålmodig, men sett som krav at han må jobbe hvis han vil ha en relasjon, og ikke flykte hver gang ting gjør vondt.

Anonymkode: b77d6...bf3

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Opplever at han er vanskelig å få i tale når der oppstår problemer/diskusjoner i mellom oss, han fryser liksom til og vil rømme, selv om situasjonen er helt balansert og ufarlig,

Anonymkode: 80ed4...df2

Han har opplevd mangel på morskjærlighet i så stor grad og vedvarende over tid at det har gjort ham utrygg. Trygge mennesker knekker ikke sammen av å bli skjelt ut, fordi da har man en trygghet i bunnen om at man er noe verd. Ubehagelige sosiale opplevelser kan gi en bølgedal i selvfølelse der og da, men man kommer fort opp igjen til normalnivået. Et menneske som har opplevd omsorgssvikt av denne art trenger mer eller mindre kontinuerlig påfyll fra nære omgivelser for å holde seg over bølgedalen. De er kontinuerlig på jakt etter bekreftelser, og ufarlige sosiale konfrontasjoner kan oppleves som om kranen til egenverdien skrus igjen.

Han kan bli trygg på deg, men det gjelder bare deg. Forholdet til mor danner en mal for hvordan barnet relaterer seg til andre mennesker senere i livet. Der ubehagelige relasjoner vanligvis er unntaket for mennesker, er det motsatt for barn utsatt for omsorgssvikt. Den gode relasjonen er unntaket, og noe de gjør alt for å holde fast ved når den først kommer deres vei.

Jeg mener ikke å si at alt dette gjelder for ham, dette er ment generelt om hvordan emosjonell omsorgssvikt kan påvirke et menneske.

Viktig også å understreke at foreldrene ikke alltid kan klandres. En mor som ikke viser kjærlighet kan likevel elske barnet. Noen har bare større vansker med å vise kjærlighet. Som i sin tur kan ha sin årsak i egen barndom.

  • Liker 17
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Horten Market skrev:

De er kontinuerlig på jakt etter bekreftelser, og ufarlige sosiale konfrontasjoner kan oppleves som om kranen til egenverdien skrus igjen.

Det du sier der gjelder ikke for mennesker med unnvikende tilknytning, som kjæresten til ts, etter alt å dømme, har. Det gjelder for mennesker med pågående tilknytningsstil. Det er svært viktig å skille mellom disse to. De er begge utrygg tilknytning, men der den ene vil søke bekreftelser, vil den andre flykte når han eller hun får oppmerksomhet. Både positiv og negativ oppmerksomhet kan oppleves som skremmende.

Anonymkode: b77d6...bf3

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du sier der gjelder ikke for mennesker med unnvikende tilknytning,

Anonymkode: b77d6...bf3

Jo, dette gjelder også for mennesker med unnvikende PF, i høyeste grad, det arter seg bare forskjellig. Du må se på hva som skjer på innsiden av mennesket, ikke bare det som vi ser på utsiden.

Endret av Horten Market
  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, Horten Market skrev:

Han kan bli trygg på deg, men det gjelder bare deg. Forholdet til mor danner en mal for hvordan barnet relaterer seg til andre mennesker senere i livet. Der ubehagelige relasjoner vanligvis er unntaket for mennesker, er det motsatt for barn utsatt for omsorgssvikt. Den gode relasjonen er unntaket, og noe de gjør alt for å holde fast ved når den først kommer deres vei.

Dette er jeg helt enig i. Det kan være vanskelig å lage en sterk tilknytning når man har en unnvikende tilknytningsstil. Dersom man oppnår tilknytning er den til gjengjeld tilsynelatende ofte sterkere enn hos de som lett blir trygg.

Anonymkode: b77d6...bf3

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Horten Market skrev:

Jo, dette gjelder også for mennesker med unnvikende PF, i høyeste grad, det arter seg bare forskjellig.

Det er feil. 

Anonymkode: b77d6...bf3

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Horten Market skrev:

Jo, dette gjelder også for mennesker med unnvikende PF, i høyeste grad, det arter seg bare forskjellig.

Vi snakker ikke her om personlighetsforstyrrelse, men om tilknytningsstil. 

Anonymkode: b77d6...bf3

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uansett, jeg gidder ikke å diskutere med kverulanter. Jeg anbefaler dere heller å lese litt om dette, ts, så fremgår det enkelt og greit om det er noe han kjenner seg igjen i, eller ikke. 

Jeg har leve med dette i mange år og jeg flykter når det blir for mye bekreftelser, både positive og negative. Det skyldes at jeg opplever alle som vil ha en relasjon til meg som potensielle trusler.

Anonymkode: b77d6...bf3

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Uansett, jeg gidder ikke å diskutere med kverulanter. Jeg anbefaler dere heller å lese litt om dette, ts, så fremgår det enkelt og greit om det er noe han kjenner seg igjen i, eller ikke. 

Jeg har leve med dette i mange år og jeg flykter når det blir for mye bekreftelser, både positive og negative. Det skyldes at jeg opplever alle som vil ha en relasjon til meg som potensielle trusler.

Anonymkode: b77d6...bf3

Oh the irony..

Anonymkode: 0aa4d...1d0

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er jeg helt enig i. Det kan være vanskelig å lage en sterk tilknytning når man har en unnvikende tilknytningsstil. Dersom man oppnår tilknytning er den til gjengjeld tilsynelatende ofte sterkere enn hos de som lett blir trygg.

Anonymkode: b77d6...bf3

Og når relasjonen blir så sterk, er det fordi den har preg av "klenging", eller avhengighet. Der ser du likheten med det du benevner som "pågående tilknytningsstil".

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi snakker ikke her om personlighetsforstyrrelse, men om tilknytningsstil. 

Anonymkode: b77d6...bf3

Problemer med tilknytning i barndommen gir personlighetsforstyrrelser som voksen, og det er vel det mannen til TS kanskje har.

Sitat

Det du sier der gjelder ikke for mennesker med unnvikende tilknytning, som kjæresten til ts, etter alt å dømme, har.

Psykologiens tilknytningteori gjelder mellom barn og omsorgspersoner, her snakker vi om en voksen.

Endret av Horten Market
  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uansett, jeg gidder ikke å diskutere med kverulanter. Jeg anbefaler dere heller å lese litt om dette, ts, så fremgår det enkelt og greit om det er noe han kjenner seg igjen i, eller ikke. 

Jeg har leve med dette i mange år og jeg flykter når det blir for mye bekreftelser, både positive og negative. Det skyldes at jeg opplever alle som vil ha en relasjon til meg som potensielle trusler.

Anonymkode: b77d6...bf3

Veldig bra beskrivelse..ga hvertfall meg bedre forståelse! 

Anonymkode: 94d3f...d99

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Takk for gode innspill. Har forsøkt å foreslå for han at det kan være lurt å snakke med en profesjonell, han har aldri på noen skikkelig måte bearbeidet sine opplevelser, han har alltid bare flyktet. Og i situasjoner som f eks en konfrontasjon, som kanskje blir en diskusjon, men en ufarlig sådan, fryser han til og klarer ikke tenke en eneste tanke - han blokkerer ute alt som foregår og forholder seg ikke til det.

Når jeg har spurt i andre sammenhenger sier han det er mønstre han har lært seg i situasjoner med sin mor, en slags beskyttelse tror jeg. Jeg tror dessverre ikke han ser selv hvor stor skade hans oppvekst har gitt han, og dermed tenker han at så lenge han klarer å blokkere, så klarer han å håndtere traumene sine uten noen hjelp. Jeg derimot tror han mest av alt trenger å snakke med en fagperson og sortere både opplevelser og tanker, og lære seg metoder å håndtere situasjoner som vekker disse minnene.

Anonymkode: 80ed4...df2

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest NotNaomi
7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lurer på om noen her har erfaringer med relasjonsskader fra oppvekst og hvordan det utarter seg i parforhold?

Min samboer har opplevd mye fra sin mor som ingen skulle ha opplevd- ikke noe seksuellt eller spesielt fysisk, men mest emosjonelt. Ubegrunnet kjefting, skriking, kritisering, slamring. Omtrent daglig gjennom hele oppveksten. Der man normalt skal føle trygghet fra sin mor, følte han frykt. 

Opplever at han er vanskelig å få i tale når der oppstår problemer/diskusjoner i mellom oss, han fryser liksom til og vil rømme, selv om situasjonen er helt balansert og ufarlig, men han sier reaksjonsmønsteret er kommet av behandlingen hans mor sto for. Når jeg prøver å snakke med han om opplevelsene og oppveksten så er det så vanskelig for han at det ikke går an å få særlig mye ut av han. Han vil heller ikke snakke med profesjonelle om det.

Har derfor lurt på om han har fått en type tilknytningsskade etter hva han har opplevd. Hvis noen har erfaringer vil jeg gjerne høre i håp om å lære litt. 

Anonymkode: 80ed4...df2

Han vet hva reaksjonsmønsteret kommer av , og det er bra . Han vet også at du ikke er hans mor . Skhønner selvfølgelig at han vet det , men det trenger ikke være en " redningsvei " ut av å snakke om ubehagelige ting . Redsel sitter dypt iblant , men uansett hva så er konfrontasjon det beste tenker jeg .

At han tar skritt mot å gjøre det , men at det vil kreve tålmodighet fra deg samtidig . Det vil jo ta tid før han eventuellt blir tryggere . Og du må jo svelge kameler . Men tror et sånt samarbeid mellom dere ville hjulpet . 

Nå sitter det noen ganger så dypt i at en bør ha profesjonell hjelp . Jeg ser den . Og svaret mitt ville vært annerledes om han var sånn pga fortrengning og fornektelse . Og så er det vel sånt psd kommer av . 

Men iblant kan en bli mye bedre med rette partner i forholdet tror jeg .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

59 minutter siden, NotNaomi skrev:

Han vet hva reaksjonsmønsteret kommer av , og det er bra . Han vet også at du ikke er hans mor . Skhønner selvfølgelig at han vet det , men det trenger ikke være en " redningsvei " ut av å snakke om ubehagelige ting . Redsel sitter dypt iblant , men uansett hva så er konfrontasjon det beste tenker jeg .

At han tar skritt mot å gjøre det , men at det vil kreve tålmodighet fra deg samtidig . Det vil jo ta tid før han eventuellt blir tryggere . Og du må jo svelge kameler . Men tror et sånt samarbeid mellom dere ville hjulpet . 

Nå sitter det noen ganger så dypt i at en bør ha profesjonell hjelp . Jeg ser den . Og svaret mitt ville vært annerledes om han var sånn pga fortrengning og fornektelse . Og så er det vel sånt psd kommer av . 

Men iblant kan en bli mye bedre med rette partner i forholdet tror jeg .

Ja er enig med deg i det. Jeg vet ikke så mye om posttraumatisk stress, men har lurt på om det også kan være noe han i en eller annen grad har fått? Som følge av sin oppvekst. Han er liksom en person som ikke tar imot hjelp på noen områder før det er absolutt nødvendig, men når det gjelder dette så tror jeg bare han ikke klarer å se hvor mye det har ødelagt for han. En slags fortrengning.

Anonymkode: 80ed4...df2

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vær god, omsorgsfull og lun mot ha.og ha myyye tålmodighet og forståelse, så ordner det seg,har vært i hans sko med min far.det blir bedre etterhvert,la det skje i hans tempo,da klarer han å best legge det bak seg etterhvert. Dette klarer dere nok fint.du høres ut som en oppegående dame.ta godt vare på hverandre 💗

Anonymkode: 70516...411

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...