Hvorfor/hvordan blir noen ekstremt feite?

[AnonymBruker]

Snakker ikke om 5-10 kg ekstra, men 20+ overvekt. Hvordan klarer man å la det gå så langt før man selv ser at man er helseskadelig overvektig? 

Anonymkode: 0be34...d18

[AnonymBruker]

Det skjønner ikke jeg heller. De må være ekstremt avhengig av sukker eller slite med trøstespising og sånne ting vil jeg tro. 

Anonymkode: d029f...6df

[Mr. Kilmister]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Snakker ikke om 5-10 kg ekstra, men 20+ overvekt. Hvordan klarer man å la det gå så langt før man selv ser at man er helseskadelig overvektig? 

Anonymkode: 0be34...d18

Nei, si det... hvorfor bryr du deg? Er åpenbart at du har problemer med at andre blir overvektige. 

[AnonymBruker]

Det kan være sykdom/medisiner også. Jeg prøvde å gå ned i vekt da jeg fikk stoffskiftesykdom og levde mye sunnere enn det jeg gjorde som tynn. Vekten bare økte, rimelig frustrerende. 

Sukkeravhengighet kan det jo også være. Det å spørre om hvorfor folk blir overvektige i denne sammenheng er nesten som å spørre om hvorfor alkoholikere drikker alkohol. 

Anonymkode: 131a2...560

[AnonymBruker]

Jeg har vært såpass overvektig tidligere. Spiste godteri hver dag, kunne være en hel 200 grams sjokolade + potetgull, smågodt pose e.l. Hver kveld tenkte jeg at uff nei nå er det nok, neste dag var suget etter noe godt altfor stor. Jeg visste jo at jeg var tykk men vanskelig å se hvor ille det faktisk var, inntil jeg så noen bilder fra en ferie. Da var det slutt, jeg slanket meg 25 kg på 8 mnd uten problemer, hos meg gikk/går alt på viljestyrken, merker også at sånn som i jula hvor det er "lov" å spise mye godteri så spiser jeg fort for mye og nå etter nytt år måtte jeg nærmest ha sukker detox.  

Anonymkode: d260d...382

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Snakker ikke om 5-10 kg ekstra, men 20+ overvekt. Hvordan klarer man å la det gå så langt før man selv ser at man er helseskadelig overvektig? 

Anonymkode: 0be34...d18

Jeg kan bare fortelle hvordan jeg selv ble 125 kg. Helt til jeg var førti år veide jeg rundt 65 kilo i snitt. Noen hanger noen kilo mindre, noen ganger litt mer. Jeg er 7 høy. Så fikk jeg en alvorlig depresjon. Klarte ikke engang å komme meg ut av senga når jeg var på det dårligste.Måtte ha hjelp til å sette meg opp og følge til å geleide meg på do. Kroppen og sinnet sa fullstendig stopp. Jeg ble etter hvert innlagt og de prøvde ut flere forskjellige medisiner. Noen av dem økte matlysten noe foferdelig, og før de besluttet at det var feil for meg hadde jeg gått opp over tyve kilo. Etter det, og det at de egentlig ikke fant medisiner som passet meg, kom jeg inn i en karusell hvor jeg prøvde å medisinere depresjonen min med mat. Mistet helt kontrollen etterhvert, og det ble på en måte som en spiseforstyrrelse opp i det hele. Etter et par år veide jeg 25 kilo. Da jeg hadde veid det en stund ble jeg så desperat at jeg reiste til Riga og slankeopererte meg. Der ble jeg godt ivaretatt. På det tidspunktet var depresjonen min blitt mye bedre, men jeg satt fast i kiloene. Kroppen min var fremmed, og jeg hatet det, hadde mistet meg selv fullstendig. Jeg som alltid har vært ganske så opptatt av utseendet, klær og hvordan jeg tar meg ut. Dette snudde gradvis om på det hele, og jeg har brukt de siste tre årene på å gå ned over femti kilo. Har brukt lang tid på det, fordi jeg måtte jobbe med spiseforstyrrelsestankene mine i starten, og fordi jeg ikke ville ha så mye løshud, noe jeg har unngått. Nå skal jeg ned seks kilo til til påske, så er jeg der igjen, og det er en stor lettelse. Jeg spiser ganske så normalt nå, bare mindre måltider, og har ikke hatt noen problemer etter operasjonen, så for meg var det et godt valg som jeg ikke angrer på.€

 

Det ligger ofte en historie bak et menneske som hat et høyt antall kilo tror jeg, og det er viktig å huske på. Selv opplevde jeg meg nærmest usynlig når jeg var på det tykkeste i forhold til andre mennesker, og i samhandling med dem. Nå forandrer det seg tilbake merker jeg. Et rart fenomen. Nå kan jeg endelig kle meg i det jeg ønsker igjen, føle meg som meg selv igjen. Det kjennes veldig godt ut.

Anonymkode: 8e18e...74c

[AnonymBruker]

Jeg lever på 1000 kalorier om dagen, og går ikke ned. Mindre kan jeg ikke spise, da jeg bare blir sulten. Noen dager spiser jeg mer, lever jeg på 1500 kalorier så går jeg opp i vekt. Jeg er vel 20 kg overvektig nå, har alltid hatt veldig lett for å legge på meg, men de 2 siste årene har det blitt håpløst. For nå klarer jeg ikke å miste vekten samme hva jeg gjør. Vært hos flere leger, og de finner ikke ut av det. Men jeg har flere sykdommer, bruker en del medisiner og er svært stresset. 

Jeg vil gjerne vite hvordan jeg skal gå ned i vekt.

Anonymkode: 9725a...6ca

[Gjest supernova_87]

Det handler nok ikke om at man lar det gå så langt før man ser at man er helseskadelig overvektig. Det gjorde i alle fall ikke det for min del. Jeg visste at jeg ikke behandlet kroppen min bra. Jeg visste at mat og spising og kropp var et problem. Men jeg hadde andre mye større, mye mer presserende problem enn at jeg var overvektig. Lenge var jeg også i god form, jeg trente regelmessig og hadde ingen plager som følge av overvekten. Å gi slipp på trøstespisingen/overspisingen var ikke aktuelt når livet var så dødfødt som det jeg så på det som. Det hadde liksom ikke noe å si om jeg spiste meg i hel når jeg hadde de problemene jeg hadde. 

Tro det eller ei så kan det finnes viktigere ting enn overvekt og de farene det fører med seg. 

Jeg har også lest at å gjøre seg selv uattraktiv er en måte å håndtere krenkelser. Kanskje hvis man er stygg og fæl uansett så vil man ikke bli utsatt. Det er gjerne ikke sånn det funker, men jeg leste et sted at underbevisst bryr man seg mindre om å ta seg ut, nærmest for å skjule seg selv. Man vil ikke ha oppmerksomheten, selv om det da dessverre ender med at man får mye negativ oppmerksomhet. 

[AnonymBruker]

Tenker mange er litt for glade i mat, kombinert med at de kanskje beveger seg litt for lite. Det kan fort balle på seg hvis en spiser mer energi enn det en bruker/trenger.

Anonymkode: 91554...978

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lever på 1000 kalorier om dagen, og går ikke ned. Mindre kan jeg ikke spise, da jeg bare blir sulten. Noen dager spiser jeg mer, lever jeg på 1500 kalorier så går jeg opp i vekt. Jeg er vel 20 kg overvektig nå, har alltid hatt veldig lett for å legge på meg, men de 2 siste årene har det blitt håpløst. For nå klarer jeg ikke å miste vekten samme hva jeg gjør. Vært hos flere leger, og de finner ikke ut av det. Men jeg har flere sykdommer, bruker en del medisiner og er svært stresset. 

Jeg vil gjerne vite hvordan jeg skal gå ned i vekt.

Anonymkode: 9725a...6ca

Beveger du deg? Du må mosjonere. Nytter ikke sitte i ro. Og spis små og hyppige måltider. 

Anonymkode: 363ad...d93

[Leo]

Hvis man sulter seg til helseskadelig undervekt er det allment akseptert at man er syk, men hvis man overspiser og blir sykelig overvektig kan man bare ta seg sammen. Hvor er logikken?  

[AnonymBruker]

2 timer siden, Leo skrev:

Hvis man sulter seg til helseskadelig undervekt er det allment akseptert at man er syk, men hvis man overspiser og blir sykelig overvektig kan man bare ta seg sammen. Hvor er logikken?  

Hvor står det at jeg mener at overvektige bare kan ta seg sammen..? Jeg lurer bare oppriktig på hvorfor man ikke prøver å stoppe når man f.eks ser at man er 20 kg for mye, men bare lar det gå til man veier godt over 100 kg.

Anonymkode: 0be34...d18

[Gjest ISeeYouCreep]

w

Endret 16. november 2023 av Nasse Nøff ❤

[AnonymBruker]

Det er forskjell på apetitten til folk da. Vet ikke hvorfor men forskjeller i hjernekjemien i guess? Noen må nesten minnes på å spise mens andre har sterk appetitt og vanskeligeredet for å kontrollere seg med mat. 

Ellers så er det noen sykdommer og medikamenter som spiller inn. P piller er en stor synder og antipsykotika likeså, gir økt apetitt. Kjenner 2 stk som er blitt ganske overvektig grunnet antipsykotika, å slutte på medisinene er litt dårlig alternativ hvis man har en alvorlig psykoselidelse så ja 

Anonymkode: 8d6a8...35e

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lever på 1000 kalorier om dagen, og går ikke ned. Mindre kan jeg ikke spise, da jeg bare blir sulten. Noen dager spiser jeg mer, lever jeg på 1500 kalorier så går jeg opp i vekt. Jeg er vel 20 kg overvektig nå, har alltid hatt veldig lett for å legge på meg, men de 2 siste årene har det blitt håpløst. For nå klarer jeg ikke å miste vekten samme hva jeg gjør. Vært hos flere leger, og de finner ikke ut av det. Men jeg har flere sykdommer, bruker en del medisiner og er svært stresset. 

Jeg vil gjerne vite hvordan jeg skal gå ned i vekt.

Anonymkode: 9725a...6ca

Jeg er verken overvektig eller undervektig.

om man er feit eller tynn spiller ikke alltid en rolle på om noen er usunne eller ikke...

har noen venninner av meg som er undervektige og stapper i seg alt mulig! De spiser godteri om mye annet usunn mat hver eneste dag! Og de trener nesten aldri.

har en annen vennine av meg som spiser sunt og normalt som meg, men hun er overvektig! 

Utseende spiller ikke alltid en rolle på hvor sunn man er!

Anonymkode: fe82f...321

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er verken overvektig eller undervektig.

om man er feit eller tynn spiller ikke alltid en rolle på om noen er usunne eller ikke...

har noen venninner av meg som er undervektige og stapper i seg alt mulig! De spiser godteri om mye annet usunn mat hver eneste dag! Og de trener nesten aldri.

har en annen vennine av meg som spiser sunt og normalt som meg, men hun er overvektig! 

Utseende spiller ikke alltid en rolle på hvor sunn man er!

Anonymkode: fe82f...321

Det er nok tilfelle mange ganger. Nå de to siste årene har jeg vært for syk til å trene. Men før så trente jeg minst 10 timer i uken, spiste sunt, men var nesten 10 kg overvektig. Så skulle jeg ta kroppsanalyse. Og han som utførte den fikk sjokk. For han hadde ikke sett så bra resultat for noen på min alder, det var ikke noe av det indre magefettet der, fettprosenten min var innenfor normalen, og jeg hadde mye muskler. 

Anonymkode: 9725a...6ca

[Titania]

Selv om det er verdens dårligste unnskylding, så er min unnskyldning at jeg ikke har visst bedre. Siden jeg var liten var det "fritt frem" - spis så mye du vil, selv om det kanskje er for mye. Brus til måltider, ferdigmat og mye fet mat. Og da jeg flyttet for meg selv, visste jeg ikke bedre enn hva jeg hadde blitt lært om kost fra jeg var liten, selv om jeg selvsagt hele tiden har visst at sunn mat er bra. Men når det eneste man kan lage av mat er findus og er kresen som fy og liker minimalt av grønnsaker, så blir det sånn.

Og for min del - når man har vært stor lenge, så føler man seg ikke nødvendigvis så stor som vekta viser. Da den viste 181 kg, følte jeg meg helt likt som da jeg veide 150.

Nå er den heldigvis på vei nedover, og jeg har lært andre tankesett som gjør at jeg gjør andre valg i matveien, men det er pokker ikke lett. I mange tilfeller sitter det i hodet - med vaner/rutiner man ikke nødvendigvis er klar over at man har, og da er det ikke så lett å endre på de heller.

[Gjest Sansol]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvor står det at jeg mener at overvektige bare kan ta seg sammen..? Jeg lurer bare oppriktig på hvorfor man ikke prøver å stoppe når man f.eks ser at man er 20 kg for mye, men bare lar det gå til man veier godt over 100 kg.

Anonymkode: 0be34...d18

Som andre sier, det er utallige grunner til dette. Tror folk som "bare ikke skjønner" at noen kan la det gå så langt, først og fremst mangler forståelsen for at folk er forskjellige. Vi har levd forskjellige liv, reagerer og handler på forskjellige måter. Jeg tror svært få ønsker å være svært overvektige ( finnes sikkert noen av dem). Men de har problemer som der og da krever mer/gjør det svært vanskelig å ta tak i overvekten. 

[AnonymBruker]

Kan jo fortelle om meg. 164 høy og 110 kilo. 

Jeg har aldri hatt et stabilt liv når jeg vokste opp, flyttet fra sted til sted, hadde en stefar som hatet meg og ble satt bakerst etter mine to småsøsken (som var min stefars barn). Endte opp med at jeg har brukt mat som trøst. 

Jeg har slitt med depresjon og likegyldighet ovenfor meg selv og min egen helse. Spiste mer. 

Har store problemer med føttene, jeg kan ikke «bare gå en tur» for å være aktiv, noe som har resultert i mye stillesitting. Sykling gjør vondt, step er vondt, elipse og romaskin er vondt. Så det å trene kondisjon er ekstremt vanskelig for meg, har bare styrke å gå på, men har ikke startet med trening før nå i det siste grunnet div omstendigheter. 

Har nå meldt meg inn i vektklubb, skriver ned alt jeg spiser og veier meg en gang i uka. 

 

Så om du virkelig tror at vi ikke ser det sjøl så er du tett i pappen. Så klart vi ser det, vi er tjukke, ikke blinde. Men du er nødt til å kjenne folk før du kan sitte der å dømme. Noen har ikke hatt det så lett. For min del har maten vært trøst, så kan nesten kalle det en spiseforstyrrelse. 

Anonymkode: fedaa...893

[AnonymBruker]

Jeg har en sykdom som heter lipødem, den fører til ekstra fettdepoter på underkropp og overarmene som ikke er mulig å slanke bort. Kunne muligens vært holdt i sjakk om jeg visste om det tidligere, men jeg har vært overvektig siden skolestart. 

Anonymkode: 8712c...348