Nevrotisk forhold til penger og å bruke penger

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg har et litt spesielt problem. Eller jeg vet ikke hvor spesielt det er, for dette er gjerne noe man ikke snakker noe særlig om. Den eneste gangen man snakker om det er gjerne når man forteller vandrehistorier om gamle mennesker som har spart seg til fant, når man hører gjerrigknarkhistorier eller lignende. Jeg vil ikke ende opp som en av de menneskene som nettopp sparer seg til fant, der folk klør seg i hodet over atferden min og ikke skjønner hvordan jeg kan ha penger på bok men leve sånn jeg gjør. Ikke fordi jeg bryr meg så mye om hva andre tenker, men fordi det er skikkelig, skikkelig slitsomt! 

Jeg levde mange år langt under fattigdomsgrensa. Jeg fikk det til å gå rundt, og det var aldri sånn at jeg ikke hadde råd til mat, jeg spiste middag hos andre to ganger i uka (gjør fremdeles det) og fikk med meg en del rester, og var utrolig heldig med en familie som generelt viste stor forståelse for min dårlige økonomi. Men jeg gikk stadig og måtte ha den tanken "nei, det kan jeg ikke kjøpe, det har jeg ikke råd til", eller "nei, det kan jeg ikke gjøre, har ikke råd". Dro ikke på ferier, kjøpte ikke klær, dro ikke ut og spiste. Ble stresset når jeg dro på quiz selv om det kun kostet meg en tier, fordi vennene mine ikke skjønte helt hvorfor jeg ikke en gang kunne kjøpe EN øl. Penger var en stor bekymring. 

Og penger er fremdeles en stor bekymring, enda jeg har mye bedre råd nå. Lever fremdeles under fattigdomsgrensa. Men i løpet av det siste halvannet året har jeg tjent litt mer. Og 3000 kr mer i måneden har gjort en enorm forskjell. Jeg har fortsatt å ha det samme forbruket, og nå har jeg spart så jeg ca. har 100 000 på konto. Likevel er jeg superstresset for dette med penger. Det har blitt helt klikk oppe i hodet. Hver gang jeg er på butikken eller skal kjøpe meg noe, eller jeg får lyst på noe får jeg denne "nei, det har jeg ikke råd til"-tanken. Og selv når jeg korrigerer meg selv klarer jeg ikke å bruke pengene. Hvis jeg kjøper meg et kubbelys (som jeg strengt tatt ikke trenger) til 22,50 kr så kjenner jeg et ubehag inni meg. Skal jeg virkelig unne meg det? liksom. I sommer tenkte jeg at jeg etter å ikke ha hatt en shorts på 4 år kunne kjøpe meg en. Jeg fant en på tilbud til 200 kr, men når jeg gikk til kassen ble jeg fylt med en sånn enorm uro at jeg gikk derifra uten å kjøpe noe. Det hender ofte at jeg etter å ha brukt flere timer i en butikk for å vurdere og bestemme meg, og virkelig finne ut at jeg trenger/ønsker meg/velger riktig så ender jeg med å legge fra meg alt og gå derfra og bare dra hjem uten noe nytt. Det høres sikkert ut som et teit problem, fordi det er jo ikke som at jeg trenger disse tingene, men det er ikke selve det som er problemet, det er det at det går utover livet mitt å tenke på dette. Jeg kan aldri gjøre bomkjøp. Jeg må være fullstendig sikker! Og det blir man jo aldri. Penger stresser meg. 

F.eks nå i desember kunne jeg tenkte meg å kjøpe noe julebelysning. Livet mitt ville faktisk bli bedre av å kunne pynte fint rundt meg. Så jeg kom til at jeg skulle kjøpe en julestjerne eller lysestake, men hver gang jeg har sett på det kommer tanken "jeg trenger egentlig ikke noe lys". Hver gang det er noe som jeg kunne trenge, eller som ville være bra for helsa mi eller for livsgleden så slår jeg det fra meg eller finner ut hvordan jeg kan finne det billigere (f.eks på ebay, eller nettbutikk i stedet for fysisk butikk), og føler meg letta fordi jeg kan jo gjøre det sånn! Men så ender jeg opp med å finne grunner til å la være å kjøpe det likevel. 

Jeg synes det er positivt å ha økonomisk sans, men jeg synes dette blir for nevrotisk. Er det andre som har lignende erfaringer? Og som har klart å endre tankene sine rundt penger? Jeg tenker dette kanskje er en mer vanlig konsekvens enn man får inntrykk av etter det å gå i mange år og ha veldig dårlig inntekt? Jeg føler at jeg orker ikke å ha et så klikkings forhold til penger oppe i hodet lenger! 

Anonymkode: e3019...b98