Hvor lenge er det vanlig å sørge når noen dør?

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg er rar fordi jeg ikke sørger mer.Jeg burde vel vært mere lei meg å trist.Føler meg uvanelig men kanskje det er helt normalt.

Anonymkode: 359a7...d82

[AnonymBruker]

Det er individuelt. Jeg sørger fortsatt over en kjæreste jeg mistet for 12 år siden. Og over mormoren min, som jeg mistet for 4 år siden. Jeg kan ikke tenke på det, eller  snakke om det uten å grine. Jeg savner de sinnsykt. Jeg syns det er urettferdig, at jeg måtte miste de eneste som jeg hadde noe tilfelles med, og som likte meg for meg. Ikke minst har jeg blitt skikkelig sint, på alle og hele verden. Jeg lever ikke fordi jeg vil, jeg eksisterer fordi jeg må. Det er ingenting som er rett eller galt Ts. Og ingen kan klandre deg, for hvordan du føler det. Vi er alle forskjellig. 

Anonymkode: f97cf...d0c

[stan]

Det er veldig forskjellig både hvordan sorg arter seg og hvor lenge.

Hvor nær man var og hvor involvert man var i hverandres liv betyr mye.

Etter at min far døde tenkte jeg også på at jeg hadde lite sorgreaksjon. Men han bodde langt unna, i et annet land. Vi møttes kanskje to - tre ganger i året. Og pratet på telefonen et par ganger i måneden. 

Min mor derimot, som levde sammen med ham, tok det mye verre, og fortsatt gjør.

For meg var han et viktig, men ikke veldig stort element i hverdagen. For henne nesten hele tilværelsen. Naturlig at reaksjonen blir forskjellig.

 

[AnonymBruker]

Jeg er i en sorgprosess selv, og kjenner meg veldig igjen. Man får dårlig samvittighet for å fungere, for å ikke sørge "nok". Noe som også kan ha noe å si er om man var forberedt, om man fikk tid til å sørge på forhånd, om det har vært mye sykdom slik at det også er en grad av "lettelse" involvert og sånt.

Har googlet mye om dette pga min egen dårlige samvittighet, og leser at ALT er normalt. Noen gråter mye, andre stenger seg inne, noen føler mest tristhet og tomhet, noen får mest fysiske reaksjoner. Det går i bølgedaler, man kan få en reaksjon av minner, av ting som dukker opp, av å møte på spesielle datoer. 

Man kan være veldig veldig nær uten å gå rundt og sørge lenge etterpå også, jeg mistet noen jeg har vært vanvittig nær for halvannen uke siden, men sørget mye da jeg forsto det gikk mot slutten, og veldig akkurat da det hadde skjedd, og så går det "greit" etter det. Mest fysisk.

Alt er greit, alt er normalt, alle sørger på den måten som er viktig og riktig for en selv.

Anonymkode: d420f...834

[Gjest Catalina Culès]

Alt i fra ingenting til resten av livet, finnes ikke noe fasit svar på det.

[CMHuser]

Dette varierer fra person til person, tenker jeg. Jeg mistet mammaen min når jeg var 22 år, i dag er jeg 26 år. Jeg savner henne enormt, men det er ikke slik at jeg går rundt å sørger lenger. Jeg er vant til det nå, jeg vet hun ikke kommer, og dette roer ned alle følelsene rundt det. Det at jeg vet, jeg vet hun er borte, jeg vet hun ikke kommer tilbake, jeg vet jeg ikke får gjort noe med det. Så for meg er det ikke logisk å skulle gå rundt å sørge lenger, men at jeg savner henne? JA! At jeg ofte tenker "hvordan skal jeg greie dette uten deg"? Ja. At jeg tar meg i å si "men hvorfor hjelper du meg ikke, mamma"? Ja. At jeg også sier "hvordan skal jeg komme meg gjennom dette uten deg" eller "dette hadde mamma kjempet hardt for å få fikset for meg"? Ja. Men at jeg sørger nå over fire år etter, nei. Sorg er forskjellig for hver enkelt, jeg gjorde det hvertfall omtrent hele det første året etter hun døde. Så det er forskjellig, det er ikke noe rett eller galt, hver og en må reagere på den måten som føles rett for de!

[Millimani]

20 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg føler jeg er rar fordi jeg ikke sørger mer.Jeg burde vel vært mere lei meg å trist.Føler meg uvanelig men kanskje det er helt normalt.

Anonymkode: 359a7...d82

Det er individuelt fra person til person, og hvilken relasjon man hadde til avdøde. Altså er det helt normalt. Du skal ikke føle deg rar fordi du ikke sørger mer. Da min farmor døde etter 13,5 år på gamle hjem, 15-16 år med demens gråt jeg ikke en tåre før i bisettelsen. Sorgen var ikke så stor, kanskje fordi de siste 16 årene av livet hennes ikke var noe liv for henne...om du skjønner hva jeg mener. Men jeg minnes en god og varm farmor, som laget verdens beste hjemmelagede pizza og som satt med strikketøyet og gjerne strikket labber, som hun sa, - altså sokker. Farmor var den som hadde mest tålmodighet på sengekanten med å lese lenge for oss barnebarna før vi sovnet. Jeg savner henne, men det var kanskje også et savn de årene hun var dement.

Da min kusine som var 11 år eldre enn meg døde av kreft gråt jeg som ikke på lenge. Hun bodde 40 mil unna meg, og vi hadde nesten ingen kontakt. Hennes bursdag og dødsdag har jeg likevel "markert" i alle år siden hun døde. Selv om begge dager er om sommeren så er det stearinlys på bordet, hvite eller lilla. I tillegg er det yndlingssangene hennes og bilder av henne som tas fram. Men det er ikke sorg lenger, nå er det savn.

For sorgen går over til savn enten det er snakk om dager, uker eller år. Man skal ikke ha dårlig samvittighet for ikke å sørge mer enn man gjør. Tenk deg at du har sjokkfase, reaksjonsfase, bearbeidingsfase og nytenkningsfase. Hvor lenge hver av disse fasene varer er individuelt fra person til person. Selv om du ikke sørger så mye som for eksempel en annen i familien din gjør over et dødsfall så er ikke det noe å ha dårlig samvittighet for. Selv om du skulle sørge mer over et dødsfall enn en annen i omgangskretsen din gjør så skal ikke du eller den andre ha dårlig samvittighet av den grunn.

[Gjest Avocado]

Det er så forskjellig. Helt opp til hver enkelt. Noen bærer følelsene sine utenpå, som jeg, mens andre som har stått personen like nærme tilsynelatende aldri har grått. Sorg kan rive forhold sønder og sammen dersom den ene mener at den andre ikke sørger "nok" eller "riktig". Foreldrene mine har hatt det forferdelig vanskelig sammen siden broren min døde fordi mamma mener pappa ikke sørger nok. Han har vært i jobb hele veien mens mamma ikke har orket å jobbe siden broren min ble alvorlig syk. Nå er det noen år siden broren min døde og jeg gråter ikke hver dag lenger, det kan av og til gå uker i mellom. Plutselig tenker jeg ikke på ham på en uke og så er det bare skikkelig dritt igjen i noen dager. Jeg tenker at alt er normalt, men at jo nærmere du sto personen jo lengre er det vel "vanlig" å sørge.

Endret 8. desember 2017 av Avocado

[Gjest NotNaomi]

Sorgen kommer liksom i perioder den. I øyeblikk og i stunder: -) Et savn. Det og da.  Ikke føl på at du MÅ savne. Det kommer og går. Bare vær den du er du. Ikke føl på dårlig samvittighet ellet noe. Du får nok " tegn " uansett:-)

[Millimani]

On 9.12.2017 at 12:59 AM, NotNaomi said:

Sorgen kommer liksom i perioder den. I øyeblikk og i stunder: -) Et savn. Det og da.  Ikke føl på at du MÅ savne. Det kommer og går. Bare vær den du er du. Ikke føl på dårlig samvittighet ellet noe. Du får nok " tegn " uansett:-)

Sorg og savn er ikke det samme. Det er to forskjellige ting som i starten går hånd i hånd. Det er viktig å ikke dyrke sorgen, men heller "helbrede" den. For noen tar det lang tid mens for andre tar det kortere tid

[Dr. A. Kula]

6 minutter siden, Millimani skrev:

Sorg og savn er ikke det samme. Det er to forskjellige ting som i starten går hånd i hånd. Det er viktig å ikke dyrke sorgen, men heller "helbrede" den. For noen tar det lang tid mens for andre tar det kortere tid

Forsåvidt riktig det du skriver, men det er ikke uvanlig å få sorgreaksjoner i tilknytning til savn. Noen får sorgreaksjoner først lenge etter den savnede gikk bort. Dette skjer gjerne der sorgen undertrykkes i starten, enten som en slags fornektelse, som i ikke-har-tid (som enke(mann) med små barn), for ung til å forstå mm, og sorgen først får utløp på et senere tidspunkt. Da er det gjerne savnet som er med og trigger, men triggered kan også være en lukt, en sang, en hendelse og mye annet.

Kondolerer til TS.

[Ti.09]

Kondolerer så mye, TS! 

Som flere skriver over her, så varierer det fra person til person hvor lenge en sørger. Noen sørger lenge, andre ikke. Hvilken relasjon man hadde til den avdøde, spiller også en rolle. Jeg blir fortsatt trist av ting som minner meg om en nært familiemedlem som døde for snart 10 år siden. 

[bobler]

Det kommer jo an på hvor nær du stod personen. Men du skal uansett ikke ha dårlig samvittighet fordi du ikke sørget "bra nok". Alle er forskjellige når det gjelder dette. Selv var jeg utrolig glad i bestemoren min men var ferdig med sørginga etter et par uker. 

Endret 11. desember 2017 av bobler

[AnonymBruker]

Katten min døde for to år siden. Var lei meg så og si vær kveld i et år. Nå for tiden har jeg bare grenet over henne sikkert maks 5 ganger! Tenker på henne vær kveld og ber til henne, selv om jeg ikke er skikkelig kristen.

hun var en veldig spessiel katt!!

Anonymkode: 75678...ba1