Gå til innhold
AnonymBruker

Jeg fikk barn sist av søsknene, så mine barn er uinteressante for alle

Anbefalte innlegg

AnonymBruker
4 minutter siden, Mooria skrev:

Men i alle dager.. jeg har da også sendt masse bilder av barna mine på snapchat til både min egen familie og til svigerfamilien.. og jeg vet jo at de synes det er koselig å få bilder og at de synes barna er søte, men det kunne aldri falt meg inn å forvente at de skal SVARE på hvert enkelt bilde! Trodde ikke det var vanlig å gjøre?

Å bli fornærmet for at folk ikke har tid til å kommentere alle bilder med "naaw, så søt", eller "oi, så stor hun har blitt, skal si tiden flyr", det blir for dumt rett og slett.😮

Nå er det litt mer rundt saken enn kun disse meldingene da 😉

Anonymkode: c5638...141

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Minlillelykke
51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Folk er forskjellige. Har venner som plinger på hele dagen selv, koselig at de tenker på å sende til meg og. 

Men tilfellet her er det vist en felles familiechat om jeg forsto riktig. Når ts sine søsken sender om sine barn blir det besvart. Når ts sender så står det som lest. Begge parter sender bilder av sine barn

 

Anonymkode: c5638...141

Vi har flere slike grupper vi også, men jeg tar det ikke som en fornærmelse når de ikke svarer på bilder av mine barn. Det får være måte hvor hårsåre vi skal være. Vil man bygge relasjon, ta kontakt! Dra på besøk, inviter på besøk, på gåtur eller lignende. At man ikke svarer på akkurat snap kan bety så mangt.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 minutt siden, Minlillelykke skrev:

Vi har flere slike grupper vi også, men jeg tar det ikke som en fornærmelse når de ikke svarer på bilder av mine barn. Det får være måte hvor hårsåre vi skal være. Vil man bygge relasjon, ta kontakt! Dra på besøk, inviter på besøk, på gåtur eller lignende. At man ikke svarer på akkurat snap kan bety så mangt.

Ts har forklart at hun gjør dette. Men det blir konstant enveis kommunikasjon. 

Anonymkode: c5638...141

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Minlillelykke
20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det litt mer rundt saken enn kun disse meldingene da 😉

Anonymkode: c5638...141

Ja fokus på både bunad og gullklokke. Begge deler er helt normalt å love bort mens man er i live. Det er veldig mye fokus på hva de eldste har fått. Jeg lurer litt på hvor flink ts faktisk er til å selv holde kontakten, sånn utenfor snapchat.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
2 minutter siden, Minlillelykke skrev:

Ja fokus på både bunad og gullklokke. Begge deler er helt normalt å love bort mens man er i live. Det er veldig mye fokus på hva de eldste har fått. Jeg lurer litt på hvor flink ts faktisk er til å selv holde kontakten, sånn utenfor snapchat.

Du skal forholde deg til tråden du og ts har svart på nettopp det flere steder. 

Anonymkode: c5638...141

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På 6.12.2017 den 19.24, AnonymBruker skrev:

Skadet, faktisk. I alle dager. Du er «lettskadet», skjønner jeg? Kjenner veldig at jeg får lyst til å presentere deg for noen folk jeg kjenner: hun som ble misbrukt av halvbroren sin gjennom store deler av oppveksten, han som mens han var barneskoleelev sto opp klokka fem hver morgen for å gå med aviser før skoletid, så han kunne sette den maten på bordet som hans fordrukne mor ikke greide. Hun som måtte onanere faren sin før hun fikk lov til å gå ut og leke med de andre barna. Han som fra han var en neve stor ble overlatt til seg selv hjemme fordi mor ikke forsto at man må skaffe barnevakt når man skal ut og feste. De tok skade, de. Og de har all grunn til å være bitre, og klage, men de gjør det ikke.

Jeg synes du skal riste av deg selvmedlidenheten og oppmerksomhetssyken og fokusere positivt. Det virker foreg som du «tross alt» har et relativt ok liv. Det blir hva man gjør det til, vet du.

Anonymkode: b3fe4...027

Blir så provosert av "sånne som deg", som bruker " sånne som oss" på den måten! 

Jeg er det barnet som både ble seksuelt misbrukt, slått av en alkoholisert far og forsømt av en mor som var hadde personlighetsforstyrrelser. Barndommen var helt forferdelig, MEN har likevel INGEN problemer med å forstå at det TS opplever er vanskelig for henne, det er et reelt problem for henne. Du derimot burde skamme deg, slutt å bruk sånne som oss for å statuere at du mangler empati og legitimere dette. " Sånne som oss" bruker ikke fortiden vår som en krykke for å legitimere dårlig oppførsel, og du er rimelig frekk som tror det er greit at du gjør det!!

Anonymkode: 21cf0...ed5

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Annie Hall

Mulig jeg har gått glipp av et og annet svar her.
Men litt konstruktivt:

Du bør ta opp dette, men gjør det på en konstruktiv måte. Det er veldig lett å bli sår på slike ting. Det handler om at forventningen ikke nødvendigvis stemmer overens med hvordan det ble. Men husk at dette er din sannhet.Din opplevelse. de har nok ikke engang reflektert over at det er slik. Så det første du bør gjøre er å sørge for at de vet at du føler det slik. Gjerne på en pen måte, slik at det ikke blir en stor greie, men noe de lett kan ta tak i. 


Kan du f.eks ta det opp med et av søsknene dine? Noen som vet hvor mye du har stilt opp for tanteungene dine. Om du snakker med en av de i fortrolighet og sier at du er litt lei deg fordi du synes barnet ditt får så lite oppmerksomhet og interesse sammenlignet med hvordan du har opplevd det har vært for de andre. Den lure måten vil være å be om å få snakke med om noe som er litt vanskelig, også legge til side alle følelser av sinne og sårethet. Det er faktisk helt essensielt. For om du går inn i samtalen og ender opp med å beskylde og være sinna og sår, så går vedkommende bare i forsvar, og så stopper det opp. Det er ikke det du vil. Om du klarer å forklare hvordan du føler det i forhold til foreldrene dine,  (du kan gjerne la være å nevne situasjoner som omfatter søskenet ditt) og ber om råd så vil du få formidlet en følelse, og så vil du få bedt om at vedkommende involverer seg. Da kan det medføre at vedkommende blir klar over at det skjer noe feil her, og prøver å gjøre noe med det, og kanskje også drar med seg resten av familien. 

Jeg har opplevd det samme selv, men på min manns side av familien. Da vår eldste ble født hadde hun en kusine som var like gammel, (deres yngste) og vi var veldig mye sammen med min manns søster med familie.  Passet barn for hverandre etc. Vi hadde gjerne alle deres tre hos oss, og syntes det var hyggelig å være så nære. Vår neste kom av ulike grunner ikke før flere år  senere, og da oppdaget vi at hun ikke var det minste interessant for tante og onkel. For da var deres barneflokk på vei inn i tenårene og hele familien var plutselig på et helt annet sted. De var liksom "ferdige" med så små barn. Og helt vanlig oppførsel fra en liten unge ble opplevd som utrolig slitsomt og plagsomt. Var vi på besøk så løp de nesten etter datteren vår i en merkelig frykt for at hun skulle rive ned noe eller åpne døren til vitrineskapet der de tingen de var redd for stod etc. Det virket helt snodig for hun var et spesielt rolig barn. Hadde hun vært heøt bajas, så hadde jeg til dels kunne forstått det, men hun var (og er) veldig forsiktig og rolig av seg. Den ene gangen vi spurte om de kunne være barnevakt ei natt (da var datteren vår tre år, sov hele natta, var ferdig med bleier og var generelt en veldig "enkel" unge) ble det opplevd som så ekstremt utfordrende at vi aldri spurte igjen. Vi var på julebord med hotellovernatting, og da vi ringte hjem søndag morgen for å høre hvordan det gikk skjønte vi igrunn at det bare var å sette seg i bilen hjem så fort som mulig. Svigerinnen min ville faktisk gjerne  møte oss på halvveien hjem for å få overlevert barnet så fort som mulig. Vi spurte aldri igjen. Og vi har faktisk nesten aldri vært hjemme hos dem heller. Vi slutta å stikke innom, og begynte å invitere dem til oss istedet. 

Det var kanskje lettere å svelge for meg, siden det ikke var "min" familie. De var derimot helt tussete etter barnebarn og tantebarn. Så det veide jo opp da. ;-) Generelt sett så pleier jeg å tenke at det er fordeler og ulemper med å ha både yngre og eldre besteforeldre. Ja, foreldrene dine hadde kanskje mer energi tidligere, men om de nå er pensjonister, så har de mer tid. 

Jeg synes du skal kjempe litt i det stille for å få mormor engasjert. Legg ståret satolthet til side, det er en følelse det uansett aldri kommer noe godt ut av, dra dit, plasser ungen på fanget til mormor. Skryt av det hun gjør. ("Se som hun koser seg hos mormor") Ta bilder av dem sammen etc Med babyer er det slik at man må ha fysisk nærkontakt med de for å etablere et forhold. 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Blir så provosert av "sånne som deg", som bruker " sånne som oss" på den måten! 

Jeg er det barnet som både ble seksuelt misbrukt, slått av en alkoholisert far og forsømt av en mor som var hadde personlighetsforstyrrelser. Barndommen var helt forferdelig, MEN har likevel INGEN problemer med å forstå at det TS opplever er vanskelig for henne, det er et reelt problem for henne. Du derimot burde skamme deg, slutt å bruk sånne som oss for å statuere at du mangler empati og legitimere dette. " Sånne som oss" bruker ikke fortiden vår som en krykke for å legitimere dårlig oppførsel, og du er rimelig frekk som tror det er greit at du gjør det!!

Anonymkode: 21cf0...ed5

 

Vet du hva, jeg er også et skadet barn. Vokst opp med rusmisbruk og grov omsorgssvikt. Og det provoserer meg grenseløst at TS tar i bruk ord som "skadet" når hun piper over manglende interesse fra besteforeldres side da hun var barn. Det ble ikke fortalt historier som handlet om henne. Og som voksen synes hun ikke at moren hennes engasjerer seg nok i barnebarnet. Hun beskriver nokså ordinære relasjoner mellom generasjoner! De fleste mennesker kan fra tid til annen kjenne på følelsen av å ikke bli møtt for sitt behov for oppmerksomhet. Å kalle seg skadet av den grunn synes jeg er frekt, og nei, jeg greier heller ikke finne et snev av empati i meg for denne sytingen.

Anonymkode: 8104e...860

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

Artikler fra forsiden

×