Jeg fikk barn sist av søsknene, så mine barn er uinteressante for alle

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Mooria skrev:

Men i alle dager.. jeg har da også sendt masse bilder av barna mine på snapchat til både min egen familie og til svigerfamilien.. og jeg vet jo at de synes det er koselig å få bilder og at de synes barna er søte, men det kunne aldri falt meg inn å forvente at de skal SVARE på hvert enkelt bilde! Trodde ikke det var vanlig å gjøre?

Å bli fornærmet for at folk ikke har tid til å kommentere alle bilder med "naaw, så søt", eller "oi, så stor hun har blitt, skal si tiden flyr", det blir for dumt rett og slett.😮

Nå er det litt mer rundt saken enn kun disse meldingene da 😉

Anonymkode: c5638...141

[Minlillelykke]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Folk er forskjellige. Har venner som plinger på hele dagen selv, koselig at de tenker på å sende til meg og. 

Men tilfellet her er det vist en felles familiechat om jeg forsto riktig. Når ts sine søsken sender om sine barn blir det besvart. Når ts sender så står det som lest. Begge parter sender bilder av sine barn

 

Anonymkode: c5638...141

Vi har flere slike grupper vi også, men jeg tar det ikke som en fornærmelse når de ikke svarer på bilder av mine barn. Det får være måte hvor hårsåre vi skal være. Vil man bygge relasjon, ta kontakt! Dra på besøk, inviter på besøk, på gåtur eller lignende. At man ikke svarer på akkurat snap kan bety så mangt.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Minlillelykke skrev:

Vi har flere slike grupper vi også, men jeg tar det ikke som en fornærmelse når de ikke svarer på bilder av mine barn. Det får være måte hvor hårsåre vi skal være. Vil man bygge relasjon, ta kontakt! Dra på besøk, inviter på besøk, på gåtur eller lignende. At man ikke svarer på akkurat snap kan bety så mangt.

Ts har forklart at hun gjør dette. Men det blir konstant enveis kommunikasjon. 

Anonymkode: c5638...141

[Minlillelykke]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det litt mer rundt saken enn kun disse meldingene da 😉

Anonymkode: c5638...141

Ja fokus på både bunad og gullklokke. Begge deler er helt normalt å love bort mens man er i live. Det er veldig mye fokus på hva de eldste har fått. Jeg lurer litt på hvor flink ts faktisk er til å selv holde kontakten, sånn utenfor snapchat.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Minlillelykke skrev:

Ja fokus på både bunad og gullklokke. Begge deler er helt normalt å love bort mens man er i live. Det er veldig mye fokus på hva de eldste har fått. Jeg lurer litt på hvor flink ts faktisk er til å selv holde kontakten, sånn utenfor snapchat.

Du skal forholde deg til tråden du og ts har svart på nettopp det flere steder. 

Anonymkode: c5638...141

[AnonymBruker]

På 6.12.2017 den 19.24, AnonymBruker skrev:

Skadet, faktisk. I alle dager. Du er «lettskadet», skjønner jeg? Kjenner veldig at jeg får lyst til å presentere deg for noen folk jeg kjenner: hun som ble misbrukt av halvbroren sin gjennom store deler av oppveksten, han som mens han var barneskoleelev sto opp klokka fem hver morgen for å gå med aviser før skoletid, så han kunne sette den maten på bordet som hans fordrukne mor ikke greide. Hun som måtte onanere faren sin før hun fikk lov til å gå ut og leke med de andre barna. Han som fra han var en neve stor ble overlatt til seg selv hjemme fordi mor ikke forsto at man må skaffe barnevakt når man skal ut og feste. De tok skade, de. Og de har all grunn til å være bitre, og klage, men de gjør det ikke.

Jeg synes du skal riste av deg selvmedlidenheten og oppmerksomhetssyken og fokusere positivt. Det virker foreg som du «tross alt» har et relativt ok liv. Det blir hva man gjør det til, vet du.

Anonymkode: b3fe4...027

Blir så provosert av "sånne som deg", som bruker " sånne som oss" på den måten! 

Jeg er det barnet som både ble seksuelt misbrukt, slått av en alkoholisert far og forsømt av en mor som var hadde personlighetsforstyrrelser. Barndommen var helt forferdelig, MEN har likevel INGEN problemer med å forstå at det TS opplever er vanskelig for henne, det er et reelt problem for henne. Du derimot burde skamme deg, slutt å bruk sånne som oss for å statuere at du mangler empati og legitimere dette. " Sånne som oss" bruker ikke fortiden vår som en krykke for å legitimere dårlig oppførsel, og du er rimelig frekk som tror det er greit at du gjør det!!

Anonymkode: 21cf0...ed5

[Annie Hall]

Mulig jeg har gått glipp av et og annet svar her.
Men litt konstruktivt:

Du bør ta opp dette, men gjør det på en konstruktiv måte. Det er veldig lett å bli sår på slike ting. Det handler om at forventningen ikke nødvendigvis stemmer overens med hvordan det ble. Men husk at dette er din sannhet.Din opplevelse. de har nok ikke engang reflektert over at det er slik. Så det første du bør gjøre er å sørge for at de vet at du føler det slik. Gjerne på en pen måte, slik at det ikke blir en stor greie, men noe de lett kan ta tak i. 

Kan du f.eks ta det opp med et av søsknene dine? Noen som vet hvor mye du har stilt opp for tanteungene dine. Om du snakker med en av de i fortrolighet og sier at du er litt lei deg fordi du synes barnet ditt får så lite oppmerksomhet og interesse sammenlignet med hvordan du har opplevd det har vært for de andre. Den lure måten vil være å be om å få snakke med om noe som er litt vanskelig, også legge til side alle følelser av sinne og sårethet. Det er faktisk helt essensielt. For om du går inn i samtalen og ender opp med å beskylde og være sinna og sår, så går vedkommende bare i forsvar, og så stopper det opp. Det er ikke det du vil. Om du klarer å forklare hvordan du føler det i forhold til foreldrene dine,  (du kan gjerne la være å nevne situasjoner som omfatter søskenet ditt) og ber om råd så vil du få formidlet en følelse, og så vil du få bedt om at vedkommende involverer seg. Da kan det medføre at vedkommende blir klar over at det skjer noe feil her, og prøver å gjøre noe med det, og kanskje også drar med seg resten av familien. 

Jeg har opplevd det samme selv, men på min manns side av familien. Da vår eldste ble født hadde hun en kusine som var like gammel, (deres yngste) og vi var veldig mye sammen med min manns søster med familie.  Passet barn for hverandre etc. Vi hadde gjerne alle deres tre hos oss, og syntes det var hyggelig å være så nære. Vår neste kom av ulike grunner ikke før flere år  senere, og da oppdaget vi at hun ikke var det minste interessant for tante og onkel. For da var deres barneflokk på vei inn i tenårene og hele familien var plutselig på et helt annet sted. De var liksom "ferdige" med så små barn. Og helt vanlig oppførsel fra en liten unge ble opplevd som utrolig slitsomt og plagsomt. Var vi på besøk så løp de nesten etter datteren vår i en merkelig frykt for at hun skulle rive ned noe eller åpne døren til vitrineskapet der de tingen de var redd for stod etc. Det virket helt snodig for hun var et spesielt rolig barn. Hadde hun vært heøt bajas, så hadde jeg til dels kunne forstått det, men hun var (og er) veldig forsiktig og rolig av seg. Den ene gangen vi spurte om de kunne være barnevakt ei natt (da var datteren vår tre år, sov hele natta, var ferdig med bleier og var generelt en veldig "enkel" unge) ble det opplevd som så ekstremt utfordrende at vi aldri spurte igjen. Vi var på julebord med hotellovernatting, og da vi ringte hjem søndag morgen for å høre hvordan det gikk skjønte vi igrunn at det bare var å sette seg i bilen hjem så fort som mulig. Svigerinnen min ville faktisk gjerne  møte oss på halvveien hjem for å få overlevert barnet så fort som mulig. Vi spurte aldri igjen. Og vi har faktisk nesten aldri vært hjemme hos dem heller. Vi slutta å stikke innom, og begynte å invitere dem til oss istedet. 

Det var kanskje lettere å svelge for meg, siden det ikke var "min" familie. De var derimot helt tussete etter barnebarn og tantebarn. Så det veide jo opp da. ;-) Generelt sett så pleier jeg å tenke at det er fordeler og ulemper med å ha både yngre og eldre besteforeldre. Ja, foreldrene dine hadde kanskje mer energi tidligere, men om de nå er pensjonister, så har de mer tid. 

Jeg synes du skal kjempe litt i det stille for å få mormor engasjert. Legg ståret satolthet til side, det er en følelse det uansett aldri kommer noe godt ut av, dra dit, plasser ungen på fanget til mormor. Skryt av det hun gjør. ("Se som hun koser seg hos mormor") Ta bilder av dem sammen etc Med babyer er det slik at man må ha fysisk nærkontakt med de for å etablere et forhold. 

 

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Blir så provosert av "sånne som deg", som bruker " sånne som oss" på den måten! 

Jeg er det barnet som både ble seksuelt misbrukt, slått av en alkoholisert far og forsømt av en mor som var hadde personlighetsforstyrrelser. Barndommen var helt forferdelig, MEN har likevel INGEN problemer med å forstå at det TS opplever er vanskelig for henne, det er et reelt problem for henne. Du derimot burde skamme deg, slutt å bruk sånne som oss for å statuere at du mangler empati og legitimere dette. " Sånne som oss" bruker ikke fortiden vår som en krykke for å legitimere dårlig oppførsel, og du er rimelig frekk som tror det er greit at du gjør det!!

Anonymkode: 21cf0...ed5

 

Vet du hva, jeg er også et skadet barn. Vokst opp med rusmisbruk og grov omsorgssvikt. Og det provoserer meg grenseløst at TS tar i bruk ord som "skadet" når hun piper over manglende interesse fra besteforeldres side da hun var barn. Det ble ikke fortalt historier som handlet om henne. Og som voksen synes hun ikke at moren hennes engasjerer seg nok i barnebarnet. Hun beskriver nokså ordinære relasjoner mellom generasjoner! De fleste mennesker kan fra tid til annen kjenne på følelsen av å ikke bli møtt for sitt behov for oppmerksomhet. Å kalle seg skadet av den grunn synes jeg er frekt, og nei, jeg greier heller ikke finne et snev av empati i meg for denne sytingen.

Anonymkode: 8104e...860

[AnonymBruker]

On 11.12.2017 at 2:29 PM, AnonymBruker said:

Vet du hva, jeg er også et skadet barn. Vokst opp med rusmisbruk og grov omsorgssvikt. Og det provoserer meg grenseløst at TS tar i bruk ord som "skadet" når hun piper over manglende interesse fra besteforeldres side da hun var barn. Det ble ikke fortalt historier som handlet om henne. Og som voksen synes hun ikke at moren hennes engasjerer seg nok i barnebarnet. Hun beskriver nokså ordinære relasjoner mellom generasjoner! De fleste mennesker kan fra tid til annen kjenne på følelsen av å ikke bli møtt for sitt behov for oppmerksomhet. Å kalle seg skadet av den grunn synes jeg er frekt, og nei, jeg greier heller ikke finne et snev av empati i meg for denne sytingen.

Anonymkode: 8104e...860

Jeesus,

Anonymkode: 7617f...89f

[AnonymBruker]

På 5.12.2017 den 19.38, hvit.rose skrev:

Kjære deg Ts. Du er nr 4 i flokken, det er 10 barnebarn. Jeg blir utslitt bare av å tenke på det! Det er jo ikke det minste rart at din mor ikke orker så mye mer nå. Hadde du virkelig forventet det? Jeg har sett det blant venninner med mange søsken som har en haug med barn, og så får de selv barn i tillegg. Hva tror de egentlig? At folk har ubegrenset med energi og entusiasme? Ser de virkelig ikke det komme? Det virker nesten som folk med mange søsken tror at deres foreldre er duracell-kaniner, fordi de har fått mange barn. Det er ikke rettferdig nei, men sånn er det. Helt naturlig at entusiasmen ikke er så stor lenger. Fokuser på normal kontakt, og svigers. Du er jo kjempe heldig som har dem!

Jo, jeg ser det komme. Både mine foreldre og mine svigerforeldre har en drøss med barnebarn allerede. Jeg og mannen, som begge er yngst, har stilt masse opp som barnevakter for våre nieser og nevøer, vi har reist mye på besøk, kjøpt gaver og virkelig prioritert tante- og onkelungene våre. Vi mener helt ubeskjedent at vi har bidratt mye i deres liv og vist stor interesse for dem, og vi vet at de setter pris på oss. 

Nå som det nærmer seg vår tur til å få barn forstår vi jo at det antakelig vil bli annerledes. Det gjelder både fra tanter og onkler, og fra besteforeldre. De er ikke spesielt gamle og skrøplige, men det er jo ikke så stas med barnebarn nummer ti - og ikke har man like mye overskudd og tid til så mange heller. Jeg forstår hvorfor det ofte blir sånn. Jeg forstår også at når alle søsknene våre er travelt opptatt med sine egne småbarn - vil det ikke stå øverst på prioriteringslista å leke med våre. 

Jeg må innrømme at det er veldig sårt for meg. Jeg skulle virkelig ønske at våre barn også kunne få være favoritten til noen, på en måte. Å ha en slik barnløs tante eller onkel som stiller opp, bryr seg og har tid. Heldigvis har jeg en barnløs venninne som nok vil bli en supertante. Men jeg skjønner kjempegodt at det er vondt for TS å oppleve at ingen er interessert. 

Anonymkode: 46a81...805

[Daria]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må innrømme at det er veldig sårt for meg. Jeg skulle virkelig ønske at våre barn også kunne få være favoritten til noen, på en måte. Å ha en slik barnløs tante eller onkel som stiller opp, bryr seg og har tid. Heldigvis har jeg en barnløs venninne som nok vil bli en supertante. Men jeg skjønner kjempegodt at det er vondt for TS å oppleve at ingen er interessert. 

I stedet får barna dine masse søskenbarn å leke med. Jeg hadde ingen barnløse tanter og onkler, men jeg har fettere og kusiner som jeg har mye glede av også i voksen alder. Se fordelene heller enn ulempene.

[AnonymBruker]

Du får mange råd her som går ut på å unnskylde besteforeldrene. Noen kommer med  forklaringer til hvorfor det er slik. Noen sier du kan skylde på deg selv. Noen tviler på din opplevelse og mener du er kravstor. Noen gir råd om hvordan du skal ta det opp med familien for da vil det sikkert løse seg. Uansett hva du velger å gjøre tror jeg det er viktig å forberede seg på den smertefulle sannhet som er at noen besteforeldre driter i barnebarna deres og forskjellsbehandling skjer i høyeste grad. Ofte unnskylder vi dem for det blir for sårt og ta inn over seg. Ikke alle mennesker greier å ta andres perspektiv så å prøve å få dem til å forstå kan være nytteløst.  Ikke alle mennesker bryr seg heller. Du har forsøkt å ta det opp men moren din nekter å akseptere din opplevelse og blir defensiv, null innsikt der. Noen ganger må vi bare akseptere tapet og gå videre. Å bli avvist av sine nærmeste er utrolig vondt. Føler med deg ts. Forstår godt at du ikke vil ta mer kontakt med dem, så kan du holde døra oppe hvis de ønsker kontakt i fremtiden.  Så kan du gå videre og starte nye relasjoner og tradisjoner med din sviger familie. 

Anonymkode: f51e4...f33

[AnonymBruker]

45 minutter siden, Daria skrev:

I stedet får barna dine masse søskenbarn å leke med. Jeg hadde ingen barnløse tanter og onkler, men jeg har fettere og kusiner som jeg har mye glede av også i voksen alder. Se fordelene heller enn ulempene.

Jeg håper du har rett, og jeg er jo egentlig helt enig i at man bør se fordelene heller enn ulempene

Anonymkode: 46a81...805

[AnonymBruker]

Hvordan går det Ts? Merker du noen forandring etter du tok det opp med moren din? 

Anonymkode: 12f5f...eef