Kjip situasjon

[AnonymBruker]

Hei, jeg er en kar som føler meg kanskje litt på feil plass, men jeg må få dette ut på en måte. Jeg er gift med en dame fra et engelskspråklig asiatisk land og vi har ett barn sammen. Det er mye pes om dette rundt omkring, da så mange tror at man finner dame i utlandet av veldig nedverdigende grunner, men jeg møtte henne faktisk først på nettet, og så der på en ferietur. Jeg har reist en del rundt, og mystikken og det eksotiske gjorde at jeg falt ganske pladask for henne. Hun virket som kvinnen i mitt liv, men jeg har ikke vært i lengre seriøse forhold før dessverre.

Jeg la merke til at hun var en del reservert, vil kun snakke når det passet henne, og var ganske sær på ting og hadde mye overtro, men jeg innfant meg med at det er forskjell i kultur og det må jeg bare tilpasse meg til. Jeg begynte også å legge merke til en del rare personlighetstrekk, slik at hun fikk nærmest panikk og ville hjem til mamma når vi var ute å gikk der. Tenkte ikke så mye på det, hun var jo ung (21) og jeg var 34. Hun var veldig opptatt av meg og var ekstremt snill. Jeg forsøkte mitt beste for å være en god partner, men distanseforhold var ikke bra. Jeg sa at hun burde komme hit hvis vi skulle bli sammen, fordi det er enda vanskeligere for meg å finne jobb der. Ikke er jeg rik heller, men jeg har god jobb her. Hun sier hun tok utfordringen.

Vel tida gikk og hun kom til Norge på turistvisum, vi giftet oss og hun flyttet hit i fjor. Nå har vi vært sammen i ett år og vi fikk barn. Idyllen slik vi begge håpet på har gått rakt åt skogen for å si det mildt.

Alt jeg gjør er feil. Alt som finnes her er dårlig. Maten, livet, folket, kulturen. Alt er bedre der hun kom fra. Friske grønnsaker fra marked. Her er det bare dritt i frysedisken. Det er lengre triader der jeg får huden full av hvor dårlig jeg er til å lage mat (jeg kokkelerer 95% av tia) og jeg lager ikke maten slik hun vil ha den, jeg kan ikke vaske hus (det er alltid skittent etterpå mener hun fordi jeg er norsk... Vi vasker ca 75% meg, 25% henne fordi hun er svak i ryggen og klarer ikke sveipe gulvet uten å klage. Masse kommentarer ellers på hvor dårlig jeg er på dette... Vaskemiddel er fy farlige kjemikalier etc... det skal lukte blomster, kun en type blomster, feil type blomster = kjeft kjefte kjeft...). Klesvasken får jeg ikke lov å nærme meg, den krever hun fordi jeg kan ikke henge opp korrekt mener hun. Det er kun en måte som er korrekt, og det er kun når hun gjør det.

Det er ikke sånn hver dag, men helgene er det verste. 9 av 10 helger er slik nå.

Jeg må på jobb, det kan hun ikke fordi hun må lære seg norsk. Det er helvete++ igjen. Og det er min feil. Jeg dro henne hit. Jeg er oppe om natta og gir flaske til barnet. Leker fra jeg kommer hjem etter jobb og til jeg legger henne. Mora tar motvillig til å lager barnegrøt, men ofte må jeg gjøre dette også. Prøver å si at det er litt slitsomt, men må også være så forsiktig for å unngå sinneeksplosjon igjen. For hun har et temperament som kan sette fyr på vann. Hun rett og slett fråder og får mad mans laugh innimellom hat-talene sine.

Nå har jeg fått huden full igjen fordi jeg gjorde ikke som hun ønsket når jeg la barnet sist. Kontrollregimet er ekstremt strengt, og med 0 toleranse. Jeg er sliten. Hjernen min starter å bli ør, og jeg mister følelser for henne. Jeg er blitt kald også av dette på toppen av andre ting. Begynner å slite på jobben. Jeg hater helg.

Jeg føler jeg har gjort alt jeg klarer for å få henne til å bli komfortabel her, men med hvilepuls på 160 nå vet jeg ikke om jeg klarer lengre uten sammenbrudd. Det er kjefting hver dag, nedsettende kommentarer, bedt om dra til helv... ofte pga maten hun ikke liker. Har prøvd å lage det hun vil ha, men da vil hun ikke ha det fordi det krever ingredienser jeg ikke finner her. Kontoen er tom, jeg har brukt alt vi hadde på barne utstyr, og hun krevde at jeg skulle kjøpe dyre ting. Har en del gjeld som bygger seg opp, men ikke kritisk enda.

Jeg vet hun har hjemlengsel og føler at dette er min feil fordi jeg "burde ha vist" slik som hun forteller meg. Jeg var eldre, derfor er jeg defacto rasshøl... Prøver å finne løsning, har prøvd familievernkontor, men etter et par runder der så ville hun ikke mer. Hun innrømmer endelig at hun har psykiske problemer, og jeg forsøker å få henne til lege, og hun har fått henvisning til psykolog, men aner ikke om dette er fiksbart, fordi inni rabaljene, så er jo kjernen at hun ikke trives her. Og hun trives ikke med meg, og ingenting jeg gjør kan noensinne hjelpe (hennes ord faktisk) og jeg er aldri søt nok, og korrekt nok slik at hun kan ha respekt for meg. Påstår også at slekta mi hater henne, selv om de digger henne. Truer hele tiden med selvmord, stikke av til skogs, ta dattera så snart hun har jobb og penger og hindre meg fra å se henne mer, finne seg random dudes på byen og sende meg bilder etc etc etc..

Hva kan jeg gjøre.... Føler jeg har gjort alt som kan tenkes kan, men aner ikke att fram snart.  Hvis vi skilles, så må vi sikkert sloss i retten om barnet, fordi hun krever å få henne og ta henne med seg til hjemlandet og thats it for meg som far. Hun sier selv at hun kommer til å sette henne vekk der fordi hun må finne seg jobb. Altså kan det gå både henne og barnet ille høres det ut for. Worst case scenario altså. Jeg kan kreve å få barnet, men føler at dette blir en krig som kommer til å bli så ødeleggende for alle at det virker helt forferdelig. Spesielt på dattera som kanskje ikke får møte mor hvis hun ikke vil være her, og hva kan mora gjøre, kanskje hun skader seg selv?

Jeg kommer selv fra en rasert familie, og jeg ønsker så inderlig at hun skal få ha begge foreldrene her. Men truslene ringer fremdeles i øret om hva hun sier og vil. Få seg jobb, ta barnet, dumpe meg og hadetbra. Kanskje tom trussel i psykose, kanskje ikke. Det gjør meg gæærn...

Beklager langt rabalder, men måtte få dette ut en plass.

Anonymkode: c8b37...c85

[AnonymBruker]

Du har gjort tidenes blemme her, det er vel åpenbart. Jeg ville bedt om skilsmisse. Vil hun bo i samme land som datteren sin, så får hun få ræva i gir og lære seg norsk og få en jobb.

Anonymkode: 61cef...b6a

[AnonymBruker]

Velkommen til sånn 70% av norske kvinner har det sammen med norske menn, må ta all vasking, matlaging, alt ansvar for ungen, bare får kjeft, alt er gærent, ingenting er bra nok. Ikke rart vi også finner oss utenlandske menn i stedet. 

Situasjonen du er i er ikke bra for deg, og dere skulle ventet mye lenger før dere fikk barn. Ingen tvil om at skillsmisse er det beste her, men det vil bli problemer med tanke på barnet deres, og som gift med en fra asiatisk land så vet jeg at de har andre skillsmisse vilkår enn her, men spørs jo hva eksagt som ble avtalt før og under bryllupet. Mange fra asiatiske land forsikrer seg formue og månedsbidrag ved skillsmisse sånn at de kan få penger fra ektemannen livet ut til forsørging, derfor er det så populært for asiatere å gifte seg med hvite og mer velstående menn også. Du er bare en helt vanlig mann tenker du, ja men din lønn på 25.000 i mnd er fortsatt ti ganger mer enn en asiatisk mann sin der nede. Og det er slik mange av disse jentene er oppdratt til å være, snill og god mot en hver mann som gir de oppmerksomhet nettopp for å få muligheten til en mann som forsørger hele deres familie der nede. Du burde visst bedre når du er 34 år enn å bli sammen med en 21 åring, man er ikke voksen som 21 åring. 

Du gjør nok lurt i å involvere barnevernet allerede nå, sånn at norsk barnevern får vite at moren er psykisk syk og at du har søkt hjelp i den forbindelse, og at barnevernet ser at hun starter opp hos psykolog osv, slik at du har mer rettigheter for foreldreansvar ved en skillsmisse. 

 

Anonymkode: 0d8bb...355

[Gjest C.Tramell]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Velkommen til sånn 70% av norske kvinner har det sammen med norske menn, må ta all vasking, matlaging, alt ansvar for ungen, bare får kjeft, alt er gærent, ingenting er bra nok. Ikke rart vi også finner oss utenlandske menn i stedet. 

Anonymkode: 0d8bb...355

Hæ? Det er det verste jeg har lest på lenge. Norske menn er da for det meste veldig likestilte, arbeidsomme og hyggelige mot partnerne sine. Hva slags miljøer er det du vanker i som treffer så mange drittsekker? 

TS: dette er hverken normalt eller greit. Noen utenlandske kvinner har dessverre lite respekt for snille, greie og høflige nordmenn fordi de er vant med menn som er langt mer aggressive og sjefete. Tror det kan være lurt å ta opp kontakten med familievernkontoret selv om hun nekter å være med. Da ser de med egne øyne at du står på for å få ting til å funke, og du får mulighet til å la dem høre din side av saken. Tror det kan være til fordel for deg hvis hun finner ut at hun skal gå fra deg og nekte deg samvær med datteren deres. Du trenger hjelp før det skjærer seg helt her, tror jeg.

[AnonymBruker]

Skulle lagt henne over fanget og gitt henne ris på blanke messingen.. 😠

For et bortskjemt kvinnfolk. 

Anonymkode: 535f6...5b7

[AnonymBruker]

Hun var 21 og du 34... det sier seg selv.

Anonymkode: 39a79...9bb

[Gjest Mythic]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun var 21 og du 34... det sier seg selv.

Anonymkode: 39a79...9bb

Dette handler nok mer om personlighet enn om alder. 21 og 34 kan gå helt fint, det.

TS: Her må du bare gjøre det vanskelige, og ta ut skilsmisse. Kontakt advokat og kjemp det du kan for barnet ditt. Det er det aller viktigste oppe i denne smørja. 

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, jeg er en kar som føler meg kanskje litt på feil plass, men jeg må få dette ut på en måte. Jeg er gift med en dame fra et engelskspråklig asiatisk land og vi har ett barn sammen. Det er mye pes om dette rundt omkring, da så mange tror at man finner dame i utlandet av veldig nedverdigende grunner, men jeg møtte henne faktisk først på nettet, og så der på en ferietur. Jeg har reist en del rundt, og mystikken og det eksotiske gjorde at jeg falt ganske pladask for henne. Hun virket som kvinnen i mitt liv, men jeg har ikke vært i lengre seriøse forhold før dessverre.

Jeg la merke til at hun var en del reservert, vil kun snakke når det passet henne, og var ganske sær på ting og hadde mye overtro, men jeg innfant meg med at det er forskjell i kultur og det må jeg bare tilpasse meg til. Jeg begynte også å legge merke til en del rare personlighetstrekk, slik at hun fikk nærmest panikk og ville hjem til mamma når vi var ute å gikk der. Tenkte ikke så mye på det, hun var jo ung (21) og jeg var 34. Hun var veldig opptatt av meg og var ekstremt snill. Jeg forsøkte mitt beste for å være en god partner, men distanseforhold var ikke bra. Jeg sa at hun burde komme hit hvis vi skulle bli sammen, fordi det er enda vanskeligere for meg å finne jobb der. Ikke er jeg rik heller, men jeg har god jobb her. Hun sier hun tok utfordringen.

Vel tida gikk og hun kom til Norge på turistvisum, vi giftet oss og hun flyttet hit i fjor. Nå har vi vært sammen i ett år og vi fikk barn. Idyllen slik vi begge håpet på har gått rakt åt skogen for å si det mildt.

Alt jeg gjør er feil. Alt som finnes her er dårlig. Maten, livet, folket, kulturen. Alt er bedre der hun kom fra. Friske grønnsaker fra marked. Her er det bare dritt i frysedisken. Det er lengre triader der jeg får huden full av hvor dårlig jeg er til å lage mat (jeg kokkelerer 95% av tia) og jeg lager ikke maten slik hun vil ha den, jeg kan ikke vaske hus (det er alltid skittent etterpå mener hun fordi jeg er norsk... Vi vasker ca 75% meg, 25% henne fordi hun er svak i ryggen og klarer ikke sveipe gulvet uten å klage. Masse kommentarer ellers på hvor dårlig jeg er på dette... Vaskemiddel er fy farlige kjemikalier etc... det skal lukte blomster, kun en type blomster, feil type blomster = kjeft kjefte kjeft...). Klesvasken får jeg ikke lov å nærme meg, den krever hun fordi jeg kan ikke henge opp korrekt mener hun. Det er kun en måte som er korrekt, og det er kun når hun gjør det.

Det er ikke sånn hver dag, men helgene er det verste. 9 av 10 helger er slik nå.

Jeg må på jobb, det kan hun ikke fordi hun må lære seg norsk. Det er helvete++ igjen. Og det er min feil. Jeg dro henne hit. Jeg er oppe om natta og gir flaske til barnet. Leker fra jeg kommer hjem etter jobb og til jeg legger henne. Mora tar motvillig til å lager barnegrøt, men ofte må jeg gjøre dette også. Prøver å si at det er litt slitsomt, men må også være så forsiktig for å unngå sinneeksplosjon igjen. For hun har et temperament som kan sette fyr på vann. Hun rett og slett fråder og får mad mans laugh innimellom hat-talene sine.

Nå har jeg fått huden full igjen fordi jeg gjorde ikke som hun ønsket når jeg la barnet sist. Kontrollregimet er ekstremt strengt, og med 0 toleranse. Jeg er sliten. Hjernen min starter å bli ør, og jeg mister følelser for henne. Jeg er blitt kald også av dette på toppen av andre ting. Begynner å slite på jobben. Jeg hater helg.

Jeg føler jeg har gjort alt jeg klarer for å få henne til å bli komfortabel her, men med hvilepuls på 160 nå vet jeg ikke om jeg klarer lengre uten sammenbrudd. Det er kjefting hver dag, nedsettende kommentarer, bedt om dra til helv... ofte pga maten hun ikke liker. Har prøvd å lage det hun vil ha, men da vil hun ikke ha det fordi det krever ingredienser jeg ikke finner her. Kontoen er tom, jeg har brukt alt vi hadde på barne utstyr, og hun krevde at jeg skulle kjøpe dyre ting. Har en del gjeld som bygger seg opp, men ikke kritisk enda.

Jeg vet hun har hjemlengsel og føler at dette er min feil fordi jeg "burde ha vist" slik som hun forteller meg. Jeg var eldre, derfor er jeg defacto rasshøl... Prøver å finne løsning, har prøvd familievernkontor, men etter et par runder der så ville hun ikke mer. Hun innrømmer endelig at hun har psykiske problemer, og jeg forsøker å få henne til lege, og hun har fått henvisning til psykolog, men aner ikke om dette er fiksbart, fordi inni rabaljene, så er jo kjernen at hun ikke trives her. Og hun trives ikke med meg, og ingenting jeg gjør kan noensinne hjelpe (hennes ord faktisk) og jeg er aldri søt nok, og korrekt nok slik at hun kan ha respekt for meg. Påstår også at slekta mi hater henne, selv om de digger henne. Truer hele tiden med selvmord, stikke av til skogs, ta dattera så snart hun har jobb og penger og hindre meg fra å se henne mer, finne seg random dudes på byen og sende meg bilder etc etc etc..

Hva kan jeg gjøre.... Føler jeg har gjort alt som kan tenkes kan, men aner ikke att fram snart.  Hvis vi skilles, så må vi sikkert sloss i retten om barnet, fordi hun krever å få henne og ta henne med seg til hjemlandet og thats it for meg som far. Hun sier selv at hun kommer til å sette henne vekk der fordi hun må finne seg jobb. Altså kan det gå både henne og barnet ille høres det ut for. Worst case scenario altså. Jeg kan kreve å få barnet, men føler at dette blir en krig som kommer til å bli så ødeleggende for alle at det virker helt forferdelig. Spesielt på dattera som kanskje ikke får møte mor hvis hun ikke vil være her, og hva kan mora gjøre, kanskje hun skader seg selv?

Jeg kommer selv fra en rasert familie, og jeg ønsker så inderlig at hun skal få ha begge foreldrene her. Men truslene ringer fremdeles i øret om hva hun sier og vil. Få seg jobb, ta barnet, dumpe meg og hadetbra. Kanskje tom trussel i psykose, kanskje ikke. Det gjør meg gæærn...

Beklager langt rabalder, men måtte få dette ut en plass.

Anonymkode: c8b37...c85

fin ndeg ei på din egen alder

Anonymkode: ec507...326

[MK]

Fy søren, TS. Jeg føler virkelig med deg. Dette høres ikke bra ut. Ønsker deg all mulig hell og lykke, både for deg og datteren din. Har ingen gode råd, ut over at du må passe på helsen til deg og datteren din (og det tror jeg du vet godt selv også.)

 

(Ikke bry deg om alle idiotene som bruker situasjonen din mot deg.)

 

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke på deg. Det kan da ikke være så ekstremt. Kanskje det er du som er bare sliten av å sørge to mennesker siden hun ikke jobber? Vêr det er vanskelig når du har all ansvaret. Man blir aggressiv og sliten. Så prøv heller selv å slappe av litt, ta fri. 

Anonymkode: ab804...7ea

[AnonymBruker]

Hun har brukt deg for å bedre egen økonomisk situasjon. Det er mange i andre land som må velge mellom fattigdom og ta til takke med en rik man i et land som Norge. 

Det eneste du kan gjøre er å verne deg selv og skilles. 

Anonymkode: 0a313...016

[helledussen]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, jeg er en kar som føler meg kanskje litt på feil plass, men jeg må få dette ut på en måte. Jeg er gift med en dame fra et engelskspråklig asiatisk land og vi har ett barn sammen. Det er mye pes om dette rundt omkring, da så mange tror at man finner dame i utlandet av veldig nedverdigende grunner, men jeg møtte henne faktisk først på nettet, og så der på en ferietur. Jeg har reist en del rundt, og mystikken og det eksotiske gjorde at jeg falt ganske pladask for henne. Hun virket som kvinnen i mitt liv, men jeg har ikke vært i lengre seriøse forhold før dessverre.

Jeg la merke til at hun var en del reservert, vil kun snakke når det passet henne, og var ganske sær på ting og hadde mye overtro, men jeg innfant meg med at det er forskjell i kultur og det må jeg bare tilpasse meg til. Jeg begynte også å legge merke til en del rare personlighetstrekk, slik at hun fikk nærmest panikk og ville hjem til mamma når vi var ute å gikk der. Tenkte ikke så mye på det, hun var jo ung (21) og jeg var 34. Hun var veldig opptatt av meg og var ekstremt snill. Jeg forsøkte mitt beste for å være en god partner, men distanseforhold var ikke bra. Jeg sa at hun burde komme hit hvis vi skulle bli sammen, fordi det er enda vanskeligere for meg å finne jobb der. Ikke er jeg rik heller, men jeg har god jobb her. Hun sier hun tok utfordringen.

Vel tida gikk og hun kom til Norge på turistvisum, vi giftet oss og hun flyttet hit i fjor. Nå har vi vært sammen i ett år og vi fikk barn. Idyllen slik vi begge håpet på har gått rakt åt skogen for å si det mildt.

Alt jeg gjør er feil. Alt som finnes her er dårlig. Maten, livet, folket, kulturen. Alt er bedre der hun kom fra. Friske grønnsaker fra marked. Her er det bare dritt i frysedisken. Det er lengre triader der jeg får huden full av hvor dårlig jeg er til å lage mat (jeg kokkelerer 95% av tia) og jeg lager ikke maten slik hun vil ha den, jeg kan ikke vaske hus (det er alltid skittent etterpå mener hun fordi jeg er norsk... Vi vasker ca 75% meg, 25% henne fordi hun er svak i ryggen og klarer ikke sveipe gulvet uten å klage. Masse kommentarer ellers på hvor dårlig jeg er på dette... Vaskemiddel er fy farlige kjemikalier etc... det skal lukte blomster, kun en type blomster, feil type blomster = kjeft kjefte kjeft...). Klesvasken får jeg ikke lov å nærme meg, den krever hun fordi jeg kan ikke henge opp korrekt mener hun. Det er kun en måte som er korrekt, og det er kun når hun gjør det.

Det er ikke sånn hver dag, men helgene er det verste. 9 av 10 helger er slik nå.

Jeg må på jobb, det kan hun ikke fordi hun må lære seg norsk. Det er helvete++ igjen. Og det er min feil. Jeg dro henne hit. Jeg er oppe om natta og gir flaske til barnet. Leker fra jeg kommer hjem etter jobb og til jeg legger henne. Mora tar motvillig til å lager barnegrøt, men ofte må jeg gjøre dette også. Prøver å si at det er litt slitsomt, men må også være så forsiktig for å unngå sinneeksplosjon igjen. For hun har et temperament som kan sette fyr på vann. Hun rett og slett fråder og får mad mans laugh innimellom hat-talene sine.

Nå har jeg fått huden full igjen fordi jeg gjorde ikke som hun ønsket når jeg la barnet sist. Kontrollregimet er ekstremt strengt, og med 0 toleranse. Jeg er sliten. Hjernen min starter å bli ør, og jeg mister følelser for henne. Jeg er blitt kald også av dette på toppen av andre ting. Begynner å slite på jobben. Jeg hater helg.

Jeg føler jeg har gjort alt jeg klarer for å få henne til å bli komfortabel her, men med hvilepuls på 160 nå vet jeg ikke om jeg klarer lengre uten sammenbrudd. Det er kjefting hver dag, nedsettende kommentarer, bedt om dra til helv... ofte pga maten hun ikke liker. Har prøvd å lage det hun vil ha, men da vil hun ikke ha det fordi det krever ingredienser jeg ikke finner her. Kontoen er tom, jeg har brukt alt vi hadde på barne utstyr, og hun krevde at jeg skulle kjøpe dyre ting. Har en del gjeld som bygger seg opp, men ikke kritisk enda.

Jeg vet hun har hjemlengsel og føler at dette er min feil fordi jeg "burde ha vist" slik som hun forteller meg. Jeg var eldre, derfor er jeg defacto rasshøl... Prøver å finne løsning, har prøvd familievernkontor, men etter et par runder der så ville hun ikke mer. Hun innrømmer endelig at hun har psykiske problemer, og jeg forsøker å få henne til lege, og hun har fått henvisning til psykolog, men aner ikke om dette er fiksbart, fordi inni rabaljene, så er jo kjernen at hun ikke trives her. Og hun trives ikke med meg, og ingenting jeg gjør kan noensinne hjelpe (hennes ord faktisk) og jeg er aldri søt nok, og korrekt nok slik at hun kan ha respekt for meg. Påstår også at slekta mi hater henne, selv om de digger henne. Truer hele tiden med selvmord, stikke av til skogs, ta dattera så snart hun har jobb og penger og hindre meg fra å se henne mer, finne seg random dudes på byen og sende meg bilder etc etc etc..

Hva kan jeg gjøre.... Føler jeg har gjort alt som kan tenkes kan, men aner ikke att fram snart.  Hvis vi skilles, så må vi sikkert sloss i retten om barnet, fordi hun krever å få henne og ta henne med seg til hjemlandet og thats it for meg som far. Hun sier selv at hun kommer til å sette henne vekk der fordi hun må finne seg jobb. Altså kan det gå både henne og barnet ille høres det ut for. Worst case scenario altså. Jeg kan kreve å få barnet, men føler at dette blir en krig som kommer til å bli så ødeleggende for alle at det virker helt forferdelig. Spesielt på dattera som kanskje ikke får møte mor hvis hun ikke vil være her, og hva kan mora gjøre, kanskje hun skader seg selv?

Jeg kommer selv fra en rasert familie, og jeg ønsker så inderlig at hun skal få ha begge foreldrene her. Men truslene ringer fremdeles i øret om hva hun sier og vil. Få seg jobb, ta barnet, dumpe meg og hadetbra. Kanskje tom trussel i psykose, kanskje ikke. Det gjør meg gæærn...

Beklager langt rabalder, men måtte få dette ut en plass.

Anonymkode: c8b37...c85

Dette høres ikke bra ut. Jeg lurer på hva hun gjør her når alt er ille. Vet ikke helt hvilke råd jeg kan gi deg. 

[AnonymBruker]

Uff, for en situasjon. Kjenner dessverre flere menn som har havnet i samme smørja med utenlandske koner (Thailand og Filippinene). Sier ikke at det alltid blir sånn, men det er vel ikke helt uvanlig. 

Drømmen om Norge og mye penger  blir ikke alltid som forventet. Det er nok forferdelig vanskelig å flytte til et annet land i så ung alder, uten å snakke språket og ha et eget nettverk :-(

1. Søk mer hjelp hos Familievernskontoret. Alene, om hun ikke ønsker å vere med. Hjelp henne med å lære norsk. Finn på koselige ting ute som familie. Prøv å «koble» henne med andre, så hun får venninner. Gjerne med barn på samme alder. Var hun aktiv i barselgruppe?

2. Barnevernet. Enig med en over her. Sørg for at bv vet om situasjonen og hva du har gjort/gjør for å ordne dette. Du må ta ansvar for å ha en sterk sak om dette går til helvete.

3. Skilsmisse, om det er null bedring i løpet av f.eks et halvt år (eller så lenge du selv tror du orker å leve som dette). 

 

Kan hun ha fødselsdepresjon?

Er det mulig at dere kan få besøk av familien hennes? Eller spare og planlegge et lengre besøk i hjemlandet hennes, så hun har noe å se fram mot?

 

Anonymkode: c6679...a99

[AnonymBruker]

Få barnet bort og i sikkerhet!

Anonymkode: 62e58...fca

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke på deg. Det kan da ikke være så ekstremt. Kanskje det er du som er bare sliten av å sørge to mennesker siden hun ikke jobber? Vêr det er vanskelig når du har all ansvaret. Man blir aggressiv og sliten. Så prøv heller selv å slappe av litt, ta fri. 

Anonymkode: ab804...7ea

Min eksmann fra et asiatisk land var også slik. Fra å si at alt var kjempebra snudde han til det motsatte og ingenting var godt nok lengre. Ingenting jeg gjorde var nok, han forventa at jeg skulle finne ut av lovverket, lære han norsk, sørge for at han fikk penger av nav og trøste han uansett hvor mye han løy og bedro meg.

Ts, om du tar ut skilsmisse etter så kort tid mister din kone retten til opphold i Norge. Ikke ta på deg all skyld for hvordan hun har det. Hun har et ansvar selv. Hun valgte å gifte seg med deg. Hun valgte å flytte hit og hun valgte å bli gravid. 

Du må oppsøke rådgiver og advokat for å finne en løsning du kan leve med. 

Du bør og få henne med til lege og evt få utredning for mulig fødselsdepresjon.

Anonymkode: 63791...0fc

[AnonymBruker]

For en vanskelig situasjon for deg! Du skriver ikke hvor du bor, kanskje en mindre by eller sted? Du nevner heller ikke noe om hun har venninner. Får en følelse av at dere kanskje bor et mindre sted, og at det kanskje ikke er noen andre kvinner fra hennes land der? Tenker at det er vanskelig å plantes om fra et varmt, folkerikt land hvor det er liv og røre og livet leves utendørs mye, hit til et land med mye mørke og kulde, lite folkeliv utenom de aller største byene, en helt annen kultur hvor man er mye inne i eget hus... Og så er det veldig tungt hvis man ikke har venner. Vanskelig når hun kjenner bare ett menneske..  Samtidig er hun jo bare en ung jente.

Mange forklaringer på hvorfor hun blir sånn. Anger, hjemlengsel, følelsen av å være "fanget" i en helt annen tilværelse enn hun kanskje kunne forestille seg. 

Men det hjelper deg ikke i hva du kan gjøre...med mindre dere kan flytte et sted hvor hun får et nettverk.. . Jeg tror du gjør ditt beste, men det høres ikke liv laga ut. Vet nesten ikke hva jeg skal råde deg til i forhold til datteren din. Vil bare si jeg føler med deg og håper det blir en løsning. 

Anonymkode: 411ca...cd6

[Alenia]

Huff. Har hørt (fra thaier i Thailand) at mye av dette er vanlig selv der (kjefting osv), men jeg tenkte resolutt at hun høres fryktelig deprimert ut. Og er det så rart? Såpassung, flytter til Norge med en mann hun knapt kjenner, får barn, har mest sannsynlig svært lite nettverk annet enn du som er mannen hennes og har «satt henne i alt dette» (sånne tanker får jeg veldig fort om den minste ting om jeg er i en deprimert/nedeperiode. For meg er det litt sånn; «kan jeg skylde på noen?»-tankegang). 

 

Jeg støtter rådene om at du snakker med barnevernet , og advokat for å få hjelp allerede før en eventuell skilsmisse. 

 

Har hun noe nettverk utenom deg og familien din? Veldig mange steder bor det andre thaier;  hun bør ha kontakt med andre- og trenger kanskje hjelp av deg for å komme i kontakt med noen å bli kjent med? 

[AnonymBruker]

Hei og takk for svar. Til dere som snakker om alder: Det var hun som var vel i overkant gira i starten. Lett å snakke meg rundt fingeren kanskje. Følte uansett ikke at 34 vs 21 var så galt, det er ikke veldig unormalt her heller hvis man ser etter. Hadde vært mer spiselig hvis det var 44 vs 31, selv om det er samme aldersforskjell. 40 vs 20 synes jeg begynner å grense seg til nasty synes jeg, men det er opp til hver enkelt. Hva med de på 60+ som er sammen med kun ei 18-20 åring? Helt normalt hjemme sa hun, ikke bare utlendinger som gjorde det. Da får gamlegubbene oppdatere seg på trendene asap hehe. Men trist å bli enke når gubben dævver da. Hun var ferdig med college ivertfall. Det er personligheten som er viktigst, og tror dette fint kunne skjedd selv om hun var 30-35. 

Hun er veldig oppegående, men ting kom snikende, over noen måneder så kan man si at ting hun kunne, kunne hun ikke lengre etter noen måneder. Romantikk er vist hennes store greie som kanskje er typisk aldersting. Alt skal være gloriøst og fantastisk. Hvordan hun føler er veldig viktig. Men hvis hun ikke føler romantikken, da er jo mannen et rævhøl synes hun. Selv om han gjorde det han kunne, for det er resultatet som betyr noe, ikke reisen dit. Prøver å gi svar på tiltale, og av og til så lekker noe inn. Får ofte et unnskyld, men av og til ikke. For det var jo i hovedsak fremdeles min feil mener hun. Var det hennes feil, så er det jo også mitt problem fordi jeg valgte å gifte meg med henne. (wow, ja jeg vet). Kjenner flust av 20 åringer av begge kjønn, og de virker ikke sånn. Selv utlendinger fra fattige land. Er vi i selskap eller på besøk er hun jo veldig grei.

Det er jo når hun kommer tilbake til happy mode at det blir rart, fordi da er hun plutselig en engel og alt er bra, og tøffelhelten blir så hæppy igjen. Det kan vare i 2 uker, et par dager eller i 5 minutter. Vet aldri hva som skjer.

Hun var snill, og er forsåvidt snill innimellom. Men det går lengre innimellom nå. Gått fra sur/snill 5-95% til 80-20%.Før var hun supergira, ville studere, jobbe som ditt og datt og alt var fryd. For en stund. Egentlig burde jeg tatt hintet på den første krangelen vi hadde når hun var på besøk, men tidsmaskinen er ikke oppfunnet enda. Får ta det til neste liv.

Vi bor i en middels stor by der jeg har jobb og hun har flust av venninner allerede. De er i alle aldre, fra 20ish til 40. Sitter limt til telefonen stort sett. Jeg kjører henne ofte bort til noen venninner og synes det er bra hun snakker med dem og kommer seg ut. Forsøker ofte å få til noe utflukter, men hun sier oftest nei. Dessverre blir hun sjalu på noen venninner fordi de har jobb og inntekt, og da blir hun irritert igjen. Og ja, hun blir sjalu av den minste ting.

Det er klart hun er deprimert, hun har hatt kraftig hjemlengsel, og har det enda. Men det er måten hun sier ting på. Selv om hun snakker med familien sin, så krangler hun med de av og til. Hun er ikke så veldig opptatt av penger i seg selv, men status er stort. Hun har aldri misbrukt kredittkort eller gjort noe snusk selv om hun kan koden, men hun bruker heller brekkjernmetoden for å få meg til å kjøpe. Synes det er slitsomt, jeg er kjipingen som holder igjen, hun sloss for barnet sitt sine behov...

Hun nekter å reise alene tilbake på ferie, hun skal ha med seg ungen, og da må jeg også reise. Da må jeg ha fri fra jobben, og det kan jeg ikke ta utenom ferier eller så mister vi boligen. Det kompliseres mer med at familien hennes har flyttet vekk fra landet så hun har ikke en fast plass å returnere til heller. Dette plager henne også. Det skremmer meg også at hvis vi skiller oss nå, så hva skjer? Blir hun sparket ut? Da har hun ingen plass å dra... Det beste ville være at hun fikk være her, men en annen ting er om hun vil det selv. Selvfølgelig etter maks et par år sånn så stikker hun uansett. Bare forhåpentligvis ikke med ungen.

Hun er blitt stygg i kjeften i det siste, det har hun holdt seg for god for. Hun har fødselsdepresjon, men ting blir værre og værre nå, det går i motsatt retning. Alltid når vi går til lege/FV så innrømmer hun at hun er sånn og sånn, men hun virker så stille og snill da. Så da er det "ok, vi avventer noen uker og ser" og da vil hun ikke gå tilbake noe mer.

Hun klikka i vinkel i dag når jeg spurte hvor sko hornet var... Hun hadde tatt det bort og da var det min feil fordi jeg ikke kan lete ordentlig. "Go to hell" var siste ord før jeg gikk på jobb. Moro.

Hun føler seg fanget her. Landet her er noe dritt. Ikke får hun ei krone fra NAV, mens immigranter og flyktninger får kontoen overfylt hver måned. Dette gjør hun vel litt ekstra sur fordi hun ikke bare er utlending, men alle tror hun får så jævla mye fra NAV fordi de ikke fatter systemet i det hele tatt. Skal hun kjøpe noe, så koster det jo skjorta også. Prøver å roe henne ned, men det er så slitsomt stress når det er fuck you og go to hell hele tida. Joda, jeg føler meg selvsentrert nå, men faen ta har jeg ikke prøvd å støtte henne med alt jeg har. 

Barnevernet. Jeg er livredd for dem. De har jo et frynsete rykte, og de jeg har snakket med (både leger og sjefer) har sagt at man må være ytterst forsiktig eller så tar de ungen fra oss begge og da er vi ferdige. Vil ikke ha politi veivende med MP5 på døra klokka 3 på natta som roper og hoier med paragrafer mens de røsker ungen fra en skrikende mor. Grøss. Instant PTSD for barnet. Men blir det værre så må jeg sikkert snakke med dem. Bedre jeg lider litt mer enn at det blir noe sånt. Vi har alltid skånet ungen for de verste utbruddene. Det er oftest silent treatment eller utbrudd mens hun sover. Jeg gir meg ofte raskt og surmuler heller tilbake. Svarer jeg blir det bare dritt å få uansett, og det gir seg oftest raskere da.

Får håpe julenissen ikke har med seg skilsmisse i gavesekken til jul, men det er fullt mulig.

Anonymkode: c8b37...c85

[AnonymBruker]

Ok, jeg overreagerte litt mtp skrekkhistorier fra BV, men vi skal nok få ordnet noe. Bare mye rot i hodet mitt nå også av all dramaet. Hun hadde nok veldig høye forventninger som gikk over stokk og stein ivertfall. Ikke bare å flytte hit, men med det å få barn også så jeg føler også med henne på dette. Her er det kun oss, der hadde vi hatt 5-10 personer rundt oss som kan hjelpe og ta tak. Dessverre tror jeg hun liker mest makt og å bestemme. Hun liker å si at hun er sjefen, og at jeg skal høre etter, fordi kvinnen "eier" huset og hvordan det skal være der. Mannen skal gi kona all kjærlighet, og være der for henne. Kona skal det samme, men kun når hun føler for det, fordi menn er sterkere enn kvinner. Ellers er mannen homo (hennes ord!). Dette stemmer dårlig med historiene fra typene til venninnene hennes som jeg har snakka med da. Noen få har har giftet seg med det typiske rasshølet som alltid kommanderer de rundt (og utnytter de), men de fleste er greie menn som sliter en del, men ikke så galt som oss. De som klarer seg best og virker lykkelige begge to, er faktisk med de eldste gubbene virker det som.

Anonymkode: c8b37...c85

[AnonymBruker]

Klassisk historie du beskriver her, dessverre. I motsetning til hva mange menn later til å tro er damene fra Thailand langt fra så ydmyke og føyelige som først antatt. Mange norske menn forakter norske kvinner fordi de selv faller igjennom på "partnermarkedet" og opplever at de ikke holder mål og derfor lovpriser og opphøyer asiatiske kvinner og ser på de som en løsning på sine problemer. De forteller selvsagt en annen historie til seg selv. At norske damer generelt er fæle og derfor tyr de til andre nasjonaliteter som fortsatt innehar disse feminine kvalitetene som vi norske damer ikke lenger besitter. Dessverre er det mange av dem som får en brutal realitetsorientering når de får en kravstor, overfladisk primadonna i hus som herser og hundser den stakkars mannen så han ikke vet verken ut eller inn. 

Jeg synes oppriktig synd på deg, for du virker som en grei og skikkelig fyr og det er synd du måtte ende opp med et slikt hespetre som bare ønsker å utnytte deg. Dem er det mange av. Men de burde være reservert de gammeldagse, bitre typene som sitter fast i 50-tallet hva angår likestilling og verdier og som trodde de skulle få en nett liten hushjelp og puledokke i hus.

Jeg tror at skal det funke greit nok i slike type forhold må man stille litt jevnere både i alder, attraktivitet og intellekt. Sistnevnte er kanskje ikke alltid så lett å måle med både språkbarrierer og helt forskjellig referansegrunnlag. Men det er kun med et slik utgangspunkt sannsynligheten er størst for at det er en gjensidig tiltrekning og ikke bare en "vei ut" for dere begge, økonomisk for henne, relasjonsmessig for han. Om det så skulle være et "fornuftsekteskap" fra hennes side fra start, så kan kanskje dypere følelser oppstå hvis dere er mer likestilt. 

Men ingenting av dette er særlig til hjelp for deg i situasjonen du er i nå. Det er vanskelig å skulle gi noen tips, da hun rett og slett høres helt ufyselig ut. Men har du forsøkt å sette deg litt mer i respekt ved ikke å akseptere alle hennes innfall og ønsker. Og ellers stille krav og være streng? Det er jo kjipt å skulle gå inn i en "far/datter-dynamikk" hvor du må irettesette henne, men det handler om at du ikke må la hennes trampe på deg. Jo mer hun får kjøre over deg, jo mindre vil hun respektere deg og hun vil på ingen måte bli noe snillere og godere av det. 

Anonymkode: 6b643...b2c