Det å satse på noen som allerede har barn

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten min har vært sammen i ca et halvt år, og nå begynner ting å bli mer og mer seriøst. Det at han har barn har jo vært noe jeg vurderte lenge før vi ble sammen, men jeg var egentlig bare så forelsket at jeg tenkte at alt var verdt det så lenge jeg har han.. 

Jeg tror det nå endelig begynner å gå opp for meg. for han er virkelig bundet akkurat her vi bor, han kan ikke flytte noe sted. Vi kan ikke reise på lengre turer da han har sønnen 50%. 

Plutselig føler jeg at fremtiden min blir veldig begrenset? Jeg er 21 år, og er nok ikke helt klar for å gå inn i det A4 livet helt enda. 

I tillegg finnes det uendelig mange andre ulemper med at han allerede har barn, og nå kjenner jeg at jeg bare har blitt skikkelig usikker. 

Er det noen solskinnshistorier der ute? Noen som har vært på samme sted? Er det verdt det? 

Anonymkode: b60f4...843

[AnonymBruker]

Du er ung og har hele livet foran deg. Gå videre. 

Bare å lese litt på «mine-dine-våre-barn» forumer på nett så skjønner du at dette ikke er noen dans på roser....

Anonymkode: a29c2...cc1

[Gjest O.G.]

TS.

 

Begynn å renne for livet.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, O.G. skrev:

TS.

 

Begynn å renne for livet.

Renne? Fra skrittet? Som i, få barn med han så fort som mulig?

Anonymkode: 25180...03a

[Gjest O.G.]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Renne? Fra skrittet? Som i, få barn med han så fort som mulig?

Anonymkode: 25180...03a

Nei, som å springe/løpe.

Endret 16. november 2017 av O.G.

[AnonymBruker]

Jeg har en mann med 2 barn fra før. Hadde jeg visst hva det innebar, hadde jeg aldri gjort det igjen. Har et godt forhold til barna - det er selve situasjonen jeg ikke valgt om igjen. Og det er spesielt etter dere får barn sammen, man egentlig begynner å merke ting. Du kan gjerne ikke gjøre det du vil med dine barn, fordi det er stebarn som også må tas hensyn til. Tenk deg godt om, siden du er så ung

Anonymkode: c41a1...2a3

[teit1]

Du er 21, kom deg unna. Ikke gjør livet ditt mer komplisert enn nødvendig. Kommer til å ha begrensninger for deg hele livet, spesielt nå som ung. 

[Virrevirrevapp]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og kjæresten min har vært sammen i ca et halvt år, og nå begynner ting å bli mer og mer seriøst. Det at han har barn har jo vært noe jeg vurderte lenge før vi ble sammen, men jeg var egentlig bare så forelsket at jeg tenkte at alt var verdt det så lenge jeg har han.. 

Jeg tror det nå endelig begynner å gå opp for meg. for han er virkelig bundet akkurat her vi bor, han kan ikke flytte noe sted. Vi kan ikke reise på lengre turer da han har sønnen 50%. 

Plutselig føler jeg at fremtiden min blir veldig begrenset? Jeg er 21 år, og er nok ikke helt klar for å gå inn i det A4 livet helt enda. 

I tillegg finnes det uendelig mange andre ulemper med at han allerede har barn, og nå kjenner jeg at jeg bare har blitt skikkelig usikker. 

Er det noen solskinnshistorier der ute? Noen som har vært på samme sted? Er det verdt det? 

Anonymkode: b60f4...843

Det er ikke så mange som har barn i den alderen i dag, så det blir litt spesielt såklart. Men det er ikke mange årene til vennene dine begynner å få barn, de også. 

Dere kan reise på turer; enten aleine den uka han ikke har ungen, eller sammen med barnet. Det spørs jo hva du ser for deg. Hva mener du med lange turer? Sånn en måned? De fleste har jo ikke så mye ferie en gang... Akkurat sommerferien går jo an å avtale litt med mora til barnet; det kan jo være at hun også gjerne vil ha barnefri 2 uker. Men da må jo gjerne han/dere ha ungen 2 uker i strekk. 

Så lenge han har foreldransvar og deler daglig ansvar for barnet, kan dere ikke bare flytte nei. Eller, med mindre dere blir samboere så kan jo du flytte, men da kan ikke han bli med. 

Siden dere har vært sammen kun et halvt år, regner jeg med at du ikke kjenner barnet spesielt godt enda. Det er jo noe med det, da...Bli kjent. Selv om du er den alderen der man kanskje helt vil ta litt avstand fra barn og være bare voksen og fri, så er de jo et lite vesen som er veldig viktig for han du er glad i. 

En ting du kan vurdere, er jo rett og slett å ikke blir samboere på en god stund. Da kan du få leve "fritt voksenliv", og bli kjent med barnet litt gradvis før det eventuelt tas noen avgjørelser. Jeg kjenner noen som valgte å bli særboere også etter at de giftet seg - det vil si hun beholdt sin leilighet, og han hadde sin leilighet der han hadde sønnen deler av tida. Da hun til slutt flyttet inn hos ham, hadde hun brukt flere år på bli skikkelig kjent med både barnet og hele nettverket rundt barnet, hun var blitt kjent med han hun giftet seg med, og hun hadde gått mange runder med seg selv med hva som var viktig for henne. Det var noe med at begge måtte ha hvert sitt kontor hjemme og noen greier. 

Så mitt råd er; bruk tid. 

Masse tid.

Når det er flere ting som skal ivaretas samtidig, må man trå langsomt. 

Ikke glem å leve, utforske verden og ha det gøy. Og det kan du, samtidig som du er sammen med denne mannen. Sammen finner dere ut hvordan dere best kan støtte hverandre, og hvordan du kan bli kjent med barnet på en måte som føles ok for alle.

[AnonymBruker]

Bedre å gå fra han så tidlig enn å gå senere. Når du vet hva du faktisk ønsker og vil i livet så er du mer klar for forhold. 

Anonymkode: be59b...c26

[RoH]

Du veit vel svaret selv kan jeg tenke meg.. Ta med deg dette videre i livet ditt du, å så unngår du resirkulerte menn i fremtiden. 

[AnonymBruker]

Jeg ble stemor som 20 åring. Og kan MEF hånden på hjertet si at jeg ikkr visste hva jeg gikk til. Det hat vært mange vanskelige situasjoner med mor osv, Men jeg har likevel aldri sett meg tilbake.

jeg elsker stebarnet mitt og jeg og mannen gifter oss neste år. Noenganger så har den rette barn fra før, slik er det bare

Anonymkode: adb75...74e

[draug 75]

Jeg inngikk forhold til ei dame som hadde to unger fra før, og det i godt voksen alder.

Nå må jeg jo si at for min og hennes del, så var de tjo verd det, men også må jeg innrømme at hadde jeg hatt fakta på bordet den tiden vi møttes, så er jeg langt fra sikker på om jeg hadde innlatt meg på forholdet.

Det er ikke bare barna, skjønner du. Det er den andre forelderen i tillegg: en eks av kjæresten din som aldri kommer ut av livet ditt. Som om du nå skulle greie å få til å etablere et rosenrødt forhold til barnet/ barna til kjæresten, så har du en voksen et sted som du aldri vil få kontroll på. Når du har en kjæreste, så har du i bunn og grunn krav på at vedkommende har gjort seg ferdig med tidligere forhold, men det vil du aldri få med noen som har barn på en annen kant.

[AnonymBruker]

Du er jo bare 21! Hvor gamle er barna da? 

 

Jeg hadde ikke gjort det som 21-åring. Det er vanskelig nok som godt voksen. 

Anonymkode: 851aa...bcf

[AnonymBruker]

41 minutter siden, draug 75 skrev:

Jeg inngikk forhold til ei dame som hadde to unger fra før, og det i godt voksen alder.

Nå må jeg jo si at for min og hennes del, så var de tjo verd det, men også må jeg innrømme at hadde jeg hatt fakta på bordet den tiden vi møttes, så er jeg langt fra sikker på om jeg hadde innlatt meg på forholdet.

Det er ikke bare barna, skjønner du. Det er den andre forelderen i tillegg: en eks av kjæresten din som aldri kommer ut av livet ditt. Som om du nå skulle greie å få til å etablere et rosenrødt forhold til barnet/ barna til kjæresten, så har du en voksen et sted som du aldri vil få kontroll på. Når du har en kjæreste, så har du i bunn og grunn krav på at vedkommende har gjort seg ferdig med tidligere forhold, men det vil du aldri få med noen som har barn på en annen kant.

Kunne ikke vært mer enig! Og mår barna er voksne, så er det bursdager, brylluper, barnebarn med dåp og feiringer. Det tar aldri slutt

Anonymkode: c41a1...2a3

[AnonymBruker]

Jeg er utrolig glad for at hverken mannen eller jeg hadde barn fra før. Synes det er imponerende med dere som går inn i et slikt forhold, og det kan sikkert gå veldig bra - men for meg virker det bare som et voldsomt styr. Du blir jo aldri kvitt eksen. Dette andre mennesket vil alltid være en del av deres liv. 

For det første har man jo ingen garanti for at samarbeidet foreldrene i mellom er bra eller vil forbli bra for alltid. Virker som et totalt mareritt å ha en kranglete eks som man må forholde seg til enten man vil eller ikke. Og selv om eksen er verdens hyggeligste - så vil hun alltid påvirke livet ens. Feriekabaler som skal legges, avtaler, ting og tang. Alt må avtales med en tredjeperson. Det virker så slitsomt. 

Jeg hadde valgt noe annet, TS.  Det er krevende å bli stemor, for det er en vanskelig rolle i utgangspunktet, og du er i tillegg veldig ung. 

 

Anonymkode: 37284...29d

[AnonymBruker]

Jeg er 37 og er begynt å se meg om etter ei dame å slå meg til ro med. Mitt første bud er å holde meg langt unna de som har unge fra før. Det viktige for meg er at vi får barn sammen. Ikke at det blir mine, dine og våre unger. Det blir bare slit når det blir slik. Anbefaler deg også å se deg om etter en som ikke har unge fra før, TS, selv om du er dame. Det er en grunn til at kjernefamilien har vært samfunnets grunnstein i mange tusen år. 

Anonymkode: 25180...03a

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kunne ikke vært mer enig! Og mår barna er voksne, så er det bursdager, brylluper, barnebarn med dåp og feiringer. Det tar aldri slutt

Anonymkode: c41a1...2a3

Ja, man har barn hele livet. Stemmer det

Anonymkode: 6db7e...392

[AnonymBruker]

Du aner ikke hvor mye styr det er. Alt må planlegges, og selv om det planlegges så blir ikke planen som den skal. Er selv 23 år og gift med en man med barn. Barnet har han 100% pg.av moren er gift i utlandet. Føles som om det er MEG som har barnet 100% og ikke mannen min. Da han er mye på jobb så er barnet med meg hele tiden. Din situasjon er selvfølgelig ikke som min, men likevel blir fet styr for deg også. Så tenkt deg godt. 

Anonymkode: b04b1...73b

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er en grunn til at kjernefamilien har vært samfunnets grunnstein i mange tusen år. 

Anonymkode: 25180...03a

De siste hundre år - kanskje. Storfamilien har pleid å være de som bestemte. 

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du aner ikke hvor mye styr det er. Alt må planlegges, og selv om det planlegges så blir ikke planen som den skal. Er selv 23 år og gift med en man med barn. Barnet har han 100% pg.av moren er gift i utlandet. Føles som om det er MEG som har barnet 100% og ikke mannen min. Da han er mye på jobb så er barnet med meg hele tiden. Din situasjon er selvfølgelig ikke som min, men likevel blir fet styr for deg også. Så tenkt deg godt. 

Anonymkode: b04b1...73b

Vil ingen av de opprinnelige  foreldrene tilbringe tid med ungen? 

Anonymkode: 6db7e...392

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De siste hundre år - kanskje. Storfamilien har pleid å være de som bestemte. 

Vil ingen av de opprinnelige  foreldrene tilbringe tid med ungen? 

Anonymkode: 6db7e...392

Min man jobber mer enn meg, han rekker ikke levere barnet på barnehage og hente. Så det ansvaret har jeg. Når jeg drar til byen, til foreldre eller til venninner er også barnet meg meg. Når jeg er hjemme alene er også barnet med meg. Moren kommer til Norge 2 ganger i år, og barnet er med henne 1-2 uker til hun drar tilbake. Så ja, sånn har det blitt. 

Anonymkode: b04b1...73b