Når ALT går galt

[AnonymBruker]

Har dere noen gang opplevd at ALT har gått galt i livet deres, helt plutselig liksom?

at det starter med en større eller mindre hendelse som gjerne gjør at man mister fotfestet litt, og så bare går man inn i en spiral/ runddans der A L T som skjer i livet bare går på tverke? 

Har hatt godt over et halvår der det har vært slik, med større og mindre hendelser/ alt jeg har foretatt meg, etter en lenger periode med negativt stress ift en ustabil relasjon som forstyrra meg helt. 

Nå sitter jeg igjen og klarer ikke fatte alt som har skjedd, og klarer ikke fatte hvordan alt kunne gå så langt.. jeg trodde jeg takla det stresset jeg hadde forholdsvis greit, men man ser visst ikke hvor galt det kan gå før det virkelig gjør det..

andre? Hvordan klarte dere å akseptere og legge bak dere isåfall?

Anonymkode: 2882e...7dc

[AnonymBruker]

Ja, jeg mistet jobben, typen og mora mi omtrent på samme tid. Hadde nesten ikke penger å leve av heller (fikk etterhvert bostøtte). Jeg gikk rett i kjelleren. Var nok en sorgreaksjon. 

Nå har jeg ny kjæreste, nesten ny jobb og mora mi bor fast på sykehjem (er dement). Man må bare prøve å gripe tak i det, da. 

Anonymkode: 60a26...b0f

[Carrot]

Murphy`s law sucks..

[AnonymBruker]

Ja det har jeg, å slik har det vært siden 2009 frem til dags dato. Håper det snart endrer seg til noe positivt.

Anonymkode: c11dc...181

[AnonymBruker]

Jeg hadde nylig et slikt halvår, men ikke så ille som andre over beskriver.
(Permittert fra jobben, problemer med nakken, lekkasjer i hus og hytte, avslag hos kommunen på søknad som burde gått greit, skrapte bilen osv.) Til tross for at det var kjipt følte jeg det lå lite "personlig" i det meste som skjedde, det var ikke noe som gjorde at jeg fikk meg en knekk (slik som et brudd, sykdom eller dødsfall kan gjøre)

Men tror dere ting er knyttet sammen? Da tenker jeg ikke på et kosmisk nivå, men hypotetisk kunne jo det å miste jobb og mor føre til at man endrer seg som igjen fører til at man mister kjæresten som bare gjør at man synker dypere?
Hvis man går i kjelleren og blir sittende der ser jeg for meg at man kan bli ført videre i spiralen med mer og mer ting som går på tverke.

Anonymkode: cfe87...8bd

[lisske]

Ja, opplevd at det meste gikk dårlig helt plutselig, men prøvde å fokusere på det jeg fant som var positivt☺️ Og ser man ikke noe positivt så leter man dypere og får seg selv til å innbille seg det frem til ting går bedre og ting blir positivt på ekte😃 Føler jeg kom meg svært godt ut av det, ikke fullstendig over enda, men gjør mitt beste for å takle det!

[AnonymBruker]

I fjor opplevde jeg at min kjæreste igjennom 3 år slo opp med meg, to dager etterpå ble min far sendt på sykehuset etter å ha slått hodet kraftig og var ute av stand til og forstå noe. Min bror prøvde uken etterpå å ta livet sitt ved å kutte pulsen i håndleddet, han overlevde så vidt. 
Dette sendte meg ned i en dyp depresjon som varte i et halvt år, etter 2mnd hadde jeg gått ned 30kg, og levde på vodka og røykte hasj for å takle alt som hendte. Jeg oppsøkte ikke hjelp, men kom meg selv ut av det ved å snakke med venner. 

Anonymkode: 8c6e2...adc

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har dere noen gang opplevd at ALT har gått galt i livet deres, helt plutselig liksom?

at det starter med en større eller mindre hendelse som gjerne gjør at man mister fotfestet litt, og så bare går man inn i en spiral/ runddans der A L T som skjer i livet bare går på tverke? 

Har hatt godt over et halvår der det har vært slik, med større og mindre hendelser/ alt jeg har foretatt meg, etter en lenger periode med negativt stress ift en ustabil relasjon som forstyrra meg helt. 

Nå sitter jeg igjen og klarer ikke fatte alt som har skjedd, og klarer ikke fatte hvordan alt kunne gå så langt.. jeg trodde jeg takla det stresset jeg hadde forholdsvis greit, men man ser visst ikke hvor galt det kan gå før det virkelig gjør det..

andre? Hvordan klarte dere å akseptere og legge bak dere isåfall?

Anonymkode: 2882e...7dc

Opplever at en nedtur følger den andre, har blitt så vant til det at jeg bare venter på å gå helt under før jeg kan bygge opp ting på nytt. Det er jo ikke før man er helt nede at man kan begynne å krabbe seg opp igjen. Men jeg tror også at det gjør en sterkere. Jeg har plukket opp meg selv gang på gang på gang, jeg vet at jeg alltid er i stand til å redde meg inn igjen tilslutt. Aksepter at dette forholdet/jobben/vennskapet eller annet gikk dritt og se etter nye muligheter.

Anonymkode: f9dad...42a

[AnonymBruker]

Ja💔 

Min nyfødte baby døde som følge av en sykehustabbe. Hun var egentlig frisk, men pga en feil jordmor gjorde døde hun. 

Kort tid etter fikk vi beskjed om at min mor har uhelbredelig kreft.

Deretter mistet jeg jobben og sliter med sorgreaksjoner og muligens ptsd etter at babyen min døde.

Det har vært noen utrolig tøffe år. Heldigvis har jeg og mannen et sterkt forhold, hadde det ikke vært for han vet jeg ikke hvordan det hadde gått med meg😞😞

Anonymkode: a016c...cd8

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja💔 

Min nyfødte baby døde som følge av en sykehustabbe. Hun var egentlig frisk, men pga en feil jordmor gjorde døde hun. 

Kort tid etter fikk vi beskjed om at min mor har uhelbredelig kreft.

Deretter mistet jeg jobben og sliter med sorgreaksjoner og muligens ptsd etter at babyen min døde.

Det har vært noen utrolig tøffe år. Heldigvis har jeg og mannen et sterkt forhold, hadde det ikke vært for han vet jeg ikke hvordan det hadde gått med meg😞😞

Anonymkode: a016c...cd8

Klem til deg 

Anonymkode: f2017...4ec

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

tror dere ting er knyttet sammen? Da tenker jeg ikke på et kosmisk nivå, men hypotetisk kunne jo det å miste jobb og mor føre til at man endrer seg som igjen fører til at man mister kjæresten som bare gjør at man synker dypere?

Anonymkode: cfe87...8bd

Det var nok en sammenheng, ja.

I mitt tilfelle var det mor som ble mistet først (i den forstand at hun i løpet av 1-2 år ble temmelig dement - fikk diagnosen rett før eksen stakk). Det var hardt for hele familien. Jeg avlastet min far en god del, for han brøt jo nesten sammen. Det var mye å gjøre og situasjonen kaotisk. Hjem, sykehjem, inn og ut av sykehus pga stygge fall osv. Jeg opplevde eksen som lite støttende, men aksepterte at det ikke var hans greie. Men når jeg kom sliten hjem, mente han at jeg neglisjerte ham, selv om han visste hvor jeg hadde vært osv. Jeg var redd for at min far skulle bli psykisk syk eller dø. Å takle det ukjente har aldri vært pappas sterke side, og heller ikke å ringe offentlige etater og kreve ting. Jeg opplevde ikke at eksen min egentlig så eller brydde seg om noe av dette... Han ble liksom bare sur fordi det påvirket ham. Jeg kan faktisk huske at jeg tenkte; "Hvis jeg må velge mellom min mor og kjæresten, så velger jeg min mor". For hvem vil dolke mora i ryggen, liksom? Kanskje eksen min, for mora hans er et godt utyske. Så jeg tror ikke han skjønner den indelige lojalieten jeg følte da mora mi ble syk. Hun gikk fra å være mora mi, til å på en måte bli ungen min. Hele familien gikk igjennom ei krise som har bundet oss dypt sammen. Jeg har også fått et nærere forhold til en del venner og kjente pga det. Men som også fikk han til å miste følelser, og gå. 

Det at jeg mistet jobben, var også en sånn ting som eksen fikk til å handle om at jeg burde forandre meg - at jeg hadde opptredt feil. Jeg var bare: Hæ? Det var en vikarjobb, den tok slutt, de er et lite firma og har ikke råd til flere faste ansatte.Han var ikke særlig støttende. Det er jo dritt, men det er også livet? Jeg vil ha en kjæreste som belønner meg for innsats, ikke for hvordan livet til enhver tid er. Det er ikke alt som skjer som vi kan påvirke. Det er rart, for når jeg ser tilbake, ser jeg styrke (at jeg sto i stormen og fant løsninger), mens han ser nederlag. Han har ikke det samme forholdet til foreldrene sine, så jeg tror faktisk ikke han skjønner greia. 

Fordelen er jo at jeg har fått merke hvordan eksen reagerer på kriser, og vet at han ikke har mage til dem. Sånn sett er jeg takknemlig for det. Jeg forventer faktisk at en kjæreste kan håndtere ting som skjer og være et team selv når det røyner på. Så da er jeg blitt fri til å finne den personen.  

Anonymkode: 60a26...b0f

[AnonymBruker]

Man kan lage tråder etter tråder hvor man prøver søke trøst. 

Man kan sitte på jodel og være deprimert. Og så ødelegge stemningen.  

Eller så kan man ta seg sammen. 

Skal ikke være for hard mot deg: det går over. Tenk på noe annet for å komme deg videre. Se fremover. 

Livet raknet ikke som du trodde. Det er bare du som tror det. Fakta er at ingen andre rundt bryr seg 

Anonymkode: 42191...7ab

[Cata]

Kjent fenomen. For noen år siden måtte jeg inn til utredning for brystkreft, en måned etter det ble min far syk og døde, så gikk det et par måneder til og da ble jeg dumpet av han jeg var sammen med. En måned etter det igjen ble det oppdaget at jeg hadde betennelse i kjevebeinet og som dessert fikk jeg akutt lumbago.

Jeg følte virkelig elendighetene sto i kø det halvåret. 

Det gikk jo over etterhvert. Brystkreft var falsk alarm, det å bli dumpet var ikke det verste som kunne hende og tannlegen fikset betennelsen (forårsaket av en utgammel rotfylling etter en ulykke) og lumbago går gjerne over av seg selv. Og dødsfall er jo sånt som skjer, selv om det er trist så må man bare jobbe seg gjennom det.