Problemer med andre mennesker

[AnonymBruker]

Jeg har ganske lett for å bli kjent med folk, men når det kommer til det punktet at man vanligvis knytter vennskap så sliter jeg. Det kommer rett å slett av at jeg voks opp med relativt få mennesker som forble i livet mitt. Mennesker kom og forsvant, som en gjenstand som kunne bli bytta ut. Er det noen som har opplevd noe lignende, og har noen råd?

Anonymkode: 8c864...3e4

[AnonymBruker]

Oppsøk psykolog og få hjelp. 

Anonymkode: ae412...afb

[Skorstein]

ja, vet akkurat åssen du har det og jeg har ingen råd. Jeg driver å oppsøker psykolog for samme grunnen selv. Må finne ut hvorfor ingen vil bli... hvordan er det på andre måter for deg ? har du blitt mye dårlig behandlet og utestengt og foraktet osv ? du kan ta kontakt med meg på meldinger hvis du vil ? hadde vært en lettelse å snakke med noen som kan forstå hverandre.

[Duff]

Jeg kjenner også det igjen. For min del hadde jeg få venner som barn. Min mor likte ikke at jeg hadde venner og det lot hun meg vite,- den dag i dag kritisere hun  alle jeg snakker med. Kommentarer som "er du god nok for henne da"? Eller "hun vil bare ha deg som venn når ingen andre vil leke" Som voksen har jeg fått venner og også de kritiserer hun. Har det skjedd noe på barneskolen så er det like gyldig 30 år etterpå. Dette gjør noe med en. Jeg blir utrygg sammen med andre, min mor har jo lært meg å tvile på alles intensjoner. Jeg føler skyld fordi min mors stemme hvisker "herregud, prater du med sånne mennesker" "han ekle der" "hun tror hun er noe" osv 

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. For min del tror jeg det skyldes at jeg innerst inne er redd for å bli avvist. Det er vanskelig for meg å ta initiativ overfor de jeg virkelig liker og har lyst til å bli bedre kjent med. Når jeg inviterer til noe, er jeg dessuten redd for å virke ekskluderende, så jeg inviterer helst til typ fest eller pils med alle kollegaer, alle i barselgruppa osv og da er jeg opptatt av ikke å gjøre forskjell. Det gjør at jeg sitter igjen med mange overfladiske bekjentskaper, og det er umulig å holde kontakt med alle, mens jeg ser at de rundt meg danner vennskapsbånd. Vet heller ikke hva jeg bør gjøre med dette, og tar gjerne imot tips. Om jeg skal forsøke å gi ett, er det typ å tørre å åpne opp litt mer, by litt mer på seg selv, og heller anta at folk synes det er hyggelig at noen vil bli kjent med dem, enn at det er masete... Men får det jo ikke til selv....

Anonymkode: 1f51e...590

[AnonymBruker]

19 timer siden, Duff skrev:

Jeg kjenner også det igjen. For min del hadde jeg få venner som barn. Min mor likte ikke at jeg hadde venner og det lot hun meg vite,- den dag i dag kritisere hun  alle jeg snakker med. Kommentarer som "er du god nok for henne da"? Eller "hun vil bare ha deg som venn når ingen andre vil leke" Som voksen har jeg fått venner og også de kritiserer hun. Har det skjedd noe på barneskolen så er det like gyldig 30 år etterpå. Dette gjør noe med en. Jeg blir utrygg sammen med andre, min mor har jo lært meg å tvile på alles intensjoner. Jeg føler skyld fordi min mors stemme hvisker "herregud, prater du med sånne mennesker" "han ekle der" "hun tror hun er noe" osv 

Uff, stakkars deg  Det er jo din mors dårlige selvtillit som snakker. Bra du ser mekanismen og er klar over hvor denne stemmen kommer fra...

Anonymkode: abaea...4c6