Barn gjør meg dypt deprimert

[AnonymBruker]

Ikke mine egne barn, jeg har ikke noen. Heldigvis.

Jeg har jobbet med barn i flere år nå, og jeg blir helt utmattet. Jeg trivdes så godt i starten! Jeg var nok heldig med gjengen jeg fikk.

Jeg ønsket meg barn så mye for bare noen få år siden. Nå innser jeg at jeg hadde et virkelighetsfjernt, romantisk syn på det hele. Noen ganger ønsker jeg meg fremdeles, men så slår jeg tankene fra meg igjen.

Det er så vilt at barna idag har nesene gnudd nedi mobilskjermene sine når de kommer på skolen, det er en kamp for de ansatte for å få dem til å gjøre det de skal, de er frekkere som aldri før og som oftest er tilsnakk den eneste konsekvensen; som ikke virker på alle. Jeg føler nesten barn er i ferd med å overta kontrollen på skolen. Noen kan finne på å sparke og slå voksne, uten at de voksne kan gjøre annet enn å snakke til dem. Barn i dag læres altfor mye at de skal være selvstendige og ha egne meninger og stå på sitt. Det blir konflikter, gjerne utav små ting som de ikke klarer å løse selv. Og mange barn er så sta, og lukker seg helt inne når de blir konfrontert med noe. Og så kommer man ikke noe sted.

Barn må lære at de må gi og ta, og ikke kan bestemme alt selv hele tiden! Veldig mange er slik, dessverre. Det tror jeg definitivt går på oppdragelsen.

Så sånn sett kan jeg jo trøste meg med at jeg ikke ville oppdratt et barn på den måten. Og det finnes jo selvsagt barn som er utrolig harmoniske, respektfulle og er flinke til å gi og ta, og kunne vente på tur. Ofte ser man slike holdninger skinner igjen fra foreldrene. Og det er likefullt foreldre med mindre utdanning, som med foreldre med høy utdanning. Gode holdninger og verdier kommer fra alle slags utdanningsnivå.

Kanskje dere er uenige, eller mener jeg er urimelig her? 

Anonymkode: ca949...78c

[AnonymBruker]

Fullstendig uenig! Faktisk har ikke ungdommer vært høfligere og gjort mindre opprør enn nå, historisk sett.

Og ingen av elevene mine har noen gang sparket og slått uten at jeg har gjort annet enn å snakke til dem! Hvor tar du det fra?

 

Hilsen lærer

Anonymkode: 8e747...048

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fullstendig uenig! Faktisk har ikke ungdommer vært høfligere og gjort mindre opprør enn nå, historisk sett.

Og ingen av elevene mine har noen gang sparket og slått uten at jeg har gjort annet enn å snakke til dem! Hvor tar du det fra?

 

Hilsen lærer

Anonymkode: 8e747...048

Jeg er ikke TS! Men du kan jo blant annet ta en titt på denne artikkelen, så kan du jo få et annet syn på ditt perspektiv. 

https://www.nrk.no/norge/10-aring-kastet-brostein-mot-hodet-til-laereren-1.13749588

Jeg vet også at det ikke er bare på barneskolen det foregår, men også på videregående skoler. Har vært mye i media om fysisk vold i skolen. Du har jo også sikkert hørt at på videregående skoler i Oslo har de begynt med sikkerhetstiltak?

Anonymkode: 0dd61...8d5

[AnonymBruker]

Endring i samfunnet påvirker hvordan barn ser på seg selv og andre- voksne er nødt å endre egen tilnærming til barn. De forventer at slik de ble vehandlet for 30-40 år siden skal fungere i det moderne samfunn som har endret seg radikalt siden den gang. Løsningen her er at de voksne blir bedre på å tilpasse seg moderns barns "psykologi". Men siden de voksne nekter å tilegne seg ny kunnskap eller endre vaner og tilnærming, så skaper de dette problemet

Anonymkode: ee253...dc8

[AnonymBruker]

En stor del av oppdragelsen overlates jo til institusjoner som skole og fritidsordning nå, tenker det er temmelig uheldig.

Anonymkode: 89b24...a82

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fullstendig uenig! Faktisk har ikke ungdommer vært høfligere og gjort mindre opprør enn nå, historisk sett.

Og ingen av elevene mine har noen gang sparket og slått uten at jeg har gjort annet enn å snakke til dem! Hvor tar du det fra?

 

Hilsen lærer

Anonymkode: 8e747...048

Egne erfaringer, så klart..

Anonymkode: ca949...78c

[AnonymBruker]

Ikke enig, og beskrivelsene dine likner jo veldig på enkelte voksne også.

Det er nok nyanseforståelsen din og menneskeforståelsen det står litt på, ikke en aldersgruppe. 

Anonymkode: afe58...f59

[AnonymBruker]

Dette får jeg ikke til å stemme. Det har aldri vært større press rundt karakterer enn nå og jeg syns både barneskolebarn og ungdomsskoleelever tar skolen veldig alvorlig. Det er derfor mange bukker under for stress, de stiller jevnt over høye krav til seg selv.

En ting er sikkert, du bør for alles del bytte yrke når du mistrives så mye, det vil gå ut over barna.

Anonymkode: b11cc...4b9

[bortebra]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke enig, og beskrivelsene dine likner jo veldig på enkelte voksne også.

Det er nok nyanseforståelsen din og menneskeforståelsen det står litt på, ikke en aldersgruppe. 

Anonymkode: afe58...f59

Tenkte akkurat det samme. 

Det er mer det at barn ikke er en ensartet gruppe. Problemene med land der disiplin settes høyere nedi Europa, viser seg jo seinere i livet. Man mister initiativ og selvtillit. Men man sitter stille på stolen, da. Og det er jo det viktigste. 

Barn er bare små mennesker, ikke dyr. 

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Endring i samfunnet påvirker hvordan barn ser på seg selv og andre- voksne er nødt å endre egen tilnærming til barn. De forventer at slik de ble vehandlet for 30-40 år siden skal fungere i det moderne samfunn som har endret seg radikalt siden den gang. Løsningen her er at de voksne blir bedre på å tilpasse seg moderns barns "psykologi". Men siden de voksne nekter å tilegne seg ny kunnskap eller endre vaner og tilnærming, så skaper de dette problemet

Anonymkode: ee253...dc8

Du høres veldig ung ut når du mener at så voldsomt mye har endret seg i dynamikken mellom barn og voksen på 30-40 år. Om noe så er barn og ungdom mer oppegående og høflige enn vi som er foreldregenerasjonen var den gangen. Vi hadde friere tøyler og tok ikke livet så alvorlig, begynte tidlig med festing og fjas. Barna mine kommer hjem med utelukkende femmere og seksere og kontrasten er stor når man har sin egen oppvekst friskt i minnet, den gangen det var veldig få som hadde ambisjoner og var fremtidsrettet. I dag må alle yte maks for å ha en fremtid over hodet.

Anonymkode: b11cc...4b9

[Alvario]

Ikke enig med deg TS. Jeg har aldrivært spesielt glad i barn, selv om jeg også har jobbet med dem. Egne unger derimot er noe helt annet😊

Samtidig ser jeg mange foreldre legger oppdragelsen av ungene til skolen og de voksne som driver fritidsaktiviteter. Har selv en i småskole hvor jeg og far er trener/leder på fritidsaktivitet. Stort sett er det de "verste" ungene som også har foreldre som 1) ikke ser på aktiviteten fordi de trenger egentid, eller 2) står på sidelinja og griper aldri inn når ungen oppfører seg dårlig. Hører også ut fra enkelte spørsmål på foreldremøte om hvordan noen syr puter under armene på ungene, eller legger krav til lærerne som er umulig å følge om lærerne faktisk skal undervise i tillegg. Ett eksempel: lærererne på trinnet fortalte om masse uro i klassen, og dårlig arbeidsmiljø for de som faktisk ville lære. Da rakk moren til en av de mest trøblete ungene opp hånda og sa at læreren burde sette en strek på tavla for hver gang hver enkelte unge i klassen bråkte, så kunne den som bråkte minst få en premie😬. Læreren svarte heldigvis at om en foreldre ville melde seg frivillig til jobben var det fint, fordi hun selv måtte lære ungene matte😂 Dette gjalt forøvrig 9 klassinger, ikke de søte små.

[Gjest Mass]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke mine egne barn, jeg har ikke noen. Heldigvis.

Jeg har jobbet med barn i flere år nå, og jeg blir helt utmattet. Jeg trivdes så godt i starten! Jeg var nok heldig med gjengen jeg fikk.

Jeg ønsket meg barn så mye for bare noen få år siden. Nå innser jeg at jeg hadde et virkelighetsfjernt, romantisk syn på det hele. Noen ganger ønsker jeg meg fremdeles, men så slår jeg tankene fra meg igjen.

Det er så vilt at barna idag har nesene gnudd nedi mobilskjermene sine når de kommer på skolen, det er en kamp for de ansatte for å få dem til å gjøre det de skal, de er frekkere som aldri før og som oftest er tilsnakk den eneste konsekvensen; som ikke virker på alle. Jeg føler nesten barn er i ferd med å overta kontrollen på skolen. Noen kan finne på å sparke og slå voksne, uten at de voksne kan gjøre annet enn å snakke til dem. Barn i dag læres altfor mye at de skal være selvstendige og ha egne meninger og stå på sitt. Det blir konflikter, gjerne utav små ting som de ikke klarer å løse selv. Og mange barn er så sta, og lukker seg helt inne når de blir konfrontert med noe. Og så kommer man ikke noe sted.

Barn må lære at de må gi og ta, og ikke kan bestemme alt selv hele tiden! Veldig mange er slik, dessverre. Det tror jeg definitivt går på oppdragelsen.

Så sånn sett kan jeg jo trøste meg med at jeg ikke ville oppdratt et barn på den måten. Og det finnes jo selvsagt barn som er utrolig harmoniske, respektfulle og er flinke til å gi og ta, og kunne vente på tur. Ofte ser man slike holdninger skinner igjen fra foreldrene. Og det er likefullt foreldre med mindre utdanning, som med foreldre med høy utdanning. Gode holdninger og verdier kommer fra alle slags utdanningsnivå.

Kanskje dere er uenige, eller mener jeg er urimelig her? 

Anonymkode: ca949...78c

Jeg kjenner meg enig i dette. Nå har lærerne i klassen til barnet mitt svært lav terskel for å ta kontakt med foreldre, men utover det så kommer det ingen konsekvens. Og uten konsekvenser så endres ikke atferden og holdningene. Så problemet har vedvart siden de startet på skolen. Regelen nå er at bråk og uro er greit. Og etterhvert har språkbruket blitt grovere. Lærerne så seg faktisk nødt til å skrive et skriv om gode søvnvaner til foreldre - slikt som burde vært allmennkjent. Nå får ikke mitt barn lov til å ta mobilen med seg i sengen, jeg har den oppbevart i stuen, og der er det aktivitet til veldig sent. Dvs, han får snapper i tide og utide så den blinker og plinger i hytt og gevær. 

Så så jeg også på leksene til mitt barn. De har blitt svært forenklet for det er så mange hensyn å ta. Det blir heller ikke utfordrende for de få som ligger høyt når leksene er forenklet for alle. Det er frivillige alternativer til mer utfordrende mattelekser. Når jeg var ung så lå vi på stort sett på samme nivå i hele klassen gjennom alle de 9 årene på grunnskolen. Noen fikk bedre karakterer enn andre, men det hadde vel litt å si på innsatsen. Jeg husker bl.a. at vi måtte lete etter svar og svare med hele setninger. Du fikk stryk om du ikke gjorde dette. Idag får de svare med et ord. Når de har prøver.. så ser læreren over før de leverer og så får de gå tilbake og rette opp. Hva?? Jeg ble så skuffet på mitt barn sine vegne.

Vi tilpasser alt til barna, mens barna nærmest slipper å tilpasse seg noe. 

Vi jobber maks for at barna skal klare seg, mens barna jobber lite for egen suksess.

Og resultatene skal jo være sånn at alle når toppkarakter. Uten å jobbe for det selv. Alle skal kunne alt like godt. Og de må for all del ikke kjenne på noe nederlag.

Det er bare noe her som ikke stemmer.. 

Selv var jeg utrolig dårlig i matte, og fikk ikke noe særbehandling av den grunn. Men det var greit det, fikk karakter så jeg stod. Og mitt potensiale i det som jeg er god på var jo så langt unna matte som du kan få det. 

Og da tenker jeg...er det rart de blir så utfordrende som de kan bli? 

De verste utfordrerne vi hadde på skolen ble tatt ut av ordinærklassen og satt i en felles klasse med eget opplegg. Det fungerte godt for oss alle. De fikk en annerledes skoledag som de trivdes med og vi andre fikk gå på skolen uten å frykte for disse. Men på den tiden var det få av disse utfordrerne.