Gå til innhold

Kollega har fucka til alt (oppdatering til Kollega sa at jeg stinker)


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg har sittet og prøvd å starte på å beskrive det som har skjedd de siste månedene i nesten en halvtime, men jeg får det ikke helt til, for jeg vet ikke i hvilken ende jeg skal starte. Og så vil jeg ha gode råd, så vet ikke om jeg bare skal si situasjonen akkurat sånn den er nå, eller ha med all den jævelskapen den kjerringa har funnet på de siste ukene. Jeg blir helt kvalm og blir totalt forknytt i magen når jeg tenker på dette, og er så takknemlig for at jeg skal få noe beroligende når de kommer med kveldsmedisinen klokken ti. Jeg er så jævlig forbanna på den kjerringa! Og så er jeg så fortvila! Mye fordi HVA FAEN er det jeg gjør med å bli helt klikkings liksom? Er det mulig å gå så fem på? 

Jeg begynner her og nå. Eller først, det er jeg som hadde tråden "Kollega sa jeg stinker". Og nå innser jeg at det kommer til å ta sykt lang tid å beskrive alt dette drittet! Ingen kan hjelpe meg med dette, for ingen kan lese alt dette syke pjattet her! Det er helt hinsides, jeg tror ikke på det selv en gang. På legevakten natt til lørdag spurte legen meg om han trodde det var mulig jeg var paranoid, og innbilte meg ting og jeg bare lo og sa at det kunne jo faktisk godt hende! Men etter å ha sovet flere netter på rad vet jeg at hun bare har føkka meg helt opp. Okei, nå tar jeg en pause, og så legger jeg frem systematisk. 

Bakgrunn:
Jeg har jobbet dette stedet i snart to år, hatt vanskelig for å komme skikkelig inn i gruppa, men i vår ble alt bedre, og i løpet av sommeren fikk jeg spesielt kontakt med de som hadde samme ferieturnus som meg, har opplevd at det var en kollega som ikke likte meg noe særlig, men etter å ha tatt det opp på medarbeidersamtale la jeg det fra meg inntil denne kollegaen i begynnelsen av september dro meg inn på møterommet og sa at hun følte seg nødt til å si fra at jeg stinket, og i samme slengen kom med en bemerkning om hvorvidt jeg var psykisk syk. Uka etterpå (etter mye bekymring for om det er sant at ca. hele personalgruppa har snakka om meg bak ryggen min at jeg stinker) blir det klart at jeg ikke lukter vondt, men kollega lager en scene av omsorg i kontorlandskapet der hun forteller at jeg ikke kan lyve om henne sånn, at folk bryr seg om meg hvis jeg sliter med noe. Vi har samtale med sjefen, verneombudet og hun holder hardnakket på at det er jeg som lyver, og har hele tiden den jævlige ekle holdninga, der hun er så omsorgsfull og alt det der. Etter den første sånn fellessamtalen klyper hun meg og da er det jeg innser at hun er ute etter å ta meg. Uken etter er hun sykemeldt, og i løpet av de to ukene hun er borte begynner jeg å kjenne på at de på jobben snakker om meg siden de blir stille når jeg kommer inn i lunsjrommet, og verneombudet er nok den første jeg merker ikke tror på meg. 

Hva hun har gjort siden hun kom tilbake: 
Først var det stille og rolig og jeg merket ikke noe særlig til det på jobb, fra henne i alle fall. Det var fremdeles den rare stemningen og jeg kjente stadig på at folk liksom snakket om meg. Den fredagen møtte jeg på henne på treningssenteret, og hun sto stadig og nærmest lo (!) av meg når hun stod et annet sted i lokalet og så på meg. Når jeg skulle gå var lissene i joggeskoene mine knytt sammen. Jeg gikk bare hjem, sa ikke noe på det, var sliten. Og etter dette tok det av. Men ikke så mye på jobb. Jeg så henne oftere i butikken når jeg handlet mat. Vi bor i samme by, men det er ikke så lite her at det er vanlig å se hverandre så ofte. Jeg så henne oftere på treningssenteret, jeg var til og med på et teaterstykke med M (hun ene på laget mitt som jeg har fått bedre kontakt med og som jeg har delt en del om dette her med da jeg måtte spørre henne om jeg stinket) der hun også var, men det håper og tror jeg fremdeles var en tilfeldighet, siden jeg ikke hadde snakket med noen andre enn M om det, og det var per facebook og melding. Når jeg så henne på butikken fikk jeg av og til følelsen av at hun fulgte etter meg i reolene, og på treningssenteret denne følelsen av å bli iaktatt. For 4 uker siden hadde noen spytta i joggeskoene mine, og jeg tok dem inn i garderobeskapet etter det. Ja, forresten alle disse tingene har jeg tatt bilde av. Og for 3 uker siden hadde noen punktert (jeg antar at det er gjort med vilje, for det skjedde jo ikke MENS jeg brukte den) sykkelhjulet mitt. 

På jobb var det da altså rolig i flere uker. Men jeg merket stadig mer på uvilje fra kollegaene mine. Han ene som jeg hadde spurt om dette med om jeg luktet og som jeg har kjent på en god tone med, til og med han trakk seg unna meg, og det var veldig påfallende. Når jeg spilte på noen av de interne spøkene våre lo han anstrengt, før han brått gikk vekk. Jeg har hatt flere samtaler med sjefen og han har vært den beste støtten på jobb, har vært opptatt av å inkludere meg i lunsjen og ivareta meg helt enkelt med å spørre hvordan det går innimellom og ja, jeg tror prøve å være varm, men selv han har pushet på for at jeg skal fortelle hva dette handler om. For 4 uker siden tror jeg skjedde det en hendelse i lunsjen der en av de andre sa at det var så jævlig dårlig stemning på jobb for tiden, og kom med en liten utblåsning, og at det var så kjipt at noen skulle la sine personlige problemer gå utover alle de andre, og det var helt tydelig at det var siktet til meg. På dette tidspunktet hadde jeg begynt å sove dårlig og jeg trente hver dag, og jeg må sikkert ha gått ned en del i vekt allerede da, som sikkert passet godt med idéen om at jeg hadde personlige problemer. Etter dette var det mer uttalt uvilje mot meg. I samarbeidsmøter fikk jeg litt ekle kommentarer når jeg gjorde noe feil, og en jobb som jeg skulle gjøre tok noen over for meg. Og kollegaen min (kjerringa) påtok seg rollen som min forsvarer. Viste meg stadig omsorg, og var spesielt grei, og imøtekommende når andre kunne se. Men når det bare var oss hendte det hun mimet ting som jeg tror var "jeg vinner" eller "taper", eller hun bare hadde verdens styggeste flir når hun passerte meg. Hun sa også i en lunsj at jeg hadde en så fin ny topp, og spurte hvor jeg hadde kjøpt den, når jeg sa Kappahl sa hun helt uskyldig at hun tilfeldigvis hadde hørt at det var noen som hadde nasket der for noen uker siden, og "det er skikkelig synd at noen skal føle seg nødt til å holde på med sånt", men at det kanskje var mennesker som slet med perfeksjonisme eller rusproblemer eller "folk kan jo ha så mangt av problemer de ikke tør å få hjelp for". 

De siste tre ukene tror jeg har hun sagt hver gang vi møtes utenfor jobb og når vi er alene, helt stille før hun bare går videre "det er ingen som egentlig liker deg" og "du kommer til å bli helt alene". Og en gang er jeg sikker på at hun sa "det er nesten trist hvor knust jeg skal gjøre deg". Og når jeg stopper henne og spør, så sier hun bare "hei, så fint å se deg, ha en fin trening!" eller noe sånt. 

En kveld for to uker siden kom hun på døra mi, og leverte noen blomster, sa at hun hadde tenkt på meg da hun var på butikken og fikk lyst til å bare stikke innom med en liten oppmuntring. Så sa hun "les kortet" og jeg holder på å spy nå når jeg tenker på det. På kortet stod det "Jeg hater meg selv", og så smilte hun tilfreds! Og sa bare vi snakkes i morgen og gikk igjen. Det var nesten helt likt min håndskrift, ikke hennes. 

Forrige helg: Jeg besøkte foreldrene mine og mamma tok opp at jeg hadde gått ned i vekt, så jeg lånte vekta og var gått ned 9 kg siden i sommer (da jeg veide meg sist i alle fall), og for en som er normalvektig og trener mye er det mye. Mamma sa jeg så syk ut, og foreslo at jeg skulle få meg en sykemelding siden denne situasjonen på jobb tærer så mye på meg. Bestilte meg legetime mandagen, og den hadde jeg egentlig i går.

Forrige mandag: Sjefen min kalte meg inn på teppet og sa at han hadde fått klager på meg, at flere hadde uttrykt bekymring for meg, og noen sinne fordi jeg ikke gjorde jobben min skikkelig, og flere hadde sagt de trodde jeg slet med rusmisbruk, og noen hadde sagt at de hadde luktet alkohol av meg en gang jeg var på jobb, og at pupillene mine var store, eller at jeg "så ruset ut". Jeg nektet, og sa at det hele måtte ta slutt snart at det hele måtte være kollegaen min som har stelt i stand, og han sa at hun ikke var en av dem som hadde sagt noe. 

Tirsdag: Jeg krasjer med kollegaen min på vei til badet, og en brukerpose med stoff faller på bakken, hun sier høyt "Nei, guri Frida (oppdiktet navn), hva har du rotet deg borti!?". Jeg lager visst en scene, for jeg sier jo "nei, herlighet, det er ikke min! Den kom fra deg!" og så blir det bare mer dritt. Møte med sjefen, han sier det er uakseptabelt å ruse seg på jobb, at det er uakseptabelt å ha ulovlige substanser på jobb, og at han er usikker på om han er forpliktet til å anmelde meg eller hva. Jeg sier at jeg aldri har ruset meg i mitt liv, at alt er hennes feil. At han må da se at jeg aldri hadde klart å fungere såpass om jeg ruset meg. Og han sier at han ikke synes jeg fungerer spesielt bra, at det har gått helt skeis med meg og jobben jeg har gjort de siste to månedene. At han har fått flere klager enn han har nevnt, at han synes jeg ser syk ut, og at han fremdeles ikkje skjønte hvorfor jeg hadde funnet på dette med at kollegaen min var ute etter å ta meg (altså som at han nå helt rett ut antok at jeg fant det på den gangen). Han sier at jeg må fikse meg eller at han ikke tror at jeg kan få flere sjanser, han anbefalte uansett en sykemelding. Han sa også "du har blitt så liten, og da snakker jeg ikke bare om vekten din, hva har skjedd? Har noen gjort deg noe? Du er en helt annen enn du var". 

Fredag: Jeg hadde et møte med sjefen og han ville drøfte oppsigelsen min. Han sa at tingene tatt i betraktning trodde han det beste var for meg om å be om oppsigelse, og han ville skrive en nøytral attest om mine evner til å utføre ARBEIDET! Noe som ville rævkjørt meg siden det trengs gode samarbeidsevner i denne jobben, og det kunne han da ikke si noe om. Jeg holdt fast på at hele situasjonen er feil, og at jeg ikke har gjort noe av det som blir sagt om meg og at jeg ikke har noen jobb å gå til om en måned og at jeg ikke ville si opp. Han sa da at da så han seg nødt til å suspendere meg inntil de fikk undersøkt ting nærmere, for så mest sannsynlig å si meg opp. Han nevnte alle forholdene, og alt sånn. Men altså det virker også som at han synes situasjonen er dritkjip, han er den mest på min side på hele jobben. Jeg vet ikke om han bare synes jævlig synd på meg eller om han tror kanskje det kan være noe sant i det jeg sier.

Jeg dro hjem, og jeg vet det høres helt dust ut, men jeg gikk fra bilen min fordi jeg var helt svimmel og kvalm og ekkel, så jeg bare gikk hjem i regnet og brukte over en time og var gjennomvåt fra topp til tå, og jeg merka det ikke engang før jeg kom hjem. Og så dessverre hadde jeg avtalt med noen fra laget at vi skulle gå ut den kvelden, jeg har prøvd å holde meg opptatt. Så vi dro ut, jeg drakk mer enn jeg burde (for jeg burde ikke drikke noe når jeg spiser så lite og får så lite søvn, men ikke mye egentlig, ikke noe sånn at det var greit det som skjedde eller at jeg kan skylde på det), og så driter jeg meg helt ut og ødelegger alt, herlighet, dette er en del av problemet, jeg vet ikke om de jentene vil ha meg på laget lenger, sosialt selvmord. Jeg sitter der innerst i båsen og begynner å hylgrine. De prøver å trøste meg, spørre hva som er galt og jeg begynner å snøvle mellom hikstene om den kjerringa som har ødelagt hele livet mitt. M og en annen får meg til slutt med ut, jeg legger meg ned på bakken og bare griner og griner. De tar meg med på legevakta og jeg vet ikke hva de sier der jeg, men M blir i alle fall med inn til legen og forteller situasjonen og prøver å fortelle litt det jeg har fortalt henne de siste ukene, så prøver jeg å snakke for meg, men jeg tror det har klikka helt for meg på det tidspunktet, for jeg er utgrått og bare ler og gjør narr av alt. Jeg er så sykt skamfull! Har jeg virkelig blitt helt syk i hodet? Er det forståelig at folk blir helt koko etter dette her? Jeg har lest så mye om gaslighting og fy søren jeg har gått fem på. Altså eller jeg har visst hele tiden at hun gjør det, men jeg har jo blitt helt koko så da har jeg vel gått fem på da? Men det er her legen spør om jeg tror det er mulig at jeg innbiller meg disse tingene, og spør om psykotiske symptom og begynner på alt det der, om jeg føler folk følger etter meg, om jeg tror jeg ser ting andre ikke ser. Så jeg bare ler igjen, og begynner å grine. Jeg er så flau overfor M, men hun sa i alle fall at jeg hadde snakket om dette i flere måneder nå, men at det virket som det var blitt verre og verre de siste ukene. Og at jeg hadde gått ned i vekt og var dårlig på trening, og så sa jeg at toppen av kaka var at jeg var blitt suspendert den dagen. Så litt frem og tilbake og legen anbefaler at jeg kan bli innlagt litt og få sove noen dager i alle fall, ford når man går med så lite søvn er det vanlig at folk ikke er helt seg selv, og at jeg nok er overveldet av mye stress og situasjonen. Og jeg synes det er skikkelig flaut, men kommer til at jeg er skikkelig trøtt også. Så da kommer jeg bort der da i 2-tiden og får et rom og noe sobril og får sove. Så nå har jeg vært her siden da. Fått sovet om natta, prøvd å roe meg her. Men det funker ikke. Men nå sovner jeg av den medisinen altså så jeg får ikke skrevet mer, at jeg føler de ikke tror meg her heller. De vurderer om jeg er paranoid, og jeg vet at jeg ikke er det. NÅ vet jeg at jeg ikke er det aøtså! Men hele livet mitt er i grus. 

Anonymkode: 55993...049

  • Liker 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

For en syk kollega du har, beklager uttrykket,
men det der er bare helt sykt!
Og jeg vil bare gi deg en stor klem :hjerte:
Jeg håper du får ordnet opp i dette her på et vis,
og kommet deg ut av det med verdigheten i behold;
det er ikke deg det er noe galt med, overhodet ikke!
Det denne kollegaen har gjort MÅ få konsekvenser!
Nesten så jeg ville kontaktet hennes tidligere arbeidsplasser på en eller annen måte,
hørt om det har vært lignende tilfeller der.

Anonymkode: 7700c...6e8

  • Liker 32
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du blir frisk igjen :) Men det høres ut som om du er litt paranoid ja. Historien minner mye om en kollega av meg som ble psykotisk. Mange paranoide tanker om folk som var ute etter henne.

Anonymkode: 03b34...d83

  • Liker 15
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fy faen, det høres ut som du lever i et "living hell". Fulgte med og kommenterte i den andre tråden også. 
Jeg vet ikke hva slags gode råd jeg kan gi.

Har du vist bildene til de der du er?

Anonymkode: f1b9c...de4

  • Liker 17
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Amanda87

Sykmeld deg ( og forbli det ) eller la dem si deg opp. Denne kampen har gått altfor langt og går over stokk og stein. Det kan kanskje føles som om hun «vinner», men uansett.. om jeg hadde vært deg: ikke faen at jeg hadde satt beina mine på en slik arbeidsplass igjen! 

Lykke til :klem: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Amanda87 skrev:

Sykmeld deg ( og forbli det ) eller la dem si deg opp. Denne kampen har gått altfor langt og går over stokk og stein. Det kan kanskje føles som om hun «vinner», men uansett.. om jeg hadde vært deg: ikke faen at jeg hadde satt beina mine på en slik arbeidsplass igjen! 

Lykke til :klem: 

Enig i dette.

Anonymkode: f1b9c...de4

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det høres ut som du har mistet forstanden.

Er det virkelig sant at kollegaen din klypte deg? Det er isåfall veldig spesielt. 

Om dette mot formodning er sant, noe jeg absolutt ikke tror ut fra måten du skriver på og måten du fremstår, så har du med litt av en psykopat å gjøre. 

Mest sannsynlig er det du som er psykisk syk. Godt du får hjelp. God bedring. :blomst:

Anonymkode: f2f19...94e

  • Liker 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Greit nok at du i starten prøvde å bevise at kollegaen din var gal, men ett sted må grensen gå.

Nå er du blitt så dårlig at du er lagt inn på psykisk avdeling. Kanskje lurt å vurdere ny jobb + flytting, sånn som du snakket om før i den forrige tråden? 

Helsa er mye viktigere enn stoltheten når det har gått så langt! :klem:

Anonymkode: 967df...cfc

  • Liker 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har en drittsekk av en kollega, men ut i fra det du forteller tror jeg du har godt av å bli behandlet for psyken din. Drit nå i ho kjerringa og fokuser på at du skal bli frisk, paranoia er en jævlig tilstand om du ikke behandler den fort.

Anonymkode: 6080c...d36

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Prøv å overtale noen til å ta et ruspanel (blodprøver etc) av deg. Og aldri, aldri slett bildene du har tatt. 

Anonymkode: 15d33...836

  • Liker 17
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du må ta deg en sykemelding og få kontroll på resten av ditt liv. Du trenger ingen bekreftelse fra disse menneskene i det hele tatt. 

Beste er om du blir sykemeldt og holder deg i ro hjemme til du har funnet annen jobb et helt annet sted og nytt bosted. Så reiser du fra hele dette miljøet og redder deg selv.

Jeg har selv måtte starte på nytt etter psykisk vold over lengre tid, desverre i samme by. Så det er mange som tror mye rart om meg her og, men det kan jeg ikke gjøre noe med. Det eneste jeg kan gjøre er å tenke at skjedd har skjedd, jeg har lært av mine feil. Det var min feil å åpne meg for enkelte mennesker, min feil å stå i det lenge nok til at de ødela for meg både på jobb og privat. 

Bare reis fra hele greia, du har alt å vinne på det.

  • Liker 16
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Du bürde vli testet for narkotika av alle slag, og gi resultatet til sjefen

Du bürde før dette, ha en samtale med hun kjerringa alene, og ta opp samtalen. - deretter annmelde hun for psykisk vold/misbruk.

Deretter gå til sak mot arbeidsplassen pga dårlig håndtering av saken.

Deretter si opp, og finn deg en jobb et annet sted.

Itillegg hadde jeg anonymt gitt ut lydopptak av den gale kjerringa til alle hun kjente, så folk kan se hva slags menneske hun er.

 

--------

Eller, dersom det faktisk er du som er psykisk ustabil - få hjelp og bytt arbeidssted, og kutt kontakten med alle tidligere kollegaer.

Anonymkode: 5b0dd...5f9

  • Liker 22
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du bürde vli testet for narkotika av alle slag, og gi resultatet til sjefen

Du bürde før dette, ha en samtale med hun kjerringa alene, og ta opp samtalen. - deretter annmelde hun for psykisk vold/misbruk.

Deretter gå til sak mot arbeidsplassen pga dårlig håndtering av saken.

Deretter si opp, og finn deg en jobb et annet sted.

Itillegg hadde jeg anonymt gitt ut lydopptak av den gale kjerringa til alle hun kjente, så folk kan se hva slags menneske hun er.

 

--------

Eller, dersom det faktisk er du som er psykisk ustabil - få hjelp og bytt arbeidssted, og kutt kontakten med alle tidligere kollegaer.

Anonymkode: 5b0dd...5f9

Anonymt opptak vil jo ikke hjelpe da sikkert flere av hennes nærmeste kjenner til situasjonen 

Anonymkode: 38973...0ae

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Anonymt opptak vil jo ikke hjelpe da sikkert flere av hennes nærmeste kjenner til situasjonen 

Anonymkode: 38973...0ae

Kan jo ikke bevise at det er henne. Kan jo legge det over på minnepenner, og sende i postkassene til folk.

Anonymkode: 5b0dd...5f9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kan jo ikke bevise at det er henne. Kan jo legge det over på minnepenner, og sende i postkassene til folk.

Anonymkode: 5b0dd...5f9

Skal være ganske ille før familie og venner snur ryggen til en uansett. Min erfaring er at disse støtter personen det gjelder uansett hva.

Ble en gang hengt ut for å slenge ut rykter om en venn, var vennegjeng på ca 8 stk og søsteren hans var med. Gikk lang tid hvor jeg ble pekt ut som den skyldige, familien deres hang meg ut offentlig. Da det tilslutt kom frem at alt kom fra søsteren ble det bare skyvd under teppet som en uheldig feil, mens jeg mistet alle mine venner.

Anonymkode: 38973...0ae

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Få behandling for psyken din (for uansett om den historien er sann eller ikke, så tror jeg du har godt av noen psykologtimer) 

Slutt i jobben din og flytt på deg. Kanskje føles det som kjerringa vinner, men helsa kommer før stoltheten! 

Helt greit å starte på nytt i en ny jobb, med nytt bosted (om det så bare er et annet sted i byen, men du skrev at det ikke er så liten by at man tilfeldigvis møter på alle man kjenner i butikken), og med psykologtimer, for jeg tenker at etter en slik opplevelse kan vel hvem som helst bli litt paranoid. Og ikke minst får du nye kolleger, som du kan starte på blanke ark med. 

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg ikke fulgt så mye med i den andre tråden din, men fy søren for en situasjon du er i! :(

Synes enkelte her er frekke. Det ER faktisk mennesker som er direkte onde, og MOBBING eksisterer ikke kun på barne- og ungdomsskolen! Hvor tror dere barna lærer det i fra? Nettopp, de voksne... Det du burde ha gjort var rett og slett og ta opptak av henne og snikfilmet henne slik at andre kan se at du faktisk forteller sannheten. Det er heller ikke rart at du har fått en psykisk knekk av dette, det hadde nok hvem som helst hatt! På bakgrunn av det du har gått igjennom (ikke pga. paranoia...) så tror jeg at det kan være godt for deg å snakke med noen profesjonelle.

Hadde heller aldri satt en fot i den jobben igjen. Om mulig spå bør folka og hele arbeidsplassen få skikkelig konsekvens av det de har utsatt deg for!

Anonymkode: 570dd...45f

  • Liker 22
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ofte at ofre ikke blir trodd, men dette var en usedvanlig historie :sjokkert:  Du får høre hva psykologene sier da og så burde du få sykemelding. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...