Hvordan takler dere sinte mennesker?

[AnonymBruker]

21 minutes ago, AnonymBruker said:

Jeg har en lederstilling, og en av mine medarbeidere er en veldig sint person. Denne personen viser følelsene sine veldig tydelig, hever stemmen, sint ansiktsuttrykk og brått og aggressivt kroppsspråk. Mange er redde for denne personen. Jeg møter denne personen med å være helt rolig, ikke vike en tomme, ha en undrende holdning og be vedkommende forklare hvorfor h*n er sint. Jeg er veldig tydelig på hva som ikke er akseptabelt. 

Privat er jeg nok mer sårbar for sinte personer, men jeg aksepterer ikke å bli tråkket på lenger. 

Anonymkode: de095...a31

Har du noe råd til oss som er i motsatt situasjon, med en sjef som blir veldig sint? Ofte for helt overraskende ting? Og det er vi som er stille og rolige som får gjennomgå, vi er kanskje enkle ofre. Vi har snakket med personalsjefen, men han er selv en rolig type og sier bare "snakk med sjefen hvis du har problemer med arbeidsmiljøet". 

Anonymkode: bde0d...392

[AnonymBruker]

Hvis de overdriver med roping og skriking så blir jeg rolig og kald. En gang ei venninne av meg kom smellende inn døren, bannet og kjeftet, så ba jeg henne bare rolig om å sette seg ned så vi kunne prate som voksne mennesker. Da gikk luften ut av ballongen og vi kunne prate om det. Hadde jeg hisset meg opp og svart tilbake så hadde det bare eskalert.

Anonymkode: b40b6...975

[AnonymBruker]

Vi opplevde en situasjon her om dagen, hvor en i bygget trodde at jeg og samboer hadde gjort noe. I realiteten var det kun jeg som hadde gjort det, og jeg visste ikke at det ikke var lov.

Først skjelte han ut min samboer som nektet, og da ble han bare surere. Hun ble lei seg, kom inn til meg og gråt, og vil ikke møte på ham igjen.
Deretter gikk jeg bort til ham og ringte på til ham. Og da startet han å hisse seg opp og skjelle ut meg også.

Jeg så på ham og sa "Kan du roe deg ned", og da roet han seg faktisk ned. Og så forklarte jeg helt rolig hva som var skjedd, og hvorfor det var skjedd. Og da var han plutselig forståelsesfull.

Synes det er kjipt med folk som har sinne som approach. Jeg ber dem roe seg ned, snakke ordentlig osv, og tar det ikke selv personlig. Jeg tenker at når noen har en ufin approach, så handler det om dem, ikke meg. Og det gjør bare at jeg i større grad føler meg som "det største menneske" i diskusjonen, og i større grad tar kontroll. 

Men min samboer blir lei seg, tar det personlig, blir redd for å møte på mennesket igjen. Derfor synes jeg det er helt utrolig unødvendig at mennesker som ikke klarer å beherske temperamentet skal gjøre henne usikker og gi henne dårlige opplevelser.

Hvis man bruker sint stemme på et menneske man bare delvis kjenner skal man vite:
- Folk har forskjellig psyke og sårbarhet, så den sinte aner ikke hvordan det andre menneske reagerer på sinne
- Selv om den som er sint tror han/hun har rett, så er det ikke sikkert han/hun har rett

Anonymkode: 0edf3...2d5

[AnonymBruker]

 Bryr meg ikke, ber dem sleike meg oppi rassehullet og spør om de ellers har det bra.. 

Anonymkode: 50aea...954

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du noe råd til oss som er i motsatt situasjon, med en sjef som blir veldig sint? Ofte for helt overraskende ting? Og det er vi som er stille og rolige som får gjennomgå, vi er kanskje enkle ofre. Vi har snakket med personalsjefen, men han er selv en rolig type og sier bare "snakk med sjefen hvis du har problemer med arbeidsmiljøet". 

Anonymkode: bde0d...392

Høres ut som en dårlig sjef! 

Jeg opplever at den beste måten å møte slike sinneutbrudd er å ha en undrende holdning, be om en konkret grunn til hvorfor han er sint, og hva han mener du skulle gjort annerledes. Ellers så tenker jeg det kan være nyttig å si rett ut hva sinneutbruddet gjør med deg. "Når du skriker til meg så blir jeg redd og usikker, og da blir det vanskeligere å gjøre en god jobb". 

Men ærlig talt, den personalsjefen burde ta tak i denne situasjonen.. Han kan ikke be deg gå til sjefen når det er sjefen som er problemet. 

Anonymkode: de095...a31

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er også sånn som dere. Tror at de som kjefter og hever stemmen tenker at det er normalen, og ikke tenker over at det går inn på oss. Ellers så liker de å ta det ut på folk som de vet ikke kjefter tilbake.

Anonymkode: bde0d...392

Jepp. Det tror jeg også. Alle kan bli sinte men å bli sint for alt og å heve stemmen for å få det som man vil blir som å true til seg til ting. De blir sjeldent forstått og hørt i allefall. Bygdefolk har en tendens til å skrike/kjefte hvis man er uenig med dem eller sier de i mot (på en saklig måte). 

Anonymkode: 13513...6f0

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke helt hvordan jeg taklet det, vokste opp med en veldig sint far, og utviklet kompleks PTSD og personlighetsforstyrrelse. Forklar det den som kan.

Anonymkode: 9bf28...620

TS her. 

Jeg har også komplekse traumer og høy score på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (men har ikke denne siste diagnosen)

Så er rimelig sårbar når det kommer til slike ting. Jeg forstår deg. Sender deg en klem❤️

Anonymkode: 1566b...6ec

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er de som eier reaksjonen, ikke jeg. Jeg registrerer at personen er sint, synes det er interessant og går videre.

Anonymkode: c5dae...edc

TS her.

Hvordan greier du dette? Kan du lære meg?

Anonymkode: 1566b...6ec

[Mr. Kilmister]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en veldig følsom person, og blir fort veldig redd når folk hever stemmen eller "klikker". Jeg takler det virkelig ikke. Synes det er superskummelt. 

Selv er jeg er ganske rolig person. Skal mye til før jeg blir sint, og når det først skjer så holder jeg det nesten alltid inni meg, evt. Sier at jeg er sint, men uten å vise tegn til det. 

Hvordan er dere på dette området? Blir dere lett sinte selv? Eller er dere mer den usikre typen som blir redd når den andre hever stemmen?

Anonymkode: 1566b...6ec

Folk har jo ofte en grunn til å bli sinna. Selv er jeg veldig hissig, spesielt på ting, veldig likt Atle Antonsen, der han rett å slett tilter i vinkel på ting, haha. Men jeg ser bare dumt på sinte folk, eller drar til de, men det har kun skjedd på byen. 

Endret 11. november 2017 av Mr. Kilmister

[Krakk]

Det spørs helt hvorfor de er sinte. Hvis jeg mener det er en idiotisk grunn og de oppfører seg like så, så bare ler jeg. Synes det blir tåpelig, så klarer ikke ta det ordentlig seriøst. Men jeg blir sjelden sint. Hvis jeg blir sint så er det som ofte pga. at jeg synes noe er urettferdig. Hvis noen blir sint på meg pga. jeg gjorde noe dumt, så føler jeg meg helt forferdelig. Da vil jeg bare bøye meg ned på kne og beklage. 

[AnonymBruker]

Jeg ignorerer dem og kutter dem ut av livet. Finner meg ikke i å bli behandlet sånn. 

Anonymkode: 6e06a...cb1

[trinelise50]

Jeg er ikke redd for sinte mennesker hvis det kun er ord mot ord, jeg står i mot og fighter  men hvis de kommer truende i mot meg blir jeg redd.

Det har veldig mye med at pappa oppøførte seg truende mot meg, Jeg har opplevd at han har dratt meg i håret bortover fordi jeg er uenig, jeg har oogså opplevd at han har klappet til meg og dyttet meg såpass hard så jeg har falt mot gulvet og fåt store blåmerker, og opplevd at jeg har sittet i ett hjørnet for hele rommet mitt har blitt rasert fordi jeg ikke gjorde som han sier.

Som min takling er å si ifra om hva jeg føler/mener,men en mulighet å trekke meg ut om jeg tror det kan  bli fysiisk mot meg.

Endret 12. november 2017 av trinelise50

[Olava]

Jeg takler det ikke. Er veldig rolig som person, og er som deg ts, når jeg først er sint så viser jeg det ikke så godt. Tvert imot så skjer det så sjeldent at jeg må le av meg selv nesten hver gang det skjer, det er så uvant å faktisk være sint. 

Tror jeg hadde hatt godt av å lære meg å vise at jeg er sint i de sammenhengene det passer. Så skal det sies at jeg alltid har vært dårlig på selvhevdelse. Andre igjen syns jeg burde roe seg ned i ganske mange situasjoner, det er ikke alltid det nytter å være sint. Tror at fordelen med å ikke utagere så veldig er at sinnet ikke tar overhånd, det går fortsatt an å tenke rasjonelt selv om man er sint, så lenge man holder seg rolig. 

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her. 

Jeg har også komplekse traumer og høy score på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (men har ikke denne siste diagnosen)

Så er rimelig sårbar når det kommer til slike ting. Jeg forstår deg. Sender deg en klem❤️

Anonymkode: 1566b...6ec

Tusen takk 💜

 

Anonymkode: 9bf28...620

[AnonymBruker]

Jeg blir lett irritert, men sint bare når jeg blir virkelig såret. Det er kun min mann og en sjelden gang min mor jeg blir sint på. Og det skjer ikke ofte, men når det skjer rakner jeg fullstendig. Går i behandling for det.

Når mamma blir sint på meg (hele tiden) blir jeg bare irritert, mens hvis min mann eller noen andre blir sint på meg vil jeg bare grine og blir redd og lei meg og får helt panikk. Ironisk nok.

Anonymkode: 237bb...d91

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ignorerer dem og kutter dem ut av livet. Finner meg ikke i å bli behandlet sånn. 

Anonymkode: 6e06a...cb1

Samme her.

Livet er for kort til å omgi seg med grinebitere og skrekkøgler med manglende ordforråd.

Anonymkode: afa3e...a28

[AnonymBruker]

Jeg pleier å smile ekstra stort og være superhyggelig tilbake, da vet de ikke hva de skal gjøre

Anonymkode: 7f021...8df

[AnonymBruker]

Jeg er en veldig rolig person. Når noen blir så seint at de skriker til meg, som heldigvis ikke har skjedd så ofte. Så blir jeg helt ifra meg. Takler det ikke. Om jeg prøver å svare tilbake kan jeg kjenne at stemmen brister og gråten er nær. Dette ender da med at jeg bare stikker fra situasjonen. Noe jeg har forstått kan være provoserende på den som er sint, men jeg takler bare ikke når noen hever stemmen eller skriker til meg.

Anonymkode: 59cc1...4db

[AnonymBruker]

H

Anonymkode: ed6ea...fa6

[AnonymBruker]

Jeg har en god venninne som er ganske lett antennelig, og jeg synes det er vanskelig. Hvis noen på jobb sier noe feil til henne, snapper hun hardt tilbake og «setter dem på plass». Problemet er bare at det som er riktig en dag kan være feil den neste. Hun kan også plutselig bli sint på meg for en liten filleting, og når jeg spør hvorfor dette er noe å klikke for viser det seg at det er flere irritasjoner og antakelser som har bygd seg opp over tid om at det jeg har sagt, har jeg sagt i verste mening. Jeg skjønner ikke hvorfor man ikke kan snakke sammen med en gang, rolig, og jeg antar det bunner i hennes usikkerhet. Men det er vanskelig når den personlige usikkerheten kamufleres som enorm selvsikkerhet og eksplodering på småting (for å vise andre at hun ikke lar seg kødde med kanskje). Jeg orker snart ikke mer negativitet i livet mitt og vurderer sterkt å fase henne ut en periode. Det ironiske er at når jeg en gang i måneden trenger en utblåsning pga jobb eller kjærlighet så er det ikke rom for det, for det er så «negativt». Snakk om å ikke se bjelken i eget øye. Jeg har ingen tro på at hun kommer til å endre seg.

Anonymkode: 28ad9...bfb