Mistet empati-følelse etter dødsfall?

[AnonymBruker]

Gikk gjennom en hard periode for et par år siden. Min mor ble syk, hjernekreft, og døde til slutt av det. Det innebar personlighetsendringer, aggressivitet, rullestol etc. Traumatisk og tungt. Hun døde bare 52 år gammel. 

Nå sliter jeg med å føle med mennesker nær meg som opplever at familie blir syke, eller holder på å dø. Jeg klarer bare ikke tenke at det er ille at kjærestens bestefar på 85 år blir sykere. Jeg føler ingen empati, jeg klarer ikke skjønne at det er vanskelig (eller, jeg skjønner jo dette, men jeg klarer ikke sette meg inn i det), det er jo en naturlig del av livet for eldre mennesker. Jeg sammenligner, og jeg vet jeg ikke burde det. Jeg blir nesten irritert når hun er trist over dette, for jeg tenker bare "herregud, det kunne vært så mye verre". 

Jeg har alltid hatt mye empati for andre, og jeg skammer meg over at jeg ikke klarer å fremkalle de følelsene lenger. Jeg har vanligvis vært en person som har tatt på meg alt av andres følelser, og virkelig hatt medfølelse uansett hvor små eller store problemer det har vært. Og nå har jeg blitt en kald, kynisk person som ikke klarer å sette meg inn i hvordan det er å miste noen? Hva kan jeg gjøre for å endre dette? 

Anonymkode: eb6d1...f8a

[minister-mio]

jeg føler det litt på samme måte. Det er som at det som skjedde var så forferdelig at ingenting kan skremme meg lenger. Jeg merker når andre blir opprørt over noe at jeg ikke føler sympati, bare blir sånn undrende...

[AnonymBruker]

Kanskje det hjelper å bare la tiden gå og ikke vurdere så mye. Hvis du har vært empatisk tidligere har ikke empatien bare forsvunnet, men kanskje den ligger litt i dvale. Du skriver noe om et traumatisk forhold til din mor pga sykdom. Vet ikke helt, men tror man kanskje kommer til et punkt hvor man ikke takler mer og må skru av empatien for å overleve psykologisk. Å være pårørende kan være et helvete også.

Anonymkode: f1aaf...26d

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om å ha det sånn. Jeg mistet barnet mitt, og jeg tenker bare "herregud, det kunne vært så mye verre".

Anonymkode: 891e1...1c2

[AnonymBruker]

Ganske vanlig sorgreaksjon. Hvor lenge er det siden?

Ta tiden til hjelp, forsøk å gjøre noen positive aktiviteter med menensker du er glad i regelmessig. Følelsene vil komme gradvis tilbake om du tar vare på deg selv

Anonymkode: a3bf3...957

[AnonymBruker]

Synes det er helt normalt å tenke som du gjør. Selvfølgelig er det trist at en bestefar på 85 år dør, men det er jo naturlig. Denne personen har levd et langt liv, og det er naturlig at det tar slutt. Det er noe helt annet når noen dør i ung alder. Du har ikke blitt en kald kynisk person, men opplevd noe som setter ting i et annet perspektiv enn det du hadde før. 

 

Anonymkode: 0a314...183

[AnonymBruker]

Jeg føler også slik.. far ble brått revet bort..

 

Anonymkode: ec430...71a

[AnonymBruker]

På ‎02‎.‎11‎.‎2017 den 17.22, AnonymBruker skrev:

Gikk gjennom en hard periode for et par år siden. Min mor ble syk, hjernekreft, og døde til slutt av det. Det innebar personlighetsendringer, aggressivitet, rullestol etc. Traumatisk og tungt. Hun døde bare 52 år gammel. 

Nå sliter jeg med å føle med mennesker nær meg som opplever at familie blir syke, eller holder på å dø. Jeg klarer bare ikke tenke at det er ille at kjærestens bestefar på 85 år blir sykere. Jeg føler ingen empati, jeg klarer ikke skjønne at det er vanskelig (eller, jeg skjønner jo dette, men jeg klarer ikke sette meg inn i det), det er jo en naturlig del av livet for eldre mennesker. Jeg sammenligner, og jeg vet jeg ikke burde det. Jeg blir nesten irritert når hun er trist over dette, for jeg tenker bare "herregud, det kunne vært så mye verre". 

Jeg har alltid hatt mye empati for andre, og jeg skammer meg over at jeg ikke klarer å fremkalle de følelsene lenger. Jeg har vanligvis vært en person som har tatt på meg alt av andres følelser, og virkelig hatt medfølelse uansett hvor små eller store problemer det har vært. Og nå har jeg blitt en kald, kynisk person som ikke klarer å sette meg inn i hvordan det er å miste noen? Hva kan jeg gjøre for å endre dette? 

Anonymkode: eb6d1...f8a

La det gå sin gang. Det er en hel normal reaksjon etter slik du har hatt det de siste årene.

Anonymkode: f9e42...b2e

[_BuseMannen_]

Mistet noen som betydde veldig mye for meg. Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Man må nok bare ta tiden til hjelp.

[AnonymBruker]

Jeg tenker det samme...

orker ikke høre om venninden min sin katt som døde eller bestemor ... min mor gikk bort , 54 år gammel, urettferdig og bittert. Besteforeldre før som oftest av alderdom og det er mer naturlig enn et ungt menneske som dør... 

jeg blir irritert når venner av meg kommer å klager om katten osv, jeg har mistet min mor ! Skjønner deg godt jeg..

Anonymkode: 11d7a...351

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt hva du mener. Selv fikk jeg opp tanken «vi har nettopp mistet ei 17 år gammel jente i familien, hva er det du klager for?» når jeg leste innlegget ditt. Så jeg tror kanskje at vi sliter med litt av det samme. Men jeg tenker at det at det bekymrer oss at tankene og følelsene våre er i ubalanse, er et godt tegn. Det betyr at vi fortsatt egentlig bryr oss og at vi vet at følelsene våre er «feil» med tanke på hva vi egentlig mener vi burde følt. Altså har vi ikke mistet empatien (da hadde vi nok ikke bekymret oss for det en gang, vi ville bare irritert oss over andre) men vi har bare mistet kontakten med empatien. Å få kontakt med følelsene sine igjen er noe man kan jobbe med  

Anonymkode: dbadc...a3c

[Gjest Mass]

På 2.11.2017 den 17.22, AnonymBruker skrev:

Gikk gjennom en hard periode for et par år siden. Min mor ble syk, hjernekreft, og døde til slutt av det. Det innebar personlighetsendringer, aggressivitet, rullestol etc. Traumatisk og tungt. Hun døde bare 52 år gammel. 

Nå sliter jeg med å føle med mennesker nær meg som opplever at familie blir syke, eller holder på å dø. Jeg klarer bare ikke tenke at det er ille at kjærestens bestefar på 85 år blir sykere. Jeg føler ingen empati, jeg klarer ikke skjønne at det er vanskelig (eller, jeg skjønner jo dette, men jeg klarer ikke sette meg inn i det), det er jo en naturlig del av livet for eldre mennesker. Jeg sammenligner, og jeg vet jeg ikke burde det. Jeg blir nesten irritert når hun er trist over dette, for jeg tenker bare "herregud, det kunne vært så mye verre". 

Jeg har alltid hatt mye empati for andre, og jeg skammer meg over at jeg ikke klarer å fremkalle de følelsene lenger. Jeg har vanligvis vært en person som har tatt på meg alt av andres følelser, og virkelig hatt medfølelse uansett hvor små eller store problemer det har vært. Og nå har jeg blitt en kald, kynisk person som ikke klarer å sette meg inn i hvordan det er å miste noen? Hva kan jeg gjøre for å endre dette? 

Anonymkode: eb6d1...f8a

Kan det være at du har fortrengt en del følelser rundt opplevelsen din med din mor og ubevisst lar være å sette deg inn i hva andre føler for å unngå å fremkalle dine egne fortrengte følelser? Du unngår å "ta lokket av" fordi at du vil ikke kjenne på det igjen, på en måte..

[AnonymBruker]

Syns det høres naturlig ut å ikke føle empati men heller bli irritert om andre gråter for mindre tragiske tap, jeg hadde sikkert følt det samme. Om det er noe trøst, så tenker jeg at vi som ikke har opplevd like traumatiske dødsfall og som sørger over f.eks en bestemor ikke sammenligner det med deres situasjon i det hele tatt. Man vet jo at det kunne vært så uendelig mye verre, men sørger likevel over tapet av en man har vært glad i. 

Anonymkode: e10a0...839

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte som deg, selv om jeg tenker på meg som en empatisk person.

Jeg har mistet alle mine besteforeldre. Og selv om spesielt en av dem sto meg nær, så var det jo alle gamle, og slikt må man jo forvente. 

Men at moren min har kreft det synes jeg er skummelt, og det gjør meg lei meg. (jeg har lite kontakt med min far, så hun er klart min nærmeste). Både fordi jeg er redd for å miste henne, og fordi jeg er redd hun skal få det veldig vondt.

Jeg har masse empati med de som mister foreldre som står en nær, partner og eller (aller verst) barn. 

Selvfølgelig skal alle få føle den sorgen de føler - det er helt greit. Men de som forventer at hele verden skal sympatisere med dem rundt deres opprivende og grusomme tap av en aldrende besteforelder som led en naturlig død, blir litt rart for meg. De aller fleste av oss bærer jo på tap som er større enn dette selv.
 

Anonymkode: 078b6...e1c

[Rosatoast]

Jeg kan kjenne meg igjen i noen situasjoner, dette handler om at du har blitt følelsesmessig traumatisert og når du opplever noe igjen som vekker disse følelsene så stenger du bare helt av. Du har nok ikke mistet empatien din, men det er en forsvarsmekanisme som dukker opp i likedans situasjoner hvor disse følelsene egentlig skulle vært tilstede igjen.. Det er ihvertfall de erfaringene jeg har kjent mye på. 

Det som har hjulpet meg i de situasjonene er å virkelig reflektere over følelsene mine og hva som skjer med kroppen min, for å bli bevisst på hva som egentlig skjer med meg, jeg stenger ikke av like mye som før, men den forsvarsmekanismen kommer nok alltid til å være med meg.

[Rosatoast]

1 minutt siden, Rosatoast skrev:

Jeg kan kjenne meg igjen i noen situasjoner, dette handler om at du har blitt følelsesmessig traumatisert og når du opplever noe igjen som vekker disse følelsene så stenger du bare helt av. Du har nok ikke mistet empatien din, men det er en forsvarsmekanisme som dukker opp i likedans situasjoner hvor disse følelsene egentlig skulle vært tilstede igjen.. Det er ihvertfall de erfaringene jeg har kjent mye på. 

Det som har hjulpet meg i de situasjonene er å virkelig reflektere over følelsene mine og hva som skjer med kroppen min, for å bli bevisst på hva som egentlig skjer med meg, jeg stenger ikke av like mye som før, men den forsvarsmekanismen kommer nok alltid til å være med meg.

Vil også legge til at jeg er en oversensitiv person med MYE empati.

[Javasoft]

Kanskje du burde begynne i sorggruppe? 

[WhutO_o]

Mennesker kan kontrollere følelser. Ingenting som e direkte galt med deg om du slutter og føle sympati/empati etc. Har hatt det sånt så lenge eg kan huska. Forskjellen e vel at den ikke mangler hos meg, men eg kan selv kontrollere om den skal være aktiv eller passiv. Problemet med det e vel heller at du ikke klarer og aktivere eller passifisere det.

[Gjest GoldenLioness]

På 2.11.2017 den 17.22, AnonymBruker skrev:

Gikk gjennom en hard periode for et par år siden. Min mor ble syk, hjernekreft, og døde til slutt av det. Det innebar personlighetsendringer, aggressivitet, rullestol etc. Traumatisk og tungt. Hun døde bare 52 år gammel. 

Nå sliter jeg med å føle med mennesker nær meg som opplever at familie blir syke, eller holder på å dø. Jeg klarer bare ikke tenke at det er ille at kjærestens bestefar på 85 år blir sykere. Jeg føler ingen empati, jeg klarer ikke skjønne at det er vanskelig (eller, jeg skjønner jo dette, men jeg klarer ikke sette meg inn i det), det er jo en naturlig del av livet for eldre mennesker. Jeg sammenligner, og jeg vet jeg ikke burde det. Jeg blir nesten irritert når hun er trist over dette, for jeg tenker bare "herregud, det kunne vært så mye verre". 

Jeg har alltid hatt mye empati for andre, og jeg skammer meg over at jeg ikke klarer å fremkalle de følelsene lenger. Jeg har vanligvis vært en person som har tatt på meg alt av andres følelser, og virkelig hatt medfølelse uansett hvor små eller store problemer det har vært. Og nå har jeg blitt en kald, kynisk person som ikke klarer å sette meg inn i hvordan det er å miste noen? Hva kan jeg gjøre for å endre dette? 

Anonymkode: eb6d1...f8a

Du har ikke mistet empati. Du har distansert deg og slått av noe i deg fordi du beskytter deg selv. Mest sannsynlig vil det på et tidspunkt komme og bite deg i rumpen og du vil gråte og sørge så du rister. 

Det er ikke noe godt svar på hva du kan gjøre annet enn å innse at om du fortsetter å stenge følelser ute så vil du på et tidspunkt møte veggen. Kanskje en psykolog kan være tingen for å bearbeide alt du opplevde for det er en traumatisk og stor påkjenning å se noen du er glad i gå igjennom noe sånt. 

Endret 22. mars 2018 av GoldenLioness

[Tøytigern]

Du er ikke mindre empatisk. Om du var det, så ville du ikke skrevet dette innlegget. Det er nok heller det at du trenger å distansere deg, fordi det blir for mye lidelse å ta inn. I tillegg er du realist, når du sier at "ting kunne vært verre." For den det gjelder er følelsene vonde, og du vet dette. Men du klarer ikke å bearbeide deres tap, i tillegg til ditt eget. Og det skal du få slippe. La andre kjempe sine kamper og vær tilstede for dem med å invitere dem hjem på en kopp te, eller et glass vin. La dem gjerne gråte på ditt fang. Men du trenger ikke ta del i lidelsen deres. Du trenger å bearbeide din egen, før du kan slippe mer inn.

Lei for å høre om dette svært vonde sykdomsforløpet til din mor, som du også gjennomlevde. Varme tanker til deg.